Den 9. mai (1945) ”ryddet vi kontorene” i
Folketeaterbygningen. Tranmæl dukket opp fra
Sverige og ble blank i øynene ved gjensynet. To
dager etter deltar han i sentralstyremøtet.

Einar Gerhardsen leder møtene. Formelt sett var han
ikke formann, men han sitter med formannsklubben, og
ingen ser ut til å ha innvendinger mot dette. Først i
september velger landsmøtet Gerhardsen som formann.

Hvor var egentlig formannen, han som landsmøtet
formelt hadde valgt og som aldri hadde gått av? Oscar
Torp kom til Oslo først 13. mai som medlem av
regjeringsdelegasjonen. Ingen hadde underrettet ham
om at han ikke lenger var formann i Det Norske
Arbeiderparti. Han fant det nok heller ikke unaturlig at
Gerhardsen hadde overtatt klubba.

Dessuten lå det ikke i Torps natur å protestere i slike
situasjoner. Han bet heller nederlagene i seg. Det skulle
bli mange etter hvert – særlig i forholdet til
Gerhardsen. Langt senere skulle Erik Brofoss utbryte i
sentralstyret henvendt til Gerhardsen .- i en helt annen
sammenheng: Jeg vet at du som statsminister har rett
til å peke ut dine medarbeidere, men det skader vel ikke
å vise en viss form for høflighet!
Oscar Torp ba ikke om ”formell høflighet”. I 1945 fant
han seg stille i tingenes tilstand, nemlig at han var
degradert til fordel for Einar Gerhardsen. Aldri sa han
et ord om dette – i alle fall ikke på en slik måte at
historieskriverne får bruke det!

Nå var det kanskje ikke noe så svært mystisk over
ordningen med Gerhardsen som formann, men
forholdet peker fremover mot andre hendinger i
forholdet mellom Torp og ham. Saken var at
krigshandlingene hadde tvunget sentralstyret til å finne
provisoriske ordninger. Derfor var Alfred Ljøner
fungerende formann en kortere periode etter
krigsutbruddet, mens Einar Gerhardsen etter vedtak i
landstyret rykket opp som formann i juli 1940.

Formelt sett var altså Oscar Torp ennå partiets leder i
1945, like fram til september. Reelt hadde Gerhardsen
overtatt under krigen. Hans posisjon nå i maidagene
1945 var så sterk at partiet suverent så bort fra
formaliteter. Det avsatte i realiteten Torp og innsatte
Gerhardsen.

Mens Torp fant seg i alt uten å mukke, var det en
annen som eksploderte. Trygve Lie ble av landsstyret
i slutten av mai – et par dager før han satte foten ned
på norsk jord – kastet som medlem av sentralstyret.
Det hadde under krigen vært visse irritasjoner
mellom ”de som var ute” og ”de som var hjemme”.
Trygve Lie hadde irritert seg mer enn andre, og nå
kom dette på toppen! Men Lie var ikke en person
som lukket munnen og ”led i stillhet”. Hans reaksjon
var bitterhet – i Nordahls språkbruk var han ”
forbannet”. Begge uttrykkene er for milde.
Bulldozertypen Trygve Lie – med stor sjarm ellers –
ga tydelig uttrykk for hva han mente om dette.

Det fellesprogrammet som var utarbeidet det siste
krigsåret, ble etter frigjøringen lagt fram for de ulike
partiene under tittelen ”Arbeid for alle”. I parantes: det
samme slagordet brukte Gro Harlem Brundtland da hun
tiltrådte som statsminister i 1981, og før krigen hadde
Arbeiderpartiet fått oppslutning om det nesten
likelydende ”Hele folket i arbeid!”

Et samarbeidsutvalg med representanter for partiene
møttes for å drøfte fellesprogrammet. ”Møtene ble holdt
på ordførerkontoret i Oslo, og jeg fikk i oppdrag å lede
dem,” skriver Gerhardsen i sine memoarer.
Den 12. juni 1945 ble det første møtet i Arbeiderpartiets
stortingsgruppe holdt. ”Sentralstyret (i Arbeiderpartiet)
tok initiativet til møtet, og som møteleder hadde jeg det
første innlegget.”
”Da det kom til å utvikle seg slik at jeg ble fri
umiddelbart etter frigjøringen,
utnevnte fylkesmannen
meg som ordfører (i Oslo)”
I egenskap av ordfører pekte
Gerhardsen ut et midlertidig styre elelr formannskap.

Så kommer Kronprinsen og tre statsråder tilbake fra
London 13. mai:

”Jeg hilste velkommen til Oslo”.

På den siste dagen i mai kom så regjeringen med
statsminister Nygaardsvold i spissen tilbake til Oslo: ”I
en velkomsttale jeg holdt på vegne av Oslo by…”
7. juni kom selve symbolet på vår frihetskamp, kong
Haakon.
”Jeg hilste ham fra Rådhusets trapp
velkommen tilbake til Oslo”.
”klokka 18 (18. juni) var det en sammenkomst av
hjemmefrontsfolk i Gabels gate (hjemmefrontledelsens
dekkleilighet under krigen) der Paal Berg (justitiarius i
Høyesterett) gjorde rede for det som var skjedd (i
forhandlingene om en ny regjering)…Jeg fikk anledning
til å si litt om Arbeiderpartiets og mitt personlige syn på
situasjonen…”. Legger vi så til at Gerhardsen var med i
Arbeiderpartiets programkomite og
samarbeidskomiteen med Landsorganisasjonen, har vi
kartlagt hans enorme kontaktflate i disse dagene. Og
her står vi ved hemmeligheten bak hans rolle.
Mer enn
noen annen hadde han blitt plassert – eller hadde
manøvrert seg selv inn i alle de strategiske posisjoner
man kunne tenke seg i det politiske bildet.

Over alt i Oslo var Gerhardsen i disse ukene. Han
hadde full oversikt over det som rørte seg i alle miljøer
som kunne tenkes å få innflytelse på utviklingen. Og
som oftest var han selv midtpunktet. Han var den alle
kunne snakke med, den man kunne betro seg til, den
man fritt ga all informasjon til.
Mer enn noen annen
person i frigjøringsdagene var Einar Gerhardsen det
leddet man fant igjen i alle kjeder.
Hvis kunnskap er
makt, kan man si at med den kunnskap om
standpunkter og utviklingsgang som Gerhardsen hadde
i en periode da brikker skulle falle på plass, ja, så var
uten tvil Einar Gerhardsen Norges mektigste mann på
dette tidspunktet.

Riktignok kom Hambro tilbake. Han hadde i London i
et foredrag sagt ”at de som hadde vært hjemme har
lidelsens rett” til å bestemme utviklingen når krigen
var over. Men ikke før hadde han satt beina på norsk
jord før han hadde glemt både lidelsen og retten.      

Hambro bidro til at Paal Berg ga opp forsøket på å
danne en regjering, over partiene og i samarbeidets
ånd, og fikk Gerhardsen til å miste fatningen. Hambro
hadde vanskelig for å komme over de ”nederlag” han
måtte tåle i 1945, og over 15 år senere lar han sin
ergrelse komme til utløp i følgende knappe, men
iskalde beskrivelse av hvordan han opplevde 1945:

”Regjeringens Nygaardsvold innleverte sin
avskjedsansøkning, og Einar Gerhardsen som var
Arbeiderpartiets nestformann ble valgt som hans
eftermann og kallet til å danne den nye regjering.
Han plukket ut et par av sin bekjente som ikke
tilhørte Arbeiderpartiet og som aldri hadde hatt noen
befatning med politikk, fikk dem utnevnt til statsråder
og kalte konglomeratet en ”samlingsregjering” – en
fullkommen uriktig betegnelse (som er gjengitt i ”
Hvem er hvem?”). Verken Høyre eller Venstre hadde
noen som helst andel i regjeringsdannelsen. Det var
Gerhardsens ønske å få et brudd på den
konstitusjonelle linje. Det lykkedes ikke helt, men
ved hjelp av Høyesterett som hadde prostituert seg
bak Stortingets rygg og omhyggelig skjulte sin
inhabilitet, lykkedes det å få Stortinget til å gå med på
nye valg innen utgangen av 1945.”

Her er hver eneste setning gal, hevder Gerhardsen.
Og det har han rett i.


Utdrag fra boka ”Einar Gerhardsen og hans menn” av
Per Øyvind Heradstveit (J.W. Cappelens Forlag 1981),
sidene 82-85


(Mine uthevinger)