You need Java to see this applet.
Norulv Øvrebotten
www.oevrebotten.com
Dagen derpå i Norge

Når nå den store festen for
nobelprisvinner Barack Obama er
over, kan Norge vende tilbake til
virkeligheten. Som ikke er så
glamorøs som Nobels fredspris kan
gi inntrykk av. Denne virkeligheten
har jeg fortalt ganske mye om nå. I
en serie nye artikler her på
hjemmesiden min. Denne siden har
mange amerikanske venner.

Jeg tar nå en liten pause i denne
skrivingen. For blant annet å
håndtere følgene av det som jeg
allerede har skrevet. Jeg har
fortalt om hvordan det skjulte og
maskerte politiske spillet i
negativ sektor har formet mange.
Også hele Norge. Slik ble
historiens kraftlinjer i Norge
skapt. I moderne tid.

Dette speilvendte politiske
pyramidespillet er bygget på
bedrag, og på tvangen som bedraget
skaper. Slik var sosialisme og
kommunisme. I praksis. I
virkeligheten. Både i Norge og
mange andre land. Slik var spillet.
Du kan aldri vinne et spill uten å
forstå det først.

Jeg har gitt deg et innblikk i
krigens logikk. Logikk er alltid
makt. Men krigens logikk er
paradoksal. Noe som gir krigen en
så stor makt at den kan være
selvødeleggende. Til slutt. Like
ødeleggende som selvbedrag. Bedrag
er krig, et viktig middel i enhver
krig.

Bare i krig og kjærlighet godtar vi
som gyldig argument at du for
eksempel skal spise mer for å bli
tynnere. Dette er like gyldig som å
si at du skal ruste opp for å oppnå
fred. Eller føre krig for å oppnå
fred. Slik president Barack Obama
gjorde til et sentralt poeng i sin
tale i Oslo. Etter å ha fått Nobels
fredspris mens han var
øverstkommanderende for en
militærmakt. Engasjert i to blodige
kriger i fjerne strøk.

Han fikk fredsprisen angivelig for
ambisjonen om å vinne disse
krigene. Noe Barack Obama aldri vil
oppleve. I virkeligheten.

I krig og kjærlighet ligger
motsigelsen. Kontradiksjonen. Fordi
motsetninger står mot hverandre i
konflikt. Friksjonen skaper magien.
Den har til følge både euforia og
depresjon. Både overtak og
undertrykkelse. Ingen vel bevarte
mennesker skulle stille permanente
diagnoser på mennesker i disse
midlertidige og ulike stadiene av
en krig.

Likevel skjer det i fred. Fordi de
som finner på sånt ikke forstår at
de står overfor et tilfelle hvor
krigens paradoksale logikk er i fri
utfoldelse. De forstår ikke at et
medmenneske er i krig. Da er
galskapen komplett. Da er det lett
å snu et sikkerhetssystem som
helsevesenet mot sin hensikt også.
Slik at det medvirker til å krige
mot det mennesket som det har til
hensikt å hjelpe og unnsette i
krise. Jeg har opplevd også det.

Jeg ble nødt til også å analysere
helsevesen og psykiatri på denne
lange reisen som jeg la ut på i
1996. Dette gjorde ikke analyse og
syntese mindre vanskelig. Tvert om.
For dette fagfeltet er sterkt
motepreget, styrt i skremmede stor
grad av legemiddelindustri og
sponsorer, og vedtatte sannheter
skifter derfor år for år. Det som
var sant for fjorten år siden, er
ikke lenger god latin i dag, og
omvendt.

La meg likevel si at jeg har møtt
mange fine og flinke mennesker både
på legekontorer og på psykiatriske
sykehus i løpet av disse årene på
godt og vondt i den norske
underverdenen. Som så få kjenner
til. De beste som jeg har møtt i
dette sikkerhetssystemet som kalles
helsevesenet er de som er rause og
sikre nok på seg selv til å
innrømme at det finnes
virkeligheter som selv ikke leger
kjenner til. Eller vet om. For
eksempel min. Fra Forsvaret og
sensitiv sikkerhetspolitikk. Eller
fra motpartens. Som er enda verre.
Hvor det utenkelige og rasjonelt
umulige blir gjort omtrent daglig.

Leger setter navn på virkninger av
årsaker. Navnet på disse
virkningene kaller de diagnoser.
Når de har satt dette navnet på
virkningen, klikker det logisk for
dem kollektivt. Da tror de selv at
dette navnet er årsaken. At denne
diagnosen er årsaken og navnet til
en sykdom, og at dette navnet
således i virkeligheten blir
forutsatt å være en virkning som
skaper virkning. Noe det av rent
rasjonelle årsaker umulig kan være.

Diagnoser innen psykiatrien settes
til overmål ikke ut fra objektive
forhold og funn. Slik som innen
somatikken. Tvert om skjer det ut
fra subjektive forhold, og hva
verre er: Disse subjektive og
bestemmende forholdene er oftere å
finne hos behandleren enn hos
pasienten.

Så sprøtt er det hele også innen
dette systemet. Ikke rart at
psykiske lidelser fremstår som
mystiske. Ikke rart at snart alle
som besøker et legekontor og
snakker litt for fort fordi tiden
er knapp og de har opplevd mye som
de skal fortelle om, har tatt
første skrittene mot å bli
uførepensjonister.

Midlertidige virkninger blir
dessuten transformert til
permanente årsaker. Som en følge av
denne grunnleggende tankefeilen til
hele systemet. Hvilket menneske kan
få grep om virkeligheten når denne
er konstant falsk og fragmentert?

Dersom et menneske ikke har
mulighet til å få grep om
virkeligheten, er følgen at det
enten dør av det ekstremt økende
stresset. Eller blir psykotisk.
Begge deler er også mulig. Dette er
nemlig den eneste sikre loven om
mennesker i akutt krise. Som det
kan deduseres noe like sikkert fra
innen psykologi pg psykiatri.

Denne fatale følgen er lik for alle
mennesker. Uansett til hvilken tid
det lever. Uansett til hvilket
sted. Uansett hvilket kjønn eller
rase som det skulle ha. Den kjente
psykologen Erich Fromm gjorde dette
åpenbare faktum kjent i forrige
århundre. Siden er dette faktum
blitt glemt altfor ofte.

Det var i en slik akutt situasjon
som jeg plutselig befant meg i. Da
det hele begynte i 1996. Da jeg ble
fanget i spillet i negativ sektor.
Ingen mulighet fantes lenger til å
få tak på virkeligheten. Følgene
som kom var forutsigbare. Faktisk
lovbestemte. Jeg var fanget i
kontradiksjoner. Overalt.

Av alle kontradiksjoner og av all
magi og bedrag som jeg har opplevd
på alle disse årene, er magien
innen psykiatrien den mest
kraftfulle og effektive. Følgene er
ditto. Mens de kommunistiske
bedragerne bare lurer andre, og
ikke seg selv, er bedraget innen
psykiatri langt mer omfattende. Det
forfører til og med magikerne selv.
Foruten kanin og publikum.

Dette bedraget skjer ikke som følge
av uaktsomhet eller forsett, ikke
av vond vilje, men rett og slett
som følge av en universiell mangel
på nok kunnskap om menneskesinnet.
Pluss den generelle menenskelige
svakheten som vi alle har. Hvor
sinnet vårt oppfatter årsak først,
deretter virkning. Denne
menneskelige svakheten som
bedragere og magikere utnytter
bevisst til å lure oss trill rundt,
styrer hele psykiatrien ubevisst.

Jeg har observert leger og deres
systemer og samvirke med andre
systemer, like nøye som de har
observert meg. Dette fenomenet går
igjen. Virkning blir snudd til
årsak. Da kan ingenting bli sant.

Magi og bedrag kan ikke bli
sterkere enn hva som er tilfelle
innen dette systemet. Følgene er
virkelige nok. For alle. Ingen har
imidlertid innsett at
kontradiksjonene og krigens
paradoksale logikk skaper
pasientene. I stedet leter
ekspertene etter svakheter i genene
til mennesker for å forklare hva
som er feil. Hittil uten å finne
bevis for slike svakheter i noen
gener. Hos noen. Ganske enkelt
fordi slike sårbarheter ikke
finnes. Hos noe menneske. I
motsetning til hva som er tilfelle
for somatiske sykdommer. Som er
objektivt påvisbare. Under alle
omstendigheter.

Psykiatere og magikere har en ting
til felles. Ingen av dem kan bevise
grunnlaget som de handler ut fra.
Ganske enkelt fordi dette
grunnlaget i virkeligheten består
av illusjoner.

Den biologiske forklaringen som
vitenskaplige miljøer i USA har
dyrket og lett etter i lang tid nå
innen psykiatri, er ikke bare et
blindspor. Det er et dødt spor. Som
bare legemiddelprodusenter tjener
på å holde i live. Til gjengjeld
tjener de enorme beløp på denne
illusjonen. Dessuten forutsetter
denne søkingen i gener en tankegang
som er arvet fra fascismen. Som
søkte liknende forklaringer hos
mennesker og på menneskers verdier
og rang. Ut fra raseteorier.  Uten
å finne belegg. Bare egne
besvergelser. Krigerske sådanne.

Følgene var virkelige nok. For de
menneskene som ble rammet. Av
tankefeilene. Av alle de medisinske
forsøkene som skulle bevise
konklusjonen som allerede var
hevdet for å bevise forutsetningen.

Jeg er temmelig sikker på mine funn
og analyser også på dette området.
Ingen av de mange spesifikke
sykdommene som psykiatrien legger
til grunn, finnes i virkeligheten i
den form som blir lagt til grunn i
dag. Bare illusjoner om årsaker.
Som er navn på virkninger.
Depresjon og psykose er vide og
brede diagnoser som er det nærmeste
som vi hittil har belegg for å slå
fast noenlunde sikkert. Disse er
slik jeg ser det, alltid reaktive.
Bare årsaken blir oppdaget. Viss
disse skadene ikke er påført som
følge av medisiner eller gift. Noe
som også i virkeligheten er en
reaktiv årsak.

Schizofreni er en sykdom som fikk
navnet sitt fordi pasienten ble
obeservert til å ha splittet sinn.
Hvordan mennesker får spaltet og
splittet sinn, har jeg forklart med
grunnlag i følgene av krigens
paradoksale logikk. Hva følgene er
på mennesker som må forholde seg
til eksistensielle kontradiksjoner,
er en forklaring som er logisk og
troverdig. Sinnet deres blir
fragmentert som en følge.
Scizofreni er ikke annet enn
depresjon. Med feil navn på
virkningen.

Jeg tror ikke sykdommen eksisterer
i virkeligheten. Den blir skapt av
medisiner på grunnlag av en
feiltolket depresjon i
utgangspunktet.

Har en lege først satt en diagnose
på deg, kan du være sikker på andre
leger ikke endrer den senere. Samme
hvor tynt belegget er i
begynnelsen. Men jeg har også
opplevd det utrolige at en usann
diagnose er blitt fjernet. Etter
mange år. Jeg kunne nemlig påvise
helt eksakt at selv om jeg la til
grunn den første legens medisinske
forutsetninger og at virkning var
årsak, kunne likevel ikke denne
diagnosen være sann. Av rent
rasjonelle årsaker.

Den første legen byttet om
hendelser på tidslinjen. Som alle
andre. Også ved fastsettelse av
diagnoser. Virkningsdelen kom før
vilkårsdelen i handlingene hans. Så
også legen hevdet etter hvert
konklusjoner for å bevise
forutsetninger. Slik alle andre ble
narret til å medvirke til. I
virkeligheten ga legen meg da en
sykdom som i så fall måtte hete
depressiv manisk sinnslidelse. Noe
alle ser er bare tull. Ingen sykdom
heter noe slikt under noen
omstendighet. Det var en diagnose
som var satt baklengs. I en
bedragoperasjon hvor psykiatrien
til slutt ble benyttet til
politiske formål. Til å begrave et
menneske levende i et system med
stengte dører.

Alle ble narret til å bryte
kontradiksjonsprinsippet overfor
meg. Det er vanskeligere og
vanskeligere å beholde forstanden
når stadig flere mennesker rundt
deg, i aksellerende tempo, handler
sprøtt. Fordi de er fanget inn i et
narrespill. Alt ble snudd mer og
mer på hodet. Den som opptrådte
rasjonelt lengst var faktisk jeg.
Som andre trodde ikke gjorde det. I
ettertid.

Viss jeg skulle hatt noe som
benevnes som manisk depressiv
sinnslidelse, måtte vilkårene for
diagnosen ha blitt oppfylt i riktig
rekkefølge langs tidlinjen. Noe som
ikke var tilfelle i virkeligheten.
I mitt tilfelle så avgjort ikke.
Følgelig ble jeg behandlet for en
sykdom som jeg aldri har hatt. I
mange år. Med en diagnose hvor
virkningsdelen var kommet før
vilkårsdelen, og som alt annet
gjort baklengs. Noe som gjorde
livet mitt enda vanskeligere og mer
ubegripelig enn det var fra før.
Det gjorde meg faktisk til en
levende zombie i en årrekke. Som
følge av feil medisiner.

Også denne usannheten er nå rettet
opp. Også offisielt. Det ble gjort
i 2003 og 2004. Så jeg er sannere
også på dette vitale området av
livet. Ingen leger eller psykiatere
etter 1996 har noensinne oppfattet
meg som manisk på noen som helst
måte. Bare den første legen i
Stavanger. Som jeg kan bevise
handlet sprøtt.

At denne legen ødela egen
troverdighet og gjorde
rettstillingen min enda mer håpløs
i 1999, hører også med til
historien. Da oppdaget legen at
diagnosen fra 1996 kunne ramme ham
selv. Glatt flyktet han fra den i
et vitneprov ved en domstol i
Stavanger. For å redde seg selv.
Likevel ble diagnosen stående
utenfor rettsalen. I mange år
etterpå.

Ingen mennesker blir rettslig
behandlet som psykotiske overfor en
norsk domstol uten at alle
involverte leger kan komme seg
skadefrie fra det og redde seg
selv. Dette er sannheten.
Subjektive forhold hos legen og
ikke pasienten styrer alle
rettsforhold. I 1998 skjøt en
åpenbar psykotisk mann i Nordland
to politimenn. Men ingen av
psykiaterne som behandlet ham med
antidepressiva, ville bli stilt
ansvarlig for egne aktive
handlinger og unnlatelser. Så da
var mannen ikke psykotisk likevel.
Overfor domstolen. Trolig var han
det samtidig overfor andre systemer.

Et karakteristisk fenomen i slike
forhold er at noe holdes for sant
overfor noen til samme tid som det
stikk motsatte holdes for sant
overfor andre. Virkeligheten blir
fragmentert for den det gjelder.

Dette mennesket i Nordland sitter
sannsynligvis fortsatt i fengsel.
Dømt for drap. Det ville han ikke
ha gjort viss ingen psykiatere
hadde vært innblandet da tragedien
skjedde. Alle sviker alle for å
redde seg selv. Slik er hele denne
delen av samfunnet. Når ting blir
satt på spissen. Når det smeller.
Derfor kan heller ingen stole på
noen. I virkeligheten. Dette er den
åpenbare følgen.

Derfor er psykiatrien også et så
genialt system å tvinge politisk
opposisjonelle inn i. Den politiske
bedrageren kan da narre andre til å
ødelegge det opposisjonelle
mennesket som er det politiske
målet for prosessen. Psykiatrien
har en lang og stygg historie bak
seg. Hvor den altfor lett har latt
seg misbruke politisk. Innenfor
såvel demokratiske som totalitære
styresett.

De systematiske, konsistente og
konsekvente bruddene på
rasjonalitetens grunnlover river
opprørere i filler til stadighet og
tvinger dem til underkastelse. Til
å fornekte seg selv.  Virkeligheten
og omgivelsene er blitt sprø og
umulig å få grep om. I verste fall
for alltid. Ikke bare i
kommuniststater er denne endelige
løsningen blitt benyttet for å
eliminere brysomme mennesker her i
verden. Boken og filmen
"Gjøkeredet" ble skrevet og laget i
USA.

Ikke alle mennesker er så
ressurssterke som jeg er. Som kan
gå antatte og vedtatte fakta
nærmere etter i sømmene. Med stahet
og systematisk etterforskning i
snart fjorten år, og på dette
grunnlaget gradvis bygge opp igjen
en sannere virkelighet rundt seg.
For på denne måten å gjenvinne
stadig mer troverdighet og
tidligere identitet.

De fleste kommer seg aldri ut av
krigen og kontradiksjonenes favn.
De forblir fragmenterte. Du skal
være mer enn oppegående og frisk
for å klare deg i dette havet av
motsigelser i helt eksistensielle
forhold. Du skal være god i lover
som styrer magi og krig. Veldig
god. Lover som styrer folk og land
er langt mindre viktige.

Jeg kunne blant annet etter en del
år bevise at den første legen hadde
lagt til grunn at hendelse B kom
før hendelse A, fordi han ble
narret av følgene av den
bedragoperasjonen som jeg ble
utsatt for. Hvor nettopp teknikken
var å narre andre til å handle på
grunnlag av kontradiksjoner. Som
hadde til følge at konklusjoner ble
hevdet for å bevise forutsetninger.

Denne krigens logikk og de
kumulativt stadig verre følgene
ødela meg etter noen måneder,
javel, men dette var en følge av at
forbryteren fikk god hjelp fra alle
andre i omgivelsene. Som ble
narret. I dette indirekte bedraget.

Forbryteren fikk kanskje best hjelp
fra leger som etter hvert handlet
og medisinerte på usant grunnlag.
Uavhengig av ytre omstendigheter.
Uavhengig av om denne advokaten ga
alle positive forhold en samtidig
negasjon, kapret sykmeldingene
deres og narret andre til å snu
rettsstillingen til den stikk
motsatte av hva jeg skulle hatt.
Uavhengig også av om andre jurister
senere benyttet den samme diagnosen
til å tillegge meg motsatt
rettstilling enn andre mennesker i
forhold til landets myndigheter. På
komplett falskt grunnlag. Med den
følge at mine menneskeretter ble
grovt krenket. I mange, lange år.

Alle - inkludert leger - ble narret
til å handle stikk motsatt av deres
intensjoner, grunnleggende formål
og plikter. Følgene forplantet seg
med matematisk forutsigelighet
gjennom alle sikkerhetssystemer.
Jeg måtte for ettertiden forholde
meg til vrengebildet av ethvert
sikkerhetssystem som jeg fikk med å
gjøre i hele Norge. Verre kan
situasjonen ikke bli for et sårbart
menneske. Som i utgangspunktet bare
gikk til legen i en stresset og
overarbeidet situasjon for hjelp
til å hvile etter influensa og
bronkitt.

De ble lurt trill rundt. Alle
leger. Også fordi jeg og alle andre
var lurt. Egentlig burde jeg sagt
ingen nevnt, ingen glemt. Alle ble
narret til svik. Jeg svek også meg
selv til slutt. Da er
kontradiksjonen komplett. Både i
kropp og sinn. Med selvfornektelse
til følge. Da har krigen gjort
sitt. Du blir et speilbilde av en
speilvend virkelighet. Fullt ut. En
sammenbundet menneskelig bylt i en
seng på det verste. Så langt fra
fred som tenkes kan. Men så nær
kommunismens følger og den
paradoksale logikken i krig som
tenkbart er.

Kommunismen benyttet krigens
teknikker selv i fred. For å
undertrykke mennesker som søkte
frihet og sannhet. Dette skilte
kommunismen sterkt fra vestlig
sivilisasjon og politikk. Noe jeg
fikk erfare. Med ondskapens verste
brutalitet. Jeg vet bedre enn de
fleste hva krig og fred er for noe.
Som en følge av både bakgrunn og
erfaring.

Ikke bare hadde en usann diagnose
fryktelige følger for meg som følge
av feilbehandling, men den kostet
meg også rettssikkerheten som
menneske. I motsetning til andre
mennesker ble jeg pålagt en omvendt
bevisbyrde av Den Norske Stat som
menneske.

Jeg måtte bevise min menneskelige
habilitet for domstoler for i det
hele tatt å få adgang. På komplett
falskt grunnlag. Jeg trodde aldri
at jeg skulle komme i samme
situasjon som indianerhøvdingen og
krigeren
Standing Bear i 1879. At
jeg skulle bli krenket like mye som
menneske nesten 150 år senere.

Denne indianerhøvdingen ble møtt
med krav fra den amerikanske staten
om å bevise at han som indianer var
å definere som et menneske i
forhold til loven. For å føre
fredelig sak mot nettopp staten. I
stedet for å krige og benytte vold
for å bevare friheten for seg og
sine.  

Det samme kravet er jeg blitt møtt
med. I Norge. I vår moderne og
opplyste tid. Å føre krig mot
mennesker på grunn av hudfarge og
etnisk tilhørighet, er galt nok.
Like ille er det å føre krig mot
mennesker av samme hudfarge og
etnisitet. Mennesker som er tillagt
falske iboende egenskaper som
mennesker. Alle slike tilfeller
hvor det skilles mellom "oss" og
"dem" på usaklig og usant grunnlag,
er oppskrift på evig krig. De
fleste mennesker har en verdighet å
ivareta. Om ikke annet.

Statsminister Kjell Magne Bondevik
krenket mine menneskerettigheter på
denne måten i 2002 og 2003. På en
djevelsk utspekulert og grov måte
faktisk, og han stanset ikke selv
om jeg i flere brev gjorde ham
oppmerksom på den ugjerningen han
holdt på med uten grunnlag i
fakta.  

I dag leder Bondevik noe som kaller
seg
Oslosenteret for fred og
menneskerettigheter. Med lederen
for Europarådet, Thorbjørn Jagland,
som styreleder.  Det er til å le
seg ihjel av. Viss du har nok
galgenhumor. Noe jeg ikke har i
dette graverende tilfellet.

Ikke bare er handlinger stikk
motsatte av store og fine ord og
egen oppblåste stilling, men de er
attpåtil forankret i et menneskesyn
fra mørke middelalderen. I den tid
kirken førte inkvisisjoner og
liknende prosesser mot hva den
oppfattet som hekser, kjettere og
vantro.

Innpakningen i dag er en annen, men
innholdet er det samme. Akkurat det
samme. På samme måte som selve
mennesket ikke har forandret seg
siden den gang. Mennesket blir nå
som da pålagt en omvendt bevisbyrde
som menneske. En helt umulig og
umenneskelig oppgave. Av rent
rasjonelle årsaker.

"Jeg har en annen hudfarge på
hendene enn dere", sa krigeren
Standing Bear i 1879 for å møte det
umulige beviskravet. "Men viss jeg
skjærer meg med en kniv, er blodet
som kommer ut rødt. Akkurat som
deres blod".

Standing Bear ble i det minste hørt.

Jeg antar at lederen for den
amerikanske staten av i dag, den
fargede og nylig tiljublede
fredsprisvinner Barack Obama, har
gode forutsetninger for å forstå
hvilke følger som fravær av
menneskerettigheter og
borgerrettigheter har for
mennesker. Som opplever at de ikke
er likestilte med andre. Men tvert
om kan bli satt i motsatt
rettsstilling. Uten grunn.

Jeg skal senere skrive en egen
artikkel om erfaringene mine med
Kjell Magne Bondevik fra Kistelig
Folkeparti som statsminister og
forvalter av menneskerettigheter.
Bondevik anvendte krigens
undertrykkende logikk mot meg. På
en uvanlig sleip måte. I den
hellige overbevisning om at han
aldri skulle bli avslørt. Men det
blir han. Jeg skal dokumentere
overgrepet for all verden. Hvordan
en overprest samarbeider med
fariseerne. For mentalt å korsfeste
et medmenneske. I år 2002 og år
2003. Etter Kristus. Fordi dette
mennesket forteller sannheten.

Jeg kan ikke mye om krig og
undertrykkelse i Burma og
Kazakstan, men jeg kan veldig mye
om krig og undertrykkelse generelt
i verden og i Norge spesielt. Jeg
fikk faktisk mye av
grunnutdanningen om krig og fred av
Johan Jørgen Holst, en
utenrikspolitiker som bare lo av
Kjell Magne Bondeviks viten og
innsats på det samme fagfeltet.

Krig vil alltid utelukke fred. Like
mye som fred vil utelukke krig.
Dette følger av nettopp
kontradiksjonsprinsippet –
motsigelsesloven. Som Aristoteles
formulerte så mesterlig flere
hundre år før Kristus ble født.
Selve mennesket har ikke forandret
seg siden den gang. Heller ikke
denne grunnloven for fornuft.
Grunnlaget for rasjonalitet. For
sivilisasjonen vår.

Fred vil alltid inneholde kimen til
krig. For uten fred ville ingen
krig oppstå. Da hadde vi vært i
enda dårligere stand til å definere
hva som er hva overfor hvem som
helst her i livet.
Problemstillingen om en idealisert
tilstand av fred er således
irrelevant. For ethvert menneske.
Enkeltvis eller i større
fellesskap. Bare ved
Nobelinstituttet behandler man fred
som et isolert fenomen. Løsrevet
fra det meste. Ikke bare fra
konteksten, men også fra sitt
integrerte motstykke.

Det er absurd nok som det er, dette
livet. Fordi vi alltid lever i
kontradiksjoner. I absurditeten. I
forhold til andre mennesker. Stort
sett er absurditeten og
motsigelsene på et nivå som vi
klarer å mestre. Når det blir for
mange av dem, og de blir for store,
går denne mestringsevnen mer og mer
tapt. Da oppstår det kriser. Slik
det gjør i enhver krig for en av
partene. Eller begge. Til ulike
tider og steder. Gapet blir for
stort mellom oppgavens
vanskelighetsgrad og varighet og de
ressursene som vi kan stille opp
med.

Jeg har fortalt hvilke forferdelige
følger som bevisste og forsettlige
brudd på motsigelsesloven har. Når
dette er arbeidsprinsippet til
motstanderen din. Når dette blir
gjort med motivasjon om å bedra og
tvinge. Slik handlingsmønsteret fra
skyggene har vært på toppnivå i
norsk politikk etter krigen.
Hemmelighet og overraskelse
kombinert med disse teknikkene, har
gjort norske politikere
forsvarsløse. Vi er alle blitt
manipulert. I større eller mindre
grad.

I nære forhold er nøkkelen til et
godt liv å lære seg å tape kriger.
Ikke vinne dem. Slik en kjent
amerikanske forsvarsadvokat en gang
formulerte det. Jeg har også erfart
dette personlig. Jeg er slett ikke
så krigersk som jeg er tvunget til
å fremstå. I virkeligheten.

Fordommer eller forutsetninger for
tenkingen vår, sperrer altfor ofte
for innsikt og forståelse. Som den
samme amerikanske advokaten har
sagt det: “Fordommer stenger
hjernens dører. Ingenting kommer
inn. Ingenting av verdi kan komme
ut.”

Det er å håpe at jeg har klart å
trenge gjennom disse fordommene hos
stadig flere. Slik at nordmenn
begynner å tenke utenfor den boksen
som de vanligvis har tenkt
innenfor. Jeg har fortalt
sannheten. Slik ting egentlig er og
henger sammen. Å tenke kreativt er
å sette sammen det som ser ut til å
være usammenhengende.

Alt har en årsak. Alt har en
sammenheng. Hva som er konsistent
og konsekvent i det som jeg har
avdekket, er at
kontradiksjonsprinsippet,
rasjonalitetens fundament, blir
brutt når bedrag er midlet som blir
anvendt i politikken. Det er slik
bedrag kan bli avslørt. Det er slik
det kan bli bevist.

Jeg har fortalt sannheten.
Motivasjonen er ganske enkelt å
utelukke usannheten. For det eneste
vi vet om sannhet helt sikkert, er
at to motstridende forhold til
samme tid ikke kan være sanne begge
to. Minst ett av dem må være usant.
I dette spillet som jeg beskriver
er begge forholdene usanne. Som en
følge av fremgangsmåten.

Jeg håper du er blitt litt klokere
av å lese artiklene mine. At du har
lært noe. Ikke bare om politikk,
men om mennesker generelt og
mennesket spesielt, og forholdet
mellom oss som mennesker. Ingen
kommer ut ren fra en slåsskamp med
feieren. Jeg er ingen uskyldig og
hvit mann, krigerens liv er sjelden
slik. Men jeg har lært noe
underveis. Som jeg har forsøkt å
fortelle andre.

At jeg har gjort meg mer sårbar, er
jeg klar over. Jeg er likevel ikke
så sårbar som før. Da alle
sikkerhetssystemene som jeg hadde å
gjøre med her i landet, var
manipulert mot meg. Som en følge av
bedragoperasjonen som jeg ble
utsatt for.

Å snu sikkerhetssystemer til å
virke mot sin hensikt, var jo
nøkkelen til sovjetkommunistenes
store suksess. Også her til lands.
Når statens sikkerhetssystemer
begynner å fungere mot en enkelt
borger og et enkelt menneske, slik
jeg opplevde, gjør de ubotelig
skade på vedkommende. Da ønsker
denne statsborgeren at disse
systemene skal bli så små som
mulig. For all ettertid. Ingen blir
tilhenger av en stor og mektig
stat. Etter å ha fått hele systemet
mot seg. I år etter år. Det kan jeg
love.

Hvem begår landssvik? Er det Staten
som blir narret til å begå svik mot
den enkelte statsborger. Eller er
det bare den enkelte borger som
blir narret til å begå svik mot
Staten? Jeg er ikke mye i tvil om
svaret. Det første er like mye
tilfelle som det siste. Jeg har
også lært meg å skille strengt
mellom stat og land. Jeg er glad i
Norge, men jeg er ikke glad i den
norske stat. Den bør bli redusert
kraftig i størrelse. Før den kveler
hele landet og gjør oss alle
uføretrygdet.

Jeg har hatt et stridt og krevende
liv, men etter hvert har jeg fått
den tilfredsstillelsen som det er å
kunne leve mer trygt. Fordi
sikkerhetssystemene har oppdaget
hvilken skade som de har gjort før.
Slik at de langsomt våknet og
begynte å virke for meg, ikke mot
meg. De kunne ikke så lett bli lurt
til å handle og beslutte mot meg
som før. Det var et stort
fremskritt. Da det begynte å skje
for en del år siden.

Politiet var altfor lenge mer
opptatt av dem som angivelig truer
statens sikkerhet som Mullah Krekar
enn dem som har hatt den utsatte
oppgaven med å bevare landets
sikkerhet. Som jeg hadde. Som Anne
Orderud Paust hadde. Som Johan
Jørgen Holst hadde. Bare for å
nevne noen få til. Som betalte en
høy pris. Etter at magiske Norge
gikk gjennom Berlinmuren uten å
rive den.

Jeg har hakket løs på disse
berlinmurene som har stengt meg ute
og inne til samme tid, og litt
etter litt har jeg kommet meg på
rett side. Uten å leve i en magisk
og bedragersk kontradiksjon i alle
forhold. Dette har gjort livet
lettere.

Jeg lever ikke i en hyggelig
bransje, så at jeg blir passet
bedre på etter hvert, er en
lettelse. Jeg har ikke lyst til å
dø. Ikke ennå. Jeg har levd med
døden tett på kroppen altfor ofte.
Tett som dongery. Jeg vet at døden
kan komme som en befrielse. Når den
først kommer.

Jeg har ikke mye å takke norsk
presse for og mine gamle kolleger,
og det samme kan det være. Jeg har
mye å takke Amerika for. Jeg har
erfart at hvis du slår et slag for
frihet, kan du som kvinne eller
mann gå litt mer høyreist og med
hodet litt høyere. At så lenge en
kvinne eller mann kan slå dette
slaget for frihet, så må hun eller
han gjøre det.

Egentlig har jeg ikke større mål.
Jeg går med hodet mye høyere enn
før, jeg går litt mer oppreist. Når
jeg stikker innom favorittkafeen
min her i Førde, Pikant, og drikker
kaffe og irriterer meg over hvor
dårlig Dagbladet er blitt.
Hverdagen er ganske vanlig. Bare
litt mer høyreist. Jeg er ikke
lenger et speilbilde av de
eksistensielle kontradiksjonene som
jeg ble påtvunget. Fordi mennesker
i omgivelsene mine ble narret til å
begå svik mot meg. For deretter å
maskere sviket.

Uten Internett kunne jeg ikke ha
fortalt sannheten. Verken om meg
selv eller Norge. Eller noen andre.
Det er mange opposisjonelle som har
det slik. Da jeg ble rensket ut fra
stillingen som sjefredaktør for
Rogalands Avis i 1996, var
Internett så vidt i sin spede
barndom. Nettet brakte oss inn i en
ny verden. Denne historien ville
aldri den øvrige presse ha fortalt
om. Til det har den medvirket for
sterkt mot meg på alle måter. Så
jeg måtte fortelle den selv. På min
egen måte. I mitt eget forum. Jeg
måtte også nøste det hele opp selv.
Gjennom snart fjorten år. Hvor
gravingen i fortiden hele tiden har
ødelagt nåtiden for meg. Med et
stadig håp om å redde fremtiden.

Jeg har ikke fortalt hele
historien. For det første fordi den
er langt verre enn hva jeg har
fortalt hittil, så jeg orker det
rett og slett ikke, og fordi jeg
heller ikke kjenner hele historien.
Bare en stor del, og det er ille
nok. Jeg takker Internett og USA.
Fordi de begge var der. Da jeg
trengte det som mest.

Å være seriøs passer meg egentlig
ikke. I hvert fall ikke hele
døgnet. Den sosiale kontakten som
jeg trenger som menneske, har jeg
også i stor grad fått på Internett.
Få har pratet så mye tull som jeg
har på nettet. Få har lekt så mye.
For å slippe unna den besværlige
virkeligheten. Jeg takker de lekne
folkene i både KGB, CIA, det norske
sikkerhetspolitiet – inkludert det
lokale politiet – og hvor de enn
måtte være, jeg har lenge vært et
yndet etterretningsmål, for at de
har hatt det moro i lag med meg til
tider. Slik at jeg kunne koble ut
og senere vende tilbake til
seriøsiteten igjen. Denne ofte
ubegripelige og altfor harde og
brutale virkeligheten. Som jeg er
blitt konfrontert med. I så mange
år.

Jeg håper artiklene mine har
hjulpet til å frigjøre noen. Ikke
bare meg selv. Jeg har forsøkt å gi
en stemme til de stemmeløse. Fordi
jeg som tidligere ressurssterkt
menneske plutselig en dag i
fortiden befant meg i en situasjon
hvor jeg ingen stemme lenger hadde.

Ingen fra Nobelinstituttet her i
Norge har hjulpet meg til å komme
til orde. Tvert om har en av deres
ansatte medvirket sterkt til å
forfalske norsk historie. Maskere
alt for deg og meg enda mer. Med å
skrive en bok som heter “Jens
Christian Hauge – Fullt og helt”.
Når virkeligheten som han forteller
om egentlig er den stikk motsatte
av usannheten som han serverer.
Nemlig “Tomt og delt”. Lederen for
Nobelkomiteen skal jeg ikke si noe
som helst om her. Bare les
artiklene mine. Thorbjørn Jagland
er den evige mellommann i indirekte
politiske bedrag i Norge.

Jeg likte hva president Barack
Obama skrev i protokollen til
Nobelinstituttet i går formiddag.
Ikke bare er den sittende
amerikanske presidenten
intelligent, men han har humor og
ironi også. Glimt i øyet. Så han
skrev i protokollen på
Nobelinstituttet og takket de
selvoppnevnte norske ekspertene på
fred for å ha gjort det stikk
motsatte av hva de i virkeligheten
har gjort de siste årene. Et
lekkert lite stykke bedrag. Obama
var jo i Norge, og CIA hadde nok
fortalt ham hvordan denne gimmicken
skulle gjøres. Sublimt gjennomført
narrespill. I en forholdsvis
uskyldig utgave. Yes he can.

En smart og leken fyr altså, USAs
nye intellektuelle president. Som
ble møtt av en himmellysende
russisk styrkedemonstrasjon i det
høye nord før han landet her. I
tillegg har han altså et
etterretningsvesen i CIA. Som er i
ferd med å reise seg fra asken. Som
er i ferd med å kunne gå litt mer
høyreist. Med hodet litt høyere.
Fordi det endelig har forstått
nøkkelen til spillet mot dem i alle
år og kan slå effektive slag for
friheten. På et sant grunnlag.
Akkurat som sine kolleger her i
Norge. Det er bra. Kanskje jeg en
dag kan slutte fred. Med den norske
stat. Hvem vet? Jeg utelukker ikke
lenger noe. I tilfelle denne staten
blir sannere. Uten dagens Janus-
ansikt.

Ha en god jul! Jeg kommer tilbake
etter en pause. Takk for at du
leser hva jeg skriver. Jeg beklager
ikke om jeg tar livsløgn og
eventuell lykke fra denne nasjonen.
Ved å fortelle hva sant er. Jeg
gjør det for å berge meg selv.
Fordi jeg er et menneske. Jeg vil
bli et sant menneske igjen. Overfor
andre mennesker i omgivelsene - og
ikke for resten av livet bedømt ut
fra et falskt grunnlag.

Noe edlere motiv trenger jeg
faktisk ikke. Gud hjelper den som
hjelper seg selv. Særlig på en
ubarmhjertig og tidligere sovjetisk
måne som Norge. Hvor det er fritt
fram for å skade et menneske, og
deretter benytte nettopp følgene av
denne skaden til å ekskludere dette
mennesket for godt. Hvor Staten
glatt medvirker til forbrytelser.
For deretter å beskytte forbryteren
mot offeret.

Dette er et bakvendtland. Hvor alt
går an. Som følge av et overflatisk
politisk liv med en underliggende
kriminell kjerne. Som skaper slike
følger og styrer det som betyr noe
i landet. I virkeligheten. Dette
spillet vil jeg snu. Jeg er et
politisk menneske. Som har fått mer
enn nok av følgene. Av dødelige
illusjoner i politikken.




(Denne artikkelen ble publisert som blogginnlegg
dagen etter at Nobels fredspris ble delt ut, 11.
desember 2009. Bloggen min virker ikke som en
vanlig blogg. Hvor synspunkter kan komme til og
hvor det kan føres en dialog. Den tillater bare
enveis informasjon som følge av at jeg er underlagt
kommunikasjonskontroll. Dette er et tiltak som jeg
irriterer meg over, men kan forstå og ikke bryr meg
så mye med. Blogginnlegget er derfor utvidet og
utdypet, for så å bli publisert på nytt som
artikkel her på hjemmesiden 17. desember 2009)


Tilbake til forrige artikkel: "Muren som ble
revet fra øst og bygget fra vest"
Det amerikanske
korthuset

Bernard Madoff (71) (bildet) ble
arrestert i New York i desember ifjor.

I mars sa han seg skyldig i verdens
største svindel, på 65 milliarder
dollar.

Svindelen var organisert som et
pyramidespill, eller Ponzi-scheme,
der nye investorer finansierte
utbetalinger til gamle investorer.

Svindelen pågikk i flere tiår, og ble
ikke avslørt tross flere advarsler.

Investorer over hele verden tapte
penger da korthuset til slutt raste
sammen, hovedsakelig på grunn av
finanskrisen.

Madoff soner nå en fengselsstraff på
150 år, og er dømt til å betale 170
milliarder dollar i erstatning.


Det norske korthuset

Det norske pyramidespillet i
politikken er tilsvarende, bare at
pyramiden er snudd på hodet, og
innsats fra aktørene er tillit. På
falske premisser.

Nye aktører i politikken finansierer
egen tillit med utbetalinger av tillit
til gamle aktører. Langt mer enn tillit
hentet inn gjennom frie valg.

Ettersom tilliten er bygget på
bedrag, øker dette bedraget
generasjon for generasjon og blir
stadig omfattet av flere. I vifteform.
Som en snudd og stadig større
pyramide.

Denne pyramiden utvider seg
følgelig mot toppen. Helt til
korthuset kan falle sammen som
følge av ytre påkjenninger i form av
krig eller kompromittering etc. Slik
som jeg har gjort her.

Spillet er likevel ganske
motstandsdyktig mot slike ytre
påkjenninger. For ingen av dem som
har investert fremtiden i dette
opplegget, ønsker å tape hele sin
politiske formue. Så de gjør gode
miner til slett spill. Lengst mulig.
Organisasjonen i seg selv er blitt
den politiske svindelens beste
forsvar. Ingen vil gjøre noe som kan
sette konstruksjonen i fare.

De eldste i dette speilvendte
politiske pyramidespillet har fått så
mye tillit fra så mange etter hvert at
de blir glorifiserte. Gullbelagte
masker og gullhjelm for enkelte av
dem som satte det i gang.
De som begynner et slikt
svindelopplegg, har alltid størst
gevinst. De minst nyttige Idiotene
kommer for sent inn.

Speilvendt "Ponzi-scheme" kan
dette pyramidespillet kalles. Hvor
pyramiden står på hodet. Følgene av
alle disse menneskenes handlinger
og beslutninger, er altså at
pyramiden utvider seg oppover og i
bredden.

Med den videre følge av hele den
juridiske konstruksjonen blir stadig
mer ustabil. For til slutt å rase
sammen over alle deltakerne. De
som begynte å bygge den politiske
pyramiden vil da befinne seg i
gravkammet. Midt i. Under det hele i
faraoens sakrofage.

Farao betyr egentlig "Det store
hus".  

Byggingen av de store egyptiske
husene ble gjort som en pyramide,
som en trapp opp mot himmelen.

Den speilvende politiske pyramiden -
som hadde det norske hus til følge
under statsminister Thorbjørn
Jagland i 1996 -  har spissen stikk
motsatt vei. Hvor veien i så fall ikke
peker mot himmelen, men mot
helvete. Med stadig større tyngde.

Noe som jeg fikk erfare. Da det ble
bygget en slik speilvend pyramide
rundt meg.  Pyramiden ble bygget
ved hjelp av det kommunistiske
spillet i negativ sektor. Et speilvendt
Ponzi-opplegg. Et politisk sådant.

Men like fullt var det bedrag fra
ende til annen. En speilvend
pyramide bygget på følgene av
falske og fiktive abstraksjoner. På
følgene av at stadig flere mennesker
ble narret til å handle på grunnlag
av illusjoner, og andres handlinger
som følge av illusjoner osb.  Til slutt
handlet alle til og med på selvbedrag.

Slik bygges speilvende pyramider
stadig raskere og raskere langs
tidslinjen. Rundt den som skal hvile
i et gravkammer i helvete til slutt:
Det kommunistiske paradis. Når alt
raser sammen rundt hun eller ham.
Når himmelen av stein faller ned.

Når offeret blir steinet. Som følge av
et listig og speilvendt politisk
pyramidespill. Falsk i ett - falsk i alt.
Følgene er virkelige nok. For den
som ligger under all steinen til slutt.

Slike politiske operasjoner som
gjennomføres som speilvende
pyramidespill, kan brukes til å narre
folk til både å bygge tillit og rive ned
tillit rundt den som er målet for
operasjonen. Jens Christian Hauge
for eksempel hviler i sitt
gravkammer, forgyllet av
generasjoners tillit. Som er bygget
på falske premisser. Han er
forgudet. Det er likevel
virkeligheten.

Jeg derimot er blitt levende begravd
av mange års mistillit. Som er
bygget på mistillit på falske
premisser. Som følge av at det
negative spillet ble bygget opp for å
skape mistillit, ikke tillit. Slik det er
skjedd for mange andre opp
gjennom årene. Vi er ikke blitt
forgudet som følge av det negative
spillet, men fordjevlet eller døde. Det
er også virkeligheten.

Det eneste vi har til felles er at vi
befinner oss i en verden snudd opp
ned. Hvor vi alle på nasjonalt plan
har medvirket med såvel
uaktsomhet som forsett.

Hvor faraoens gamle vei til
himmelen og lyset fra solguden, er
snudd til en vei til helvete og Dantes
inferno. Som logisk sett måtte være
det store målet. For oss alle. Med
denne bevegelsen. Som faktisk ble
verdensomspennende og truet all
tidligere sivilisasjon. Før hele
byggverket ble for ustabilt og raste
sammen i 1989 og 1990. Som et
korthus.

Da døde sovjetkommunismen.
Premissene klarte ikke å bære den
stadig tyngre vekten av
konklusjonen. Det er grenser for
hvor tung bør mennesker kan klare
å bære. I lengden.

Men de speilvende
pyramidebyggerne fra skyggene
bestod. Både i Norge og i mange
andre land. Hvor de ennå bygger
store hus. Rett som det er. På både
mikro og makronivå. Konklusjoner
blir stadig hevdet for å bevise
premisser.

Disse husene er i virkeligheten
mørket og skrekkens
konstruksjoner. Hus hvor ingen
stråler fra de gamle faraoenes
solgud noensinne kan nå inn. Bare
demoner og fantomer omgir dem
som bor der.

Bare spør oss i Det Norske Hus.  Som
utad har fremstått som godhetens
hus, om ikke tempel. Men som
skjulte det stikk motsatte innad, og
som snart kan bli ondskapens
ruiner. Hvor vi ligger med
arvesynden over oss.

Til slutt.

Så hvorfor ikke ta tapene og snu
hele spillet? Kunsten i livet er å
bygge seg et slott med alle
mursteinene som folk er blitt lurte
til å kaste etter deg. Disse steinene
er i det minste ekte. Virkelige. Ikke
falske. De trenger ikke være noe
grunnlag for flere speilvende
pyramider og Soria Moria-slott.
"Jeg har en annen
hudfarge på
hendene enn dere", sa
indianerkrigeren
Standing Bear i 1879. For
å møte den amerikanske
statens krav om at han
skulle bevise at han var å
definere som menneske i
lovens forstand.

"Men viss jeg
skjærer meg med en kniv,
er blodet som kommer ut
rødt. Akkurat som deres
blod."

Standing Bear ble i det
minste hørt. Det hadde
han ikke blitt i Norge like
lett. Over hundre år etter.
Heller ikke ved
Oslosenteret for fred og
menneskerettigheter.

I Norge kan mennesker
ennå bli pålagt en
omvendt bevisbyrde
nettopp som mennesker.
Akkurat som høvdingen
Standing Bear ble. I 1879.

Jeg har opplevd dette.
Ennå vet jeg ikke når og
hvor staten betrakter meg
som et menneske i lovens
forstand.

I Norge ser vi bare flisen i
andres øye, men ikke
bjelken i vårt eget.  2009
år etter Kristus fødsel.
Finansielle og politiske
Ponzi-opplegg
EGYPT 1987: Forsvarsminister
Johan Jørgen Holst og jeg var på tur
til Midt-Østen i 1987. Her i Egypt.
Hvor det ble tid til både en tur til
pyramidene og til magedans på en
elvebåt på Nilen. Lite ante vi
dengang at vi deltok i et speilvendt
politisk pyramidespill, og at liknende
spill i negativ sektor skulle eliminere
oss på ulikt vis. Ikke så mange år
etterpå.
PYRAMIDEN I LOUVRE:  Den
sosialistiske presidenten i Frankrike,
Francois Mitterrand, fikk bygget en
moderne pyramide ved
Louvre-museet i Paris. Dette var
hans siste store minnesmerke over
seg selv i den franske hovedstaden.
Slik ville han huskes som en
storhet. Mannen som åpent sa at
politikk er å skape illusjoner. Men
han sa ingenting om hvilken illusjon
han ville illustrere med denne
storslåtte pyramiden av glass og
betong i Paris.


Francois Mitterrand medvirket i det
samme spillet i negativ sektor som
mange andre politikere i den mørke
verdensdel, Europa. Nemlig i det
speilvende politiske pyramidespillet.
Som lurte alle. Det perfekte
kommunistiske bedrag.

Gjenspeilingen av pyramiden på den
åpne plassen foran museet i Paris
og oppbyggingen for øvrig, viser at
en spiss på en pyramide kan peke
også nedover. Så du kan komme til
både himmel og helvete til samme
tid.

Selv om Aristoteles
kontradiksjonsprinsipp vil tvinge
deg til å velge. Før eller senere. Hvis
ikke noen andre velger for deg. Som
jo er det som skjer. I slike spill. I den
negative sektor.

Dette skjedde også med Francois
Mitterrand. Han gikk fra å være en
negativ kontakt til å bli en positiv.
"Det som irriterer meg, er å ikke vite
hva som skjer videre", sa Mitterrand
rett før han døde. Jeg var i Paris den
dagen.

Gåten i Louvre er hermed løst. Det
var et fantom. Også der. Det som
irriterer alle, er å ikke vite hva som
skjer videre.
La Place Rouge (Nathalie)
"Enjoy the ride" (Morcheeba)
"Det finnes førti
forskjellige
former for
galskap, men
bare en sunn
fornuft"

Gammelt
afrikansk ordtak
"Moon's a Harsh Mistress"  (Radka Tonneff)
"If you live in a
country whose
inhabitants are
evil, avoid their
company. If they
try to force you to
associate with
them, leave the
country, even if it
means going to the
desert"

Moses Maimonides
jødisk filosof,
(1135-1204)

"To betray you must
first belong, I never
belonged"

Harold "Kim" Philby
sitert i "The Second
Oldest Profession"
1988

"It's better to have no
intelligence service
at all than to have
one which is
insecure"

Thomas Powers
"The Man Who Kept
the Secrets"
1979
OLOF PALME ble skutt på åpen
gate i Stockholm i februar 1986.
Drapet på den svenske
statsministeren var et sjokk for
befolkningen. En stortstilt
politijakt ble igangsatt, men
drapet ble aldri oppklart.

Da jeg for alvor hadde identifisert
modus operandi til Jens
Christian Hauge, KGB og Stasi i
2003, fikk jeg fortløpende en
rekke aha-opplevelser. Som satte
livet mitt i ytterligere fare.

Noe av det første som slo meg var
at den avanserte konspirative
fremgangsmåten som var
benyttet mot meg, og som jeg
identifiserte til å gå igjen som en
rød tråd i norsk historie, kunne
ha vært benyttet i mange land.
Også i Sverige og USA.

Jeg hadde jo identifisert et
opplegg for den perfekte
forbrytelse. Hvordan planlegge
den, hvordan gjennomføre den,
og hvordan komme seg unna.
Jeg festet etter hvert et solid
grep om strukturen som disse
forbrytelsene hadde. Hva som
gikk igjen.

Jo mer jeg leste om drapet på
statsminister Olof Palme og
president
John F. Kennedy, desto
mer ble jeg overbevist om at
samme avanserte
bedragteknikkene som jeg fant
var benyttet overfor meg selv og
under Orderud-drapene på
nitti-tallet, også hadde vært
benyttet da Palme ble skutt i
1986, og da John F. Kennedy ble
skutt i 1963.

I begge tilfellene var i
virkeligheten mysteriene uløste,
og myndighetene kunne ha vært
lurt trill rundt til å medvirke til å
maskere det hele. Kamuflere hele
forbrytelsen. Slik det var skjedd
utallige ganger i Norge, blant
andre overfor meg selv. Avansert
bedrag som utvikles kontinuerlig
etter samme oppskrift, var
opplegget. Både før og etter et
attentat. Slik at alle blir narret til
å medvirke til å maskere hva som
i virkeligheten er skjedd, og mer
eller mindre uskyldige
mennesker blir narret til å
medvirke og lede til en falsk
løsning av sakene.

Begge disse drapene var egentlig
mysterier, pakket inn i gåter, som
igjen var pakket inn i nye
mysterier. Viss oppskriften var
den samme som i Norge, visste
jeg at nøkkelen var å finne i
Moskva. Dette modus operandi
var sosialismens kjerne. Dette
var kommunistisk bedrag. Som
skjulte våte operasjoner. Nemlig
politiske drap.

Dersom Josef Stalin benyttet de
gode erfaringene fra
bedragoperasjonene i "The
Trust" i tjue-årene til å
fragmentere
arbeiderbevegelsene i utlandet,
slik jeg kom fram til var skjedd i
Norge, var det ganske åpenbart
at også Sverige var styrt i det
skjulte fra Moskva.

Sosialdemokratene var et
fluepapir som trakk til seg kreti
og pleti, pragmatikere såvel som
idealister, slik Arbeiderpartiet
var, og hvor sovjeterne hadde
full indre kontroll. På denne
formidable maktmaskinen av et
fluepapir i Sverige.

Et nettverk mellom hemmelig
politi og sosialdemokrati ble satt
til å spionere på erklærte
kommunister, for å maskere hele
opplegget. Oppskriften syntes
etter hvert ganske kjent.
Bedraget var mesterlig avansert.
Men fullt ut mulig å identifisere.
Så snart du fikk tak på
spillereglene.

Noe jeg fikk.

Statsministrene i Sverige var
altså ikke annet enn negative
kontakter for Moskva. Slik som i
Norge. Pluss i mange andre land i
Europa.

Jeg befant meg på det mørke
kontinent.  Hvor nazistisk
herredømme var erstattet av et
skjult sovjetisk. I vest. Et åpent i
øst. Ganske enkelt. Det var i
følgene av dette skiftet i
herredømme at jeg skulle leve
hele mitt liv.

Skal du forstå slike liv, må du gå
langt tilbake i tid. Enten disse
livene befinner seg i Norge eller
Sverige.

Moskva praktiserte politisk
husdyrhold. Hvor de politiske
dyrene ble fôret opp, skiftet ut,
slaktet og gjort hva som helst
med. Til beste for driften av
gården. Til det beste for La Cosa
Nostra - Vår felles sak. Nemlig
sosialismen. Som i kjernen ikke
var annet enn skalkeskjul for
gammel russisk imperialisme.

"Det er en skjebne verre enn
døden å havne i klørne på
arbeiderbevegelsen", sa en gang
Einar Olsen, sjef for A-pressen i
mange år. Olsen forstod ikke at
han i virkeligheten var havnet i
klørne på Stasi og KGB, men han
var likevel klar over sin skjebne.
Uttalelsen kom før norsk politi i
1986 ble narret trill rundt og
kastet ham på glattcelle i flere
måneder på falskt grunnlag.
Mens han satt der, ble han
dobbeltkrysset bort fra
sjefstillingen i A-pressen to
ganger, siste gangen av
Alf
Hildrum.

Abrakadabra! Dermed var Einar
Olsen ute av spillet. Spillet i
negativ sektor. I det negative rom.

Så å lure politi og andre
myndigheter går igjen. Hvorfor
benytte makt selv, viss du kan
narre andre til å gjøre det? Bedre
kamuflasje kan du heller ikke få.
Det illegale får dessuten et skjær
av legalitet.

KGB og Stasi behandlet heller
ikke redaktører og statsministre
forskjellig. I hvert fall ikke mer
ulikt enn en bonde behandler
sauer og kyr. George Orwells
animalisme er mer fortellende om
praktisk politikk enn Marx og
Engels sosialisme. Enn deres
visjoner for en himmel på jorden.

Med denne grimme realiteten
som bakgrunn, er det to
maktskifter som er påfallende
vinteren og våren 1986. Det ene
fant sted i Sverige. Det andre i
Norge. Følgen av drapet på Olof
Palme var at Ingvar Carlsson ble
statsminister i Sverige. Også han
sosialdemokrat. Men uerfaren og
lett å manipulere. Noen måneder
senere ble Kåre Willoch fra
Høyre skiftet ut med Gro Harlem
Brundtland som statsminister i
Norge. På et konstruert grunnlag.
Det var i forbindelse med dette
skiftet at jeg kom inn som politisk
sekretær for forsvarsminister
Johan Jørgen Holst. I 1986.


Jeg vet ikke hvorfor KGB skiftet
ut begge statsministrene i
Sverige og Norge denne vinteren
og våren. Eller hvorfor skiftet ble
så brutalt i Sverige. Men at
begge hendelsene var resultatet
av politisk husdyrhold hos
husbonden i Moskva, er jeg ikke
mye i tvil om. Sovjetunionen
strammet grepet i Norden. Trolig
som en følge av den spente
internasjonale situasjonen
mellom Washington og Moskva.
Hvor sjakktrekkene kom hurtig,
og hvor bønder på brettet måtte
ofres rett som det var. For å
vinne.

Sovjetunionen var da på fallrepet
og måtte konsentrere kreftene
for å beholde effektiviteten. Så
det er en logikk i det som
skjedde. Når det blir vurdert i en
større sammenheng.

Det åpne hegemoniet som
Sovjetunionen hadde i
Øst-Europa glapp i 1989. Da
Berlin-muren falt. Men det
skjulte hegemoniet i Vest-Europa
levde videre. Nå i regi av moder
Russland. Det som bjørnen har
spist, spytter den aldri ut igjen,
sier et kinesisk ordtak om den
russiske naboen.

Moskva ser på det meste med
KGBs øyne. Så sagt på dette
språket, gikk de positive
kontaktene i Europa tapt som
følge av Sovjetunionens
sammenbrudd, mens de negative
kontaktene i Europa levde
videre. Under Moskvas årvåkne
blikk og intelligente animerte
tråder. De fremste politikerne i
vest var like uvitende og naive
som alltid. Uavhengig av parti.

Hvordan disse negative
kontaktene er blitt styrt fra
bakrommet, har jeg fortalt
grundig om. Det er samme
fremgangsmåten både på mikro
og makronivå.

Ennå er vi tjue år på overtid.

Her i Europa, det mørke
kontinent.

De vest-tyske sosialdemokratene
med kansler  
Willy Brandt og
hans Ostpolitik, har jeg ikke
skrevet noe om ennå. Viss du er
noenlunde intelligent, trenger
jeg heller ikke gjøre det. Willy
Brandt fikk mye av
grunnopplæringen mens han var
i Norge. Han snakket flytende
norsk. For å si det slik.

KGB sørget også for at Norge ga
Willy Brandt Nobels fredspris i
1971. Så forskjellen er ikke så
stor som du skulle tro mellom
1971 og 2009. Det er mange av
de samme trådene som det blir
trukket i. Her til lands.

Sovjetunionen var nemlig dyktig
nok til å feste grepet om hele
Europa, direkte og indirekte, da
grepet til Nazi-Tyskland glapp.
Noe som faller utenfor de flestes
moralske og fysiske fatteevne.
Dette er rett og slett utenfor
forutsetningene for tankesettet
til flere generasjoner. Det er
utenfor boksen som det er tenkt
innenfor.

Slike forutsetninger kalles også
fordommer. Vi har arvet mye fra
fascistene og nazistene. Som gir
seg uttrykk i slike fordommer.
Blant annet har vi arvet en
nedlatende holdning overfor
slavere. Vi har arvet rasismen fra
Hitler. Som igjen arvet den fra
generasjoner før. På dette mørke
kontinentet.

Så vi har oss selv å takke. For at
et stort folkeferd i øst har lekt
katt og mus med oss i tiår etter
tiår. I det minste bør hva jeg
forteller øke respekten for
Russland. Det er et rikt land på
både godt og vondt. Vi har mye å
lære fra russerne.

Noen år etter verdenskrigens
slutt tuslet den amerikanske
ambassadøren til Sovjetunionen
inn til Josef Stalin og spurte ham
direkte hvor langt han hadde
tenkt å gå i Europa. USA innså at
landet var mer eller mindre
maktesløst. Amerikanerne var i
ferd med å forstå at Stalin hadde
lurt dem lurt trill rundt. Det ene
landet etter det andre i Europa
falt under åpent sovjetisk
herredømme etter krigsslutt.
Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn,
Romania, Bulgaria og alle de
baltiske landene var snart under
den kommunistiske jernhælen.
Stikk i strid med løftene som
Stalin hadde gitt på Jalta.

"Hvor langt har du tenkt å gå?"
spurte en blek amerikansk
ambassadør den røde tsaren i
Kreml. Rett ut.

"Ikke så mye lengre", svarte
Josef Stalin tørt og beroligende.
Det var i det minste et
tilsynelatende ærlig svar. Selv
om det skulle gå over seksti år
før Amerika forstod hva som lå i
dette svaret. USA ante nemlig
ikke hvor langt Stalin var
kommet. I virkeligheten.

"The rights of democracy are
not reserved for a select group
within society, they are the
rights of all the people"

Olof Palme
Dark Continent: Europe's Twentieth
Century (Paperback)
~ Mark Mazower (Author)
VIRKELIGHETENS ANSIKTER: Hva
ser du på dette bildet? En gammel
dame? Eller en ung jente? Ser du
godt etter, vil du se begge deler.
Illustrasjonen er en klassisker innen
analyse i CIA. For å belyse at
sansene våre er temmelig
subjektive. Den objektive
virkeligheten kan være helt
annerledes enn hva vi oppfatter den
som ved første øyekast.

"Slik verden er for deg, slik er den
for deg, og slik verden er for meg,
slik er den for meg, konstaterte
sofistene i det gamle Hellas.
Sokrates var en filosof som søkte
grunnlaget for sann innsikt.  Som
stadig angrep samtidens sofister for
deres overfladiske veltalenhet.
Sofistene var datidens advokater og
politikere. Ved å angripe de vanlige
sofistene, maskerte Sokrates
mesterlig at han var den største
sofisten av dem alle. At han var
selveste erkesofisten.

Så Europa og selve mennesket har
ikke forandret seg så mye som du
kanskje skulle tro. På de to og et
halvt tusen årene som er gått.
"Finn deg
en psykiater!"
WALTER SCHELLENBERG
(bildet øverst) var SS-offiser
og en av de viktigste lederne
innen den tyske
sikkerhetstjenesten. Han
arbeidet i første rekke med
kontraspionasje og besøkte
Oslo sent i 1941. Blant annet
for å sjekke hvordan de tyske
dobbeltagentene gjorde det
innen den norske
motstandsbevegelsen og i
forhold til de britiske
hemmelige tjenestene.

Schellenberg er kjent som
mannen som holdt på
Tysklands hemmeligheter.

Han var derfor en av dem som
kjente Jens Christian Hauges
sanne identitet. Hauge var
rekruttert av tyskerne i 1941
og hadde som følge av spill i
den negative sektor på kort
tid manøvrert seg til topps i
Milorg. Slik at tyskerne hadde
god kontroll på den norske
motstandsbevegelsen og et
overtak i spillet mot de
hemmelige britiske
tjenestene.

Å si sannheten innen denne
bransjen har sin pris. Ikke
bare jeg har erfart dette. I
1942 utarbeidet Schellenberg
en rapport om amerikansk
krigsproduksjon for Hitler.
Den viste at amerikanernes
totale stålproduksjon var på
hele 90 millioner tonn.
Konklusjonen var at viss USA
stilte sin krigsproduksjon bak
Storbritannias krigsinnsats,
ville Tyskland stå overfor en
invasjon på kontinentet
innen få år.

Sjefen for flyvåpenet,
Herman
Gøring, (bildet nederst) ga
rapporten tilbake til
Schellenberg med følgende
kraftsats: " Alt du har skrevet
er bare tull. Du bør få en
psykiater til å undersøke den
mentale tilstanden din!"

Under rettsakene mot
nazistene i
Nürnberg etter
krigen, ble Schellenberg
dømt til seks års fengsel.
Gøring ble dømt til døden ved
henging, men lyktes å begå
selvmord ved hjelp av en
giftpille.

De to tyskerne så hverandre
hver dag i fengselet under
rettsakene i Nürnberg, og en
dag bemerket Gøring til
Schellenberg:

"Vel, det viste seg åpenbart
til slutt at du likevel ikke
snakket tull."

Schellenberg skrev
memoarene sine i 1951.
Boken het "Labyrinten". Den
tidligere spionsjefen for
Hitler, levde ikke lenge
etterpå. Han døde av kreft i
leveren i 1952, bare 42 år
gammel. Schellenberg var en
mann som åpenbart visste for
mye. Selv om han ikke
fortalte alt.

Den mangårige
utenriksministeren i
regjeringen Gerhardsen,
Halvard Lange, levde ikke
lenge etter at han begynte å
forberede en bok om hva som
egentlig skjedde. Da Norge
ble medlem av NATO. Lange
ville ikke at Jens Christian
Hauges versjon av historien
skulle bli den endelige.
Boken ble det ikke noe av.
Hauges usanne versjon er
opplest og vedtatt.

Så Schellenberg er ikke
alene om å dø etter å ha
forsøkt å åpne seg for
omverdenen.

Å forgifte leveren ser ut til å
være en gammel sovjetisk og
russisk fremgangsmåte. Den
norske diplomaten Per Paust
døde av en liknende sykdom
våren 1999. Kort tid etterpå
ble kona hans, Anne Orderud
Paust, en av avdøde Johan
Jørgen Holsts sekretærer,
skutt sammen med foreldrene
på Orderud gård.

Jeg hadde for noen år siden
uforklarlige endringer i
leverfunksjonen, men det
gikk over. Jeg klarte meg.
Årsaken til endringen i
leververdiene er ukjent.

Å arrangere bilulykker, skyte
og forgifte folk, er ikke noe
som bare hører sovjettiden
til. Det er mange eksempler i
nyere tid også. Den
avtroppende presidenten i
Ukraina,
Viktor Jusjtsjenko,
har ennå et vansiret ansikt
etter å ha blitt forgiftet med
dioksin i 2004.

Et av de mest spektakulære
drapene i nyere tid, var det
raffinerte giftmordet på den
russiske dissidenten og
tidligere KGB-mannen,
Aleksandr Litvinenko,
i London i 2006. Han ble drept
med det radioaktive stoffet
polonium-210.

Å si at du er forgiftet, er det
samme som å oppfylle et
vilkår for en psykiatrisk
diagnose. Å si at du er
overvåket, er det samme som
å oppfylle et annet vilkår for
det samme. Aleksandr
Litvinenko var helt fortvilet
etter det første møtet med det
britiske helsevesenet.

"Disse idiotene ville ikke høre
på meg. Da jeg sa at jeg var
forgiftet av KGB, ville de
ringe etter en psykiater!"
fortalte Litvinenko. Før han
døde. Av fullstendig og
fortløpende svikt i alle
kroppsorganer. Den mest
jævlige måten å dø på som
tenkes kan.

Mønsteret er med andre
velkjent. Nærmest tidløst
også. På alle måter.

I flere år turde jeg knapt
fortelle leger at jeg hadde
arbeidet i
Forsvarsdepartementet. Det
kunne være nok til at jeg ble
forgiftet. Av nyttige idioter i
helsevesenet. Alle systemer
var snudd mot meg. Så
hvordan jeg har overlevd alle
disse ekstremt vanskelige
årene bak fiendens linjer, er
en gåte. I hvert fall et under.

Det er i grunnen så fantastisk
at jeg kunne bli religiøs av
mindre. Det vil vise seg at
heller ikke jeg snakket tull.
Det er mange som Herman
Gøring i Norge. Altfor mange.

"Viss du er så opptatt av
sikkerheten din, må du slutte
å røyke på sengen", sa en
lege ved psykiatrisk klinikk i
Førde til meg i 2003. Ikke rart
at jeg rømte til Mexico kort tid
etter. Norge er livsfarlig. Ikke
alle av forsvarsminister
Johan Jørgen Holsts
sekretærer er i stand til å
bekrefte denne sannheten
om en av Russlands
bakgårder.

Jeg er det. Fortsatt.
"But now you
seek to kill
me, a man
who had told
you the truth"

John 8.40
"I Am a Man"
DRAP ELLER SELVMORD? Tore
Tønne ble funnet død like før jul i
2002. Dødsfallet ble oppfattet som en
personlig tragedie. Tønne var statsråd
i
Jens Stoltenbergs første regjering.
Han var en nær medarbeider av
Kjell
Inge Røkke og sammen med den
norske stat og statsstyrte
Den norske
Bank (DnB Nor), gjennom mange år
sentral i finansieringen av Røkkes
økende kontroll over norsk gass- og
oljeindustri.

Å maskere drap som selvmord er en
gammel fremgangsmåte i denne
bransjen. Det gjelder bare å slå til i
rette øyeblikk. For å gjøre opplegget
mest mulig troverdig. Å bedøve et
menneske og skjære pulsåren over
etterpå, skaper den rette illusjonen.

Moskva vet å tette hull i fiskebåten
straks.

Når du har identifisert hvor infisert
Norge er av kriminalitet helt på
høyeste nivå i samfunnet, og styrt
utenfra i de viktigste forhold siden
krigen, er den siste forklaringen langt
mer sannsynlig enn at Tønne drepte
seg selv.

Mange har lappet "personlig tragedie"
på meg også. Det forklarer ingenting.
Men
prosessen har gitt meg mer
innsyn i norsk politikk enn godt er.
Jeg kjenner de dødelige illusjonene.
Førstehånds kjennskap til dem har jeg.

Jens Christian Hauge var styreleder i
Statoil i en årrekke, men han kunne
ikke leve evig. Vellykket bedrag
består i å gjøre deg blind for det som
du faktisk ser.
"Prosessen" Kaizers
FORGIFTET: Tidligere
president i Ukraina, Viktor
Jusjtsjenko, overlevde så vidt
forgifting i 2004, men ansiktet
er fullt av arr. Å snikdrepe
politiske motstandere med gift
og maskere mordet, er
nærmest daglig rutine for
Moskva, ifølge amerikansk
etterretning.  Drap på
utspekulerte måter har økt
etter Sovjetunionens kollaps
og Putins maktovertakelse.
KGB bygger ennå makten på
det ultimate dilemma som
motstandere blir stilt overfor:
Overgi deg eller dø. Når dette
prinsippet blir fulgt slavisk,
gir det en veldig makt over
andre.

For de fleste ønsker jo å leve.
Så da blir det som regel en
"forståelse" med Moskva. Jeg
er blitt forgiftet flere ganger,
de alvorligste gangene er jeg
blitt overfalt om natten,
bedøvet og satt sprøyte på.
Med akutte
depresjonsliknende
symptomer og lammelser.
Hittil har jeg overlevd. Noe
som også skyldes sterkere
sikkerhetstiltak rundt meg de
siste årene.

For øvrig har den vanligste
kommunistiske dødsårsaken
blant norske politikere vært
blodpropper og
hjerneblødning.
Utenriksminister Johan
Jørgen Holst døde på denne
måten i 1994.