”Jeg kunne glatt ha fått jobben som Meedby fikk
som leder av LO’s juridiske kontor. Da Nordahl
fikk rede på henvendelsen fra Seweriin, ble han
brutal. Ikke tale om, ga han som direktiv til John
Wivegh! Om det forelå noe fra ”høyere hold” vet
jeg ikke.

Wivegh var etter min mening en særs intelligent
mann. Vi kom godt ut av det med hverandre.

Han tilhørte den kategori fagforeningsledere
som uten utdannelse kunne måle seg med
nesten hvem som helst. Hans intelligensressurs,
hans erfaring fra arbeidsliv og kamper, gjorde
ham til litt av en ”ener”. Du vil sikkert forstå når
jeg sier at han ikke var ødelagt av borgerlig
skolegang, og dertil var han svenskfødt. Det ga
ham en egen selvfølelse.

Nordahl forsøkte alltid å holde ham nede. Han
var for farlig – for venstrevridd, ville man si i dag.

Wivegh tok lite hensyn til ”direktivet” fra
Nordahl, men han advarte meg av hensyn til mine
dager fremover. Jeg sa derfor nei.

Noen dager senere satt jeg en dag på kontoret da
jeg fikk en oppringning fra statsministerens kontor.
Om jeg kunne innfinne meg hos Gerhardsen
umiddelbart?

Jeg var da styreformann i ”Finansieringsinstituttet
for Bergensbanens forkortelse”, og hadde hatt
meget av det reelle og daglige arbeidet. Planen
hadde vunnet adskillig popularitet og Fritz Rieber
som drivkraft var nesten uimotståelig.

Altså bort til Gerhardsen. Jeg hadde truffet ham i
helt private selskaper noen ganger. Rolf kjente jeg
langt bedre.

Gerhardsen innledet med å snakke om
vanskeligheter med Varmann.
Jeg mener den dag i dag å huske at han roste
Varmann for hans folkelighet osv. Men Varmann
var prest og vant til å love, riktignok det som kom i  
”den neste tilværelse”. Nå hadde han reist land og
strand rundt og allerede lovet bort tre
samferdselsbudsjetter.

Vår samtale fikk et lite avbrekk fordi Jens
Christian Hauge kom inn av døren, så vidt jeg
husker uten å banke på. Han var også litt
heseblesende.

”Nei men – sitter du her”, sa han til meg (eller noe
lignende). Jeg sa etterpå til Wivegh at det var
dårlig skuespill.

Nåvel: Man trengte en vaktbikkje på Varmann. Det
måtte jeg påta meg.
Men man var helt klar over at Varmann måtte
skiftes ut. Det ble nevnt i løpet av to-tre måneder.
Hvis jeg klarte å mestre ham i den perioden, var jeg
sikker på få plassen etter ham. En så det politisk
hensiktsmessig å nyte noe godt av Bergensbane-
planens popularitet.

Hauge var ytterst sjarmerende og spilte også på       
”juridisk-kollegiale” strenger.

Jeg var jo relativt ung og ble selvsagt imponert.
Dog hadde jeg fornuft nok til å be om en dags
betenkning.

Det er mulig at jeg ba om en viss garanti
(forsvarerjobb) – men det husker jeg ikke. Jeg
finner det ikke sannsynlig. Jeg er derimot så
illusjonsløs at jeg tror det er noe G. og H.
(Gerhardsen og Hauge) har villet bruke som
overtalelsesmiddel og har fortalt Varmann. Han
hadde vært meget elskverdig med oss i                      
”Bergensbanen”.

Jeg forlot møtet litt sjokkert.

Dels var sjansen til å bli statsråd overveldende,
men jeg hadde, erindrer jeg, såpass moralsk
ballast, at jeg reagerte på å skulle tjenestegjøre
under en gladlynt, men uvitende, Varmann i flere
måneder for så å ta hans plass.

Jeg gikk direkte til Wivegh – noe jeg under enhver
omstendighet måtte gjøre pga. oppdragsavtalen
min.

Om han eller jeg brukte uttrykket ”dolke i ryggen”,
husker jeg ikke. Sikkert er det at W (Wivegh) ga
meg en innføring i politikkens irrganger som jeg
aldri har glemt.

W (Wivegh) verken rådet til eller fra. Han lot det
være mitt eget valg, men han sa: Du står ved en
korsveg. Vil du velge politikken eller
advokatkarriere. Du kan sikkert være garantert
jobber i tiden fremover om du politisk ikke vil slå
an. Men husk at iallfall noen vil huske forholdet
Varmann og deg.
Neste dag ringte jeg Gerhardsen og sa nei –
antagelig innpakket i ord om fagbevegelsen og
behovet for jurister osv.

Ja, dette var mitt møte med ”de store”. Jeg vil ikke
påstå at det gjorde meg særlig godt. Min tillit til
politikk fikk en liten knekk, men det har kanskje
hjulpet når jeg senere har vært borte i autoriteters
handlemåte.”





Utdrag fra brev til tidligere justisminister Jens Haugland fra
høyestrettsadvokat Alf Nordhus, datert 2. september 1986,
gjengitt i boken Dagbok fra Løvebakken” av Jens Haugland
(Det Norske Samlaget 1988)


(Mine uthevinger)

Saksopplysning: Rolf som Nordhus referer til, var bror
til Einar Gerhardsen. Han ble benyttet til å plante
informasjon blant annet hos Arve Solstad, tidligere
ansvarlig redaktør i Dagbladet. Solstad skapte seg en
karriere som politisk journalist i stor grad som følge av
denne kilden.