Boka om Gerhardsen brakte opp i dagen blant
annet noe av motsetningene mellom Trygve
Bratteli og Einar Gerhardsen.
Og så begynte jakten på kildene. Man skulle trodd
at i vårt lille miljø ville en slik jakt verken være
interessant eller vanskelig. Det var interessant for
en utenforstående, som forfatteren av boka, å se at
miljøet rundt Gerhardsen mislyktes så
ettertrykkelig med å finne kildene.

Men noen av dem jeg hadde intervjuet, ble skremt i
denne perioden. De hadde lært i den skole de hatt
gått. Et par av dem ringte meg og ville ha referat av
hva de virkelig hadde opplyst i samtalene med meg.
De var redde for at de hadde ”sagt noe farlig”. De
brukte ikke uttrykket ”uriktig”.

Det var min vurdering den gangen jeg førte
samtalene at alle snakket uten opphisselse i noen
retning – ja temmelig lidenskapløst – om det indre
liv i partiet. Men med stor åpenhet. Det var noe
som skulle ut. Når jeg nå går gjennom materialet 10
år senere, er min vurdering den samme. Og i
mellomtiden er jo en del av stoffet jeg selv ikke
fant å kunne bruke i min bok i 1980, kommet fram i
ulike former.

Det forelå alt på den tid en rikholdig litteratur i form
av bøker, protokoller og lignende Videre hadde jeg
adgang til samtidige opptegnelser og
dagboknotater i så fyldig form at jeg hadde en
følelse av å være til stede i selve ”politikkens
verksted”. Tolkningen av ulike håndverkeres
arbeidsmetoder og beskrivelsen av verktøyet
måtte nødvendigvis bli min subjektive. Samtalene
jeg førte, gikk derfor i stor utstrekning ut på å
kontrollere og kryss-sjekke notatene. Det viste seg
at de stemte forbløffende godt. På mange måter
var det derfor helt unødvendig å gå på jakt etter de
levende kildene, men ikke desto mindre skjedde
det.

Jeg hadde flere samtaler med enkelte kilder, med
andre bare én. Avskrifter av intervjuer foreligger.
Einar Gerhardsen selv hadde altså avslått å
medvirke.

Trygve Bratteli møtte jeg en rekke ganger. Notatene
viser at han brukte i alt 12 timer på å gi meg en
innføring i norsk etterkrigspolitikk. Ikke noe bokverk
ville ha kunnet gi meg en mer ryddig framstilling av
utviklingen etter krigen. Det er med glede at jeg ser
tilbake på møtene med Bratteli. Det er uklart for meg
hvorfor han var villig til å snakke ut på denne måten,
men for meg ble det en uforglemmelig opplevelse.

Han opplyste at han hadde samlet og ordnet en
god del materiale om etterkrigstiden, men han
visste at han selv ikke ville kunne skrive noen
form for memoarer. Det er et tap for det
fullstendige bildet av drivkrefter i norsk politikk at
Trygve Bratteli ikke fikk gi sin personlige
fremstilling og vurdering. I samtalene imponerte
han som vanlig med saklig tyngde og
lidenskapløshet. Og fremfor alt var han ikke ute
etter å rette personlige angrep – verken på
motstandere eller venner i partiet. Det var
vanskelig ikke å få sterk sympati for denne
sentrale politikeren bak fremveksten av den
norske velferdsstaten.

Felles for alle jeg førte samtaler med under
arbeidet med boka, var at de ikke var innstilt på ”å
skru ned Einar Gerhardsen” (uttrykket brukt av
Trygve Bratteli). De så en stor politisk begavelse i
Gerhardsen og hadde ingen vanskeligheter med å
gi ham en ærefull plass i historien. Noen av dem
ville ikke være uten reservasjoner: de så også
hans svakheter og feilgrep. Det var disse
samtalene – sammenholdt med en rikholdig
litteratur og andre kilder – som dannet basis for
boka om Einar Gerhardsen og hans menn. Men
fremstillingen ble til slutt min egen, og ingen av
dem jeg førte samtaler med, står ansvarlig for
fremstillingen eller deler av den. Forfatteren er
den ansvarlige. Det er nødevdnig å si en såpass
selvfølgelig ting. I den opphetede debatten da
boka kom ut, skjøt man ettertrykkelig på
forfatteren, men det var også klare tendenser til å
rette våpen mot annet hold.

De viktigste kildene var:

Statsråd O.C. Gundersen
Ivar Mathisen, sentral i Oslo Arbeiderparti
Redaktør Olav Brunvand
Redaktør Per Monsen
Statsråd Helge Sivertsen
Trygve Bratteli
Redaktør Tim Greve
General Reidar Torp
Direktør Arnfinn Vik, tidligere ordfører i Oslo
Tor Aspengren
Statsråd Kjell Holler
Haakon Lie
Paul Engstad, partikontoret
Redaktør Olav Larsen
Direktør John Sannes (Norsk Utenrikspolitisk
Institutt)
Redaktør Aksel Zachariassen



Utdrag fra boka ”En liten mikrofon – i en stor verden”
av Per Øyvind Heradstveit (Faktum Forlag 1992),
sidene 178-181.

(Mine uthevinger)