Norulv Øvrebotten
www.oevrebotten.com
www.oevrebotten.com
 |
| |
 |
| |
 |
| |
 |
| |
 |
Et blikk over
skulderen
Norge – 103 år
Ingen er bedre enn Norge til å leve i
selvbedrag. Da Norge rundet 100 år i
2005, skrev jeg en rekke artikler som
gikk på tvers av all tidligere
historieoppfatning. Fortidens så vel
som datidens. Jeg la merke til at Kong
Harald flere ganger i jubileumstaler
dette året understreket at han nå for
første gang forstod tiden som han var
vokst opp i. Det er å håpe at han ikke
var alene. Så veldig mange tror jeg
likevel ikke det var som forstod
hvilket land som de i virkeligheten
bodde i. Eller styrte. Ikke er det
mange nå heller.
Tre år etterpå kaster jeg nå et nytt
blikk over skulderen. Studer hva som er
bak deg. Hvis du vil spå om fremtiden.
For meg er ennå ikke den kalde krigen
over. Dessverre.
Nordmenns selvforståelse er en følge av
bedragteknikkene som de kontinuerlig
ble styrt med etter krigen. Ganske
enkelt. Selvforståelsen er en direkte
følge av å ha vært en innfødt del av
Sovjetunionens største og mest
vellykkede strategiske bedragoperasjon
mot Storbritannia og USA under den
kalde krigen. Denne operasjonen het
Norge. Quisling ga hele verden et nytt
ord for svik. Nasjonen han etterlot seg
i 1945 fulgte opp arven. Nå i virkelig
stor målestokk. Hele Norge ble Quisling.
”Intet er så vanskelig som ikke å bedra
seg selv”, sa filosofen Ludvig
Wittgenstein. Hva jeg har fortalt,
knuser enhver rådende selvoppfatning
for enhver nordmann. På mange måter.
Behovet for å bevare illusjonen om seg
selv er dyp. Mye intelligens kan derfor
bli investert i å ignorere. Det vil si
å overse forhold. Å late som
ingenting. Å snu det døve øret til.
Jeg synes det er en uvirkelig
opplevelse. Flere er interessert i å
medvirke til å fortsette narrespillet
enn til å medvirke til å avsløre det.
Dette er kanskje også den mest
karakteristiske følgen av de
kommunistiske manipulasjonsteknikkene
som jeg har avdekket de siste tolv
årene. Slik skapes kontinuerlig
maskerada. Som skjuler de virkelige
forholdene.
Ingen har i virkeligheten vært
interessert i å finne ut hva Jens
Christian Hauge skjulte under
gullhjelmen. Dette ville nemlig være å
kompromittere også seg selv. For enhver
i maktposisjon av betydning her til
lands. Menneskets evne til å fortrenge
er nemlig grenseløs. Enten dette skjer
individuelt eller kollektivt. Norge som
land er et fremstående eksempel på
dette fenomenet.
Tre år er gått siden jeg skrev
artikkelserien om ”Norge 100 år – gode
og dårlige nordmenn”. Jeg står inne for
hvert et ord. Det etablerte Norge
marsjerer videre som den berømmelige
Keiseren. Også i 2008. Da kan det være
greit å bli minnet om at den lille
gutten ikke fortalte direkte til
Keiseren at han ikke hadde klær på.
Gutten fortalte det til publikum. Til
folket. Keiseren ble rammet indirekte.
Av følgene av at den lille gutten til
sist ble tatt på alvor. Av folket.
Hva var poenget i artiklene fra
jubileumsåret 2005? Det var kort sagt
at Sovjetunionen kuppet Norge i det
skjulte i 1945. Deretter ble landet
benyttet som en trojansk hest i en
strategisk bedragoperasjon mot
Storbritannia og USA under hele den
kalde krigen. Tysklands Adolf Hitler
hadde tapt. Sovjetunionens Josef Stalin
hadde vunnet. Det var grovt sagt
utfallet av andre verdenskrig. Både her
i Norge og i mange andre land i Europa.
I etterpåklokskapens lys er det
åpenbart at Stalin måtte ha gått med
hvit stokk for ikke å gripe den
muligheten som lå så åpen i dagen her i
nord. Da varm krig var i ferd med å
vike for en kald.
Josef Stalin gikk ikke med stokk av
noen farge. I hvert fall ikke hvit.
Stalin var en maktpolitiker. I forhold
til ham fremstår Machiavelli som
humanist. USA og Storbritannia ble
mesterlig utspilt på tampen av krigen.
Helt systematisk. Hos britene var
endatil sjefen for kontraspionasjen mot
Sovjetunionen en sovjetisk agent. Noe
som gjorde alt så mye enklere. Han het
Kim Philby.
Derfor fikk den britiske
statsministeren, Winston Churchill,
neppe mange advarsler om hva
Sovjetunionen hadde på gang i Norge.
Derimot fikk Churchill senere en statue
av seg selv over jorden midt i Oslo for
å maskere hva som fant sted under
jorden i den samme byen. Det går igjen
i teknikken utad å maskere hva som i
virkeligheten foregår innad. Slik var
dobbeltspillet.
En av de mest mistenkelige statuer som
er kommet opp i Oslo i nyere tid i så
måte, er statuen på Akershus festning
av den tidligere sjefen min, forsvars-
og utenriksminister Johan Jørgen Holst.
Neppe noe annet enn maskerada denne
heller. I et land hvor hjerneblødning
kan fremstå som en nærmest politisk
epidemi etter krigen.
Her hjemme gikk etter hvert stadig
flere generasjoner rundt og trodde at
Einar Gerhardsen ikke bare var et
politisk geni, men at han nærmest hadde
vunnet krigen. Han ble landsfaderen. Å
bli landsfader kan enhver politisk
dukke klare hvis ikke mesteren surrer
for mye med trådene. Janos Kadar ble
satt inn som leder i Ungarn da
Sovjetunionen brutalt slo ned
oppstanden i 1956. Ti år senere hadde
de fleste glemt at han var stemplet som
landssviker den gang. ”Slakteren fra
Budapest” skulle bli en respektert
landsfader. Når det gjelder Gerhardsen,
koker vel det hele mer ned til hvor
lite oppvakt du har lov til å bli. For
å være statsminister i Norge. Jeg tror
ikke noen slik nedre grense finnes.
Sovjetunionen benyttet Gerhardsen i
hele 17 år.
”Aldri mer 9. april” ble et mantra
etter krigen. Det hørtes så flott ut.
Men ennå har ingen trukket den
nødvendige lærdom av 9. april fullt ut.
Det ville uvilkårlig ha ledet til nok
et slagord: ”Aldri mer 8. mai.” Men så
langt er vi ikke kommet. At vi har
forstått at Sovjetunionen vant 2.
verdenskrig og hadde nakketak på Vesten
i den kalde. Noe som Norge medvirket
sterkt til.
Så kollapset kommunismen fullstendig i
1991. Paradoksene i systemet ble for
mange. Premissene kunne ikke bære
vekten av konklusjonen. Sovjetunionen
var historie. En logisk følge av et
langvarig skjult kommunistisk styre
her, var at Norge ikke fikk en
revolusjon. Bare en kontrarevolusjon.
Her ble virkeligheten snudd på hodet og
alle godtok etter hvert følgene av også
denne bedragerioperasjonen. Eller for å
være helt korrekt: Følgene av de mange
bedragoperasjonene. De var ikke få på
nittitallet. Overvåkningspolitiet var
blant de mange som lå med brukket rygg
etterpå. Noe som sier mye om hvilke
svære krefter som var i sving. Hadde du
ryggrad på nittitallet, fikk du den
knekket. Jeg vet det bedre enn de
fleste.
Ikke noe problem å få nordmenn til å
tro at laksen var i treets topp og
ekornet på havets bunn. Etter at
Sovjetunionen kollapset i 1991. De
fleste var naive nok til det. Bare å se
på Lundkommisjonens arbeid fra 1994 til
1996: En ren bedragoperasjon med
Høyesterett i førersetet. For å gi hele
narrespillet mest mulig autoritet og
troverdighet. Hva ville folk flest ha
sagt hvis en beryktet internasjonal
mafiaorganisasjon ble avslørt og
kollapset, og Norge i motsetning til
andre land gjorde stikk motsatt av hva
som var en logisk følge av denne
avsløringen?
De fleste ville ha oppdaget at noe var
riv ruskende galt og korrupt, hvis
norske myndigheter etter en slik
avsløring ute av en internasjonal
mafia, satte i gang her hjemme med å
granske politiet i stedet for å jakte
på lokale mafioso. Men det var akkurat
denne fantastiske hendelsen som fant
sted i Norge. Nøyaktig dette skjedde. I
prinsippet. Noe som går direkte fram av
Lundkommisjonens mandat. For den som
kan lese. Utrolig, men sant.
Å etterforske politiet i stedet for
skurken, kamuflerer effektivt hva
skurken har gjort. Så hvis skurken har
makt til å narre andre til å snu
forholdet på hodet på denne måten, gjør
han selvsagt det. I hvert fall hvis han
er stor nok skurk.
Historieprofessor og medlem av
kommisjonen, Berge Furre, hadde helt
rett da han i 1996 sa at norsk historie
måtte omskrives som følge av
Lundkommisjonens konklusjoner. Han
forstod bare ikke hvordan. Ennå er ikke
den nødvendige omskrivingen gjort. Når
dette skjer, er bedragoperasjonen som
Lundkommisjonen utgjorde, en naturlig
del av fremstillingen. Som et eget
kapittel og lærestykke i kommunistisk
manipulasjon.
Berge Furre var bare en vanlig norsk
politisk aktør. Furre ble som alle
andre grundig lurt og medvirket
følgelig selv til å lure andre. Dette
er en følge av de kommunistiske
bedragteknikkene. For det er kommunisme
vi snakker om. I all sin slue og nakne
brutalitet.
I Norge var altfor mange opptatt av
historien til antikommunismen enn av
historien til kommunismen. Så
sovjetiske narrespill virket over all
forventning. Også mange år etter at
Sovjetunionen var historie. Mennesket
ser hva det ønsker å se og avviser det
som det ikke ønsker å se. Slik er
psykologien vår.
Jeg ble mishandlet på det groveste i
1996 da jeg var sjefredaktør for
Rogalands Avis. Men jeg klarte på
forunderlig vis å berge livet. Det gikk
ikke så greit for den tidligere sjefen
min, forsvarsminister Johan Jørgen
Holst, og sekretæren som skrev notater
for ham, Anne Orderud Paust. Begge er
døde. Kraftig maskert ble dette også.
Fremgangsmåten fragmenterer ethvert
menneskelig forhold. Med den følge at
alle manipulerte aktører kommer i
konflikt med hverandre. Dette går igjen
og igjen. Også i mine forhold. Hva som
er typisk for fremgangsmåten, og dermed
også drapene på Orderud i 1999, er at
tiltalte, aktorat og dommere har ett
til felles: De medvirker alle til å
maskere hva som i virkeligheten har
funnet sted. Noe som også er det eneste
som de alle er skyld i. Dette er en
følge av rene rasjonelle årsaker. Når
så langt er kommet at dette forholdet
er fastslått, gjenstår kun graden av
skyld. Nemlig når hver enkelt gikk over
fra å handle uaktsomt til å handle
forsettlig. For å skjule tidligere
feil. Enten ved aktiv handling eller
unnlatelse. Dette er også en
menneskelig følge av fremgangsmåten.
Alltid. Uten unntak.
Noe av det viktigste som jeg har lært
på alle disse årene, er hvor viktig det
er å tenke annerledes. Å være villig
til å tenke ”utenfor boksen”. I mitt
tilfelle var boksen Rogalands Avis. I
Anne Orderud Pausts tilfelle var den
Orderud gård. Vi befant jo oss på disse
plassene, og de som ledet
bedragoperasjonene ønsket jo selvsagt å
forlede andre til å tro at motivet var
knyttet til disse stedene. Noe det
slett ikke var i virkeligheten. Hvem
som fysisk skjøt Anne Orderud Paust, og
foreldrene hennes for å maskere det
virkelige motivet, er ikke avgjørende
for meg. Hvem som stod bak er langt
viktigere. Der er jeg ikke i mye tvil.
Jeg kan trekke konklusjonen ut fra
kjennskap til fremgangsmåten.
Jeg har fundert en del på hvorfor ikke
også jeg ble skutt i 1996. Den beste
forklaringen er at jeg var i så direkte
konflikt med Jens Christian Hauge og
den høyre hånden hans, Johan Fredrik
Remmen. Pluss en rekke andre fra Stasi
og KGB. Et åpent drap ville ha blitt
for kompromitterende. Så det ble i
stedet satset alt på å dope meg ned og
bedra enda flere i omgivelsene mine til
å handle med skade til følge for meg.
Slik at jeg til slutt skulle bli
tvunget til å ta mitt eget liv. Noe som
nesten lyktes.
Det lyktes ganske godt å bruke
psykiatrien mot meg også. Lenge.
Faktisk i mange år. Først skader du et
menneske. Så benytter du skaden som du
har påført vedkommende som begrunnelse
for å lure andre til å påføre enda
flere skader på det samme mennesket.
Eller å stenge vedkommende ute fra
samfunnet. Å bli stengt inne eller å
bli stengt ute, har samme følge.
Isolert fra andre mennesker – fra
fellesskapet - blir du uansett. Det er
vanskelig å komme inn fra kulden.
En karakteristisk følge av den
kommunistiske fremgangsmåten er at hele
systemer blir forledet til å virke mot
sin hensikt. Mot sitt formål. Mot sin
egen motivasjon, mot sin egen raison
d’être. Dette gikk også igjen som en
rød tråd i mine forhold. Da jeg hadde
nøstet opp alle de løse trådene som for
øvrig det kontinuerlige bedraget skaper
hauger av. At psykiatrien kan bli snudd
på tilsvarende vis som alle andre
systemer, bør ikke komme som noen
overraskelse. Dette var en gjenganger i
sovjetisk politikk. Kommunistene var
mestere til å snu sikkerhetssystemer
til å virke mot sin hensikt.
Nå kortslutter de fleste når det kommer
til psykiatri. Det blir godtatt at
opposisjonelle kan være psykisk syke. I
hvert fall i andre land. Men det blir
ikke uten videre godtatt at psykisk
syke kan være opposisjonelle. Da blir
det hele oppfattet annerledes. Selv om
det i virkeligheten er det samme. Noe
motsetningsforhold mellom å være
politisk opposisjonell og å være
psykisk syk, er det selvsagt ikke. Det
har faktisk en naturlig sammenheng.
Hvor den ene tilstanden ikke utelukker
den andre. Ikke under noen omstendighet.
At jeg er en politisk opposisjonell,
kan ingen ta fra meg. Når jeg er blitt
manipulert til å komme i konflikt med
alle private og offentlige systemer som
hadde noe med meg å gjøre, eller
rettere sagt; når alle systemer er
blitt manipulert til å komme i konflikt
med meg, er det ikke rart at jeg har
gjort motstand opp gjennom årene. I den
grad som jeg har vært i stand til det.
Dette har selvsagt vært politiske
handlinger. Når jeg nå benytter pennen
igjen, er det med et politisk formål.
Jeg er og blir et politisk menneske.
Fortsatt synes jeg at Jesus er mer
sympatisk enn Judas.
Jeg er ikke bare til for Staten, men
Staten er også til for meg. Svik er
ikke bare et enveis forhold mellom det
enkelte menneske og andre mennesker.
Spørsmålet kan ikke bare være om du har
begått svik mot landet, men kan like
mye være om landet har begått svik mot
deg. Med andre ord også det stikk
motsatte forholdet. Begge deler er like
mye landssvik. I mitt tilfelle er det
landet som er narret til å begå svik
mot meg. Gjennom mange år.
Norsk presse er en integrert del av den
politiske eliten. Av det etablerte.
Alle er trygt innenfor boksen. Skjulte
private bånd styrer dessuten mye i et
så lite land. Tausheten har derfor vært
overdøvende i forhold til hva jeg
brakte fram i dagen i 2005. Jeg kan
bare takke internett for at jeg har
kunnet fortelle omverdenen hva som er
skjedd her i landet.
Å oppklare hva som skjedde meg
personlig, har vært en stor belastning.
Å identifisere kommunismens modus
operandi i Norge har vært en enda
større belastning. I tillegg kommer
belastningen som det innebærer å
fortelle. Om hvor ille virkeligheten
kan være. Når den først er ille. Da jeg
kom så langt at jeg kunne begynne med
dette. Det er blitt flere opphold på
sykehus. Men jeg har overlevd.
Våren 2006 måtte jeg på sykehus igjen.
Jeg har siden kjempet for å komme til
hektene. Helt frisk blir jeg neppe
noensinne mer. Nå vil mange tidligere
kolleger i pressen lett unnskylde egen
unnfallenhet, manglende kapasitet og
ikke minst intelligens og kunnskap, med
at jeg er syk. At jeg forteller
fiksjoner. Dette er i grunnen trist.
Jeg har ikke vrangforestillinger om hva
som er skjedd meg, jeg har tvert om
riktige forestillinger, og jeg har
rikelig med dokumentasjon og
kontrollerbare analyser. Heller ikke
har jeg mange vrangforestillinger om
norsk historie etter krigen. I
motsetning til de fleste andre som
bygger livsforståelsen i slike forhold
på følgene av bevisst skapte fiksjoner.
Jeg måtte gå dypt. Men jeg avslørte
bedraget. Ingen andre har gjort det.
Vrangforestillinger til andre er et
større problem for meg enn mine egne.
Langt større. Dessuten er det ikke slik
at dårlige journalister er friske. Mens
gode journalister er syke. Så langt er
det heldigvis ikke kommet. Dessuten er
det lov til å ta feil her i livet uten
å bli tillagt vrangforestillinger. Jeg
tror ingen som arbeidet sammen med meg
før, enten det var i NRK eller andre
steder, vil påstå at jeg var en dårlig
journalist. Uansett hva jeg en gang
var: Jeg er mye bedre i dag. Det er jeg
nemlig blitt tvunget til å bli.
Det absolutt viktigste for meg
personlig var å finne ut hva som var
skjedd. Noe jeg klarte. Men det tok
mange år. Jeg grublet og arbeidet meg
omtrent i hjel. Likevel var det en
forutsetning for å komme videre i livet
at jeg klarte det. Hadde mishandlingen
av meg skjedd på femtitallet, ville jeg
nå ha vært lobotomert. Uten noensinne å
ha mulighet til å fortelle sannheten.
Siden 2006 er jeg behandlet på sykehus
for helt andre forhold enn synet på
norsk politikk og historie. Blant annet
for alvorlig depresjon, overforbruk av
medisiner og indre blødninger. Men jeg
er ikke behandlet for mine politiske
meninger. Jeg må i så måte bare beklage
så mye overfor dem som ikke ønsker å ta
inn over seg den besværlige
virkeligheten som jeg forteller om fra
norsk politikk. Nordmenn som faller for
fristelsen til å benytte psykiatrien
mot meningsmotstandere, bør for øvrig
vokte seg vel for å kritisere Russland
for å gjenoppta bruken av psykiatri mot
opposisjonelle. Slik det blir gjort i
disse dager. Det er ikke sikkert vi
selv er så mye bedre.
Følgene av fremgangsmåten som jeg og
mange andre er blitt utsatt for fra
kommunistene, og nå snakker jeg om
reelle håndverkere og ikke de mange
sære menneskene som ble brukt til
maskerada i Norges Kommunistiske Parti,
er at du blir psykisk brutt ned. Dette
er en rasjonell følge av at alle
rasjonalitetens grunnlover blir
systematisk brutt ved bedrag. Ingen
mulighet finnes lenger til å få grep om
virkeligheten. Psykiatri i slike
tilfeller er en følge av et helt annet
fag. Nemlig faget konspirasjon.
Politiske eksperter sier ofte at de
ikke har tro på konspirasjonsteorier.
Aftenposten har en politisk redaktør
som stadig trekker fram
konspirasjonsteorier som noe eksotisk.
Noe som er lett å avfeie. Dette
irriterer meg hver gang. Harald
Stanghelle er et godt eksempel på at
det ville ha lønt seg å oppjustere
kunnskapsnivået i stedet for å sitte på
fjernsyn og diskutere sammen med dagens
overfladiske politikere kveld etter
kveld.
CIA kaller yrket ”tradecraft of
intelligence”. I Russlands FSB heter
det ”konspirasjon”. Slik det også het i
KGB og GRU. Mens amerikanere blir lært
opp til å praktisere ”håndverket”, blir
russere lært opp til å ”konspirere”.
Noe som kan utvikles til en kunst. Da
Vinci-koden er enkel i forhold til
konspirasjonene som kommunismen
utviklet.
Konspirasjon er et eget fag. Kanskje
det mest håndfaste faget innenfor
politikk. Kan du ikke noe om faget
konspirasjon, er du en amatør i
politikk og kan aldri bli noe mer
heller. Jeg har gjort rede for de mest
avanserte sovjetiske
konspirasjonsteknikkene på denne
hjemmesiden. Intet mindre. Disse
teknikkene var gode nok til å ta makten
i Norge i 1945, bokstavelig talt rett
foran øynene på både briter og
amerikanere. For ikke å snakke om
nordmenn. Deretter var teknikkene gode
nok til mesterlig å befeste og
kamuflere, og ikke minst å utnytte
denne makten. Stormaktene USA og
Storbritannia ble lurt trill rundt i
årtier. Noe større mesterstykke innen
faget konspirasjon vet ikke jeg om.
Faglig sett er det bare å bøye seg i
støvet. Du kan si hva du vil om
Russland. Landet har i hvert fall
alltid hatt mange usedvanlig begavede
mennesker.
Det har Norge også hatt. En av dem var
Johan Jørgen Holst. ”Det finnes ikke en
eneste statssjef som forstår
strategiske problemstillinger. Du er en
av de meget få forsvarsministre som
forstår strategi.” Den tidligere
amerikanske utenriksministeren, Henry
Kissinger, ga Johan Jørgen Holst denne
attesten på et møte i New York i 1988.
I dag har Norge ingen statsråder som
forstår strategi. Langt mindre
strategiske bedragoperasjoner.
For å forstå Norges strategiske
stilling er første bud å se hvor landet
ligger på kartet. Storbritannia og
Russland er åpenbart viktige land. Som
alltid har påvirket handlefriheten. Det
samme er til tider tilfelle for
Tyskland, Danmark og Sverige. Hva som
var helt nytt strategisk etter siste
verdenskrig var særlig fire forhold.
For det første utviklingen av et helt
nytt våpen med ufattelig evne til
ødeleggelse. Nemlig atomvåpen. Det
andre var fremveksten av USA som
supermakt. Det tredje forholdet var
fremveksten av Sovjetunionen som
supermakt. Begge de siste forholdene
var i hovedsak en følge av det første.
Nemlig revolusjonen i strategi som
atomvåpen hadde til følge.
Det siste viktige trekket i det
strategiske bildet etter krigen, var
Sovjetunionens systematiske sikring av
makten i alle land hvor kommunistene
hadde soldater og fotfeste. Dette
skjedde ikke bare i Øst-Europa, men
også i Norge. Etter hva jeg har funnet
ut. ”Enhver statsleder innfører sitt
system så langt hans arme rekker”,
fastslo Josef Stalin. Det falt 100 000
soldater på fronten i nord i kampene
mellom Tyskland og Sovjetunionen. Da
krigen var slutt sto sovjetiske
soldater langt inne i Finnmark. Så
Stalins arme var kommet langt. Systemet
hans også. I Sør-Norge var det om lag
50 000 såkalte politisoldater. Av mange
kalt ”gutta på skauen”. Ikke fortell
meg at noen av disse nordmennene visste
hvem som kommanderte dem. I
virkeligheten.
Den blotte eksistensen av atomvåpen,
den sterke utviklingen i antall våpen,
og kvaliteten på disse, skapte en helt
ny strategisk situasjon. Norge befant
seg midt i konfrontasjonen mellom to
supermakter. Dette var en direkte følge
av den geografiske plasseringen til
landet. At denne situasjonen hadde
følger for den politiske styringen av
Norge, er åpenbart. Hvilke følger har
vært mer uklart. Jeg skal gjøre det
litt klarere.
At Sovjetunionen fikk atomvåpen var
langt mer avgjørende for USAs valg av
strategi i den kalde krigen, enn at
landet selv hadde fått slike våpen. USA
fikk et umettelig behov for å vite mest
mulig om sovjetiske atomvåpen og
Moskvas planer til enhver tid. CIA ble
grunnlagt. Det samme ble andre
etterretningsorganisasjoner. Blant
andre NSA. Som står for elektronisk
avlytting. Likevel var behovet for
informasjon om sovjetiske forhold langt
større enn det var mulig å frembringe.
USA trengte desperat etterretning om
Sovjetunionen. Det stod om nasjonens
eksistens. Bokstavelig talt. USAs egne
områder hadde aldri før vært så direkte
truet. Den kalde krigen ble i første
rekke en etterretningskrig.
Norge var blitt medlem av NATO i 1949.
Det kom merkelig nok ingen sovjetiske
protester da USA i de neste tiårene
bygget Norge ut til å bli en av de
viktigste etterretningspostene mot
Sovjetunionen. Det ble investert enorme
summer i overvåkingssystemer. Til
lands, til vanns og i luften.
Disse systemene ble selvsagt ikke laget
for Brigaden i Nord-Norge. Dette var
systemer som hentet informasjon av
betydning for kjernen i avskrekkingen
mellom supermaktene. Kjernen var den
kjernefysiske våpenbalansen.
Det finnes mange kjernevåpen. Men
viktigst er de langtrekkende våpen, og
da i første rekke langtrekkende
atomraketter. Disse rakettene er
ballistiske. Det vil si at de går via
verdensrommet før de rammer motparten.
Turen fra Sovjetunionen til USA tar
bare om lag tjue minutter. Neppe noe
mer andre veien.
De langtrekkende atomrakettene kunne
bli skutt opp fra land og hav. Særlig
havet skulle bli viktigere og viktigere
strategisk. For det absolutt beste
gjemmestedet var om bord i ubåter.
Gjemt i vannet var ikke minst evnen til
å gjengjelde et ødeleggende førsteslag.
Denne evnen til å svare selv om
fastlandet var ødelagt, ble kalt
andreslagsevne. Den sikret i prinsippet
at ingen av partene kunne risikere et
angrep uten å bli ødelagt selv.
Prinsipper er dog til for å uthules.
Det kan skje på mange måter. For det
første kan det skje ved å kunne følge
og være i stand til å ødelegge
motpartens ubåter på kort varsel. Før
de har mulighet til å ødelegge. Å følge
ubåter kan skje ved hjelp av andre
ubåter. Det kan skje ved undersjøiske
kabler og lytteanlegg. Det kan skje ved
bruk av skip, samt fly og lyttebøyer.
Jeg avtjente førstegangtjenesten ved
Andøya flystasjon. Hvor Orion-fly
fulgte sovjetiske ubåter hele tiden.
USA investerte helt ufattelige beløp i
Norge under den kalde krigen.
Hvis du legger til grunn at
Sovjetunionen i det skjulte tok makten
i Norge etter 1945, meldte Norge inn i
NATO i 1949 for å være trojansk hest i
det vestlige samarbeidet, begynner det
kanskje å demre for deg hvilket
etterretningskupp som Sovjetunionen
hadde gjort. Hvorfor investere i dyre
og avanserte overvåkningssystemer når
motparten gjør det for deg? Alt som er
skapt med det gode som formål kan
benyttes til det motsatte. USA
finansierte med årene en stadig større
etterretningsoperasjon mot seg selv.
Det sentrale i sovjetiske
bedragoperasjoner fra gammelt av, var å
danne organisasjoner som utad fremstod
som opposisjonelle til sovjetlederne,
men som innad var kontrollert av Moskva
i det skjulte. Opposisjonelle ble
narret til å slutte seg til
organisasjoner som var det stikk
motsatte av hva de trodde. En slik
kjent bedragoperasjon er ”The Trust”
fra 20-tallet. Da ble mange
fremtredende russiske opposisjonelle
narret til å forholde seg til en venn
som i virkeligheten var deres fiende.
De ble effektivt likvidert.
Å bruke en hel nasjon i et slikt
sovjetisk narrespill var aldri skjedd
før. Ikke før Norge ble tatt i bruk i
1949. Dette kommunistiske spillet var i
sannhet like effektivt hver gang.
Særlig effektivt var det i stor
målestokk med Norge som krok og naive,
norske politikere som stadig ferskt
agn. Alle de vestlige landene bet på.
Når Norges rolle i
etterretningsarbeidet i virkeligheten
var slik, betydde det også at all
informasjon som ble innsamlet i nord,
ikke bare gikk til USA, Storbritannia
og NATO for øvrig, men også til
Sovjetunionen. Et system som
registrerer ubåters bevegelser, fanger
jo ikke bare opp hva motpartens ubåter
gjør, men også hva egne gjør.
Sovjetunionen satt dermed med mye
informasjon om motpartens
ubåtbevegelser. Ikke fra egne kilder,
men fra motpartens. I tillegg visste
Moskva til enhver tid hvor god
motparten var til å følge med. Å vite
hva den andre parten vet, er uvurderlig
i alle strategiske sammenhenger.
Du har rimelig god kontroll i et spill
hvor motparten i motsetning til deg
selv ikke aner noe om de virkelige
premissene for dette spillet. Her var
reglene for spillet altså stikk motsatt
av hva Vesten trodde.
Norge fikk en stadig større
etterretningstjeneste med årene. Den
var imidlertid så hemmelig at bare
Sovjetunionen kjente til kjernen av hva
den drev på med. Noe som var naturlig
ettersom Sovjetunionen hadde bygget opp
denne kjernen fra bunnen av. Ved hjelp
av overløpere fra tyskernes angivere og
lojale halvkommunister. I en
tilsynelatende uforståelig blanding.
Noe som skapte den nødvendige
villfarelse.
Hva er neste skritt når du sitter med
informasjon fra motpartens systemer som
viser hvor hans ubåter er - i tillegg
til hvor dine egne er? Med god kontroll
over det strategiske spillet? Det neste
er å sørge for at motparten ikke klarer
å registrere dine ubåter. Da blir han
sittende igjen med et system som bare
tjener deg. Dette systemet viser da i
realiteten bare hans egne ubåter. Jo
mer han bygger ut systemet, desto bedre
blir det til å vise hva hans egne
ubåter gjør. Motparten bygger ut en
stadig større etterretningsoperasjon
mot seg selv. Slik han alltid har gjort.
Hvordan unngår du at egne ubåter ikke
blir oppdaget av motpartens systemer i
havet? Du produserer ubåter som er så
stillegående at ikke motpartens
lytteanlegg kan fange dem opp lenger.
Nettopp dette skjedde. Det var et
naturlig neste skritt. En logisk følge
av narrespillet før. På midten av
åttitallet oppdaget USA at
Sovjetunionen hadde nye ubåter som var
så stillegående at de ikke ble
oppdaget. I 1987 hadde USA funnet ut at
disse stillegående propellene var
levert på konspiratorisk vis fra
Kongsberg Våpenfabrikk og japanske
Toshiba.
USA var rasende. Jeg satt i ledelsen i
Forsvarsdepartementet den gangen.
Statsråden, Johan Jørgen Holst, ble som
alle andre tatt på sengen. Han måtte
forklare seg i USA og ikke minst
overfor en opprørt Kongress. Uten å ha
noen god forklaring. Det endte med at
vi bygget spionskipet ”Marjata” for å
bøte på skadene. Uten at det svekket
motstanderen. Trolig tvert om.
En lavere engelsk funksjonær ved
Kongsberg Våpenfabrikk ble tiltalt. Han
ble dømt til flere års fengsel og
ødelagt for livet. Igjen hadde spillet
hatt til følge at politi og domstoler
ble narret til å handle og beslutte på
falskt grunnlag. At mer eller mindre
uskyldige blir kastet i fengsel for å
maskere virkelige forhold, er et
karakteristisk trekk ved norsk historie
etter krigen. Kommunismen var ingen
søndagsskole. Et liv var ikke mye verd.
Drapene på Orderud i 1999 er et av de
verste eksemplene i så måte.
Det sovjetiske imperiet, i motsetning
til det tredje riket, var avhengig av
nasjonale eliter. I Norge var det en
rekke familier i Oslo som etter hvert
bemannet de fremste postene i regjering
og styringsverk. De var viklet inn i
hverandre med ulike bånd. Mye inngifte
ble det også etter hvert. Ingen av
disse menneskene hadde noen anelse om
hvem som virkelig hadde makten i Norge.
De hadde imidlertid en felles skjult
respekt for Jens Christian Hauge. Denne
respekten var grunnlagt på frykt. Det
var lett å opprettholde en stat i
staten for Sovjetunionen. Også i Norge.
Når den først var etablert. Overvåkning
og manipulasjon av familiene var
viktige styringsverktøyer.
At Norge var et aktivt medlem i NATO
både militært og politisk, var selvsagt
i Sovjetunionens interesse. Det var
viktig å kamuflere utad hva som fant
sted innad. Kontinuerlig å holde agnet
ferskt var avgjørende for å holde
fisken på bittet. Gjennom den kalde
krigen ble nordmenn også lurt inn i
feller av den sovjetiske
etterretningstjenesten og vervet som
spioner. Arne Treholt var en av dem.
Felles for dem alle var at de ble
benyttet som agn. De ble ofret med
jevne mellomrom for å befeste
villfarelsen om Norge som et lojalt
medlem av NATO. For å maskere det
virkelig store spillet. Hvor staten
Norge i virkeligheten var største og
beste spionen som Sovjetunionen hadde i
Vesten. Ingen prostituert kunne heller
ha oppført seg falskere enn Norge
presterte å gjøre i alle disse årene.
Følgene av dobbelspillet er ikke
hyggelig å betrakte i ettertid. Mange
er de nordmenn som ikke kan se seg selv
i speilet. Uten å se dobbelt. Slik er
følgen av å bli rundlurt. Uten å gjøre
noe med det etterpå.
Arbeiderpartiet var en effektiv
frontorganisasjon for GRU og KGB.
Systemet skapte alle om til
sosialdemokrater som kunne benyttes i
spillet. De borgerlige partiene ble med
årene kanskje viktigst for å maskere
utad den sovjetiske kontroll med Norge
innad. Hvor naiv en norsk statsminister
kan bli, er Kåre Willoch fra Høyre et
eksempel på. Da Arne Treholt ble
arrestert i 1984, var han opptatt av at
Treholt kunne ha gjort langt større
skade i fremtiden fordi han kunne ha
blitt statsråd.
Resonnementet bygger på forutsetninger
som ikke er gyldige. Hva skulle
Sovjetunionen med Treholt som statsråd?
Sovjetunionen trengte en spion i Norge
til å ofre i det store spillet mot USA
og Storbritannia. Da det tettet seg til
for alvor i 1983. Dette året var den
kalde krigen kanskje på det kaldeste.
Arne Treholt ble brukt til det formålet
som han var tenkt å bli brukt til.
Sovjeterne hadde Einar Førde i reserve.
Til samme formål.
Så Sovjetunionen var åpenbart tjent med
at Arne Treholt satt i fengsel og Kåre
Willoch satt som statsminister i første
halvdel av åttitallet. Begge deler var
solid maskerada for det virkelige
sovjetiske spillet mot USA og
Storbritannia i Norge. Dette skapte
inntrykk av norsk handlekraft mot
sovjetisk spionasje og militærmakt. Det
skapte inntrykk av en effektiv,
konservativ regjering i Norge. Som stod
oppreist for vestlige verdier. For USA.
Mot Sovjetunionen.
Virkeligheten var ikke slik. Spillet
var stikk motsatt: Mot USA. For
Sovjetunionen. Kåre Willoch hadde
selvsagt makt som statsminister. Men
det var over den ene staten. Ikke over
den andre staten som var skjult i de
hemmelige tjenestene. Willoch hadde
ikke kontroll med GRU. Den hemmeligste
og mest skruppelløse av de sovjetiske
etterretningstjenestene. Sovjetunionens
militære etterretning. Noe som for
øvrig heller ikke KGB hadde. Så
statsminister Kåre Willoch fortsatte å
spille en rolle i det
sikkerhetspolitiske spillet. Som var
stikk motsatt av hva han trodde selv.
Og fortsatt tror. Dessuten endret
heller ikke regjeringen hans en eneste
av de sovjetiske bindingene på norsk
offisiell sikkerhetspolitikk fra
gammelt av.
Jeg har altså identifisert de
sovjetiske manipulasjonsteknikkene.
Etter at jeg ble utsatt for dem selv.
Det er lett å gjøre andre til latter.
Alt er mye enklere når du til slutt
sitter med svaret. Den sovjetiske
fremgangsmåten var profesjonell og
avansert, frekk og brutal. Noe den også
var andre steder. Men i få andre land
stod det så mye på spill for
Sovjetunionen som i Norge.
Å latterliggjøre folk som blir narret
av så avansert manipulasjon, er like
relevant som å le av publikum når
magikeren David Copperfield lurer det
til å tro at han går gjennom den
kinesiske mur. Magikerens kunst er å få
deg til å tro på årsaks og
virkningsforhold som ikke eksisterer i
virkeligheten. Det samme faget
praktiserte Sovjetunionen. Ikke minst i
Norge. Vi ble alle lurt.
Så kan vi velge om vi vil godta følgene
av narrespillet. Dagens regjering har
alt å tjene på å investere mye
intelligens i å ignorere hva som er
skjedd i fortiden. Behovet for
illusjoner er ekstra stort på
venstresiden. Hele det politiske
grunnlaget for Arbeiderpartiet og SV
ligger jo i at det norske folk ble lurt
trill rundt i alle år. Særlig i nyere
tid da Lundkommisjonen snudde den
politiske virkeligheten på hodet. Med
den følge at de som tapte den kalde
krigen, ble vinnerne. Følgelig ble de
som hadde vunnet den kalde krigen,
taperne.
Alt dette var følger av den
kontradiksjonen som var innebygget i
Lundkommisjonens mandat. Denne
bedragoperasjonen etter solid
kommunistisk oppskrift, skapte mye av
kjernen i det politiske landskapet som
vi ennå befinner oss i her til lands.
Hvem som var gode og dårlige nordmenn
etter den kalde krigen, ble bestemt av
en kommunistisk bedragoperasjon som
snudde forhold og følgelig sak på
hodet. Inhabiliteten i den politiske
eliten i Norge er så stor at ingen er i
stand til å snu saken tilbake på rett
plass.
Jeg registrerer med interesse hva som
skjer i forholdet mellom Russland og
Norge. Bare det som skjer på overflaten
får jeg med meg. Dette er mer enn nok.
Enten det skjer i Barentshavet eller på
Statfjord-feltet. Å være notorisk
dobbeltspiller som Norge har sin pris.
Norge har heller ikke noe enkelt
forhold til USA. Ikke bare nektet
president George Bush å ta imot
statsminister Jens Stoltenberg i Det
Hvite Hus i 2005. USA markerte seg også
kraftig overfor tidligere statsminister
Gro Harlem Brundtland en stund etterpå.
De lot henne sitte på en flyplass i
Washington i mange timer. Før de slapp
henne inn i landet. Hvorfor valgte
amerikanske myndigheter ut Gro for
denne demonstrasjonen? Hun vet det
selv. Helt sikkert. Innerst inne.
Dersom Anne Orderud Paust skrev meget
sensitive notater for forsvarsminister
Johan Jørgen Holst da den kalde krigen
tok slutt, og således visste altfor mye
til senere å få leve, var den naturlige
mottakeren statsminister Gro Harlem
Brundtland. Hva gjorde hun i så fall?
Søkte hun råd hos Jens Christian Hauge?
Dette var i så fall det samme som å gå
til bøddelen.
Å kaste et blikk over skulderen, kan
fremkalle så mange minner. Ingen i
norsk presse fikk med seg talen som den
nye amerikanske ambassadøren til Norge
holdt i oktober 2005. Langt mindre hva
han sa. ”En venn som undertrykker og
skjuler sannheten, er det fremste
våpenet for fienden”. Sa ambassadøren.
Dette er kraftig kost overfor en
tilsynelatende alliert.
Enda kraftigere kost er det faktisk å
fortsette å skjule sannheten. Da gjør
du dette våpenet enda sterkere. For
fienden. Likevel skjedde dette her til
lands etter den offentlige advarselen
fra USA. Ingen i det etablerte
politiske miljøet vil kappe føttene av
seg selv. Ingen vil bli kompromittert.
Så enda mer intelligens blir investert
i å overse. At keiseren ikke har klær
på.
En som ikke kan kaste et blikk over
skulderen lenger, er Jens Christian
Hauge. Han døde høsten 2006. Hvor klar
han var på slutten, vet jeg ikke. Jeg
håper bare at han fikk med seg at jeg
hadde røsket gullhjelmen av ham året
før.
Jens Christian Hauge fikk en
statsbegravelse. Noe jeg ikke har noe
mot. Med min forakt for den norske
stat. Etter hva jeg har opplevd som
følge av narrespillene til nettopp Jens
Christian Hauge.
Hauge burde imidlertid hatt to
statsbegravelser. Noe Hauge ikke kunne
få. Det fantes nemlig bare en
sovjetstat igjen. Da han døde. Den er
nå blitt 103 år.
(Publisert 24.mars 2008)
Les her tidligere artikler
| "A great deal of intelligence can be invested in ignorance when the need for illusion is deep" Saul Bellow |
"Among those who dislike oppression are many who like to oppress." Napoleon Bonaparte (1769-1821 fransk keiser "The size of the lie is a definite factor in causing it to be believed, for the vast masses of a nation are in the depths of their hearts more easily deceived than they are consciously and intentionally bad. The primitive simplicity of their minds renders them a more easy prey to a big lie than a small one, for they themselves often tell little lies, but would be ashamed to tell big lies." Adolf Hitler tysk dikator (1889-1945) "A nation can survive its fools, and even the ambitious. But it cannot survive treason from within. An enemy at the gates is less formidable, for he is known and carries his banner openly. But the traitor moves amongst those within the gate freely, his sly whispers rustling through all the alleys, heard in the very halls of government itself. For the traitor appears not a traitor; he speaks in accents familiar to his victims, and he wears their face and their arguments, he appeals to the baseness that lies deep in the hearts of all men. He rots the soul of a nation, he works secretly and unknown in the night to undermine the pillars of the city, he infects the body politic so that it can no longer resist. A murderer is less to fear. The traitor is the plague." Marcus Tullius Cicero (106-43 f.kr.) Romersk statsmann, filosof og taler. Fra en tale i det romerske sentatet, år 58 før Kristus. |
