You need Java to see this applet.
Få mennesker har skadet
USAs nasjonale sikkerhet mer
enn nordmannen Jens
Christian Hauge. Han skapte
om hele sitt eget land til å
spionere mot USA og for
Sovjetunionen. Samtidig
klarte han å lure USA i årtier
trill rundt til å tro at forholdet
var stikk motsatt. Med den
følge at USA finansierte mye
av denne store
etterretningsoperasjonen mot
seg selv.
"The sleep of
reason brings
forth
monsters"

-GOYA
"For anyone who is tired of life
the thrilling life of a spy
should be the finest
recuperator."

Lord Baden-Powell, 1915
"Intrigue and menace mingle
in one of the finest mysteries
I've ever read. An amazing tale
with enigma piled on secrets
stacked on riddles"

Clive Cussler i
"New York Times" om
thrilleren "Da Vinci-koden" av
Dan Browne (fiksjon)

Dette er en bok som jeg ennå ikke har lest
annet enn omtalen av, men har fått
oppfordring om å lese etter at jeg begynte
å publisere denne historien. Virkeligheten
kan imidlertid begynne der fantasien og
fiksjonen  slutter. Noe jeg kan
dokumentere. Hvilke følger inkvisisjonen
og hekseprosessenes teknikker har på et
menneske, vet jeg fra egen smertelige
erfaring. Fra fakta, ikke fiksjon. Min
historie er en rystende beretning om
hvordan mennesker selv i vår opplyste
tidsalder lett kan bli lurt og tvunget til å
medvirke i disse prosessene mot et
enkelt menneske med grunnlag i
klassiske maktmetoder fra mørke
middelalderen. Jens Christian Hauge har
på vegne av Sovjetunionen utført nettopp
inkvisisjoner i Norge for å holde landet
rent. Det er slik utrenskningene i
arbeiderbevegelsen har foregått.
Norulv Øvrebotten
www.oevrebotten.com


Norge - Stalins
juridiske konstruksjon


LEVER BEDRAGET her ennå? I hele
etterkrigstiden har juristen og
politikeren Jens Christian Hauge og
hans nærmeste medarbeidere, inkludert
Johan Fredrik Remmen, benyttet de samme
teknikkene når sentrale mennesker er
manipulert eller fjernet i
arbeiderbevegelsen i Norge. Dette har
skjedd gjennom rå makt, intrikat
renkespill og glitrende bedrag.

Den politiske manipulasjonen har vært
meget avansert. Da Sovjetunionen
kollapset, ble det norske folk utover
på 90-tallet i stadig større grad
avledet fra å finne ut hva som var
skjedd her til lands etter krigen. Det
norske folk ble lurt trill rundt.

Dette miljøet benytter de midler som
oppfyller hensikten, drap ikke unntatt.
Slik det for eksempel skjedde på
Orderud i 1999. Da forsvarsministerens
kontorsekretær ble skutt og drept. Men
disse menneskene er mestere i å
kamuflere fremgangsmåten. Slik at
omgivelsene blir narret til å tro at
noe helt annet skjer enn det som i
virkeligheten skjer.

Noe som også skjedde i det politiske
attentatet mot meg. Da jeg ble fjernet
som sjefredaktør for Rogalands Avis i
1996 og 1997. Andre ble lurt til å ta
fra meg en og en rettighet til ingen
var igjen over en periode på halvannet
år - mens jeg var sykmeldt. Slik
sluttet jeg som sjefredaktør i
virkeligheten. Mens folk altså ble
narret til å tro noe helt annet.

Jeg har identifisert den
kontradiktoriske teknikken ned til
detaljer. Noen hyggelig virkelighet er
det ikke som stiger fram som følge av
disse avsløringene. Hensikten helliger
ethvert middel. Virkeligheten ser ut
deretter. Når avmaskeringen er gjort.

Fremgangsmåten deres har til følge at
sannheten utad fremstår som stikk
motsatt av hva den er innad. I
virkeligheten.  Dette blir gjort ved
hjelp av kontradiksjoner.

Til og med Arbeiderpartiet  og
arbeiderbevegelsen i seg selv har i
virkeligheten vært organisert som en
kontradiksjon. På dette usanne
grunnlaget er alle blitt forledet.  
Ikke minst det norske folk. I snart
seksti år. I tillegg til våre allierte
i NATO.

Hvem har sagt at ikke et lite land som
Norge kan være en stor trojansk hest og
bli benyttet i et stort og snedig
dobbeltspill? Lurt inn som femtekolonne
hos motparten til en stormakt som står
mot en annen stormakt i en tilspisset
konflikt? Ingen har sagt at ikke dette
smarte strategiske trekket er mulig. I
hvert fall ingen stormaktspolitiker som
tenker så stort som Josef Stalin
gjorde. Ingen forbrytelse var Stalin
fremmed, og det geniale ved
fremgangsmåten som jeg har
identifisert, er at så mange
forbrytelser gjøres til samme tid. I en
samtidig koordinert operasjon.

Den helt grunnleggende karakteristikken
i det sovjetiske spillet  som har gått
for seg i Arbeiderpartiet og Norge, er
dobbeltspillet, og dette er satt i
system som følge av å være bygget inn i
strukturen. Organisasjonen er laget
slik at uformelle og formelle regler
har til følge to motstridende spill til
samme tid. To spill i ett. Det ene
spillet er synlig utad mens det andre
er usynlig. Også innad. Det ene spillet
benyttes til kontinuerlig å kamuflere
det andre. Ved å gjøre det stikk
motsatte på overflaten enn det som
skjer i det andre spillet under
overflaten.

I det skjulte spillet under det
motstridende andre er i virkeligheten
maktmidlene kontrollert. Selv om det
tilsynelatende fremstår som om
maktmidlene blir styrt og kontrollert
gjennom det andre motstridende spillet
som skjer åpent. Noe som bare er en
illusjon. Eller kan straks bli gjort
til en illusjon. I krise eller krig.

I spillet hvor de fleste deltar, blir
det snakket mye og handlet lite og
ingen vet hva som skjer i det skjulte.
I det åpne politiske spillet foregår
den daglige styringen av et land
gjennom en regjering, kamuflert utad
som et folkestyre som følge av valg til
en nasjonalforsamling. I det samtidig
stikk motsatte spillet, hvor det
handles med grunnlag i skjult makt over
det andre, åpne spillet, blir det sagt
minst mulig, men handlet desto mer. De
få deltakerne i dette skjulte spillet
kontrollerer og manipulerer de
viktigste som deltar i det åpne spillet
som kontinuerlig maskerer det skjulte.

Ingen kjenner herskeren, men herskeren
kjenner alle. I Norge har det vært
maktens janusansikt, Jens Christian
Hauge, som har koordinert de to
motstridende bevegelsene i strukturen.
Det skjulte og dypere spillet et sted
blir selvsagt også styrt og kontrollert
av andre i det enda mer skjulte og dype
et annet sted. I dette tilfelle av  
Sovjetunionen. Som utviklet denne
avanserte politiske styringsmåten. For
å vinne verden for kommunismen på det
storpolitiske sjakkbrettet og som
valgte nøkkelspillerne i Norge. Dette
skjedde da de to motstridende
bevegelsene i dobbeltspillet ble satt i
gang her i landet med grunnlag i
Arbeiderpartiet.

Når noen har to ansikter på samme hode,
slik guden Janus hadde, hvordan skal du
vite hvilke av dem som er det
virkelige? Begge ansiktene kan være
usanne, men hodet som skjuler seg bak
dem er sant nok. Noe du oppdager når du
møter makten som følger av denne
juridiske konstruksjonen. Som har
indirekte bedrag som viktigste mål.
Andre lures til å foreta skadelige
handlinger mot deg. Særlig de som
skulle ha plikt til å foreta motsatte
handlinger blir lurt til å gjøre det.

Det hjelper derfor ikke at du selv har
intelligens og kløkt nok til å håndtere
en skrupelløs skjult motstander når
andre rundt deg ikke har det. Når
stadig flere i omgivelsene dine blir
lurt til å handle mot deg av denne
motstanderen. Slik at kapasiteten din
til å håndtere de stadig flere følgene
av disse stadig flere handlingene blir
sprengt i filler. Du rammes av en
snøballeffekt.

Genialiteten ligger ikke minst i at  
strategien faller utenfor alle
forutsetninger for vanlig tenkning hos
mennesket. Som er begrenset i
tenkningen av at det er født rasjonelt.
Ikke stikk motsatt. Noe som er
forutsetningen her. Hvor alt også kan
være speilvendt. Som følge av at det
kan bli lagt til grunn at ethvert
enten
eller
forhold kan bli gjort om til et
både og.  Disse kontradiksjonene har
til følge et utall gordiske knuter av
ethvert forhold.

Når du på forhånd vet at to
motstridende interesser står mot
hverandre blant mennesker i et annet
land, hvorfor ikke disiplinere og samle
disse innenfor et eget politisk parti?
For deretter å gå inn og agere Gud den
allmektige og styre med skjult hånd de
menneskene som betyr noe på begge sider
av motsetningene?  Slik at utfallet
hele tiden er i samsvar med dine
skjulte mål?

De menneskene som du underveis vil
beholde i himmelen innenfor dette
partiet, lar du følge normale regler
under forutsetning av at de tilpasser
seg endringene som følge av spillets
gang. De får lov til å forholde seg
normalt til virkeligheten i dette
politiske dukketeateret.

De som du vil sende til helvete,
speilvender du bare plutselig
virkeligheten for, slik at alle regler
som tidligere var til for dem, blir
snudd til å være til mot dem. Slik det
brått skjedde med meg. I 1996. Da jeg
ble rensket ut. Da denne prosessen mot
meg som menneske begynte og jeg ble
tvunget i samsvar med den konklusjonen
som ble hevdet for å bevise premissen.

Når du blir stor nok, slik diktatoren
Josef Stalin ble, gjør du nettopp det
mentalt og intellektuelt
grensesprengende. Du opptrer som en Gud
som har to motspillere under seg. Så
spiller du deretter et motstridende
spill til samme tid med disse
menneskene. Som ikke vet hvordan det
blir trukket i strengene. Hvordan
manipulasjonen foregår.

To motstridende mål og to motstridende
prosedyrer blir lagt til grunn. Dette
skjer med grunnlag i et overblikk som
du skaper deg gjennom organiseringen av
selve strukturen i spillet.  Den ene
prosedyren har imidlertid bare som
formål å maskere den andre prosedyren.
Som har stikk motsatt formål. To spill
i ett blir gjennomført. Med forbilde i
den romerske guden Janus: To ansikter
på samme hode. Som ser i hver sin
retning. Selve det klassiske symbolet
på dobbeltspill. Det rasjonelt umulige
blir gjort selv om det er rasjonelt
umulig. Med den geniale følge at det
ene spillet kamuflerer det andre.

Hvor ingen kristen gud begrenser
tenkningen din, kan du like godt gjøre
et forsøk på å være hans stedfortreder
på jorden. Noe som gjør det mulig å
gjennomføre et slikt mesterlig spill
med mennesker underlagt deg allerede
fra skapelsen av. Som politisk fant
sted på nytt her i Norge i 1945.

Det politiske spillet kunne gi et
overflatisk inntrykk av at USA hadde
stor kontroll i Norge under den kalde
krigen. Noe som slett ikke var sant.
Men likevel er dette noe alle sluttet
seg til ut fra det som flertallet av
deltakerne i det åpne spillet sa og
gjorde og hvilke formål som ble erklært
og hvilken forsvarsallianse som landet
gikk inn i.  

At Sovjetunionen hadde laget en
organisasjon hvor sovjetrusserne  i
virkeligheten kontrollerte denne staten
i stedet for USA slik mange trodde, var
bare mulig som følge av hvordan de to
motstridende bevegelsene fungerte. Den
største og synlige var maskerada for
den andre kamuflerte og usynlige. Som i
det skjulte hadde stikk motsatt mål enn
det som åpent var erklært for den andre
bevegelsen.

Arbeiderpartiet hadde den ytre, synlige
delen som vi alle kjenner, og som
arbeidet for vestlige formål under den
kalde krigen.  Uten at statsministre
eller noen av de tillitsvalgte i denne
synlige delen av kontradiksjonen kjente
til virksomheten til den andre lille og
usynlige delen av Arbeiderpartiet. Som
arbeidet med stikk motsatt formål.
Nemlig mot vestlige formål og for
østlige.  Hvor den virkelige
lojaliteten lå i alle årene etter 1945.
 

Denne virksomheten innad var genialt
maskert under kamuflasje av en stikk
motsatt virksomhet utad i samme
bevegelse.  Slik var  fronten i den
usynlige krigen mellom Øst og Vest. I
Norge. Med denne nøkkelen til innsikt
og forståelse faller alle brikker på
plass. I den stille krigen.

Moskva hadde nemlig fra 1945 full
kontroll i Norge. Ved hjelp av
Arbeiderpartiet.  Frekt ble landet
deretter lurt inn som trojansk hest  
hos USA gjennom medlemskap i NATO fra
1949. Stalin vant i det skjulte her til
lands da Hitler tapte i det åpne. I det
skjulte skapte så Kreml en slagkraftig
politisk bevegelse i Norge til eget
formål. En bevegelse som bare
Sovjetunionen kjente den fulle
virkningsmåten til.

Norsk politikk har som følge av denne
skjulte hånden, vært følgen av et
kontinuerlig narrespill både innad og
utad i alle år. Ikke en gang Einar
Gerhardsen forstod hvordan maktmaskinen
Arbeiderpartiet reelt virket.

Gerhardsen  stod for en spesielt
troverdig maskerada i mange år og var
både et særs nyttig våpen og skjold for
Jens Christian Hauge og Sovjetunionen.
Nå vil ironisk og paradoksalt nok mange
kåre Einar Gerhardsen til  "Århundrets
nordmann". Slik er det i et land hvor
sannheten er manipulert til å bli
oppfattet motsatt av hva den virkelig
er.

I motsetning til de fleste andre
politikere og pressefolk har jeg møtt
både Gerhardsen og Hauge personlig. På
tomannshånd. Jens Chr. Hauge ble trolig
benyttet til å penetrere
Arbeiderpartiet allerede under krigen.
Høyst sannsynlig arbeidet Hauge i
hemmelighet for tyskerne før han ble
snudd av sovjetrusserne. Til å gjøre
det samme for dem. Da krigslykken
snudde i 1943.

Det var i sentrum av denne innebygde
motsigelsen av to motstridende
politiske retninger, som så genialt var
skapt og bygget inn i selve
Arbeiderpartiets struktur etter krigen,
at den virkelig strategiske makten
fantes i norsk arbeiderbevegelse.  Og
følgelig i kongeriket Norge. Her befant
det seg som Clausewitz kalte "The
Center of Gravity". Hvor grunnlaget for
all makt alle andre steder hvilte.

Her i maktens sentrum styrte  og
koordinerte Jens Christian Hauge etter
fullmakt fra Kreml i det skjulte begge
de to motstridende bevegelsene som det
statsbærende partiet bestod av.  Hvor
den ytre delen  av Arbeiderpartiet  -
med sin samfunnsbyggende virksomhet  og
vestlige forsvars- og
sikkerhetspolitikk - bare gjennom sin
størrelse alene tjente som glitrende,
autentisk kamuflasje for hva den lille,
indre, hemmelige delen av
arbeiderbevegelsen så effektivt foretok
seg i det skjulte.  I den globale
kampen mot USA.  Hvor formålet altså
var stikk motsatt av hva den ytre delen
av denne bevisst skapte
kontradiktoriske politiske bevegelsen
ga inntrykk av kontinuerlig. Ikke minst
etter NATO-medlemskapet i 1949.

Norge ble i virkeligheten benyttet som
et våpen mot USA. Maskert utad som en
nær venn og våpenbror. Det hele gjennom
en politisk kontradiksjon.

Stalin og Sovjetunionens hemmelige
tjenester var ufattelig flinke til å
opprette perfekte frontorganisasjoner.
De var mesterplottere. Hva som skjedde
i Norge er et mesterverk av en
klandestin juridisk
bedragerikonstruksjon. Her fragmenteres
det konsistent og konsekvent, og ikke
bare andre mennesker, men også en hel
stat er kun midler for å oppnå en
hensikt.  Bedraget var dessuten så
ufattelig stort. Faktisk så enormt at
det tar lang tid å begripe. Enda lengre
tid trengs til å ta dimensjonen av
følgene inn over seg.

Med kontroll over Arbeiderpartiet kunne
Norge brukes både som Sovjetunionens
våpen og skjold i kampen mot USA under
den kalde krigen. Dette har vært en
glitrende gjennomført operasjon. Med
følger som knapt kan fattes.  

Norge var et tilforlatelig agn fra
Josef Stalin som alle i Vesten bet på.
Fortsatt er trolig Norge langt nede i
halsen på de aller fleste. Det er vondt
å komme av en slik krok. Med et slikt
agn. For USA er dette selvsagt aller
verst.

Russerne har styrt det som har vært
verdt å styre i denne butikken vår.
Gjennom den butikken i butikken som de
opprettet for seksti år siden. De
bygget også opp alle kulissene til
forestillingen fra begynnelsen av. Bare
tenk på Forsvaret vårt. Som Jens
Christian Hauge personlig strukturerte
til formålet fra begynnelsen av.
Deretter bygget han også opp de
hemmelige tjenestene på den erklærte
fiendens premisser. Nemlig
Sovjetunionens.

USA hadde ikke en sjanse i et så
ekstremt avansert strategisk spill fra
en langt mer erfaren og slu motspiller
i den hemmeligste delen av all
krigføring. Med en skruppelløshet i
strategi og taktikk som faller utenfor
enhver normal forestillingsevne. Noe
som er hemmligheten for å lykkes også.

At selve forutsetningene for spillet
kunne være falske på denne måten og i
en slik målestokk, var trolig helt
utenfor rekkevidde av den vestlige
supermaktens fatteevne.  Vi skal derfor
alle være glade for at Sovjetunionen
kollapset før det kom til noen stor og
avgjørende konfrontasjon mellom USA og
Sovjetunionen. Men Russland består og
stormaktspillet fortsetter og Norge
ligger der det ligger. Fortsatt.

Spørsmålet som likevel gjenstår er:
Hvor mye makt har Russland arvet i
Arbeiderpartiet og dermed Norge? Hvor
mye av denne skjulte aktiviteten finnes
ennå?  Ikke minst når partiet nå igjen
har regjeringsmakt i Norge, er dette
viktige og relevante spørsmål.

Det er heller ikke sikkert at det
norske folk liker å ha blitt lurt trill
rundt i alle år. I over halvparten av
landets levetid. Har Russland fortsatt
makten til å skifte ledere i
Arbeiderpartiet og statsministre her i
landet? Den makten har de nemlig hatt
hele tiden som følge av det geniale
spillet her.

Mye er dessuten satt inn for å skjule
spillet etter Sovjetunionens kollaps i
1991. Lundkommisjonen er et stikkord i
så måte. Dette var en ren
bedrageri-operasjon.  Som Stortinget og
Høyesterett ble lurt til å medvirke
til. Du skal heller ikke ha noen
illusjoner om hva som hendte to av
tidligere forsvarsminister og
utenriksminister Johan Jørgen Holsts
sekretærer. Heller ikke om hva som
skjedde med ham selv.

Den sekretæren som i motsetning til meg
ikke kan fortelle historien sin, het  
Anne Orderud Paust. Bare et under gjør
at jeg i motsetning til henne har
overlevd og kan fortelle min. Noe jeg
har gjort i flere måneder allerede. I
en rekke artikler.

I disse artiklene har jeg tatt dere med
inn i "Villniset av speil", med andre
ord inn i "Villniset av
kontradiksjoner". Derfra videre til det
segmentet av bransjen som er blitt
betegnet som "Dantes inferno med
nittini sirkler", nemlig
kontraspionasje. Hvor kontradiksjonene
eller speilene er flest. Kontrollerer
du kontraspionasje, kontrollerer du
spionasje. Ganske enkelt. Dette er den
mest intellektuelt krevende disiplinen
innen etterretning. Mest farlig også.
Både mentalt og fysisk.

Nå betrakter jeg norsk presses
håndtering av disse avsløringene mine
på avstand. Med et lite smil. Det som
nå skjer er i seg selv et uvanlig
interessant fenomen. Stillheten er
pinlig. Pressen liker ikke å bli
kompromittert. Sammen med alle andre.
Den stikker hodet i sanden, og dessuten
er alle så viklet inn i hverandre at
sannheten forblir en taus offentlighet.

Når skal norsk presse finne
forklaringen i seg selv og ikke i meg?
Journalister og redaktører bør kanskje
innse at også de kan blendes av bedrag.
Noen er faktisk flinkere til å håndtere
informasjon enn pressen. Mye flinkere.

Av og til kan dessuten en nyhet bli for
stor, og for nær. Norsk presse har for
øvrig vært uvanlig lett å lure trill
rundt etter krigen. Hva har så
historikerne gjort? Ikke annet enn å
maskere realitetene, de heller. Alle er
lurt. Noe så grundig.

Alle har forholdt seg til følgene av
fiksjonene. Uten å se fiksjonene som
var årsakene til følgene.

I norsk etterkrigshistorie er det ikke
faktaene bak fantasiene som er mest
relevant for sannheten, men fantasiene
bak faktaene. Den beste måten å
forklare hvordan Hauge, Remmen og deres
følgesvenner har gått fram, er å gjøre
nøyaktig rede for hvordan pressen selv
ble lurt i mitt eget tilfelle fra 1996
av.

Med den identifiserte fremgangsmåten
var det nemlig mulig å snu Norsk
Journalistlag og Norsk Redaktørforening
til å fungere mot sin hensikt etter
hvert. De endte opp med å undertrykke
de friheter som de hadde som formål å
ivareta. Stikk motsatt av hva de
skulle. Men pressen var i godt selskap.
Alle andre gjorde det også. Blant annet
lurte advokat Remmen enhver offentlig
myndighet som var innblandet i mitt
tilfelle. Enhver. Uten unntak! Pluss
forsikringsselskaper.

Alle som ble lurt, medvirket også til å
maskere hva som i virkeligheten var
skjedd.

Med denne teknikken kan enhver bli
narret til å handle feil og bli brukt
som våpen mot noen andre. Hvis
skadefølgen blir oppdaget i ettertid,
vil vedkommende som har gjort feilen,
forsøke å skjule feilen i fortid ved å
gjøre nye feil i ettertid som nok en
gang har negative følger for den som
første feilen ble begått mot i fortid.
Da fungerer vedkommende nå også som
skjold for den som narret hun eller ham
i utgangspunktet  til å handle feil og
være et våpen mot tredjeperson, og som
i virkeligheten satte i gang prosessen
mot offeret. I tillegg til å ha vært
narret til å være våpen i fortid blir
andre også omgjort til å være skjold i
ettertid.

Dette handlingsmønsteret og følgene går
igjen og igjen i disse historiene. Jeg
kan dokumentere det gang på gang i egne
forhold. Denne teknikken får en voldsom
snøballeffekt mot det mennesket som er
målet for operasjonen. Systemer snus
mot dette mennesket og det blir knust
av følgene av andre menneskers
handlinger.

Slik kan en forbryter narre et
sikkerhetssystem til å fungere MOT
offeret og FOR forbryteren. Stikk
motsatt av hva det skulle ha gjort. Jeg
har opplevd det. Veldig mange ganger.
Mennesker og systemer snus mot sin egen
hensikt. På samme karakteristiske
måten. (Slik Norge ble snudd MOT Nato
og USA og FOR Sovjetunionen. I det
store spillet.)

Det skapes i slike tilfelle som mitt
bevisst langs tidslinjen en stadig
større konspirasjon mot et enkelt
menneske ved hjelp av denne
fremgangsmåten. Når alle er lurt til å
medvirke i sammensvergelsen, medvirker
de også senere til å skjule
medvirkningen ved hjelp av nye feil
eller rett og slett ved å fortie eller
bagatellisere egen medvirkning eller
følge.

Dette har til følge en kollektiv
fortielse selv om motivene for atferd
som har slik følge er ulik. I den
geniale utnyttelsen av denne
mellom-menneskelige mekanismen ligger
forklaringen på Josef Stalins og hans
systems grensesprengende ondskap.  Jens
Chr. Hauges også.

Den juridiske konstruksjonen som har
slike følger er benyttet i alle år, og
ved å bruke nettopp pressen selv som
eksempel skal jeg gjøre fremgangsmåten
håndfast og ganske lett å begripe.  
Dette faktum gjør avsløringen bare enda
mer fortellende om hvilke tilstander
som pressen selv lider under. Også den
har i mange år virket mot meg og for
forbryteren. Stikk motsatt av hva den
skulle ha gjort. Hvorfor fortsette med
det?

Det finnes grenser for hva og hvem som
bør bli kompromittert ved å vise til
den store samfunnsmessige betydningen
som slike avsløringer har. Grensen går
ved sannheten om pressen selv. Kanskje
norsk presse er villig til å skjule
enhver avsløring av Stalins
maktpolitiske grep i Norge, hvis dette
er nødvendig for å skjule egne feil?
Det skulle ikke forundre meg. Men den
får neppe lov. Av andre.

Norge er tross alt bare et lite land i
verden. Selv om det som agn i
sikkerhetspolitikken er langt større
enn den fysiske størrelsen skulle tilsi.

Det kollektive sviket og den kollektive
mangelen på mot i Norge, er noe som
gjenspeiler seg i pressen. Derfor skal
jeg snart bruke litt tid til å forklare
i detalj hvordan Hauge og Remmen fra
1996 og årene etter lurte norsk presse
trill rundt i mitt eget tilfelle. Selv
om dette kanskje ikke er viktig i
forhold til de virkelige store
problemstillingene. Men jeg har nå lært
at journalister og redaktører er seg
selv nærmest, så da må store ting
gjøres små for å kunne bli store igjen.
 Det var slik jeg selv gikk fram da jeg
møysommelig løste saken.

Dette er for øvrig litt av en sak. Så
jeg er i det minste glad for å slippe å
være på desken når journalistene en
gang spør hvor i helvete redaktøren
deres var, da alt dette i virkeligheten
skjedde. Svaret er at redaktøren deres
trolig medvirket til å bygge ut en
stalinistisk juridisk konstruksjon
gjennom følgene av alt hva han tenkte,
sa og gjorde. Sammen med stadig flere
andre. Både utad og innad.

Jeg medvirket ganske lenge selv til å
maskere hva som hendte meg selv og
lurte andre igjen som en følge av dette
påførte selvbedraget fra andre. Så
avansert var teknikken og så
kompliserte var følgene.

Men den tid at dette var et
uoverstigelig problem, er nå definitivt
over.  Vekten av maskeradaen som jeg
ble begravd under i alle år, er godt å
bli kvitt. Den var tung å bære. I
mange, lange år. Med mye mørke midt på
dagen. Noe som er en klassisk følge av
sovjetstatens fremgangsmåte.

At fornuften har sovet i så mange år,
har latt monstrene få gå fritt i Norge
i mye lengre tid enn noe annet sted
hvor Sovjetunionen hadde regi og
kontroll. Nå er Russland for lengst
tilbake til sovjetisk nivå i
spionasjeaktivitet. Dette nevner jeg
bare som en saksopplysning til en
presse som kanskje mer enn noensinne
medvirker til å fordumme eget folk og
gjøre det helt forsvarsløst mot den
slags undergraving. Som om ikke dette
landet var forsvarsløst nok fra før med
alle sine indre fiender som ennå ikke
er tatt. Fordi ingen kan avsløre dem
uten å avsløre seg selv. Dette
kollektive forsøket på å unngå  
selvkompromittering frifinner ingen.
Tvert om.

Det gjør alt i virkeligheten bare så
mye verre. I et land hvor
førstelinjeforsvaret slett ikke har
vært i gode hender, ikke en gang i de
rette, men var kapret fra første stund.
Da blir også andre forsvarssystemer
stadig mer og mer relevante som trusler
mot sikkerheten og mindre og mindre
relevante som vern om sikkerheten. For
til slutt å bli bare relevante som
trusler mot sikkerheten. Noe som den
personlige historien min dokumenterer
ettertrykkelig. Dynamikken i lureriet
har slike følger.

Alt blir snudd på hodet. Det blir
speilvendt. Når det mest grunnleggende
sikkerhetssystemet er snudd og blitt
gjort falskt, faller lett alle de andre
sikkerhetssystemene som dominobrikker
og blir snudd mot sin hensikt de også
og blir fortløpende langs tidslinjen
like falske som det første. Dessverre.

Slike følger har den paradoksale
logikken som karakteriserer krig og
konflikter. Hvor alt består av
kontradiksjoner og følgene må bli
absurditeter. Med ditto fragmenterende
følger på alle som blir berørt. Norge
er derfor ennå fragment. 100 år etter
at nasjonen ble til. 60 år etter siste
verdenskrig. 15 år etter den kalde
krigen.

Jeg var med og vant den kalde krigen. I
fremste rekke. Men jeg var sammen med
en god del andre også med på å tape den
her hjemme etterpå. For dem som hadde
tapt. Nå vet du hvordan og hvorfor det
skjedde.

Monstre blir til når fornuften sover,
sa den spanske kunstneren Goya, og de
som nå våkner etter hvert som jeg
forteller, vil se hvem som i
virkeligheten hadde vett og forstand i
denne historien, at de kanskje savnet
det selv altfor lenge, og at den som de
til slutt trodde ikke hadde det
overhodet, var den som hadde det mest
hele tiden. Alt er relativt. Monstre
fikk gå fritt løs på ofrene ved stadig
å lure flere til å medvirke i
ødeleggelsen av dem.

Sannheten er ikke alltid slik som den
blir oppfattet som. Den kan faktisk ved
nærmere undersøkelse være stikk motsatt
av hva den kan se ut som ved første
øyekast. Noe som her er hovedregelen.
Som følge av den uvanlig smarte
teknikken i den politiske
manipulasjonen. Er det ennå noen som
tror på norske presse og alle andres
fremstilling av hva som hendte på
Orderud Gård i 1999? Enn så lenge, ja.
De fleste gjør det. Men neppe noen som
helst grunn til å tro på den heller.  
Absolutt ingen. Spør du meg. Som
kjenner fremgangsmåten.

Denne fremgangsmåten gjør mulig
perfekte forbrytelser. Også slike drap.
Med samme følgen som i mitt tilfelle:
Alle tror at noe helt annet har skjedd
enn det som i virkeligheten har funnet
sted.  Ikke minst pressen blir lurt til
å medvirke til å kamuflere hva som i
virkeligheten skjer. På samme måten som
politi og domstoler kan bli det når
virkelig profesjonelle aktører er på
ferde og ønsker å maskere hva de gjør.

I mine forhold ble begge disse to
offentlige sikkerhetssystemene lurt
trill rundt i årevis, så jeg vet hvilke
følger disse teknikkene har. Noe B-lag
er det ikke som driver politikk på
denne måten. Gjennom utstrakt og
kamuflert terror.  

Kanskje pressen skulle tenke seg
muligheten av at noen også skyter
foreldrene til et menneske utelukkende
for å maskere det virkelige motivet og
det virkelige målet og befeste en
tidligere villfarelse om et helt annet
motiv enn det virkelige?  Enn det
motivet som knytter seg mest åpenbart
til en sekretær for en tidligere
usedvanlig begavet norsk
forsvarsminister som også døde relativt
brått og uventet fem år før?

Hvis Johan Jørgen Holst forstod i 1993
det som jeg forstår i dag, og
kontorsekretæren Anne Orderud Paust
visste det samme i 1999, skal du være
rimelig sterk i partitroen for ikke å
begynne å legge sammen to pluss to og
omsider få fire. Særlig når du vet hva
som hendte meg fra 1996. Noe du nå også
vet ganske mye om. Genetiske
personangrep for å svekke min
troverdighet, kan motstanderne mine
bare glemme. Dette finnes det ikke
grunnlag for.

Så også dette sovjetiske løpet er nå
kjørt. Ikke prøv dere flere ganger.
Ikke alle sikkerhetssystemer lar seg
snu mot sin egen hensikt for alltid.

Arbeiderpartiet var faen meg ingen
søndagsskole, som Haakon Lie sa,  det
skal være visst, men jeg har ikke noe
annet valg enn å avmaskere bevegelsen
og dermed mitt eget land offentlig på
denne måten. For jeg ser jo selvsagt
den økende faren som jeg utsetter meg
for hvis jeg lar være å fortelle
sannheten.  Å la være å fortelle kan
være mye farligere enn å fortelle. Noe
Anne Orderud Paust fikk erfare.
Taushetsplikten er skapt med det gode
som formål, men kan bli snudd til det
stikk motsatte. Noe jeg ikke vil
medvirke til mer.

Jeg har ingen illusjoner lenger.
Absolutt ingen. Til det har jeg opplevd
for mye det siste tiåret. Altfor mye.
Altfor mange ganger er jeg blitt
tvunget ut av forutsetningene for min
egen tidligere tenkning og sprengt
grenser som jeg ikke trodde var mulig
for et menneske å komme levende gjennom.

Jeg fant sannheten utenfor nettopp
disse fordommene. Som før stengte meg
inne. Sannheten gjorde meg fri. Men for
Norge som nasjon gjenstår det å se seg
selv i speilet uten å knuse det. Fordi
det virkelige bildet blir for
uutholdelig. Jeg har nemlig vist fram
Norge slik landet virkelig er. Uten
demokratisk make-up.

Jeg er i  ferd med å ta livsløgnen fra
denne nasjonen. Med de følger som
Henrik Ibsen mente dette ville kunne ha
for dem som ble fratatt den. Norge har
etter krigen fremstått som en egen
nasjon, men i virkeligheten har landet
vært like mye en sovjetrussisk
etterretningsoperasjon mot USA. Det
vanlige politiske livet i regjering,
storting, presse og for øvrig i
samfunnet har kun vært benyttet som
autentisk kamuflasje utad for det som i
virkeligheten har foregått innad.
Maskeradaen har vært hensynsløst
gjennomført: Mem masken har ikke vært
revet av før.

Russland har aldri tatt et oppgjør med
Josef Stalin. Norge har aldri tatt et
oppgjør med Jens Christian Hauge. De
var begge barn av sin tid.
Ekstremismens tid. Nå lever vi i en
annen tid. Den er fortsatt ekstrem, men
kan en nasjon som Norge komme videre
uten å gjøre noe med den besværlige
fortiden?



(Publisert 9. desember 2005)


Les neste artikkel i denne serien: "Spillet mot meg"
LEVER BEDRAGET ENNÅ?
Jens Christian Hauge
benyttet klassisk sovjetisk
manipulasjon i politikken.
Med magikerens håndverk
trakk han i trådene og
styrte Arbeiderpartiets
ledere og statsministre som
dukker i et teater. Hauge
kunne gjøre Norge om til et
vrengebilde av en rettsstat
med de avanserte
metodene som
Sovjetunionen benyttet.