oevrebotten.com Blog

Når nå den store festen for nobelprisvinner Barack Obama er over, kan Norge vende tilbake til virkeligheten. Som ikke er så glamorøs som Nobels fredspris kan gi inntrykk av. Denne virkeligheten har jeg fortalt ganske mye om nå. I en serie nye artikler på hjemmesiden min, www.oevrebotten.com. Denne siden har mange amerikanske venner.

Jeg tar nå en liten pause i denne skrivingen. For blant annet å håndtere følgene av det som jeg allerede har skrevet. Jeg har fortalt om hvordan det skjulte og maskerte politiske spillet i negativ sektor har formet mange. Også hele Norge. Slik ble historiens kraftlinjer i Norge skapt. I moderne tid. Dette speilvendte politiske pyramidespillet er bygget på bedrag, og på tvangen som bedraget skaper. Slik var sosialisme og kommunisme. I praksis. I virkeligheten. Både i Norge og mange andre land. Slik var spillet. Du kan aldri vinne et spill uten å forstå det først.

Jeg har gitt deg et innblikk i krigens logikk. Logikk er alltid makt. Men krigens logikk er paradoksal. Noe som gir krigen en så stor makt at den kan være selvødeleggende. Til slutt. Like ødeleggende som selvbedrag. Bedrag er krig, et viktig middel i enhver krig.

Bare i krig og kjærlighet godtar vi som gyldig argument at du for eksempel skal spise mer for å bli tynnere. Dette er like gyldig som å si at du skal ruste opp for å oppnå fred. Eller føre krig for å oppnå fred. Slik president Barack Obama gjorde til et sentralt poeng i sin tale i Oslo. Etter å ha fått Nobels fredspris mens han var øverstkommanderende for en militærmakt. Engasjert i to blodige kriger i fjerne strøk. Han fikk fredsprisen angivelig for ambisjonen om å vinne disse krigene. Noe Obama aldri vil oppleve. I virkeligheten.

I krig og kjærlighet ligger motsigelsen. Kontradiksjonen. Fordi motsetninger står mot hverandre i konflikt. Friksjonen skaper magien. Den har til følge både euforia og depresjon. Både overtak og undertrykkelse. Ingen vel bevarte mennesker skulle stille permanente diagnoser på mennesker i disse midlertidige og ulike stadiene av en krig.

Likevel skjer det i fred. Fordi de som finner på sånt ikke forstår at de står overfor et tilfelle hvor krigens paradoksale logikk er i fri utfoldelse. De forstår ikke at et medmenneske er i krig. Da er galskapen komplett. Da er det lett å snu et sikkerhetssystem som helsevesenet mot sin hensikt også. Slik at det medvirker til å krige mot det mennesket som det har til hensikt å hjelpe og unnsette i krise. Jeg har opplevd også det.

Krig vil alltid utelukke fred. Like mye som fred vil utelukke krig. Dette følger av nettopp kontradiksjonsprinsippet – motsigelsesloven. Som Aristoteles formulerte så mesterlig flere hundre år før Kristus ble født. Selve mennesket har ikke forandret seg siden den gang. Heller ikke denne grunnloven for fornuft. Grunnlaget for rasjonalitet. For sivilisasjonen vår.

Fred vil alltid inneholde kimen til krig. For uten fred ville ingen krig oppstå. Da hadde vi vært i enda dårligere stand til å definere hva som er hva overfor hvem som helst her i livet. Problemstillingen om en idealisert tilstand av fred er således irrelevant. For ethvert menneske. Enkeltvis eller i større fellesskap. Bare ved Nobelinstituttet behandler man fred som et isolert fenomen. Løsrevet fra det meste. Ikke bare fra konteksten, men også fra sitt integrerte motstykke.

Det er absurd nok som det er, dette livet. Fordi vi alltid lever i kontradiksjoner. I absurditeten. I forhold til andre mennesker. Stort sett er absurditeten og motsigelsene på et nivå som vi klarer å mestre. Når det blir for mange av dem, og de blir for store, går denne mestringsevnen mer og mer tapt. Da oppstår det kriser. Slik det gjør i enhver krig for en av partene. Eller begge. Til ulike tider og steder. Gapet blir for stort mellom oppgavens vanskelighetsgrad og varighet og de ressursene som vi kan stille opp med.

Jeg har fortalt hvilke forferdelige følger som bevisste og forsettlige brudd på motsigelsesloven har. Når dette er arbeidsprinsippet til motstanderen din. Når dette blir gjort med motivasjon om å bedra og tvinge. Slik handlingsmønsteret fra skyggene har vært på toppnivå i norsk politikk etter krigen. Hemmelighet og overraskelse kombinert med disse teknikkene, har gjort norske politikere forsvarsløse. Vi er alle blitt manipulert. I større eller mindre grad.

I nære forhold er nøkkelen til et godt liv å lære seg å tape kriger. Ikke vinne dem. Slik en kjent amerikanske forsvarsadvokat en gang formulerte det. Jeg har også erfart dette personlig. Jeg er slett ikke så krigersk som jeg er tvunget til å fremstå. I virkeligheten.

Den siste artikkelen eller notisene om du vil, skrev jeg i dag. Du finner dette i høyre marg et stykke nede på siden i en artikkel fra 2006, “Spillet mot meg” – med undertittel: “Finansielle og politiske Ponzi-opplegg.” (http://oevrebotten.com/spilletmotmegartikkel2.html).

Fordommer eller forutsetninger for tenkingen vår, sperrer altfor ofte for innsikt og forståelse. Som den samme amerikanske advokaten har sagt det: “Fordommer stenger hjernens dører. Ingenting kommer inn. Ingenting av verdi kan komme ut.”

Det er å håpe at jeg har klart å trenge gjennom disse fordommene hos stadig flere. Slik at nordmenn begynner å tenke utenfor den boksen som de vanligvis har tenkt innenfor. Jeg har fortalt sannheten. Slik ting egentlig er og henger sammen. Å tenke kreativt er å sette sammen det som ser ut til å være usammenhengende.

Alt har en årsak. Alt har en sammenheng. Hva som er konsistent og konsekvent i det som jeg har avdekket, er at kontradiksjonsprinsippet, rasjonalitetens fundament, blir brutt når bedrag er midlet som blir anvendt i politikken. Det er slik bedrag kan bli avslørt. Det er slik det kan bli bevist.

Jeg har fortalt sannheten. Motivasjonen er ganske enkelt å utelukke usannheten. For det eneste vi vet om sannhet helt sikkert, er at to motstridende forhold til samme tid ikke kan være sanne begge to. Minst ett av dem må være usant. I dette spillet som jeg beskriver er begge forholdene usanne. Som en følge av fremgangsmåten.

Jeg håper du er blitt litt klokere av å lese artiklene mine. At du har lært noe. Ikke bare om politikk, men om mennesker generelt og mennesket spesielt, og forholdet mellom oss som mennesker. Ingen kommer ut ren fra en slåsskamp med feieren. Jeg er ingen uskyldig og hvit mann, krigerens liv er sjelden slik. Men jeg har lært noe underveis. Som jeg har forsøkt å fortelle andre. At jeg har gjort meg enda mer sårbar, er jeg klar over. Jeg er likevel ikke så sårbar som før. Da alle sikkerhetssystemene som jeg hadde å gjøre med her i landet, var manipulert mot meg. Som en følge av bedragoperasjonen som jeg ble utsatt for.

Å snu sikkerhetssystemer til å virke mot sin hensikt, var jo nøkkelen til sovjetkommunistenes store suksess. Også her til lands. Når statens sikkerhetssystemer begynner å fungere mot en enkelt borger og et enkelt menneske, slik jeg opplevde, gjør de ubotelig skade på vedkommende. Da ønsker denne statsborgeren at disse systemene skal bli så små som mulig. For all ettertid. Ingen blir tilhenger av en stor og mektig stat. Etter å ha fått hele systemet mot seg. I år etter år. Det kan jeg love.

Hvem begår landssvik? Er det Staten som blir narret til å begå svik mot den enkelte statsborger. Eller er det bare den enkelte borger som blir narret til å begå svik mot Staten? Jeg er ikke mye i tvil om svaret. Det første er like mye tilfelle som det siste. Jeg har også lært meg å skille strengt mellom stat og land. Jeg er glad i Norge, men jeg er ikke glad i den norske stat. Den bør bli redusert kraftig i størrelse. Før den kveler hele landet og gjør oss alle uføretrygdet.

Jeg har hatt et stridt og krevende liv, men etter hvert har jeg fått den tilfredsstillelsen som det er å kunne leve mer trygt. Fordi sikkerhetssystemene har oppdaget hvilken skade som de har gjort før. Slik at de langsomt våknet og begynte å virke for meg, ikke mot meg. De kunne ikke så lett bli lurt til å handle og beslutte mot meg som før. Det var et stort fremskritt. Da det begynte å skje for en del år siden.

Politiet var altfor lenge mer opptatt av dem som angivelig truer statens sikkerhet som Mullah Krekar enn dem som har hatt den utsatte oppgaven med å bevare landets sikkerhet. Som jeg hadde. Som Anne Orderud Paust hadde. Som Johan Jørgen Holst hadde. Bare for å nevne noen få til. Som betalte en høy pris. Etter at magiske Norge gikk gjennom Berlinmuren uten å rive den.

Jeg har hakket løs på disse berlinmurene som har stengt meg ute og inne til samme tid, og litt etter litt har jeg kommet meg på rett side. Uten å leve i en magisk og bedragersk kontradiksjon i alle forhold. Dette har gjort livet lettere.

Jeg lever ikke i en hyggelig bransje, så at jeg blir passet bedre på etter hvert, er en lettelse. Jeg har ikke lyst til å dø. Ikke ennå. Jeg har levd med døden tett på kroppen altfor ofte. Tett som dongery. Jeg vet at døden kan komme som en befrielse. Når den først kommer.

Jeg har ikke mye å takke norsk presse for og mine gamle kolleger, og det samme kan det være. Jeg har mye å takke Amerika for. Jeg har erfart at hvis du slår et slag for frihet, kan du som kvinne eller mann gå litt mer høyreist og med hodet litt høyere. At så lenge en kvinne eller mann kan slå dette slaget for frihet, så må hun eller han gjøre det.

Egentlig har jeg ikke større mål. Jeg går med hodet mye høyere enn før, jeg går litt mer oppreist. Når jeg stikker innom favorittkafeen min her i Førde, Pikant, og drikker kaffe og irriterer meg over hvor dårlig Dagbladet er blitt. Hverdagen er ganske vanlig. Bare litt mer høyreist. Jeg er ikke lenger et speilbilde av de eksistensielle kontradiksjonene som jeg ble påtvunget. Fordi mennesker i omgivelsene mine ble narret til å begå svik mot meg. For deretter å maskere sviket.

Uten Internett kunne jeg ikke ha fortalt sannheten. Verken om meg selv eller Norge. Eller noen andre. Det er mange opposisjonelle som har det slik. Da jeg ble rensket ut fra stillingen som sjefredaktør for Rogalands Avis i 1996, var Internett så vidt i sin spede barndom. Nettet brakte oss inn i en ny verden. Denne historien ville aldri den øvrige presse ha fortalt om. Til det har den medvirket for sterkt mot meg på alle måter. Så jeg måtte fortelle den selv. På min egen måte. I mitt eget forum. Jeg måtte også nøste det hele opp selv. Gjennom snart fjorten år. Hvor gravingen i fortiden hele tiden har ødelagt nåtiden for meg. Med et stadig håp om å redde fremtiden.

Jeg har ikke fortalt hele historien. For det første fordi den er langt verre enn hva jeg har fortalt hittil, så jeg orker det rett og slett ikke, og fordi jeg heller ikke kjenner hele historien. Bare en stor del, og det er ille nok. Jeg takker Internett og USA. Fordi de begge var der. Da jeg trengte det som mest.

Å være seriøs passer meg egentlig ikke. I hvert fall ikke hele døgnet. Den sosiale kontakten som jeg trenger som menneske, har jeg også i stor grad fått på Internett. Få har pratet så mye tull som jeg har på nettet. Få har lekt så mye. For å slippe unna den besværlige virkeligheten. Jeg takker de lekne folkene i både KGB, CIA, det norske sikkerhetspolitiet – inkludert det lokale politiet – og hvor de enn måtte være, jeg har lenge vært et yndet etterretningsmål, for at de har hatt det moro i lag med meg til tider. Slik at jeg kunne koble ut og senere vende tilbake til seriøsiteten igjen. Denne ofte ubegripelige og altfor harde og brutale virkeligheten. Som jeg er blitt konfrontert med. I så mange år.

Jeg håper artiklene mine har hjulpet til å frigjøre noen. Ikke bare meg selv. Jeg har forsøkt å gi en stemme til de stemmeløse. Fordi jeg som tidligere ressurssterkt menneske plutselig en dag i fortiden befant meg i en situasjon hvor jeg ingen stemme lenger hadde. Ingen fra Nobelinstituttet her i Norge har hjulpet meg til å komme til orde. Tvert om har en av deres ansatte medvirket sterkt til å forfalske norsk historie. Maskere alt for deg og meg enda mer. Med å skrive en bok som heter “Jens Christian Hauge – Fullt og helt”. Når virkeligheten som han forteller om egentlig er den stikk motsatte av usannheten som han serverer. Nemlig “Tomt og delt”. Lederen for Nobelkomiteen skal jeg ikke si noe som helst om her. Bare les artiklene mine. Thorbjørn Jagland er den evige mellommann i indirekte politiske bedrag i Norge.

Jeg likte hva president Barack Obama skrev i protokollen til Nobelinstituttet i går formiddag. Ikke bare er den sittende amerikanske presidenten intelligent, men han har humor og ironi også. Glimt i øyet. Så han skrev i protokollen på Nobelinstituttet og takket de selvoppnevnte norske ekspertene på fred for å ha gjort det stikk motsatte av hva de i virkeligheten har gjort de siste årene. Et lekkert lite stykke bedrag. Obama var jo i Norge, og CIA hadde nok fortalt ham hvordan denne gimmicken skulle gjøres. Sublimt gjennomført narrespill. I en forholdsvis uskyldig utgave. Yes he can.

En leken fyr altså, USAs nye intellektuelle president. Som ble møtt av en himmellysende russisk styrkedemonstrasjon i det høye nord før han landet her. I tillegg har han altså et etterretningsvesen i CIA. Som er i ferd med å reise seg fra asken. Som er i ferd med å kunne gå litt mer høyreist. Med hodet litt høyere. Fordi det endelig har forstått nøkkelen til spillet mot dem i alle år og kan slå effektive slag for friheten. På et sant grunnlag. Akkurat som sine kolleger her i Norge. Det er bra. Kanskje jeg en dag kan slutte fred. Med den norske stat. Hvem vet? Jeg utelukker ikke lenger noe. I tilfelle denne staten blir sannere. Uten dagens Janus-ansikt.

Ha en god helg! Jeg kommer tilbake etter en pause. Takk for at du leser hva jeg skriver.

(PS.
Jeg gjør oppmerksom på at denne bloggen ikke fungerer som en vanlig blogg. Den kan bare brukes til enveis kommunikasjon. Grunnen er at jeg er underlagt kommunikasjonskontroll. Jeg vet derfor heller ikke hvor mange som leser hjemmesiden min. Men at det er veldig mange etter hvert er det ikke tvil om. Folk flest vet at de ikke kan stole på norsk presse. At den er kompromittert. Som resten av eliten i Oslo.
DS)

Jeg har vært i konflikt med den norske stat i over tretten år.

Den viktigste grunnen er at mennesker i omgivelsene mine fra 17. februar 1996 i turen og orden ble narret til å speilvende rettsstillingen min som menneske i Norge. Snu den på hodet. Som følge av et brutalt, politisk røvertokt. Den kumulative effekten av at stadig flere mennesker ble narret til å handle mot meg på denne usanne forutsetningen om meg som menneske, var helt ødeleggende. Ettersom tiden gikk uten at jeg hadde mulighet til å komme meg ut av denne fellen. Jeg ble tvunget i samsvar med konklusjonen som ble hevdet for å bevise forutsetningen. Denne prosessen holdt på å ta livet av meg flere ganger. Bare et under gjør at jeg lever.

Det har vært lett å narre den norske stat til å medvirke til å handle og beslutte mot meg i dette narrespillet. Følgen av fremgangsmåten var at alle forhold ble snudd på hodet også hos enhver myndighet som har hatt noe med meg å gjøre. Da får du i virkeligheten det stikk motsatte av en rettstat. Som ikke bare medvirker til forbrytelser, men som i tillegg beskytter forbrytere mot offeret.

Dette er følgene. Du får en forbrytersk stat mot deg dobbelt opp. Verre karikatur av en rettstat er det ikke mulig å skape. Logisk og matematisk er det faktisk komplett umulig å lage et større vrengebilde av en rettstat. Et mer grotesk motstykke til det egentlige.

Dette vrengebildet av en rettstat måtte jeg forholde meg til i årevis. Alt ble gjort stikk motsatt av hva det skulle ha blitt gjort i enhver saksbehandling. Dette har gjentatt seg i mine eksistensielle forhold som menneske. Med matematisk presisjon og konsekvens i år etter år. Ingen skal anklage norske justismyndigheter for ikke å være konsekvente og konsistente. Når de først begår grove brudd på menneskerettigheter.

Å snu rettsstillingen til å være stikk motsatt av alle andre menneskers, er en djevelsk smart måte å begå undertrykkelse på. Da bringer du vedkommende menneske i konflikt med alle andre mennesker som det får et forhold til. Med den følge at fellesskapet i stadig større grad knuser og eliminerer dette individet. Slik er følgene av kommunisme. I praksis. Bare den som beveger seg, merker sine lenker. Når friheten er tapt.

Ingen kan bedre enn meg bevise at Norge er den siste sovjetstat. Behandlingen hos den norske stat som jeg har opplevd i alle disse årene, er ikke annet enn den karakteristiske saksbehandlingen som den sovjetiske diktatoren Josef Stalin utsatte vergeløse mennesker for i de store utrenskningene i forrige århundre. Jeg er en norsk opposisjonell som har opplevd det samme i hjemlandet Norge. Også inn i dette århundret. Jeg har vært utsatt for systematisk terror. Fra venstresiden i politikken. Fra makten bak denne makten. Kort sagt sovjetisk terror. I mange år etter at moderlandet Sovjetunionen var opphørt å være til.

Da muren falt i 1989 og Øst-Tyskland gikk til grunne, overførte spionsjefen i øst-tyske Stasi, Markus Wolf, sine norske og andre utenlandske agenter til Russland og slettet alle spor. I all hemmelighet. Russland mistet grepet om Polen og andre øst-europeiske land, men her i Norge skjedde det stikk motsatte. Det alltid konspirative Russland og den naive politiske venstresiden her hjemme festnet grepet om staten. Nå bare på en annen måte enn før. Dette var den logiske følgen av at det norske folk ble lurt trill rundt ved hjelp av Lundkommisjonen og andre bedragoperasjoner i årene etter murens fall.

Da Stortinget oppnevnte Lundkommisjonen i 1994, ble det narret til å legge til grunn en negasjon av den kalde krigens utfall. Snu virkeligheten på hodet. Med tilsvarende følger i hele den kommende saksbehandlingen i årene etterpå.

Følgene av sosialismens kollaps og en stor revolusjon ute i verden, ble altså snudd på hodet her i Norge ved hjelp av en rekke små og store finter i det politiske spillet. Vellykkede finter har som kjent til følge at du kan fortsette rett fram. I tillegg ble det høyst sannsynlig gjennomført en rekke maskerte drap. For å hindre en reell endring av maktforholdene her i landet etter sosialismens fallitt ute i verden.

Hjerneblødning er for eksempel en klassisk kommunistisk dødsårsak. Den skjulte terroren mot enkeltmennesker kunne også holde fram. Noe ikke minst jeg måtte leve med. Her opererte gamle agenter fra Stasi enda friere enn før murens fall. Enda mer skruppelløst også.

Noen store vansker med å narre den norske stat til å medvirke har de ikke hatt. Så konflikten med staten regner jeg med kommer til å fortsette livet ut. Noe annet kan jeg strengt tatt ikke legge til grunn. Med den respekt for menneskeverdet som jeg har opplevd i praksis fra Norge.

Hvis helsen holder, skal jeg i hvert fall benytte den gjenværende tiden til å kompromittere den norske stat enda grundigere enn jeg hittil har gjort. For etter hvert har jeg et godt tak på de utallige narrespillene som moderne norske historie er en følge av. Det var ikke uten grunn at saksbehandlere i Forsvarsdepartementet i sin tid kalte meg “blodhunden til Johan Jørgen”. Statsråden, Johan Jørgen Holst, satte som regel meg på de vanskeligste sakene.

Før advokatfirmaet Hauge & Co klarte å snu rettsstillingen min på hodet med tap av all tillit til følge i 1996, var jeg blant de få menneskene med aller høyest tillit og troverdighet i Norge. Jeg hadde den høyeste sikkerhetsklareringen i Forsvaret: “NATO Cosmic Top Secret”. Blodhunden til Johan Jørgen kan faktisk mye om virkeligheten som han her beskriver. Men han kan ikke nok. Ingen bransje er så kynisk som denne. Dette er verden hvor ingenting er for fantastisk til å kunne hende.

Jeg har nå mange år etterpå fulgt mange spor. Alle sammen har de ledet til samme sted. Jeg har identifisert hvordan russerne har benyttet Norge generelt, og Arbeiderpartiet spesielt, i varm og kald krig mot andre land og mennesker. I årtier. Det verste er at dette ennå ikke bare er historie. Dette skjer fortsatt. Også i 2009. Her har ingen murer falt. Hvis du skulle tro det.

Når jeg ser meg tilbake, er det bare helt utrolig hva denne staten har tillatt seg å gjøre overfor meg i løpet av alle disse årene. Den har på ulike måter medvirket direkte eller indirekte til å bryte omtrent alle mine menneskerettigheter. Som den samme stat har nedfelt i lovs form som den mest grunnleggende beskyttelse som en statsborger skal kunne forholde seg til. Men unntaket kommer alltid foran hovedregelen i jusen.

Likevel er dette en fantastisk prestasjon i et land som deler ut Nobels fredspris. Som har et oppblåst bilde av seg selv som den store fredsskapende nasjon og idealistiske forkjemper for menneskerettigheter verden over. Jeg har ikke opplevd en slik idealstat i disse tretten årene. Jeg har opplevd en kriminell stat. En stat som innad har opptrådt stikk motsatt av det idealbildet som den prøver å presentere utad.

At Norge kommer til å sprekke som et troll, og bli sittende igjen med den ene klamme prestehånden knugende om en pengepung med 2500 milliarder kroner og den andre rundt et rotfelt grantre, og bli til spott og spe for all verden, er en utenkelig tanke for de fleste nordmenn. Til det er vi for selvgode. Likevel er jeg redd for at det bare er et tidsspørsmål før dette kan skje. Knapt noe sted i verden er det større avstand mellom prinsipper og praksis. Enn i Norge. Dette landet er moralsk konkurs for lenge siden.

Det er et alvorlig forhold å medvirke til å bringe eget land under fremmed herredømme. Minimumsstraffen i Norge er faktisk åtte års fengsel. At mange har medvirket, gjør ikke en slik forbrytelse mindre. Tvert om. Unnlatelser kan dessuten være like straffbare som aktive handlinger. Bare spør Høyesterett og Kristin Kirkemo fra Orderud-saken. De er begge omtrent like habile.

Det hele begynte i 1996. For min del. Da jeg ble rensket ut fra stillingen som sjefredaktør for Rogalands Avis. Dette skjedde i en av flere klassiske KGB-operasjoner dette året. Hvor Thorbjørn Jagland var en sentral dukke som sprellet i samsvar med hvordan trådene ble trukket i spillet. Så ble han også statsminister høsten 1996. Forfremmet til første sprellemann. Puppet on a string.

Noe av det første som Jagland gjorde som statsminister og øverst ansvarlig for vår felles og individuelle sikkerhet, var å knekke ryggen på sikkerhetspolitiet. For veldig mange år fremover. For å klare dette måtte han flytte justisminister Grete Faremo til Olje- og Energidepartementet. For deretter å gi henne sparken som statsråd. For ikke å ha overholdt en påstått plikt om å informere Stortinget om at overvåkningspolitiet etterforsket SV’eren Berge Furre for mistanke om samarbeid med den øst-tyske etterretningsorganisasjonen Stasi.

At denne plikten var en illusjon, og ikke en reell plikt, og forutsetningen for pliktbruddet således ikke fantes i virkeligheten, var det ingen som fikk med seg. I realtid. Folk flest, og ikke minst politi og påtalemyndighet, ble overrumplet og trådte feil som følge av fremgangsmåten. Akkurat som USAs president Barack Obama opplevde. Da han forleden fikk Nobels fredspris kastet i fanget av den samme Thorbjørn Jagland.

I motsetning til ellers fikk Obama ingen varsel på forhånd om fredsprisen. Slik andre prisvinnere har fått. Noe som i seg selv forteller ganske mye om de virkelige motivene til Jagland og hans støttespillere. Å overrumple motstanderen er viktig for å oppnå maksimal effekt.

Å hevde en konklusjon i nåtid for å bevise en premiss i fremtid, slik lederen for Nobelkomiteen og generalsekretæren i Europarådet, Thorbjørn Jagland, gjør overfor USAs president Barack Obama, er også et karakteristisk trekk ved denne urgamle stalinistiske fremgangsmåten.

Josef Stalin gjorde alltid det stikk motsatte av det som er rasjonelt vanlig. Så når dette skjer i politikken, skal alle lamper lyse rødt. Da er ikke Russland langt borte. Så var da også russerne blant de første til offentlig å gratulere Obama og lovprise ham for den usedvanlig store fredsinnsatsen en gang i fremtiden.

Spillet i den negative sektor kalte Gestapo denne teknikken under krigen. Den mest kjente norske spilleren som nazistene benyttet, var Henry Rinnan. Han holdt til i Trondheim og lurte godtroende nordmenn til å begå svik mot andre. I Oslo var det en helt annen som ble brukt til samme tid. Nemlig Jens Christian Hauge. Som senere snudde advokatkappen etter vinden og krysset over til motparten: Sovjetkommunistene og KGB.

Hauge begynte som negativ spiller i ung alder hos den nye totalitære læregutten i Europa. Nemlig Nazi-Tyskland. Som tapte krigen. Han endte opp som full opplært negativ spiller hos den gamle totalitære læremesteren i øst. Nemlig Sovjetunionen. Som vant krigen. Dette skiftet var en naturlig følge av krigens paradoksale logikk.

Noe som for øvrig la den viktigste premissen for norsk etterkrigspolitikk helt fram til i dag. At Vidkun Quisling var landsforræder, utelukker ikke at andre også var det. Tvert imot. De kunne også begå langt større og farligere svik.

Jeg forholder meg til hva som er bak maskene. Til både Jens Christian Hauge og Norge. Den stadige forgyllingen av disse maskene ser jeg helt bort fra. Jeg interesserer meg for mennesker og virkelighet. Bak masker og illusjoner.

Virkeligheten er ikke et spørsmål om hva du mener. Selv ikke for politikere.

Jens Christian Hauge og Arbeiderpartiet maskerte etter krigen eget landssvik ved hjelp av følgene av et strengt rettsoppgjør med andre landssvikere. Dette var den smarte virkeligheten. Da intrigemakerne i Moskva stod for regien. Av et godt planlagt og maskert statskupp.

Da fienden var trygt bak portene og hadde befestet stillingen i Norge, bygget den utad et stadig sterkere forsvar med norske penger. Mot seg selv! Noe som mesterlig maskerte de virkelige maktforholdene i landet. Bedre og smartere kan ikke en strategisk bedragerioperasjon i virkelig stor skala bli gjennomført. Denne sovjetiske operasjonen mot Storbritannia og Amerika ble bare stadig mer vellykket og kamuflert ettersom tiårene gikk. Akkurat så slu var Josef Stalin, og akkurat så naive var vi nordmenn. Til og med etter at den kalde krigen var slutt ellers i verden.

Med lover som ble gitt tilbakevirkende kraft, ble Vidkun Quisling og andre sentrale mennesker i Nasjonal Samling, henrettet på Akershus festning for samarbeid med Tyskland. Kort tid etter at verdenskrigen formelt var over. De store tyvene lar de små henge. Medlemskap i Nasjonal Samling ble likestilt med landsforræderi, og mange vanlige mennesker ble sittende i fengsel i årevis utelukkende for å ha vært medlemmer. Dersom de samme kriterier skal legges til grunn for et skjult samarbeid med Sovjetunionen og Russland, maskert utad som et samarbeid med andre NATO-land som Storbritannia og USA, står Norge foran et langt større landssvikoppgjør enn i 1945.

Dagens esoteriske krets av politikere og annen elite i Oslo kan sikkert ikke tenke seg et slikt utfall. Ikke i sin villeste fantasi. Det kunne heller ikke Quisling i 1945. Når det norske folk oppdager hvordan det er lurt trill rundt i hele etterkrigstiden ved hjelp av nazistenes og kommunistenes gamle spill i negativ sektor, bør kanskje dagens generasjon i Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti forberede seg på at Norge er mer enn Oslos elite. Denne eliten har selvsagt en felles interesse av å undertrykke sannheten. Som følge av å ha blitt narret til å medvirke i det negative spillet i generasjoner. Alle familier har sin hemmelighet. Så også med Norge.

Dette landet har ingen hovedstad. I virkeligheten. Det har bare et stort Oslosenter. Hvor kjernen i den intellektuelle virksomheten er selvbedrag. Oslo er blitt et symbol for hykleri satt i system.

Jeg tror neppe folket blir særlig mer blidt enn i 1945. Nordmenn flest mener at det skal være likhet for loven. I det minste bør noen statuer blir fjernet i hovedstaden. Slik at fremtidens nordmenn kan leve i sannhet. Med sanne røtter og vinger.

Det grunnleggende prinsippet i spillet i den negative sektor, under enhver omstendighet og til enhver tid, er å narre motstanderen til å forholde seg til illusjonen av en venn. Men som i realiteten er en fiende. President Barack Obama gikk i denne politiske klappfellen. I hvert fall med det ene benet. Det gjenstår å se om han kommer seg velberget ut av klemmen i siste liten. Uten å bli enda mer stigmatisert i hjemlandet og politisk funksjonshemmet i stormaktsspillet. I så fall må han vise seg bedre i politisk judo enn Putin.

Jeg vil tro statsminister Vladimir Putin flirer godt. Som strategisk trekk mot en hovedmotstander var dette glitrende etterretningsarbeid. Det er bare å ta hatten av rent faglig. Putin er god i politisk judo. Barack Obama blir forsøkt druknet i egen retorisk grøt. Putin vet også godt hvordan han skal bruke tredjemann til å ramme andremann. I dette tilfellet benyttet han Norge. Igjen.

Dette er også et godt eksempel på de tvingende følgene av vellykket, indirekte bedrag. Den samme klassiske fremgangsmåten som Jens Christian Hauge og KGB alltid benyttet. Også mot meg. Dette er politisk manipulasjon av det mest avanserte slaget. Russland kan lære USA mye om “smart power”.

Mer rutinerte amerikanere stiller selvsagt spørsmål ved hva Norge i virkeligheten ønsker med denne fredsprisen. Washington Post omtalte Nobelkomiteen her om dagen som “The Norway Five”, en klar hentydning til “The Cambridge Five” i Storbritannia. De fem britene fra Cambridge – med den legendariske storspionen Kim Philby i spissen – var blant Sovjetunionens største muldvarper i Vesten.

Så stor muldvarp som kongeriket Norge var ingen av dem. Det skal for øvrig mye til. Den norske stat med sin strukturelle dobbeltrolle under den kalde krigen, må ha fremstått som selve inkarnasjonen på den ideelle sovjetborger. Lenin sa jo at viss du tok russisk intelligens og la til amerikansk oppfinnsomhet, ville du få det sovjetiske idealmennesket. I hvert fall ville du fått Norge.

Mens Thorbjørn Jagland begår ondsinnede og lumske angrep på USAs president, og samtidig illuderer å fremme menneskerettighetene for hele Europa ved hjelp av middagstaler midt på dagen, har statsminister Jens Stoltenberg fått det travelt med å rehabilitere Grete Faremo. Hun er nå blitt forsvarsminister.

Sikkert ikke noe dårlig valg, men jeg liker ikke motivene bak utnevnelsen. Her er det om å gjøre å dekke egen rygg og ikke ha en farlig kritiker på utsiden av miljøet. Jeg forstår jo det. Grete Faremo ble som justisminister utsatt for det samme negative spillet som jeg ble utsatt for som sjefredaktør i Rogalands Avis. Akkurat det samme.

Thorbjørn Jagland gjorde hva de to regissørene Jens Christian Hauge og Johan Fredrik Remmen sa at han skulle gjøre til enhver tid. Han bygget Det Norske Hus etter ganske velkjente historiske tegninger. Det må jeg si. Det eneste som manglet var den røde plass. Nasjonen ble i hvert fall lagt like åpen.

At Jens Stoltenberg rehabiliterer Grete Faremo mange år etter at Thorbjørn Jagland dehabiliterte henne, er et fremskritt under enhver omstendighet. Jeg har likevel ingen illusjoner om den virkelige politiske makten i Norge. Til det kjenner jeg det dype spillet altfor godt.

Hvem sikret statsminister Jens Stoltenberg makten i forrige stortingsperiode, da LO-leder Gerd-Liv Valla virkelig truet ham? Gjett en gang. Dette var også en politisk operasjon med karakteristiske trekk. Som jeg har identifisert andre steder i norsk politisk historie.

Dette forstod imidlertid verken statsminister Jens Stoltenberg selv eller andre politikere. For ikke å snakke om norsk presse, jurister, psykiatere og jeg vet ikke hvem som til slutt ble benyttet på samme måten. Etter hvert som det surrealistiske og stadig mer dramatiske narrespillet ble bygget ut av profesjonelle intrigemakere fra skyggene et sted.

Alle som i tur og orden ble blandet inn, ble lurt trill rundt i nok en politisk bedragerioperasjon. Typisk nok ble alle også narret til å medvirke i operasjonen mot Gerd-Liv Valla. Like typisk var det at VG ble benyttet som en nyttig idiot i prosessen. VG er en av de viktigste negative kontaktene for Moskva i Norge. Norges største avis går igjen i dette politiske intrigespillet. Uansett hvem det spilles mot.

Russland ville ha Jens Stoltenberg. Han kom fra en trofast familie. Han var jo også satt inn som leder av Arbeiderpartiet i et annet vellykket renkespill. Dengang mot Thorbjørn Jagland. Som havnet på sykehus som en følge av russernes indirekte intrigespill.

Så Russland fjernet selvsagt også den som senere utgjorde en trussel mot Stoltenberg som statsminister. Nemlig en stadig mer egenrådig Gerd-Liv Valla. En effektiv livvakttjeneste skal jo en nasjonal leder ha.

Fremgangsmåten er velkjent. Det blir funnet et internt saksforhold i den organisasjonen hvor målet er. I dette tilfelle en personalsak i LO. Forhold og følgelig sak snus på hodet med den følge at det oppstår uhåndterlige konflikter. Som det kan spinnes videre på. Det virkelige motivet for at mennesket som er målet, er blitt et mål i utganspunktet, blir maskert effektivt av andre menneskers aktive handlinger og unnlatelser i narrespillet. Stadig mer langs tidslinjen. Ekstern årsak er blitt kamuflert som en intern. Drapstrusler hører også med til å skape dramatikk i dette spillet i negativ sektor. Valla fikk også dem.

Russland tar heller ikke fem øre for å drepe et menneske for å sørge for at “deres” mann eller kvinne sitter trygt ved makten i et annet land. Disse inngrepene skjer helst på smidigste måte. Uten at den nasjonale lederen som skal nyte de gode følgene av den politiske operasjonen, forstår noe av det som skjer rundt ham. Uten drapene på Orderud gård våren 1999 hadde neppe verken Jagland eller Stoltenberg hatt noe grunnlag for en politisk fremtid. Dette er den brutale sannheten.

Både Anne Orderud Paust og jeg endte opp med å gå med kniv i vesken som følge av utryggheten i Norge. Det var en falsk trygghet. Men dette faktum forteller mye om skjebnen til to av forsvarsminister Johan Jørgen Holsts tidligere nære medarbeidere etter Berlin-murens fall.

Følgene av murens fall ble motsatt av hva de skulle ha vært for både Anne Orderud Paust, Per Paust, Johan Jørgen Holst, meg og flere andre: Stikk motsatt av hva de skulle ha vært. Hvis Norge hadde vært et sant vestlig land. Noe Norge ikke var i virkeligheten.

Derfor ble følgene for oss også slik som de ble. Resultatet taler for seg selv.

Valla kalte ikke boken sin “Prosessen” for ingenting. Det var nemlig nettopp en prosess det var. Også mot LO-lederen. En glitrende politisk operasjon en stormakt verdig var det. En norsk statsminister fra Arbeiderpartiet kan nok rehabilitere Gerd-Liv Valla også med tid og stunder, men han kan ikke rehabilitere president Barack Obama. Bare medvirke til å rive ham ned.

Den sikreste måten er altså å utsatte ham for spillet i den negative sektor. Hvor konklusjonen blir hevdet for å bevise premissen: Er ikke president Obama oppfattet som svak fra før, så skal i hvert fall Norge sørge for at han blir det for all ettertid. Punktum. Han skal tvinges til fred. På enhver motparts premisser. Om så er.

Den norske stat er vel verd å kjempe mot. Den er nemlig direkte ond i slike tilfeller. Som følge av Josef Stalins arv. Jeg vet det. Bedre enn de fleste. Derfor slåss jeg fortsatt mot den norske staten. I et rasjonelt samfunn blir premisser hevdet for å bevise konklusjoner. Ikke stikk motsatt. Mennesker blir ikke tvunget i samsvar med en falsk konklusjon som hevdes for å bevise forutsetningen. Dette skjer bare i kommunistiske narrespill.

Det maskerte angrepet mot Barack Obama og USA er faktisk noe av det mest grisete som er gjennomført på lenge. De negative følgene for ham i USA er i mange kretser omtrent de samme som om han skulle ha blitt tildelt en psykiatrisk diagnose. Han kunne like godt fått den gamle Stalin-prisen. Dette visste Thorbjørn Jagland godt.

Berge Furre fra SV og Lundkommisjonen reiste i sin tid rundt i det kommunistiske Øst-Europa som ansatt sekretær for Ragnar Forbech. Han fikk både Stalin-prisen og Lenins minnemedalje. For sin fredsinnsats på vegne av kameratene i øst. Verken Jagland eller Furre hadde noe særlig imot Berlin-muren. Da muren var til. Den vernet både sosialismen og freden i Europa.

Hvis den tidligere australske utenriksministeren har rett i at Jagland er en tosk, har de i hvert fall ikke liten intelligens de som bruker denne tosken, og indirekte også hele Europarådet, i det virkelig store spillet mot USA. De er profesjonelle og drivende gode til å diskreditere andre mennesker. Alt som er skapt med det gode som formål, kan benyttes til det stikk motsatte. Dette er raffinert politisk judo.

I Nobels fredspris fant de et våpen som traff Barack Obama midt i hjertet, og som med et håndslag gjorde et hardt opparbeidet inntrykk av styrke om til inntrykk av svakhet. Nærmest over natten.

Så mye kan altså Amerika stole på Europa.

Norge som nasjon er ikke tjent med at USA blir oppfattet som svakt. Absolutt ikke. Heller ikke resten av Europa. Bare visse andre land har en slik interesse. Pluss dem som bedriver det negative spillet og gir seg ut for å være venner mens de i realiteten er fiender. De har bare onde hensikter, og en amerikansk president kan bare unngå skade ved å holde seg langt bort fra slike folk. President Obama burde ikke ta i Norge med ildtang en gang. Han burde holde seg langt her i fra. Dette er ikke noe sted for idealister.

Når Norge benyttes i det virkelig store spillet i negativ sektor, slik som her, er ikke Norge lenger en nasjon. Men en konspirasjon.

Jeg vet hvilke følger dette kommunistiske spillet har. Jeg vet hva det vil si når alt som er skapt med det gode som formål, blir snudd systematisk mot deg. Jeg har som en følge befunnet meg bak fiendens linjer i over tretten år. Stengt ute av en rekke murer. Stengt ute som menneske. Fra helt grunnleggende vestlige verdier.

Også tjue år etter Berlin-murens fall. Det har vært en lang og kald krig. Veldig kald. Jeg mistet til og med den grunnleggende friheten som jeg fikk fra Norge. I fødselsgave. Som menneske. Negativt spill har negative følger. Hele grunnlaget du står på kan bli borte.

Jeg hadde planer om å skrive en rekke artikler om Norge i anledning valget som i dag ble innledet. Dette ble det ikke noe av. Årsakene er sammensatte, men jeg fikk ikke – enkelt sagt – den arbeidsro som jeg trengte for å skrive. Til det ble kunnskapene mine for besværlige for både myndigheter og andre. Jeg har en familie å ta vare på, jeg har et eget liv som stadig er truet. Det er begrenset hva jeg kan makte.

Jeg skal prøve å komme tilbake til de problemstillingene som jeg ønsket å ta opp ved en senere anledning, Jeg beklager overfor leserne mine at jeg ikke klarte hva jeg lovet i vår. For øvrig viser jeg til hjemmesiden, www.oevrebotten. com . For de som ønsker å lese mer om den systemkritikk som jeg hittil har fremsatt overfor Norge. Der kommer mer.

At Norge nok en gang går til valg på falske premisser, kan jeg ikke gjøre stort med. Mulig jeg kan gjøre noen av disse premissene mer sanne en annen gang. Så godt valg!

Selv stemmer jeg IKKE. Dette er en naturlig følge av at jeg ikke lever i et fungerende demokratisk samfunn med demokratiske institusjoner. For meg ville å stemme være en meningsløs handling. Men selv om jeg opplever det slik, er det ikke sikkert du gjør det. Så virkelighetsforståelsen er forskjellig. For deg kan demokratiet fremstå som greit. Du har en annen erfaring. Du har ikke vært politiker på toppnivå innenfor et sensitivt område som jeg har. Og sett venner og kjente dø under mystiske omstendigheter. Uten at Norge har turt å løfte en finger.

Norge har et sikkerhetspoliti som skal verne demokratiet. Vi har et politi som skal verne offeret overfor forbryteren. Det er trist at disse demokratiske institusjonene så lett kan bli manipulert til å gjøre det stikk motsatte, nemlig å verne forbryteren mot offeret. I et demokrati skal sikkerhetssystemene gjøre motsatt. Nemlig verne offeret mot forbryteren. Jeg stemmer ikke i et land hvor det meste kan bli snudd på hodet. Hvor forholdet mellom mennesker så lett kan bli snudd opp ned. Noe jeg har dokumentert er skjedd i stort omfang i norsk etterkrigshistorie.

Den dagen jeg er overbevist om at Russland reelt sett ikke lenger i det skjulte har kontroll over sikkerhetspolitiet og de andre hemmelige tjenestene i Norge, vil situasjonen antagelig fortone seg annerledes. Enn så lenge forholder jeg meg til en annen virkelighet. Den er mye tøffere enn du tror.

All ydmykelsen som har fulgt med de stadige provokasjonene som jeg er blitt utsatt for i mange år, har hatt til følge en forakt for Norge som jeg aldri trodde jeg skulle få. Men denne forakten har jeg. Den må jeg forholde meg til. Den lever jeg med, Derfor dette innlegget. Det forklarer hvorfor pennen ligger nede ved valget i 2009. Om ikke annet.