Gerhardsen: Jeg er trett

Klokka 18 den 11.november 1951 hørte
medlemmene av sentralstyret i dyp taushet på
formannen som opplyste at han ville gå av som
statsminister. Han hadde alt pekt ut etterfølgeren.
Oscar Torp skulle ta over som sjef for regjeringen.

Statsministerens ord virket som en bombe, og det
var dødsstille i rommet. Einar Gerhardsen selv
kjempet med gråten i over to minutter. Det var et
av de mest dramatiske møter i sentralstyret. Ja,
medlemmene var nesten som lammet.

”Bare Tranmæl og Torp kjente til saken på
forhånd”, sier Gerhardsen i sine memoarer. Det er
på det rene at iallfall Konrad Nordahl visste om det
som skulle skje. Lars Evensen som hadde hørt
Gerhardsen i regjeringskonferansen tidligere på
dagen, hadde orientert LOs formann. Lars Evensen
var jo LOs mann i regjeringen. Olav Larsen,
redaktør i Arbeiderbladet, hadde fått nyss om det
som var under oppseiling. Det var statssekretær
Oluf Solumsmoen som hadde ringt ham etter møtet
i regjeringen. Ellers var det ingen i sentralstyret
som visste noe. Det hele virket som et sjokk på
dem: dette betyr en katastrofe for partiet!

På hans kolleger i regjeringen kom også nyheten som
lyn fra klar himmel. ”Ingen fikk seg til å si noe,”
opplyser Gerhardsen om kollegene i regjeringen.
Andre steder heter det imidlertid at ”Gerhardsen la
ikkje skjul på at statsrådene henstilte til ham å bli
sittende som sjef for regjeringen”.

Og nå satt Einar Gerhardsen her i sentralstyret og sa:
Siden jeg ble statsminister i 1945, har jeg ikke hatt en
glad dag. Nå vil jeg ut av dette…

Under absolutt stillhet i rommet fortsatte Einar
Gerhardsen: Jeg er trett etter alle disse år. Nå vil jeg
bli fri. Jeg vil bruke kreftene mine i partiarbeidet. Jeg
vil aldri mer være statsminister.



Utdrag fra boken ”Einar Gerhardsen og hans menn”
(J.W. Cappelen Forlag, 1981), s. 140