You need Java to see this applet.
Norulv Øvrebotten
www.oevrebotten.com




Muren som ble revet
fra øst
og bygget fra vest

Berlin-muren ble revet fra øst, men
bygget fra vest. Dette er i et
nøtteskall det kontradiktoriske
historiesynet som snedig ble lagt
til grunn som forutsetning for den
offentlige saksbehandlingen. Av
utfallet av den kalde krigen i
Norge. I årene som fulgte etter
muren og sovjetkommunismens fall i
1989. Noe som var et grunnleggende
falskt dobbeltforhold, men som
skapte følger som var virkelige nok.
Om ikke sanne av opprinnelse. Dette
var selve kjernen i narrespillet.
Den usanne kjernen.

Grunnlaget i Norge var et
fullkomment og komplett vrengebilde
av virkeligheten. Et nasjonalt
vrengebilde av de internasjonale
politiske realitetene. Matematisk og
logisk et fullkomment skapt
vrengebilde. Som snudde verden på
hodet her hjemme.

Saksbehandlingen her hjemme ble
derfor i realiteten et oppgjør
med dem som slik fiktivt ble
forutsatt å ha bygget muren fra vest
i utgangspunktet. Maskert på
overflaten som den stikk motsatte
følgen. Kamuflert som en naturlig
følge av realiteten som muren og
kommunismens kollaps fra øst skapte
ute i verden.

Dette var det samtidige
dobbeltforholdet som det
kontradiktoriske narrespillet ble
bygget på. Handlinger og
beslutninger på grunnlag av et
politisk vrengebilde kom til å skape
tilsvarende følger. Stikk motsatte
følger av hva som fant sted i
utlandet.

Norge var annerledeslandet. Hvor det
bevisst ble skapt en fiksjon for å
håndtere utfallet av den kalde
krigen. Hvor følgene av Berlin-muren
ble saksbehandlet som om denne
skammens mur var revet fra øst i
1989, men bygget fra vest i 1961.

Kommunismens kollaps ble håndtert
med kommunistisk sluhet og frekt
bedrag her hjemme. Vi var like
uforberedt etter den kalde krigen
som vi hadde vært under selve den
kalde krigen. Under denne lange
dragkampen mellom øst og vest. Hvor
nettopp slik hemmelig krigføring med
smarte teknikker hadde vært
viktig. Dette spillet som på engelsk
også blir kalt "Silent warfare".
Stille og skjult krigføring.

Så absurd og stor var egentlig
kjernen i den løgnen som ble lagt
til grunn. I Norge. Følgene av dette
spillet i negativ sektor utgjør den
dag i dag maktgrunnlaget til
venstresiden i norsk politikk. For
dagens rødgrønne regjering også. En
falsk historisk premiss med
alle sine virkelige følger, er
faktum som maktgrunnlaget er bygget
på. Noe som også andre politiske
partier har tilpasset seg. Fullt ut.

Folk ble snedig narret til å foreta
en analogisk feilslutning og snu
saken fullstendig på hodet i Norge.
I forhold til andre land i Vesten.
Da følgene av Berlin-murens fall
skulle håndteres i Norge. I årene
som fulgte verdenskommunismens
endelikt ute.

Da det sosialistiske senteret
kollapset i Moskva, var ikke de
hemmelige metodene borte. Slett
ikke. De ble tvert om benyttet i
Norge til å snu spillet. Slik at et
gryende opprør mot fortiden med krav
om innsyn i hva som var foregått i
det skjulte, ble snudd til et
motsatt utfall av hva som var
hensikten til de som ville ha en
omveltning her hjemme også. De
kontrarevolusjonære vant og befestet
den politiske makten i Norge.

Her kollapset ikke sosialismen. I
praksis. Bare ordbruken ble
annerledes. Arbeiderbladet skiftet
for eksempel navn til Dagsavisen.
Det ble for øvrig mye orwellsk
nytale ellers også. Ved å sette
"moderne" og "aktiv" foran gamle og
velkjente forhold i politikken.
Dermed virket det meste
reformvennlig og nytt. Alle
forandringer må skje på en måte som
gjør at alt blir som før, er en
intuitiv reaksjon mot en trussel.
Fra alle reaksjonære. For å holde
meg til sosialismens språk.

De reaksjonære i Norge var stort
sett de fleste politiske partier,
men i særdeleshet Arbeiderpartiet og
SV. Som hadde vært sterkest styrt
innad fra Moskva i alle år. Fra
skyggene. Nøkkelen til styringen var
systematisk bedrag og tvang av det
mest avanserte slaget. Hvor
kontradiksjoner skapte magien. Hvor
motsigelsene skapte konsistente og
konsekvente bedrag. Så gjennomført
til minst detalj at de må betegnes
som nærmest perfekte.

Dette er oppskriften på hvordan
planlegge forbrytelser, gjennomføre
dem og komme seg unna de kriminelle
handlingene uten å bli tatt.

"Detaljene skaper fullkommenheten,
men fullkommenheten er ingen
detalj," sa Michelangelo. Han var
den store italineske kunstneren bak
skulpturer som "Pieta" og "David"
under renessansen på 1500-tallet. Da
Europa nok en gang forsøkte å
gjenføde seg fra barbariet i
århundrene før. For senere å falle
tilbake til barbarisk mørke mange
ganger.

Renessanse betyr gjenfødelse på
italiensk. Leonardo da Vinci levde
på samme tid. Han var venstrehendt
og skrev baklengs. Det vil si fra
venstre mot høyre. Noe som hadde til
følge at mange senere trodde at han
skrev i koder. Fascinasjonen over
"da vinci-koder" har vi ennå. Både
Michelangelo og Leonardo da Vinci
dyrket fullkommenheten i kunsten. I
en grad som verden knapt har sett
verken før eller senere.

Kunstneren og den kriminelle står
mye nærmere hverandre enn du skulle
tro. De kan begge være artister som
vekker allmenn beundring og respekt.
Å gjøre ting kontrært er altså ikke
et nytt fenomen, men politiske
forbrytere har i vår tid
perfeksjonert da Vinci til bort imot
det fullkomne. Ved blant annet å
skrive fra venstre samtidig som de
skriver fra høyre. Om det samme.

Med andre ord å gjøre det rasjonelt
umulige selv om det er rasjonelt
umulig. For på den måten kan disse
politiske forbryterne kamuflere at
de er venstrehendte. I
virkeligheten. Kodene til Leonardo
da Vinci er enkle å knekke i forhold
til dette sofistikerte opplegget for
svindel og bedrag.

For de aller hemmeligste
kommunistiske bedragene ble
gjennomført etter prinsippet om
perfeksjon og fullkommenhet. De var
som oftest fullkomne magiske og
kriminelle kunstverk. Hvor også hver
detalj ble gjort best utenkelig.
Disse teknikkene skapte også magiske
Norge. Som kunne gå gjennom
Berlinmuren uten å rive den. Mens
den samtidig raste sammen de fleste
andre steder.

En fløy mot øst, en fløy mot vest,
og de fleste andre fløy over gjøkens
rede. Følgen her i landet var nemlig
allmenn villfarelse som maskerte hva
som i virkeligheten var det sprø og
magiske grunnlaget for offentlige
handlinger og beslutninger. Norge
ble utover nitti-tallet et større
gjøkerede enn noensinne. Hvor
gjøkunger sparket både mot øst og
vest til samme tid. Med den følge at
andre politiske fugler ble kastet ut
i tomme luften. Alle mer eller
mindre sinnsforvirret som følge av
den sprø fremgangsmåten.

Under dette røykteppet av bevisst
skapt kamuflasje, skjedde den
kontradiktoriske offentlige
saksbehandlingen. Som bedraget hadde
til følge. Med det gradvise utfall
at forholdet mellom vinnere og
tapere i den kalde krigen ble snudd
på hodet. Fullstendig. Villfarelse
ble skapt, befestet og utnyttet. På
klassisk kriminelt vis.

De naive idealistene på venstresiden
var den samtidige kamuflasjen for de
hardkokte kriminelle gangsterne
under den politiske overflaten. Som
beholdt makten i Norge. Som styrte
idealister og opportunister over
seg. Gjennom spill og tråder i den
negative sektor. Som de alltid hadde
gjort.

Venstresiden i Norge kunne dermed
etter Berlin-murens fall, ta skjulte
og åpne oppgjør med kalde krigere
som meg og andre på høyresiden i
forsvars- og sikkerhetspolitikken.
Med et tillurt nakketak. Maskerte
politiske attentater ble utført fra
skyggene. I den grad det var
nødvendig for å nå målet. Noe det
var.

Det kommunistiske spillet i negativ
sektor gikk ellers særlig ut over
overvåkingspolitiet. Som av
profesjon hadde vært
antikommunistisk. Fordi Norge utad
fremstod som et land som var
forankret i Vesten og NATO. Med en
programforpliktelse til å demme opp
for og bekjempe kommunistisk
utbredelse,  innflytelse og
undergraving av vestlige verdier som
frihet og demokrati.

I samsvar med denne usannheten av en
historisk forutsetning ble
det satt i gang en stor gransking av
politiet på 90-tallet. I stedet for
å granske skurken, narret skurken
andre til å granske politiet.
Snedig og smart intrigespill var
det. Høyesterett var som vanlig helt
med på å narre det norske folk. Slik
den øverste domstolen vår
hadde vært etter 1940, etter 1945,
og altså etter 1989 også.

Dette ga alt lureriet mer tyngde og
maske som legalt og legitimt. Neppe
noen utgjør i virkeligheten en
større indre trussel mot landets
sikkerhet enn Høyesterett. Jurister
snur kappene lettere og lettere med
den politiske vinden desto høyere
posisjoner som de får. Hvorfor sende
soldater over en grense når du så
lett kan ta og beholde makten
innenfra og i det skjulte? Som har
vært tilfelle i Norge? Med
Høyesteretts hjelp til og med?

Westernhelten John Wayne kom fra USA
og Ville Vesten. Ikke fra Sovjet og
Ville Østen. Han var ingen typisk
helt fra Sovjetunionen. Hvor
makthaverne var langt mer slue og
mindre direkte enn i Amerika. Noe de
ennå er. I Moskva. Bare se på det
indirekte bedraget som jeg har
fortalt om her i mange artikler.

Det ble for mye John Wayne fra USAs
side i den kalde krigen, og for lite
"smart power". Moskva benyttet og
benytter i langt større grad begge
fremgangsmåtene. Derfor deler også
Moskva ut fredspriser ennå i Norge
til amerikanske toppolitikere. For
angivelig å gi de stemmeløse en
stemme. Eller for i virkeligheten å
svekke motstandere. Indirekte. Slik
at de stemmerike får mindre stemmer.

Stortinget ble lurt trill rundt
etter den kalde krigen. Som vanlig.
Fra første vedtak da det skulle
finne ut hva som var skjedd her
etter krigen i 1945. Det løp etter
alle kaniner. Som juristene trakk
opp av hatten foran det. Våre
fremste folkevalgte er etter hvert
kommet i så stor miskreditt både
blant folk og elite at de verken
blir invitert på bygdefester eller
nobelfester. Da er det blitt ille.
Virkelig ille. Både for dem og for
oss andre. De kan ikke en gang
benyttes til å jakte kongens harer
lenger. Langt mindre hans kaniner.

Hva var utfallet av saksbehandlingen
som Stortinget ble narret til å
sette i gang i 1994? Jo,
sikkerhetspolitiet ble til slutt
anklaget for å ha stått bak overgrep
som i virkeligheten ikke kunne være
dedusert ut fra annet enn en falsk
forutsetning om at de vestlige
demokratier hadde bygget
Berlin-muren. Ikke at de østlige
diktaturer hadde gjort det. Som var
den objektive sannheten.

Å snu en sak fullstendig på hodet og
narre andre til å handle og
beslutte på et slikt falskt
grunnlag, er en klassisk og slu
kommunistisk fremgangsmåte. Stalin
har levd lenge i Norge. Det var
nettopp denne teknikken som ble
benyttet mot meg personlig også. Som
sjefredaktør for Rogalands Avis. Å
bryte motsigelsesloven er selve
arbeidsprinsippet til disse politiske
manipulatørene. Slik bedras og
tvinges det fra skyggene.
Kontinuerlig.

Det neste skritt på nitti-tallet var
at det i tillegg ble lagt opp til en
omfattende saksbehandling for dem
som var blitt overvåket som en
følge av at denne muren en gang var
forutsatt å ha blitt bygget av
vestlige demokratier.

Eget sekretariat og egen
saksbehandling for erstatning til
dem som i realiteten hadde støttet å
bygge den sosialistiske muren i
realtid, ble etablert. Dette
maskerte enda mer den helt
grunnleggende motsigelsen i bunnen
av hele saksbehandlingen.
Villfarelsen ble kontinuerlig
befestet og utnyttet. Slik var
strukturen i hele opplegget. Løgn og
bedrag var grunnlaget som det ble
spunnet på. Hele tiden. En falsk
konklusjon ble hevdet for å bevise
en like falsk forutsetning.

Gjennom denne kontradiksjonen av en
saksbehandling, ble ikke
bare det norske folk narret til å
tro at vi var gått gjennom
Berlinmuren uten å rive den. Noe som
var ren magi. Følgene  av
tryllingen var faktisk langt verre.
De som hadde tapt den kalde
krigen nasjonalt og internasjonalt,
kunne også gjennom denne
kontradiksjonen dobbeltkrysse
vinnerne her hjemme og således
utelukke dem fra makten. Hvis de
ikke tilpasset seg de politiske
realitetene som gradvis var tvunget
fram som følge av bedraget.
Slik som blant andre Kjell Magne
Bondevik fra Kristelig Folkeparti
gjorde for å bli statsminister mot
slutten av nitti-tallet.

Venstresiden ble benyttet til å
dobbeltkrysse høyresiden i
politikken. Det stikk motsatte
utfall enn det naturlige som følge av
den internasjonale utviklingen.
Ingen korrelasjon mellom hjemlige
og internasjonale forhold. Intet
årsaks- og virkningsforhold
overhodet. I virkeligheten. Bare en
illusjon om en slik forbindelse
ble skapt. Her var følgene stikk
motsatt av følgene i utlandet. De
sanne reaksjonære snudde spillet
fullstendig. På få år.

Hele venstresiden i norsk politikk -
pluss et stadig større sentrum
som opportunistisk hengte seg på -  
kom ut som nasjonale vinnere  
her hjemme. Selv om de hadde tapt
den kalde krigen internasjonalt.
Siden har de hatt det godt med makt
og oljepenger. Som følge av å
bite andre urettmessig og skifte
skinn. Akkurat som ormen. De har
levd godt på frekkhetens nådegave
som det store bedraget hadde til
følge.

Hykleri og bedrag har vært personlig
berikende for de virkelige
taperne av den kalde krigen, ikke
personlig ruin. Slik det ble for
mange av oss som i virkeligheten var
vinnerne.  Men som ble
transformert til tapere. Gjennom
smarte kontradiksjoner.

Det som skulle ha vært en frigjøring
som følge av Berlin-murens fall, ble
på denne måten snudd til å få stikk
motsatt følge. Nemlig til å
undertrykke vinnerne av den kalde
krigen her i landet. Slik at de
snart ble taperne. De som i
virkeligheten hadde bygget muren kom
derimot til å fremstå som vinnerne i
Norge. Ved hjelp av juks og bedrag.
Ved hjelp av de klassiske og skitne
metodene til øst-tyske Stasi og
sovjetiske KGB.

De kunne gjennom dette magiske
grepet nå undertrykke dem som hadde
kjempet mot muren og alt dens
sosialistiske vesen. Ved å legge til
grunn en falsk premiss om at
motparten hadde stått for udåden og
narre andre til å handle på dette
grunnlaget. Motparten ble tillagt
egne ugjerninger. Ganske enkelt. Så
ble alle og enhver narret til å
handle på denne premissen inntil
taperne stod fram som seierherrene.

En løgn må være stor, sa Adolf
Hitler, skal folk tro på den. Denne
løgnen var stor. Veldig stor.
Gedigen for å si det rett ut. Følgene
skulle bli livsfarlige for mange
også. Blant andre for meg. Som
snart ble et eget mål for
narrespill. Etter samme oppskrift
som ble benyttet i det større
spillet nasjonalt. Pluss
internasjonalt.

Dette handlingsmønsteret - modus
operandi - er karakteristisk for
kommunismens faste narrespill. Både
på mikro og makronivå.

Vær så god, nå vet du hemmeligheten.
Du også. Ikke bruk den mot
din neste. Hvis du ikke vil ødelegge
vedkommende. Med åpne øyne.
Jeg har noen forferdelige erfaringer
å dele med dette offeret. I så
fall. En sjelden skrekkhistorie.
Større og verre enn hva jeg hittil
har fortalt her. Større og verre enn
hva jeg egentlig orker å fortelle.

Jeg ønsker generalsekretær i
Europarådet, Thorbjørn Jagland, og
de andre usanne vinnerne av den
kalde krigen her hjemme, til
lykke med utdelingen av Nobels
fredspris. Måtte den bli et
håndslag for fred, frihet og
demokrati. På en eller annen måte.
Ikke minst et håndslag for
menneskelig verdighet. Et håndslag
til å frigjøre dem som er
undertrykket. Til å gi en stemme til
dem som ikke har en stemme.

Det godhetsregimet som tar mot
president Barack Obama i Oslo,
sitter ikke ved makten på grunnlag
av bare ytre vestlige verdier
som frihet og demokrati. Gjennom
frie valg. Men også på grunnlag
av skittent og hemmelig kommunistisk
spill innad fra bakrommet.
Hvor grunnsteinen i nyere tid er et
stort historisk bedrag. Som altså
skjuler en magisk og smart
kontradiksjon:

Berlinmuren ble revet fra øst og
bygget fra vest. Noe som er et
fullstendig vrengebilde av de
virkelige forholdene. Likevel la
Norge denne falskheten til grunn som
faktum for saksbehandlingen av
oppgjøret etter den kalde krigen.

Slikt lureri er ikke det beste
grunnlaget for fred. Noe USAs
president og mottaker av fredspris
fra denne gjengen, vet utmerket godt.

President Barack Obama kjenner nok
disse menneskene og Norge bedre enn
de tror. Han og Amerika kjenner nå
også de skjulte magiske grepene som
benyttes til krig mot
meningsmotstandere.  Under den
prangende fasaden til det
fredselskende og
menneskerettsvennlige Norge. Det
perfekte bedrag.



(Denne artikkelen ble publisert 9. desember 2009. Som et
tillegg til artikkelen "Fanget i spillet". Den er blitt
utdypet, forlenget og tillagt supplerende notiser i margen.
For deretter å bli publisert på nytt som egen artikkel 15.
desember 2009.)



Tilbake til forrige artikkel "Fanget i spillet"
"Berlin-muren ble revet fra øst
og bygget fra vest. Dette var
den speilvende virkeligheten
som snedig ble lagt til grunn.
Da det norske folk ble narret til
å snu utfallet av den kalde
krigen på hodet her hjemme i
årene etter 1989.
Kontradiksjonen hadde til følge
at hele grunnlaget var falskt for
den offentlige saksbehandlingen
i Norge utover på nitti-tallet.

De som hadde tapt den kalde
krigen her hjemme i
virkeligheten, kunne gjennom
følgene av denne
kontradiksjonen snu tap til
seier. Noe som har sikret
venstresiden makten i Norge i
tjue år etter murens fall. Enten
direkte som i dag eller indirekte
gjennom opportunister og
overløpere som Kjell Magne
Bondevik fra KrF.

Dette jukset er også grunnlaget
for at tidligere leder for SV,
Erik
Solheim, nå er statsråd og en
av arkitektene bak norsk
utenrikspolitikk med fred og
rettferdighet som spesiale.
Sosialistisk Venstreparti har
programfestet at USA er den
største trusselen mot
verdensfreden.

Erik Solheim sa bare for noen få
år siden også at Deng Xiaoping
var den største politikeren som
han visste om.

Dette utsagnet vakte ikke så
stor oppsikt som det burde ha
gjort.

Deng Xiaoping regnes for den
kommunistlederen som åpnet
for økonomiske reformer i Kina
som øverste sjef på åtti-tallet.
Men Xiaoping var også mannen
som hadde medvirket til at
millioner av mennesker døde
tidligere, begått
menneskrettsbrudd av
ufattelige dimensjoner, og som
blodig slo ned studentopprøret i
Beijing sommeren 1989. Noe
som kvalte kinesernes forsøk
på å rive sin berlinmur. Den
kinesiske muren bestod.

I motsetning til de
kommunistiske kolleger i
Sovjetunionen og Øst-Europa,
nølte ikke Solheims idealer,
Deng Xiaoping & Co, med å
drepe egne innbyggere. For å
beholde maktgrunnlaget. Det
gjorde heller ikke makten bak
makten i Norge.

"Det spiller ingen rolle om
katten er svart eller hvit. Bare
den fanger mus," sa Deng
Xiaoping.

Erik Solheim er en klassisk
norsk overflatepolitiker og
opportunist. Som de fleste
andre norske politikere er blitt.
Å lovprise Deng Xiaoping og
Barack Obama på en og samme
dag, er ikke vanskelig for
politikere av denne legningen.
Derfor er de så nyttige idioter
og gode negative kontakter.
Også for dem som ennå styrer
forhold som virkelig gjelder  og
betyr noe i politikken. Fra
bakrommet.

"Ord betyr ingenting, bare
handling betyr noe," sa Josef
Stalin. For ham var det naturlig
å si en ting og gjøre det stikk
motsatte. Til samme tid.

Å bygge sosialisme var å bryte
kontradiksjonsprinsippet. Å
bedra og narre andre mennesker
til å begå svik mot hverandre. Å
narre andre hele tiden til å
handle på grunnlag av
illusjoner. Det var å bygge små
og store speilvende politiske
pyramider. Etter en fast
oppskrift.

Som det ble gjort i Norge, og
som jeg har identifisert. Viss
virkeligheten først er ille, er den
som regel langt verre enn du
tror.
For mye John Wayne

Det ble for mye John Wayne fra USA
under den kalde krigen og i de
mange varme regionale krigene.
Som var en følge av det spente og
kjølige forholdet mellom
Sovjetunionen og USA i mange tiår.
USA hadde langt nær den samme
erfaring i lureri og skitne knep som
Sovjetunionen.

Det var mye mer rett på og pang
pang i måten amerikanerne forholdt
seg til verden på enn hva som var
tilfelle fra motparten. Noe som ennå
særpreger Amerika.

En vanlig oppfatning er å sidestille
CIA og KGB i etterretningsarbeid.
Ikke noe er mer misvisende og feil.
CIA var på hælene i forhold til KGB
under hele den kalde krigen.
Amerikanerne forstod rett og slett
ikke kjernen i spillet. De som innen
kontraspionasjen på sytti-tallet
mente at det eksisterte et
superhemmelig og ikke identifisert
bedragopplegg fra russerne, ble
stemplet som paranoide og måtte
slutte i CIA under Richard Nixon
som president.

Den legendariske sjefen for USAs
kontraetterretning,
James Jesus
Angleton, led denne skjebnen. Han
dyrket orkideer - bedragets fremste
blomster - på fritiden, kjederøkte og
lette etter det perfekte sovjetiske
bedraget hele livet.

Den som kontrollerer
kontraspionasje, kontrollerer også
spionasje. Så enkelt er dette spillet.
Likevel så komplisert. Veien til
mysteriet lot seg likevel finne. Slik
jeg har påvist. Det perfekte måten å
gjennomføre bedrag på, var nemlig
et virkelig operativt opplegg hos
Sovjetunionen. Et spill i negativ
sektor som du måtte kjenne for å
kunne håndtere det.

Dette gjorde ikke CIA. Med den følge
at en så svær
etterretningsorganisasjon stort sett
famlet i blinde og lot seg lure trill
rundt gjennom hele den kalde
krigen. Ingen kan spille et spill som
ikke er forstått. Hvor vedkommende
ikke kan reglene.

Det ble for mye westernopplegg og
John Wayne og for lite smarte
opplegg. Eller  "smart power" som
nåværende utenriksminister, Hillary
Clinton, bedyrer at USA skal satse
mer på.

At Sovjetunionen kunne benytte
Norge til å narre USA til å bygge og
betale en egen stor
etterretningsoperasjon mot seg selv
i tiår etter tiår, rett og slett snu det
mest avanserte amerikanske
forsvaret mot fienden til det stikk
motsatte formål enn
utgangspunktet, er fortellende for
hvor intelligente og dyktige russere
var og er. Bare en mesterhånd
innen etterretning og militær
strategi kan gjøre noe sånt. Tenke
så stort og dristig. Så infamt og
snedig. For deretter å gjøre det.

Det var ikke uten grunn at
sovjetrevolusjonens store leder,
Vladimir Lenin påstod at den
perfekte sovjetborger ville være å
kombinere amerikansk
oppfinnsomhet og kreativitet med
russisk intelligens i en og samme
person. Denne kombinasjonen ble
langt på nær virkelighet i nasjonal
målestokk her i Norge.
JAMES JESUS ANGLETON
(1917-87): Dette er mannen
som lette etter det perfekte
sovjetiske bedrag i mange
tiår som sjef for CIAs
kontraetterretning. Han
fant det ikke. Men dette
mesterlige bedragopplegget
eksisterte i virkeligheten.

Angleton hadde et uvanlig
mellomnavn. Det skyldtes
at moren hans var
mexicansk. I Mexico er ikke
Jesus et uvanlig navn. Far
hans var av italiensk
bakgrunn og giftet seg med
en ung mexicansk
skjønnhet som han traff
over grensen. En senere
ekspert på kontraspionasje
ble resultatet av forholdet.

James Jesus Angleton var
med på å ta Italias store
fører, Mussolini, til fange
under felttoget i Italia
under krigen. Han opplevde
fangenskapet og
henrettelsen av Mussolini
på nært hold. Angleton var
for øvrig sterkt preget av å
ha blitt narret av den
sovjetiske storspionen Kim
Philby. Som etter krigen
var stasjonert i flere år i
Washington. Som
forbindelsesoffiser mellom
britisk og amerikansk
etterretning.

De to hadde mye privat
omgang, drakk og spiste
sammen, og Angleton stolte
lenge fullt og helt på
Philby. Som lurte sin
amerikanske kollega trill
rundt og tappet ham for
informasjon til fordel for
Moskva. Noe som senere
ble et sjokk for Angleton og
CIA. Senere stolte ikke CIA
mye på MI6 i Storbritannia.
Som KGB hadde
gjennomhullet som en
sveitserost.

Angleton var én gang i
Norge. Da unngikk han den
militære etterretningen og
møtte bare sjefen for
overvåkingspolitiet,
Asbjørn Bryhn. Trolig
hadde spionjegeren fra
Washington en sjette sans
som advarte ham mot
spillet i Norge. Uten at han
var i stand til å sette
fingeren på hva som var
galt. At Sovjetunionen
styrte hele landet fra
bakrommet, lå trolig
utenfor til og med denne
konspirative
mesterhjernens fatteevne.

Angleton var en nær venn
av den store amerikanske
dikteren
T.S. Eliot. Det var
fra et av hans dikt som
Angleton hentet uttrykket
"Wilderness of mirrors" for
å beskrive virkeligheten i
sin egen bransje. Nemlig et
"villnis av speiler." For å
illustrere realitetene i
denne ødemarken utenfor
lov og rett. Hvor bedrag og
speil florerer. Les for øvrig
artikkelen min fra 2005:
"I
villniset av speil".

Jeg har benyttet denne
karakteristikken også. Det
var nemlig nettopp dette
villniset av speil som jeg
ble fanget i. Som gjorde det
umulig å finne veien ut og
som skadet meg i den grad
at jeg flere ganger var
døden nær.

Da jeg mange år senere
hadde identifisert det
sovjetiske modus operandi,
kunne jeg heve
presisjonsnivået i forhold til
hva Angleton hadde klart.
Villniset av speil var det
samme som villnis av
kontradiksjoner. Spillet i
negativ sektor var
avansert, men det fantes
en nøkkel til å forstå det.
Den klarte jeg å finne.

Angleton hadde rett, men
fikk sparken i 1973 av
president Richard Nixon og
utenriksminister Henry
Kissinger. Med den følge at
USA var på villspor resten
av den kalde krigen. I
villniset av speil og
kontradiksjoner.

James Jesus Angleton
måtte tåle å bli stemplet
som paranoid. De som
begår slike lettvintheter
har ikke forstått noe som
helst av det spillet som
avgjør om et land som USA
skal være stormakt eller
ikke. For alle krigere i dette
skjulte spillet er paranoide.
I større eller mindre grad.

Dette er ikke en
yrkessykdom, men en følge
av selve spillets natur.
Kontradiksjoner gjør nemlig
at en fiende som du har
foran deg, kan bli
transformert til en fiende
bak deg også. Fordi hun
eller han narrer andre til å
handle på en slik illusjon.
Da kan selv den paranoide
bli forfulgt. På det mest
forferdelige. Angleton ble
selv et offer for følgene av
dette spillet i negativ
sektor. Det samme ble
trolig en annen
amerikaner:  President
John F. Kennedy.
KIM PHILBY
(1912-1988)
var en av de
mest kjente
sovjetiske
spionene i
Vesten. Han var
dessuten en
venn av
Graham
Greene,
forfatteren av
blant annet
romanen "Den
menneskelige
faktor."

Les mer om
Philby her.
"The promises of this world
are, for the most part, vain
phantoms; and to confide in
one's self, and become
something of worth and
value is the best and safest
course"

Michelangelo
La Pietà
"All free men,
wherever they
may live, are
citizens of
Berlin. And,
therefore, as a
free man, I take
pride in the
words “Ich bin
ein Berliner"

PRESIDENT JOHN F.
KENNEDY (1963)


"The fall of the Berlin
Wall was a
liberation.
The fall of the Berlin
Wall rings today as
an appeal to fight
oppression"

PRESIDENT NICOLAS
SARKOZY (2009)
"Let them come to
Berlin!"

~ Two thousand years ago the
proudest boast was "civis
Romanus sum." Today, in the
world of freedom, the proudest
boast is "Ich bin ein Berliner."

There are many people in the
world who really don't
understand, or say they don't,
what is the great issue between
the free world and the
Communist world. Let them
come to Berlin.

There are some who say that
communism is the wave of the
future. Let them come to Berlin.

And there are some who say in
Europe and elsewhere we can
work with the Communists. Let
them come to Berlin.

And there are even a few who
say that it is true that
communism is an evil system,
but it permits us to make
economic progress. Lass' sie
nach Berlin kommen. Let them
come to Berlin.

Freedom has many difficulties
and democracy is not perfect,
but we have never had to put a
wall up to keep our people in, to
prevent them from leaving us. I
want to say, on behalf of my
countrymen, who live many
miles away on the other side of
the Atlantic, who are far distant
from you, that they take the
greatest pride that they have
been able to share with you,
even from a distance, the story
of the last 18 years.

I know of no town, no city, that
has been besieged for 18 years
that still lives with the vitality
and the force, and the hope and
the determination of the city of
West Berlin.

While the wall is the most
obvious and vivid
demonstration of the failures of
the Communist system, for all
the world to see, we take no
satisfaction in it, for it is, as
your Mayor has said, an offense
not only against history but an
offense against humanity,
separating families, dividing
husbands and wives and
brothers and sisters, and
dividing a people who wish to
be joined together ~

PRESIDENT JOHN F. KENNEDY

(Berlin 26. juni 1963)