Når nå den store festen for nobelprisvinner Barack Obama er over, kan Norge vende tilbake til virkeligheten. Som ikke er så glamorøs som Nobels fredspris kan gi inntrykk av. Denne virkeligheten har jeg fortalt ganske mye om nå. I en serie nye artikler på hjemmesiden min, www.oevrebotten.com. Denne siden har mange amerikanske venner.
Jeg tar nå en liten pause i denne skrivingen. For blant annet å håndtere følgene av det som jeg allerede har skrevet. Jeg har fortalt om hvordan det skjulte og maskerte politiske spillet i negativ sektor har formet mange. Også hele Norge. Slik ble historiens kraftlinjer i Norge skapt. I moderne tid. Dette speilvendte politiske pyramidespillet er bygget på bedrag, og på tvangen som bedraget skaper. Slik var sosialisme og kommunisme. I praksis. I virkeligheten. Både i Norge og mange andre land. Slik var spillet. Du kan aldri vinne et spill uten å forstå det først.
Jeg har gitt deg et innblikk i krigens logikk. Logikk er alltid makt. Men krigens logikk er paradoksal. Noe som gir krigen en så stor makt at den kan være selvødeleggende. Til slutt. Like ødeleggende som selvbedrag. Bedrag er krig, et viktig middel i enhver krig.
Bare i krig og kjærlighet godtar vi som gyldig argument at du for eksempel skal spise mer for å bli tynnere. Dette er like gyldig som å si at du skal ruste opp for å oppnå fred. Eller føre krig for å oppnå fred. Slik president Barack Obama gjorde til et sentralt poeng i sin tale i Oslo. Etter å ha fått Nobels fredspris mens han var øverstkommanderende for en militærmakt. Engasjert i to blodige kriger i fjerne strøk. Han fikk fredsprisen angivelig for ambisjonen om å vinne disse krigene. Noe Obama aldri vil oppleve. I virkeligheten.
I krig og kjærlighet ligger motsigelsen. Kontradiksjonen. Fordi motsetninger står mot hverandre i konflikt. Friksjonen skaper magien. Den har til følge både euforia og depresjon. Både overtak og undertrykkelse. Ingen vel bevarte mennesker skulle stille permanente diagnoser på mennesker i disse midlertidige og ulike stadiene av en krig.
Likevel skjer det i fred. Fordi de som finner på sånt ikke forstår at de står overfor et tilfelle hvor krigens paradoksale logikk er i fri utfoldelse. De forstår ikke at et medmenneske er i krig. Da er galskapen komplett. Da er det lett å snu et sikkerhetssystem som helsevesenet mot sin hensikt også. Slik at det medvirker til å krige mot det mennesket som det har til hensikt å hjelpe og unnsette i krise. Jeg har opplevd også det.
Krig vil alltid utelukke fred. Like mye som fred vil utelukke krig. Dette følger av nettopp kontradiksjonsprinsippet – motsigelsesloven. Som Aristoteles formulerte så mesterlig flere hundre år før Kristus ble født. Selve mennesket har ikke forandret seg siden den gang. Heller ikke denne grunnloven for fornuft. Grunnlaget for rasjonalitet. For sivilisasjonen vår.
Fred vil alltid inneholde kimen til krig. For uten fred ville ingen krig oppstå. Da hadde vi vært i enda dårligere stand til å definere hva som er hva overfor hvem som helst her i livet. Problemstillingen om en idealisert tilstand av fred er således irrelevant. For ethvert menneske. Enkeltvis eller i større fellesskap. Bare ved Nobelinstituttet behandler man fred som et isolert fenomen. Løsrevet fra det meste. Ikke bare fra konteksten, men også fra sitt integrerte motstykke.
Det er absurd nok som det er, dette livet. Fordi vi alltid lever i kontradiksjoner. I absurditeten. I forhold til andre mennesker. Stort sett er absurditeten og motsigelsene på et nivå som vi klarer å mestre. Når det blir for mange av dem, og de blir for store, går denne mestringsevnen mer og mer tapt. Da oppstår det kriser. Slik det gjør i enhver krig for en av partene. Eller begge. Til ulike tider og steder. Gapet blir for stort mellom oppgavens vanskelighetsgrad og varighet og de ressursene som vi kan stille opp med.
Jeg har fortalt hvilke forferdelige følger som bevisste og forsettlige brudd på motsigelsesloven har. Når dette er arbeidsprinsippet til motstanderen din. Når dette blir gjort med motivasjon om å bedra og tvinge. Slik handlingsmønsteret fra skyggene har vært på toppnivå i norsk politikk etter krigen. Hemmelighet og overraskelse kombinert med disse teknikkene, har gjort norske politikere forsvarsløse. Vi er alle blitt manipulert. I større eller mindre grad.
I nære forhold er nøkkelen til et godt liv å lære seg å tape kriger. Ikke vinne dem. Slik en kjent amerikanske forsvarsadvokat en gang formulerte det. Jeg har også erfart dette personlig. Jeg er slett ikke så krigersk som jeg er tvunget til å fremstå. I virkeligheten.
Den siste artikkelen eller notisene om du vil, skrev jeg i dag. Du finner dette i høyre marg et stykke nede på siden i en artikkel fra 2006, “Spillet mot meg” – med undertittel: “Finansielle og politiske Ponzi-opplegg.” (http://oevrebotten.com/spilletmotmegartikkel2.html).
Fordommer eller forutsetninger for tenkingen vår, sperrer altfor ofte for innsikt og forståelse. Som den samme amerikanske advokaten har sagt det: “Fordommer stenger hjernens dører. Ingenting kommer inn. Ingenting av verdi kan komme ut.”
Det er å håpe at jeg har klart å trenge gjennom disse fordommene hos stadig flere. Slik at nordmenn begynner å tenke utenfor den boksen som de vanligvis har tenkt innenfor. Jeg har fortalt sannheten. Slik ting egentlig er og henger sammen. Å tenke kreativt er å sette sammen det som ser ut til å være usammenhengende.
Alt har en årsak. Alt har en sammenheng. Hva som er konsistent og konsekvent i det som jeg har avdekket, er at kontradiksjonsprinsippet, rasjonalitetens fundament, blir brutt når bedrag er midlet som blir anvendt i politikken. Det er slik bedrag kan bli avslørt. Det er slik det kan bli bevist.
Jeg har fortalt sannheten. Motivasjonen er ganske enkelt å utelukke usannheten. For det eneste vi vet om sannhet helt sikkert, er at to motstridende forhold til samme tid ikke kan være sanne begge to. Minst ett av dem må være usant. I dette spillet som jeg beskriver er begge forholdene usanne. Som en følge av fremgangsmåten.
Jeg håper du er blitt litt klokere av å lese artiklene mine. At du har lært noe. Ikke bare om politikk, men om mennesker generelt og mennesket spesielt, og forholdet mellom oss som mennesker. Ingen kommer ut ren fra en slåsskamp med feieren. Jeg er ingen uskyldig og hvit mann, krigerens liv er sjelden slik. Men jeg har lært noe underveis. Som jeg har forsøkt å fortelle andre. At jeg har gjort meg enda mer sårbar, er jeg klar over. Jeg er likevel ikke så sårbar som før. Da alle sikkerhetssystemene som jeg hadde å gjøre med her i landet, var manipulert mot meg. Som en følge av bedragoperasjonen som jeg ble utsatt for.
Å snu sikkerhetssystemer til å virke mot sin hensikt, var jo nøkkelen til sovjetkommunistenes store suksess. Også her til lands. Når statens sikkerhetssystemer begynner å fungere mot en enkelt borger og et enkelt menneske, slik jeg opplevde, gjør de ubotelig skade på vedkommende. Da ønsker denne statsborgeren at disse systemene skal bli så små som mulig. For all ettertid. Ingen blir tilhenger av en stor og mektig stat. Etter å ha fått hele systemet mot seg. I år etter år. Det kan jeg love.
Hvem begår landssvik? Er det Staten som blir narret til å begå svik mot den enkelte statsborger. Eller er det bare den enkelte borger som blir narret til å begå svik mot Staten? Jeg er ikke mye i tvil om svaret. Det første er like mye tilfelle som det siste. Jeg har også lært meg å skille strengt mellom stat og land. Jeg er glad i Norge, men jeg er ikke glad i den norske stat. Den bør bli redusert kraftig i størrelse. Før den kveler hele landet og gjør oss alle uføretrygdet.
Jeg har hatt et stridt og krevende liv, men etter hvert har jeg fått den tilfredsstillelsen som det er å kunne leve mer trygt. Fordi sikkerhetssystemene har oppdaget hvilken skade som de har gjort før. Slik at de langsomt våknet og begynte å virke for meg, ikke mot meg. De kunne ikke så lett bli lurt til å handle og beslutte mot meg som før. Det var et stort fremskritt. Da det begynte å skje for en del år siden.
Politiet var altfor lenge mer opptatt av dem som angivelig truer statens sikkerhet som Mullah Krekar enn dem som har hatt den utsatte oppgaven med å bevare landets sikkerhet. Som jeg hadde. Som Anne Orderud Paust hadde. Som Johan Jørgen Holst hadde. Bare for å nevne noen få til. Som betalte en høy pris. Etter at magiske Norge gikk gjennom Berlinmuren uten å rive den.
Jeg har hakket løs på disse berlinmurene som har stengt meg ute og inne til samme tid, og litt etter litt har jeg kommet meg på rett side. Uten å leve i en magisk og bedragersk kontradiksjon i alle forhold. Dette har gjort livet lettere.
Jeg lever ikke i en hyggelig bransje, så at jeg blir passet bedre på etter hvert, er en lettelse. Jeg har ikke lyst til å dø. Ikke ennå. Jeg har levd med døden tett på kroppen altfor ofte. Tett som dongery. Jeg vet at døden kan komme som en befrielse. Når den først kommer.
Jeg har ikke mye å takke norsk presse for og mine gamle kolleger, og det samme kan det være. Jeg har mye å takke Amerika for. Jeg har erfart at hvis du slår et slag for frihet, kan du som kvinne eller mann gå litt mer høyreist og med hodet litt høyere. At så lenge en kvinne eller mann kan slå dette slaget for frihet, så må hun eller han gjøre det.
Egentlig har jeg ikke større mål. Jeg går med hodet mye høyere enn før, jeg går litt mer oppreist. Når jeg stikker innom favorittkafeen min her i Førde, Pikant, og drikker kaffe og irriterer meg over hvor dårlig Dagbladet er blitt. Hverdagen er ganske vanlig. Bare litt mer høyreist. Jeg er ikke lenger et speilbilde av de eksistensielle kontradiksjonene som jeg ble påtvunget. Fordi mennesker i omgivelsene mine ble narret til å begå svik mot meg. For deretter å maskere sviket.
Uten Internett kunne jeg ikke ha fortalt sannheten. Verken om meg selv eller Norge. Eller noen andre. Det er mange opposisjonelle som har det slik. Da jeg ble rensket ut fra stillingen som sjefredaktør for Rogalands Avis i 1996, var Internett så vidt i sin spede barndom. Nettet brakte oss inn i en ny verden. Denne historien ville aldri den øvrige presse ha fortalt om. Til det har den medvirket for sterkt mot meg på alle måter. Så jeg måtte fortelle den selv. På min egen måte. I mitt eget forum. Jeg måtte også nøste det hele opp selv. Gjennom snart fjorten år. Hvor gravingen i fortiden hele tiden har ødelagt nåtiden for meg. Med et stadig håp om å redde fremtiden.
Jeg har ikke fortalt hele historien. For det første fordi den er langt verre enn hva jeg har fortalt hittil, så jeg orker det rett og slett ikke, og fordi jeg heller ikke kjenner hele historien. Bare en stor del, og det er ille nok. Jeg takker Internett og USA. Fordi de begge var der. Da jeg trengte det som mest.
Å være seriøs passer meg egentlig ikke. I hvert fall ikke hele døgnet. Den sosiale kontakten som jeg trenger som menneske, har jeg også i stor grad fått på Internett. Få har pratet så mye tull som jeg har på nettet. Få har lekt så mye. For å slippe unna den besværlige virkeligheten. Jeg takker de lekne folkene i både KGB, CIA, det norske sikkerhetspolitiet – inkludert det lokale politiet – og hvor de enn måtte være, jeg har lenge vært et yndet etterretningsmål, for at de har hatt det moro i lag med meg til tider. Slik at jeg kunne koble ut og senere vende tilbake til seriøsiteten igjen. Denne ofte ubegripelige og altfor harde og brutale virkeligheten. Som jeg er blitt konfrontert med. I så mange år.
Jeg håper artiklene mine har hjulpet til å frigjøre noen. Ikke bare meg selv. Jeg har forsøkt å gi en stemme til de stemmeløse. Fordi jeg som tidligere ressurssterkt menneske plutselig en dag i fortiden befant meg i en situasjon hvor jeg ingen stemme lenger hadde. Ingen fra Nobelinstituttet her i Norge har hjulpet meg til å komme til orde. Tvert om har en av deres ansatte medvirket sterkt til å forfalske norsk historie. Maskere alt for deg og meg enda mer. Med å skrive en bok som heter “Jens Christian Hauge – Fullt og helt”. Når virkeligheten som han forteller om egentlig er den stikk motsatte av usannheten som han serverer. Nemlig “Tomt og delt”. Lederen for Nobelkomiteen skal jeg ikke si noe som helst om her. Bare les artiklene mine. Thorbjørn Jagland er den evige mellommann i indirekte politiske bedrag i Norge.
Jeg likte hva president Barack Obama skrev i protokollen til Nobelinstituttet i går formiddag. Ikke bare er den sittende amerikanske presidenten intelligent, men han har humor og ironi også. Glimt i øyet. Så han skrev i protokollen på Nobelinstituttet og takket de selvoppnevnte norske ekspertene på fred for å ha gjort det stikk motsatte av hva de i virkeligheten har gjort de siste årene. Et lekkert lite stykke bedrag. Obama var jo i Norge, og CIA hadde nok fortalt ham hvordan denne gimmicken skulle gjøres. Sublimt gjennomført narrespill. I en forholdsvis uskyldig utgave. Yes he can.
En leken fyr altså, USAs nye intellektuelle president. Som ble møtt av en himmellysende russisk styrkedemonstrasjon i det høye nord før han landet her. I tillegg har han altså et etterretningsvesen i CIA. Som er i ferd med å reise seg fra asken. Som er i ferd med å kunne gå litt mer høyreist. Med hodet litt høyere. Fordi det endelig har forstått nøkkelen til spillet mot dem i alle år og kan slå effektive slag for friheten. På et sant grunnlag. Akkurat som sine kolleger her i Norge. Det er bra. Kanskje jeg en dag kan slutte fred. Med den norske stat. Hvem vet? Jeg utelukker ikke lenger noe. I tilfelle denne staten blir sannere. Uten dagens Janus-ansikt.
Ha en god helg! Jeg kommer tilbake etter en pause. Takk for at du leser hva jeg skriver.
(PS.
Jeg gjør oppmerksom på at denne bloggen ikke fungerer som en vanlig blogg. Den kan bare brukes til enveis kommunikasjon. Grunnen er at jeg er underlagt kommunikasjonskontroll. Jeg vet derfor heller ikke hvor mange som leser hjemmesiden min. Men at det er veldig mange etter hvert er det ikke tvil om. Folk flest vet at de ikke kan stole på norsk presse. At den er kompromittert. Som resten av eliten i Oslo.
DS)
