Gerhardsen igjen ved roret

En besluttsom Gerhardsen

Den 14. februar 1955 var det den nye
finansministeren, Mons Lid, som la fram de
økonomiske tiltakene regjeringen ville sette i
verk straks. De viktigste punktene var disse:
Kvoten for import av biler ble skåret ned til
halvparten. Det ble innført en avgift på 10
prosent på importen av biler og traktorer. Salget
måtte etter dette gå ned, og betalingsbalansen
ble rettet opp. Det ble innført omsetningsavgift
på bygge- og anleggsarbeider. Skattefrie
fondsavsetninger ble mindre attraktive. Alt dette
var energiske tiltak til å bedre økonomien, og
her gikk Gerhardsen besluttsomt og energisk
fram. Røiseland, som i Torp-tiden hadde beklaget
at regjeringen ikke la fram planer om tiltak til å
rette opp økonomien, måtte nå innrømme at ”
planane strøymer på oss, så vi knapt kan anda!”

Finansministeren hadde i prinsippet fulgt den
linje Bratteli hadde lagt opp til, men han nådde
ikke fram i spørsmålet om subsidier. Mons Lid
trodde han hadde fått klarsignal fra regjeringen
til å skjære ned de statlige tilskuddene som jo
hadde vært stridsspørsmålet. Han foreslo altså
en nedskjæring av subsidiene. Dette gjorde han
i tiltro til at regjeringen og Landsorganisasjonen
hadde sluttet seg til en slik linje. Brått møter han
motstand av LO, ”de folkene falt meg i ryggen”.

Statsministeren stiller seg på LOs side. Dette var
uforklarlig for Mons Lid. Han hadde fått det
inntrykket at Gerhardsen var enig i nedskjæringen.
Nå måtte Mons Lid bøye seg. Han tok det svært
hardt, og hadde en følelse av å ha blitt sviktet.
Statsministeren hadde falt sin egen finansminister
i ryggen. Slik tolket Lid situasjonen.

Det politiske liv er hardt. For Mons Lid var dette en
vanskelig periode. Han hadde noe motvillig gått inn
i regjeringen, forteller Gerhardsen. Han var selv
ikke helt frisk, og hans kone var syk. Jeg tror ikke
jeg klarer å være finansminister, hadde han sagt til
den nye statsministeren. Gerhardsen syntes han
likevel måtte presse Lid til å gå inn i regjeringen.
Meisdalshagen, som ble landbruksminister, hadde
sagt til statsministeren at han ikke ville gå inn som
statsråd dersom Mons Lid ikke gjorde det samme.

Nederlaget i subsidiespørsmålet tok Lid tungt, så
tungt, spå tungt at han på en offentlig restaurant i
Oslo brast i gråt. ”Vi satt i annen etasje i Humla og
spiste. Da greide Mons Lid ikke mer. Da satte han
seg ned med hodet i armene og stridgråt. Han var
en så sterk og rolig mann. Det gjorde et voldsomt
inntrykk å se ham så sammenbrutt, totalt oppløst i
gråt.”

Langhelle bryter også sammen

I 1960 kommenterte en avis utskiftinger av
statsråder i Gerhardsens regjering slik: Er det
nødvendig at dette kommer som julekvelden på
kjerringa? Gerhardsen svarer selv: ”Nei, ikke alltid.
Men som regel vil dette måtte komme plutselig.”

Spekulasjoner omkring personspørsmål har alltid
vært ødeleggende for Arbeiderpartiet. Gerhardsen
har sett dette svært klart. Og han trakk sine
konsekvenser. Den som skulle forlate regjeringen
måtte beskyttes, den som skulle inn, hadde krav på
ikke å bli analysert på kryss og tvers før hans
tiltreden var et faktum, personspørsmål måtte ikke
rokke ved regjeringen eller regjeringssjefens
stilling. Alle disse forhold tilsa at slike prosesser
måtte gjennomføres på kortest mulig tid. Og det
gjorde Gerhardsen. Mange var de statsrådene som
gjennom årene opplevde teknikken som noe brutal.
Gerhardsens linje var å gjennomføre slike
endringer i regjeringen raskt og effektivt. Så fikk
heller andre omsyn – slike som menneskelige –
vike plass.

Og han diskuterte ikke personspørsmål med
mange andre mennesker. Snarere sonderte han
terrenget, gjorde seg selv opp en mening og la
spå fram et ferdig forslag. Det var meget sjelden
noen kunne opponere mot hans personvalg.
Men det skjedde, det også, særlig i hans siste år
som statsminister.

I den indre krets het det litt bittert: Einar
Gerhardsen glemmer delvis å gi beskjed til folk
enten de nå skal inn eller ut av regjeringen! Så ille
var det neppe, men nesten – i enkelte tilfeller.
Når det gjelder rekonstruksjonen av regjeringen
etter at Torp gikk av, ser det ut til at Gerhardsen i
første omgang har diskutert enkelte
personspørsmål med utenriksminister Lange. Det
var  jo enighet om at Lange skulle bli sittende, og
nå ville Gerhardsen ha hans tanker om
utskiftingene.

Handels- og finansministeren ville få de største
byrdene på grunn av den økonomiske situasjonen.
Og Gerhardsen søkte etter dyktige statsråder. Mons
Lid ble finansminister, men hvem skulle styre
handelsdepartementet? Det hadde med
utenrikshandelen og skipsfarten å gjøre, og stod
altså sentralt etter de nye økonomiske tiltakene det
var planer om. Den tidligere formannen i
finanskomiteen og nå ambassadør ved OECD i
Paris, Arne Skaug, ble plukket ut. Etter en del
betenkning sa han ja. Halvard Lange hjalp til med å
få ham overtalt. Nå oppstod følgende bisarre
situasjon:

Utenriksministeren inviterte opp Arne Skaug og
fortalte at det var ønske om at han måtte gå inn i
regjeringen. Samtidig ble Arne Skaug invitert på
lunsj av handelsminister Nils Langhelle. Skaug
antok at han skulle bli informert om situasjonen i
departementet. Men Langhelle visste ikke at han
selv skulle ut av handelsdepartementet vog heller
ikke at hans lunsjgjest i realiteten var hans
etterfølger. Man hadde glemt å informere Skaug om
at Langhelle ikke var informert!
Nå satt de rundt lunsjbordet, og langsomt gikk det
opp for Langhelle at Skaug var hans etterfølger.
Langsomt gikk det opp for Skaug at Langhelle ikke
var informert om det som skulle skje! En underlig
lunsj. Ingen av dem røpet overfor den andre hva de
nå forstod.


Da grep fru Åse Lange inn og sa til sin mann:
Dette går ikke an, vi har vært venner med Nils i
mange år. Han kan ikke sitte der i timesvis og
snakke med Arne Skaug og ikke vite at de skal
skifte plass førstkommende fredag (statsråd)!
Noen bilte opp til Sogn Hageby og ga Nils
Langhelle beskjed.

Men siden samme kveld kom Nils Langhelle og
noen andre i selskap til Olav Brunvand. De satt
der og pratet om regjeringsskiftet. Plutselig
brast det for Nils: Han gråt åpenlyst, ikke for sin
syke mor, men rett og slett fordi nervene hans
slo klikk på grunn av sjokket vog den
behandlingsmåten han hadde blitt utsatt for. Han
hadde vært i regjeringen i 10 år. Man blir selv
sterkt beveget når man ser barkede, tilårskomne
politikere som Langhelle bryte sammen på denne
måten. Det er i slike situasjoner man blir slått av
det gåtefulle i Gerhardsens sinn. Jeg tror det
kom av hans dype sjenanse. Han hadde ikke så
lett for å snakke med folk i slike situasjoner.”

Hvorfor måtte så Langhelle ut av regjeringen i
1955? Selvsagt var det et godt argument at
Skaug var bedre inne i handelspolitiske
spørsmål. I så måte viste Gerhardsen et godt
skjønn; han finner nesten alltid de riktige
medarbeiderne. Men Langhelle kunne jo ha fått
et annet departement. Eller iallfall kunne man
tenke seg en samtale mellom Langhelle og
Gerhardsen om hele spørsmålet. Men den
samtalen kom aldri i stand.

Det er vel nærliggende å tro at Gerhardsen
konfererte en del med Jens Chr. Hauge i denne
situasjonen, også om personspørsmål. Det er kjent
at Langhelle forlangte at Hauge skulle gå ut av
regjeringen sist det var skifte, da Torp overtok
etter Gerhardsen i 1951. Gerhardsen likte ikke at
enkelte statsråder ikke kunne forsone seg med
Hauges stil. Ja, han ble i 1951 svært fornærmet
over kravet om Hauges avgang.
Nå skulle Hauge inn igjen, og det var Gerhardsens
personlige og sterke ønske at Hauge skulle bli
justisminister. Hauge har neppe gått inn for å få
Langhelle som kollega i den nye regjeringen. Ikke
fordi denne typen menensker er langsinte, men det
sier seg selv at samarbeidsforholdene mellom
Langhelle og Hauge kunne komme til å bli
problematiske på nytt.

Og nå satt Langhelle der og gråt. Det var for drøyt
selv for denne sindige og meget elskverdige
mannen. Det norske Arbeiderparti var ingen
søndagsskole, men tidene skifter og nettopp Nils
Langhelle skulle i 60-årene bli Einar Gerhardsens
favoritt til formannstillingen i partiet!



Utdrag fra boken ”Einar Gerhardsen og hans
menn” av Per Øyvind Heradstveit, (J.W. Cappelens
Forlag 1981) side 182-186  

(Mine uthevinger)