”Fransiska hadde sine egne hemmeligheter, og sov dypt
om natten. Bare en sjelden gang blev hun skremt op av
tiden, for denne høst var høsten 1939.

Som alle barn hadde hun en følelse av det som levet i de
voksne; inn i drømmene, inn i søvnen tok hun med sig
meget av all den uro og angst som lå som en giftgass over
verden i dette året.

Og hva var det som hendte i løpet av vinteren og våren?

Den 1. september skjedde det som verden hadde ventet
lenge på. Forrige krig hadde efterlatt en ny, solid
krigsårsak, en krigsårsak man kunne stole på. Tyskland
ville ha Danzig tilbake. Og ifølge den gamle regel at ingen
krig må avsluttes før man har lagt spiren til næste, lå alt
utmerket til. Og for at Tyskland skulle være kampklart,
hadde England og Amerika lånt Hitler størsteparten av de
sytti millioner mark han trengte til opprustningen. Den 3.
september kom den engelsk-franske krigserklæring, to
dager efter at tyske tropper var rykket inn i Polen.
Verdenskrigen blev startet for å befri Polen.

Det påståes at den engelsk-franske krigserklæring kom
som en opriktig overraskelse på Tysklands regjering, fordi
alle denne regjerings handlinger var blitt godtatt og
anerkjent av Vesten og endog støttet med meget store
pengelån helt inntil krigserklæringen kom: Men den kom
altså, og Tyskland inntok og beholdt halve Polen og befant
sig nu i krig med Vesten. Samtidig tok Sovjet den andre
halvparten av Polen. Men Sovjet fikk ingen krigserklæring.

Fjorten dager efterpå tok Sovjet Estland som derved
ophørte å eksistere.

Så tok Sovjet Lettland, som ophørte å eksistere.

Så tok Sovjet Litauen, som ophørte å eksistere.

Da alt dette skjedde til alles beste, og åpenbart bare kom
som svar på polske, estiske, lettiske, litauiske krenkelser
av Russland, godtok Vesten dette uten å sende flere
krigserklæringer.

Slik begynte oktober.

Først i slutten av næste måned blev Russland på ny
krenket. Den 29. november klaget Sovjet over finske
overgrep, og næste dag gikk Russland til forsvarskrig mot
Finland som hadde forstyrret verdensfreden og de store
land fredsvilje. – Med stor tapperhet satte det krenkede
sovjet-folk sig til motverge mot de finske imperialister,
fascister og lakeier for storkapitalen, nøyaktig som det
hadde slått ned angrepene fra Polen, Estland, Lettland og
Litauen. Men finnene var slemmere.

Samtidig hendte noe i Fransiskas hjem. Cato hadde nu
daglig vært sammen med Willi Randstad, og det må skyldes
innflytelse fra ham at Cato meldte sig frivillig til Finlands-
krigen.

Det merkelige var at der gikk så mange rykter på den tid,
rykter om grusomheter, men bare få trodde på dem.;
nazister og ytterliggående konservative trodde på
grusomhetene i Sovjet, og kommunister og fantaster
trodde på grusomhetene i Tyskland. Og gjensidig ophevet
de hverandre: noen aviser forsvarte Tyskland, og andre
aviser slog ned på bakvaskelsene av Sovjet, så fornuftige
mennesker tenkte sitt og innså at alt var overdrivelse;
slavedrift, justismord og tortur var ting som bare den
overophetede politiske fantasi kunne finne på å sverte
motstanderne med. Og i alle fall kunne slikt aldri hende
her, og derfor heller ikke andre steder. Men bare at slike
rykter gikk, og at slike beskyldninger blev reist, viser
hvordan luften var. Der blev mumlet om voldsomme
deportasjoner i Baltikum og om fantastiske
jødeforfølgelser i Tyskland, skulle man tro dette, så måtte
man forutsette at tiden var falt tilbake til reaksjon og
barbari, noe som ikke lot sig forene med de humane
partiprogrammene og med radio og kjøleskap. Nei,
fremskrittet gikk sin gang over jorden. Samtidig skjedde
det ingenting på Vestfronten; ingen av de krigførende ville
riktig begynne, bare Russland som ikke var i krig med noen
måtte utkjempe flere kortvarige, men heftige slag mot sine
krigerske naboer.

Litt senere i dette første, fredelige krigsåret hendte der
også noe som ingen dannede menneske lenger husker.
Mens russerne ryddet op i elendigheten i sin del av Polen,
gjorde tyskerne det samme med sin. Og det underlige viste
sig, at mens det russiske området var fullt av fascister som
måtte utrenskes, så var det tyske området like fullt av
kommunister og jøder som også måtte utrenskes. Mens
russerne hadde anledning til å sende alle sine forrædere
til Sibiria, fattet Hitler beslutningen å bli kvitt dem på en
annen måte. En strøm av jøder fra Tyskland og
tyskokkupert Polen skulle få utreise til Palestina hvis bare
engelskmennene ville slippe dem inn. Men dessverre
svarte den engelske regjering sine tyske kolleger og
medpolitikere at sådan immigrasjon ville bli ansett som
ulovlig. I mai 1940 blev den britiske regjering anmodet om
å ta imot jødiske barn og visse voksne fra de
tyskokkuperte områder, men det tok to år å svare på
spørsmålet som i mellemtiden blev løst av Hitler på en
annen måte.

Men som sagt er der ingen dannede menesker som husker
slike ting i dag, og selv i alvorlige historiske opslagsverk
er de utelatt, fordi de ellers ville forvirre bildet av en klar
situasjon. Og når de nævnes her, da er det ikke for å
sverte noen, men bare for å vise hva som lå i luften i den
tiden og som sammen med meget annet virket direkte og
indirekte på hele Fransiskas ubevisste og anelsesfylte liv,
til og med på drømmene og søvnen.

Majoren selv blev merkelig taus denne høsten 1939, og da
Cato gikk til ham med beslutningen om å dra til Finland,
svarte han ikke før dagen efter. De gav ham lov til å dra.

Denne vinteren, mens broren var borte, lærte Fransiska å
gråte, både fordi det var tomt i huset efter Cato, og fordi
faren var så dyster.

Dette med Finlandskrigen begynte å gå inn på folk – det
gikk inn på alle at David ikke strakte våpen mot Goliath,
men brukte dem så det sved.

Fransiskas far tok en fryktelig lærdom av denne
skandaløse og unaturlige krig; foran hele verden viste
Finland at et lite land med en liten hær kan føre en
virkningsfull forsvarskrig. Forutsatt naturligvis at hæren
ikke hadde sitt eget lands regjering til hovedfiende. Var
det mulig for Finland å forsvare sig som hadde en lang
grense med flate skogsområder mot angriperen, så måtte
Norge ha ti ganger så gode chanser mot en angriper. Et
norsk forsvar som var bygget over landets naturlige
forhold, ville ha muligheter for å gjøre et angrep så
ulønnsomt at det ikke ville bli gjentatt. Majorens gamle
tanke reiste seg igjen i ham med voldsom kraft.

På våren kom Cato tilbake fra Finland, sunn og hel, men
mer forandret enn man skulle ha trodd var mulig. Han var
brun, mager, høyere og bredere enn da han drog, og han
hadde fått et helt nytt ansikt. Både han og Fransiksa gråt,
da de så hverandre igjen, større var han ikke blitt enda. Og
en tid gikk han bare hjemme.

Dette var slutten av mars 1940.

Han fortalte ikke meget om vinterkrigen, men han hilste
ikke på Jan, og Jan opsøkte ikke ham. De var blitt voksne.

Allikevel var vinteren en større påkjenning for Jan enn
man kunne se på ham. Finlandskrigen efterlot de første
stygge rustflekkene på hans nye, blanke kommunistiske
tro. Samtidig optrådte gamle sympatisører for første gang
som åpne antikommunister, og enkelte gamle, stridbare
kjemper falt fra, erklærte sig for Finland og mot Russland,
og det var ikke de dårligste navn og ikke de dårligste
menn. Jevnt over var det folk som bare så vidt hadde klart
å beholde en rest av troen gjennom Moskva-prosessene,
og som nu ikke orket mer løgn, - i alle fall ikke av denne
sorten.

Også advokat Wastrup hadde sin krise, og den gikk dypt.
Han hadde vært meget i utlandet før, og blant hans venner
var der ikke få tyske kommunister som i tidens løp var
dradd til Russland, enten som fagfolk, eller – litt senere –
som flyktninger for Hitler. Og Wastrup visste jo at under
den russisk-tyske allianse som oppstod efter Polens fjerde
deling, blev disse gamle kommunistvenner i flokk og følge
utlevert til Gestapo over demarkasjonslinjen i Polen.”



Utdrag fra boken ”Under en hårdere himmel” av Jens
Bjørneboe (1957)





”Fransiksa satt på sengekanten og trakk på sig strømpene.
Foran henne stod det vesle bordet, og på bordet stod en
skål. Mens hun satt og så på den, flyttet den sig plutselig
over bordflaten. Helt alene flyttet den sig plutselig over
bordflaten. Helt alene flyttet den sig, uten at noen hadde
rørt ved den. Hun følte en navnløs forbauselse, men i det
samme flyttet hele værelset sig, og samtidig hørte hun
braket. Claudia reiste sig op igjen.

Herre Gud, nå bomber de hospitalet også! Kom, Fransiska,
fort! Vi må få dem ned i kjelleren.

Et øyeblikk efter sprang de ned trappen. Det var en fjern
del av bygningen som var blitt truffet. Så gikk natten med
flyttingen av pasientene.

Der gikk flere dager til før Fransiska fikk riktig tid til å ta
farens avisartikler frem for å lese dem. Begge var
vervingsartikler for majorens nye parti. Den ene var:

Exil-regjeringens høyforræderi.

I 1940 trakk England Norge inn i verdenskrigen ved å
forberede en invasjon i vårt land. Enten var disse
forberedelser alvorlig ment, eller de var en skinnmanøver,
beregnet på å bortlede den tyske krigsledelsens
oppmerksomhet fra England selv.

Krigen i 1940 var unødvendig og lite ærerik.

Det må være viktig for alle patriotisk tenkende og følende
nordmenn at vi i dag med ærlig vilje til sannhet og rett
spør hva som førte frem til denne ulykkelige og
vanærende krig og det forløp den fikk.

Svaret er: Regjeringens bevisste landsforræderi gjennom
sabotasjen av Norges forsvar. Som gammel offiser taler jeg
her av bitter erfaring, men også efter omhyggelige
undersøkelser.

Den 31. august 1939 gav den norske regjering ordre til alle
norske krigsfartøyer om ikke å bruke makt mot overmakt,
hvis krenkelse av vår nøytralitet skulle skje i norsk farvann
utenfor norske marinehavner. Samme år hevdet oberst
Jonas Petersen i Aftenposten: ”…..er vår hær og flåte intet
effektivt forsvar, men kan i tilfelle krig kun ansees som et
hjelpeløst slaktoffer.”…den ansvarlige instans som i dag
vil beordre våre flyvåpen til kamp med det materiell og den
trening våre flyvere har, han oppfordrer vår flyvende
ungdom til det rene selvmord.”

Dette var i 1939, og tiden fremover tryglet de militære
chefer regjeringen om bevilgninger. Til disse militære
schefers krav svarte statsministeren: ”En kan bli fristet til
å slå porten igjen, og ta nøkkelen ut også”.

Forut for denne holdning til forsvaret går mange og lange,
og for en offiser tunge år hvor disse folk gjennemfører sin
linje. Denne linje går langt tilbake og blev ført målbevisst
frem til 9. april 1940, hvor den bar sin naturlige frukt;
landets forsvar var satt ut av spill og landet lå åpent og
vergeløst. I 1930, ti år før ulykken, uttalte Fr. Monsen på
partiets landsmøte følgende: ”Det har alltid vært enighet
innen vårt parti om at man skulle søke å gjøre den
borgerlige hær ubrukbar.” (Uttalelsen er protokollført og
siteres ordrett) Fr. Monsen som hadde uttalt dette, blev
siden av partiet valgt til forsvarsminister. Fire år senere
uttalte også den samme Monsen i Stortinget: ”
Militærvesenet er et apparat til undertrykkelse av
frigjøringsarbeidet nedenfra og har alltid vært det: la oss
være fri for denne svindel med fedrelandet i forbindelse
med militærvesenet.”

Statsråd Torp sa i 1936 i Stortinget:

”ledetråden for hele vår militære politikk må være at Norge
vil ikke og kan ikke føre krig.”

Men vise folk var ikke alltid imot våpenbruk; selv om vårt
fedreland ikke skulle bruke makt mot en angriper, så burde
man bruke våpen under en borgerkrig, dvs. en revolusjon.

På Arbeiderpartiets landsmøte i 1930 blev der ifølge
protokoll fra møtet drøftet anskaffelse av våpen for å reise
væpnet oprør. En mann som heter Eina Gerhardsen uttalte
da ordrett: ”Hva angår det direkte spørsmål om å anskaffe
våpen tør det finnes flere utveier, og disse håper vi
komitéen kan vise. Det er som man vil forstå, så ømtålige
ting at det ikke kan gjøres til gjenstand for behandling her.”



Tilslutt enda en gang noen ord av forsvarsministeren, nu i
slutten av 1939, og som svar på militære chefers bønn om
regjeringens støtte til forsvaret: ”Det tales her som om vi
hva dag som helst kan vente å bli agrepet av en
stormakt…Der skal ikke gå an å etablere militært diktatur
her med slike midler.”

Få måneder efter forsvarsministerens uttalelser var Norge
med i krigen.

Det viste sig da at statsminister, forsvarsminister,
regjering, og Arbeiderparti ikke hadde fart med tomme ord;
målet var nådd: Hæren var gjort ubrukbar.

Men langt verre enn dette er at den norske eksilregjering i
dag opfordrer nordmenn til å falle Tyskland i ryggen under
skjebnekampen mot kommunismen. England har før krigen
hevddet at Adolf Hitler og det nye Tyskland var Europas
bolverk mot bolsjevismen. Amerika og England har lånt
Tyskland 70 millioner mark til å bygge op hæren, og i
skjebnetimen, i kampens time, når det avgjøres om
kommunismen skal slås ned eller få overflomme Europa
med opløsning av hjem, og kirke, av frihet og rettferdighet,
av lov og rett, - da faller England og dets lakeier Tyskland i
ryggen. Mens Tyskland kjemper på liv og død langs
Østfronten, bomber engelske fly tyske kviner og barn i
befestede byer. Dette er forræderiet mot Europa.

Må Gud straffe England for dette!

Når Russland er slått, da vil Tyskland vende hele sin kraft
mot England. Og dette vil bli straffens time.

Så underlig det kan lyde; Fransiskas eneste reaksjon på
farens avisartikkel var at hun lengtet hjem. Hun lengtet
etter faren og broren og huset og byen. Det som stod i
artikkelen var likegyldig for henne; hun visste at majoren
ikke ville ha skrevet noe han ikke visste var sant, hun var
klar over at der hadde funnet sted et nasjonalt sørgespill i
det lille, nordlige, okkuperte landet. Men hin var av en ny
generasjon og følte ut fra sig selv at der var kommet en tid
hvor menneskene ikke lenger reagerte med forstanden;
hun ante og følte lidenskapene som regjherte tiden ikke
lenger tillot fornuften å komme til orde. Hun viste at Cato
hadde rett når han skrev i brevet at folk ikke ville bry sig
om det som stod i artikkelen, men bare om at det var
skrevet av en mann som tilhørte en annen politisk
opfatning. Hvis majoren hadde skrevet at månen kretser
om jorden, da ville folk ha sagt: Det er løgn! Ikke hør på
ham, han er medlem av partiet.

Men hun brød sig ikke om dette, for hun var selv underlagt
tiden; hun tenkte selv med kroppen og ikke bare med
hodet. Fransiska gikk til sykesengene, og der møtte hun
tiden.

Det som Fransiska naturligvis ikke kunne vite, det var at
faren var en anakronisme, en fortidslevning som trodde på
fedrelandet, på æren, på at et ord var et ord og på at to
ganger to er firre. Allikevel følte hun at at de
ytterliggående messebevegelser, fascismen og
kommunismen, var tidens ektefødte barn, for de
inkorporerte en ånd som sa: to ganger to er fire! Og din
bror vil svare dig: Hvilket parti tilhører du?

Det eiendommelige ved den tid Fransiska hører hjemme i,
er at dokumentasjonen ikke biter på den. Det er det nye
tidehverv at forstanden er død. Bordet fanger ikke lenger.

Men Fransiska fikk ikke tid til å gruble. Igjen kalte tiden på
henne, og på ny fikk hun en egen pasient. Denne gangen
var det ikke enoffiser, men en soldat fra panservåpenet.”



Utdrag fra ”Under en hårdere himmel” av Jens Bjørneboe
(Gyldendal Norsk Forlag, 1957)