Etterord




”Den tredje Bror blev henrettet, jeg telegraferte den hele
Nat til Hitler og Terboven men forgjeves…En saa omtumlet
Landsforræder som jeg findes ikke”

-Hamsun



Så vidt jeg husker har ikke noen annen norsk bok
vakt en så massiv forargelse som ”Under en hårdere
himmel”. Det eneste som reddet forfatteren unna
anklagen for fascistiske sympatier var hans to
tidligere romaner, fremfor alt ”Før hanen galer” med
nasjonalsosialismens bestialitet som hovedmotiv.
Mennesker som er unge i dag har neppe noe
levende bilde av den episode i norsk historie som
fikk navnet ”Landssvikoppgjøret”. Man husker ikke
den sanseløse nasjonalisme og den politiske
nyanseløshet fra den gang. Men for oss som husker
det, er allerede uttrykke
t ”gode nordmenn” nok til å
få det til å gå kaldt nedover ryggen på oss.
Ensrettingen i presse, litteratur og juridisk
fremgangsmåte var av en skremmende karakter. Ikke
under Quisling, - men etter krigen, kom den
fascistiske periode i norsk historie. Den munnet ut i
beredskapslovene som i prinsippet erklærte alle
venstreradikale Ex Lex og Varg i veum.

Man må til Hitlers Berlin eller Stalins og Bresjnevs
Moskva for å finne lignende rettspraksis. En spesiell
skandale utgjør rettssaken mot Knut Hamsun.

Man kan her bare bare kort sitere enkelte finesser
fra den såkalte ”rettspsykiatriske erklæring” som
professor dr. Langfeldt står ansvarlig for. I
dokumentet møter vi tidlig Gunnar Reiss-Andersen,
men maskert som Reis Andersen, Gyldendals
prektige mann Hegel bærer i dokumentet navnet
Haglr. Nagel Jansson opptrer under navnet Kristoffer
Janson. Kristoffer Hansen bærer pesudonymet
Hamsem. Vår gode konservative gamle Bismarck er
omdøpt til Bismarch. Bødtker kalles Bødker. Åll er
blitt Ål. Advokat Wiesener er blitt til Wisener.
Gjelstrup til Jel-Strup. Terroristen Kareno er blitt til
terrorist Karene. Kielland er blitt til Kjelland.
Gyldendal naturlig nok til Gyldendaæ. Hva er da mer
logisk enn at Hamsun er blitt til Hansum?

Dette er utførelsen. La oss se på innholdet.

”Hans (Hamsuns) angrep på amerikansk åndsliv og
kulturens resultater i det hele  er vel derimot
nærmest et uttrykk for hans mindreverdighetsfølelse
på grunn av den mangelfulle utdannelse han selv
hadde. Akkurat som hans i sannhet tilsynelatende
eiendommelige forakt for teater vel er et uttrykk for
den mindreverdighetsfølelse han lider under – fordi
han ikke selv kan skrive teaterstykker.”
Det er dype tanker. Nobelpristageren, den over
enhver forstand verdensberømte, som
privatmenneske suverene, den høyt beleste Hamsun
lider av mindreverdighetsfølelser.

Dette psykiatriske dokument, dette – så vel i form
som i innhold – slurvete, forvrøvlete, overfladiske,
dilettantiske amatørprodukt fra professor Langfeldts
hånd er typisk for den nasjonale gallopperende
hjernebløthet som i dag går under navnet ”
Landssvikoppgjøret”.

Juridisk var det verre. Den såkalte ”
landssvikanordning” som ble dekretert i London i
1944, grunnlovsstridig uten Stortingets sanksjon,
uten offentliggjørelse før dens ikrafttreden, medførte
et nytt surrealistisk innslag i norsk rettsliv.
Anordningen fikk tilbakevirkende kraft, hvilket ingen
norsk lov kan ha. Den medførte også med
tilbakevirkende kraft dødsstraffens gjeninnførelse
for sivile forbrytere mot Staten. Uten nevneverdige
vanskeligheter fikk man i tidens fylde Høyesterett til
å akseptere marerittet.

Den dialektiske bakgrunn var følgende: Etter
tidligere eksisterende lov var minimumsstraffen for
landsforræderi 4 år. Til gjengjeld måtte de straffbare
handlinger være av en ytterst konkret art: nemlig ved
reell bistand til fienden. Etter eksisterende lov kunne
bare en ganske liten minoritet av norske nazister og
medløpere ha vært dømt for landsforræderi. Ved
hjelp av landssvikanordningen lyktes det å anlegge
92.000 straffeprosesser, der vil si at hele den gruppe
som var sympatisk innstilt overfor Tyskland eller
nazismen, men som ikke hadde begått straffbare
handlinger, denne gruppe kunne nå settes under
tiltale.

Landsvikanordningens tilbakevirkende kraft ble
begrunnet ved at man kalte det en amnestilov. Og
amnestier – det ligger i sakens natur – har
tilbakevirkende kraft. Men denne gang går amnestiet
ut på å få dømt mennesker man ellers ikke kunne
komme til livs, samt på å gjeninnføre dødsstraffen i
sivil lovgivning. En amnestilov som i Norge
muliggjorde 25 henrettelser må sies å være
enestående i sitt slag.

På dette tidspunkt, kort efter krigen, virket
selvfølgelig pressens ensretting uhyre
provoserende på enhver som ønsket å opprettholde
en nyansert politisk tenkning. Det massive kollektive
hyl om de ”gode nordmenns” fortreffelighet,
selvforherligelsen, nasjonalismen kontra de mer
eller mindre politisk bevisste knallpatrioter som
hadde sluttet seg til N.S. for å motvirke ”
bolsjevismen” i Norge, førte i alle fall hos
undertegnede til en umåtelig lyst til å gjøre
oppmerksom på realitetene.

Går man lenger tilbake, finner man i 30-årenes
politiske situasjon en annen bakgrunn for ”Under en
hårdere himmel”. Stalins Moskva-prosesser, de
forutgående massakrer av den russiske
bondebefolkning, utryddelsen av hele den faglige og
intellektuelle elite i Sovjetunionen, var en
sjokkopplevelse uten sidestykke for en hel
europeisk generasjon. Massakrene i Russland står –
selv Hitlers tatt i betraktning – til dags dato uten
sidestykke i verdenshistorien. Hvis en del avsnitt i
boken viser en altfor sterk skepsis overfor den
Moskva-tro radikalisme, da ber jeg leseren om å se
det mot denne bakgrunn. Først i dag, gjennom Daniel
Sinjavski-prosessene, de videre pogromer mot
intellektuelle og selvstendig tenkende mennesker
innen Sovjetunionen, efter okkupasjonen av
Tsjekkoslovakia, er dette blitt bragt tilbake i
erindringen igjen. Det vil antagelig være lettere å
forstå en del av bokens synspunkter i dag enn det
var i 1957 da den utkom for første gang.

Et siste synspunkt som må nevnes er at min
undersøkelse av landsvikoppgjørets dokumenter var
det første som vakte min mistanke overfor norsk
rettsvesen. Hva jeg senere har skrevet i romaner og
skuespill om et anakronistisk demoralisert
rettsapparat har sin første opprinnelse i innsikten i
landsvikoppgjøret. Det er til dags dato min mening at
landsviksoppgjørets totale brudd mellom rettspleie
og moral har vært, og er, en livsskade for norsk
rettsliv. Smittestoffet fra fascismen ble overført i de
dager da vi feiret vår demokratiske frihet.
”Subjektiv straffeskyld” og ”resosialisering” var
stikkordene for den siviliserte strafferettspleie før
krigen. De ble erstattet med et uttrykk som ble
benyttet til å unnskylde enhver handling fra
domstolenes side:  ”De generalpreventive hensyn”.
Det vil si ”å statuere eksempler”, det vil si å straffe
Hansen ekstra hårdt for handlinger som Olsen ennå
ikke har begått, men som han kanskje kan komme til å
begå.

Lover med tilbakevirkende kraft, dødstraffens
gjeninnførelse, ”de generalpreventive hensyn”, er
de slagord under hvilke de store reaksjonære
synspunkter ble gjeninnført i efterkrigstidens
strafferettspleie her i landet.


Billingstad, desember 1968
Jens Bjørneboe