Men den tidligere lederen for den militære delen
av Hjemmefronten hadde også viktige
støttespillere. Og den tyngste av dem var Einar
Gerhardsen.

Hva var det som var så galt med Jens Chr. Hauge?
Og hvorfor forsvarte Einar Gerhardsen ham ”
nesten lidenskapelig”.

Han begynte med en gang

Einar Gerhardsen møtte Jens Chr. Hauge for første
gang i maidagene i 1945. – Jeg tror jeg kan si at vi
fant hverandre med en gang, sier Gerhardsen.

Nå fikk Hauge spørsmål fra Einar Gerhardsen om at
han kunne tenke seg til å være statsministerens
sekretær. Det kunne Hauge tenke seg: ”han
begynte med en gang”.

Gerhardsen hadde altså ikke hørt om Hauge før i
mai 1945. Det var det elers ikke mange som hadde.
Og enda hadde den unge juristen vært en av de
viktigste menn i Norge de siste krigsårene. Med
utrolig effektivitet og energi bygde han opp den
militære styrken innenfor Hjemmefronten.

Men få kjente ham. Krigen førte til at man måtte
tenke på sin egen og andres sikkerhet. Dekknavn
og hemmelige møter inngikk som nødvendige
elementer i det daglige arbeidet. Av helt naturlige
grunner måtte Hauge leve i det skjulte. Han
opptrådte med navnet Edvardsen, men i tillegg
gjerne skjult bak en skjerm. Samtalepartnerne
registrerte ikke stort annet enn stemmen ved
disse møtene med Edvardsen. Og ingen visste
hvem han egentlig var. De oppfattet bare at han
var litt av en bulldozer:
Han var omgitt av en
blanding av frykt og beundring av sine medarbeidere
i Hjemmefronten.

I boken ”Over bakkekammen” forteller Ferdinand
Schjelderup følgende: Han var selv medlem av
Hjemmefrontens ledelse, men måtte til slutt flykte
til Sverige. Schjelderup kjente heller ikke lederen
for Milorg (altså Hauge) men hadde hørt at han og
kretsen rundt hamvar ”ytterst aktivistisk og preget
av en ny kost av en 26-årig jurist”.

Rett før Schjelderup skulle forlate Norge, hadde
han en konferanse med Sven Arntzen og herr
Edvardsen om en landssvikanordning. I samtalens
løp tok han opp spørsmålet om ”den nye kosten av
en jurist” og spurte om ”han virkelig kunne være
den rette mann til et så viktig arbeid”. Arntzen
mente mannen var i orden. Schjelderup måtte
medgi at han bare kjente Hauge av navn,
”men er
han med respekt å melde ikke en stor flabb?”
Arntzen benektet dette, og Edvardsen mente at en
slik karakteristikk var overdrevet.

I Sverige møtte Schjelderup en annen
motstandsmann som kunne fortelle ham at denne
Edvardsen i virkeligheten var Jens Chr. Hauge!

Nå i maidagene 1945 fikk Einar Gerhardsen høre
om Hauges dyktighet under krigen. Han bestemte
seg raskt til å trekke den dynamiske juristen inn i
politisk arbeid. Det utviklet seg snart et nært og
meget langvarig vennskap mellom Hauge og
Gerhardsen.

Jens Chr. Hauge ble statsministerens sekretær og
dessuten sekretær i regjeringen. Det var Hauge som
førte protokollene over møtene i regjeringen.
Med
andre ord var han så sentralt plassert som det var
mulig: i den absolutte nærhet av statsministeren
og tilstede ved regjeringskonferansene. Det
foregikk ikke mye på topp-planet som Hauge ikke
var informert om. Stillingen ga ham rikelig evne til
utfoldelse, men også rikelig adgang til innflytelse.

Han var ikke av arbeiderklassen

Krigen hadde snudd opp ned på mange inngrodde
forestillinger hos politiske mennesker.

Under andre omstendigheter ville Gerhardsen
neppe valgt akkurat Jens Chr. Hauge til sin
nærmeste medarbeider. Hauge hadde ingen
tilknytning til arbeiderbevegelsen. Han hadde vel
nærmest vært å finne på den borgerlige siden,
politisk sett. Men under krigen hadde han av
medarbeidere i Hjemmefronten som kom fra
arbeiderklassen, hørt om det indre liv i
bevegelsen. Han ble tiltrukket av samholdet i
partiet, av kameratskapet i ungdomslagene osv.

Men han kom jo ikke fra arbeiderklassen. I den
første festtiden etter frigjøringen – der krigens
samhold og tverrpolitiske samarbeidsånd hersket –
var det vel knapt noen i Arbeiderpartiet som
protesterte mot at Hauge fikk en så sentral stilling i
statsministerens nærhet. Men senere var det nok
en og annen av den gamle garden som murret og
mente Hauge ikke hadde gått ”den vanlige veien”:
gjennom innsats i partiapparatet nedenfra. Hauge
begynte så å si på toppen.

Nordahl bemerket en gang iskaldt at medlemskapet
i partiet og utnevning til statsråd ikke burde falle
på samme dag! Parallellen til en viss statssekretær
i Nordlis tid er åpenbar.
HAUGE VAR UNG. Han var umåtelig dyktig. Han var
dynamisk og hadde en arbeidskraft som ble
legendarisk. Å være ung og dessuten uhyre dyktig
passet ikke alltid bra inn når han skulle møte den
eldre garden i arbeiderbevegelsen, f. eks i
stortingsgruppa. Det endte også med eksplosjoner
og utblåsinger – som i dag!

Hans erfaring stammet fra krigens dager. Det var
en periode der vanlige demokratiske regler ikke
kunne overholdes. Hauge måtte i ung alder ta
tunge avgjørelser, i ensomhet. Det var ikke tid til
allmannamøter! Det var ikke tid til allmannamøter!
Det var ikke tid til å sende saker ut ”til høring” eller
behandling i underliggende organer og avdelinger.
Her skulle avgjørelsen tas raskt, her måtte
effektivitet stå over mange andre hensyn.

Noe av denne arbeidsmåten tok Hauge med seg inn i
politikken, ble det hevdet. Ja, han irriterte til slutt en
såpass tålmodig sjel som Oscar Torp. Statsministeren
(Torp) mente Hauge hadde en noe ”kupp-liknende
måte” å presse igjennom saker på. Torp hadde i
slutten av 1951 opparbeidet atskillig irritasjon mot
Hauge.
 I sine memoarer går Gerhardsen til og med så
langt som å medgi at han nok ”kunne forstå at
Hauges egenrådighet og kraftige
forsvarsministerstyre kunne skape irritasjon, og
mange kunne kjenne seg tråkket på tærne.”
Hauge var selvbevisst. Med rette, vil mange si. Mange
er de som ikke bare beundrer ham for innsatsen
under krigen, men som i likhet med Gerhardsen
mener at Hauge ”får et navn i Norges historie for den
innsatsen han gjorde” med å gjenreise det norske
forsvaret etter krigen.



Utdrag fra boken ”Einar Gerhardsen og hans menn”,
J.W. Cappelens Forlag 1981) sidene 120-121


(Mine uthevinger)