You need Java to see this applet.
"Hva som ikke er bragt til
bevisstheten, kommer til oss
som skjebne"

C.G. Jung
Norulv Øvrebotten
www.oevrebotten.com


Norge i dobbeltkrig

I spillet i den negative sektor blir
det benyttet kontradiksjoner hele
tiden. Dette har til følge at den
negative spilleren holder to
motstridende forhold for sanne til
samme tid. Brudd på motsigelsesloven,
en grunnpillar i ethvert rasjonelt
samfunn, karakteriserer bedrag som
fenomen.  Dette karakteriserte ikke
minst KGBs modus operandi.

Dette karakteriserte også Jens
Christian Hauges juridiske og politiske
fremgangsmåte. Det karakteriserer
fortsatt hans høyre hånd fra tidligere,
advokat Johan Fredrik Remmen. Jeg ble
overrasket i 2002, da også Remmens
gamle kollega, regjeringsadvokat Sven
Ole Fagernæs, benyttet denne teknikken
mot meg. Bedrag synes å være en dypt
rotfestet kultur blant den aller
fremste juridiske eliten her i landet.
Noe som gjør den i stand til å gjøre
hva den vil. I praksis. Dette er en del
av den norske arven fra Josef Stalin.

Dette konsekvente og konsistente
lureriet utgjør faktisk den røde tråden
i norsk politikk i hele
etterkrigstiden. Slik jeg har påvist i
en rekke artikler før.

Det er ved å indentifisere disse
bruddene på motsigelsesloven, at du kan
bevise at hendelser er bedragerske.
Ikke ærlige og sanne.

I den langvarige og omfattende
operasjonen mot meg fra 1996, gikk
dette igjen i absolutt alle forhold. En
av følgene var at jeg tilsynelatende
formelt sluttet som sjefredaktør i
Rogalands Avis en rekke ganger. Noe som
er rasjonelt umulig. Sannheten var at
jeg aldri sluttet formelt. Ingen kan
dobbelt og trippelslutte i en jobb.
Heller ikke slutte kvadruppelt. At noe
usant skjer mange ganger, gjør ikke
dette sannere. Tvert om. Men det skaper
en stadig større illusjon av sannhet.

"Hver løgn må ha sju løgner for å ligne
sannheten og oppnå sannhetens aura", sa
Martin Luther. Ikke uten grunn at dette
sitatet ble understreket av den øst-
tyske spionmesteren i Stasi, Markus
Wolf, i hans bok "Mannen uten ansikt".
Slik arbeidet de virkelig profesjonelle
kommunistene. Også her til lands.

Jobben min som sjefredaktør ble i
tillegg bare gitt til en annen person.
Med den følge at han undertrykte og
utelukket meg som sjefredaktør. Jeg ble
dobbeltkrysset ut av norsk samfunn,
presse og politikk. Abrakadabra! Slik
var også Norulv Øvrebotten historie.
Både som menneske og sjefredaktør. Men
denne teknikken har vært benyttet i
langt større forhold enn hva som fant
sted i Stavanger i 1996.

Dobbeltkryssing  eller ”double
crossing” på engelsk går nemlig igjen i
norsk politikk og samfunnsliv.  Ikke
minst er jurister,  journalister og
historikere her til lands blitt lurt
grundig av følgene av dette
kontinuerlige dobbeltspillet fra
sovjetkommunistene. Alle disse
yrkesgruppene skulle ha som oppgave å
avdekke sannheten. I stedet har de
stort sett tildekket den. Gjort det
stikk motsatte av hva de skulle.
Følgene har nemlig vært stikk motsatt
av hva de skulle ha vært. Noe som
alltid er tilfelle når denne geniale
kommunistiske fremgangsmåten blir
benyttet.

Et godt eksempel er Olav Njølstads
biografi fra i fjor om Jens Christian
Hauge. ”For et liv – og for et
menneske! Og for en bok!” skrev blant
andre Aftenpostens politiske redaktør,
Harald Stanghelle, om denne boken på
800 sider før jul i fjor. Selv om denne
boken er på 200 sider mer enn
Lundkommisjonens innstilling,
forfalsker den ikke norsk historie noe
mindre. Forfatterne er i begge
tilfeller lurt trill rundt. Det som
står igjen er et vrengebilde av
historien. Sannheten er den stikk
motsatte. Kun fragmenter er i beste
fall sanne. Konteksten for hendelsene
er snudd på hodet.

Konsistente beviser har ingen virkelig
verdi før det teoretiske grunnlaget er
identifisert. De kan tvert om
underbygge en oppfatning som er stikk
motsatt av det som er tilfelle i
virkeligheten. Stikk motsatt av
realitetene. Slik som her.

Data er alltid teoriavhengige. Alltid.
Først når modus operandi er klarlagt,
er konsistente beviser fullgode til å
belyse og fastslå hva som egentlig er
skjedd. Noe norske forskere og
journalister bør lære seg før jo
heller. De har ikke identifisert den
riktige konteksten for hendelser i
norsk historie. Med den følge at de er
gått seg vill. De har ikke tenkt
utenfor boksen heller.

Olav Njølstad er dr.philos, historiker
og forskningssjef ved Det norske
Nobelinstitutt. Dette er samme
instituttet som nå i høst ble narret
til å medvirke i et stormaktsspill i
negativ sektor. Mot USAs president
Barack Obama. Ved å gi ham fredspris på
premisser en gang i fremtiden, og
således hevde en konklusjon for å
bevise en premiss.  Njølstad er helt
sikkert en noenlunde oppegående mann i
en noenlunde oppegående elite i Oslo.
Jeg kjenner ham ikke. Men det er selv
de gløggeste og flinke som lettest lar
seg lure av magikere, svindlere og
bedragere.

All kriminalhistorie viser dette. Fra
USA har det kommet flere slike
eksempler på intelligent og langvarig
svindel innen finans i løpet av det
siste året. Hvor gløgge mennesker er
blitt narret ganske lett til å forholde
seg til følgene av fiktive forhold.

Jens Christian Hauge klarte faktisk å
lure Njølstad selv fra graven. Noe som
beviser hvor dyktig Hauge i
virkeligheten var i dette faget. I
usannhet, juks og bedrag. Njølstads bok
heter "Jens Christian Hauge - fullt og
helt". Den burde ha hett "Jens
Christian Hauge - tomt og fragmentert".
Altså det stikk motsatte.

Historikere, journalister og jurister
har i flokk og følge gått seg vill i
dette villniset av speil.  I dette
villniset av kontradiksjoner. Som
effektivt etterretningsarbeid fra en
stormakt i virkeligheten består av. De
har heller ikke sett skogen for bare
trær. Resultatet er et vrengebilde av
norsk  krigshistorie, kaldkrigshistorie
og  etter den kalde krigen historie. De
er alle blitt narret til å medvirke til
å manipulere virkeligheten.

Dette komplette vrengebildet av Norge
generelt og Jens Christian Hauge
spesielt, kommer mest ekstremt til
uttrykk hos Hjemmefrontmuseet i Oslo.
Hvor det meste er snudd på hodet. Mange
ganger. Der er alle de gale tingene
gjort galt i alle år. Dette museet
fremstår i dag som den fremste
forvalteren av Norges livsløgn.
Vokterne av denne tvilsomme skatten er
også de mest ivrige i tjenesten. De
forvalter stort sett følgene av mange
fiksjoner. Intet annet.

Jeg skal ta et nytt eksempel på hvor
falsk norsk krigshistorie i
virkeligheten er. Bare et eneste ett.
For å fjerne enhver tvil om hvor stort
bedrag vi har vært utsatt for. Kall det
gjerne et nøkkelbevis. Dette bedraget
er så veldig enkelt å bevise også. Bare
du bruker sunn fornuft, er menneskelig
rasjonell og vitenskaplig noenlunde
redelig ellers.

Jeg skal altså bevise falskheten. Nok
en gang. Her og nå. I denne artikkelen.
Jeg trenger faktisk ikke så mange
historiske fakta for å gjøre det
heller. Når du kjenner teknikken som er
benyttet, skal det ikke så mye belegg
til. Ikke så mye empirisk materiale.
Bare det som er relevant for å føre
nødvendig og tilstrekkelig bevis for
det jeg hevder.

Eksempelet mitt handler om den aller
innerste kjernen av krigshistorien.  Om
selve kjernen i hele historien av de
forvirrende og tåkebelagte hendelser
som alle kriger består av. Mitt
eksempel gjelder nemlig selve krigen:

Når var Norge i virkeligheten i krig?

Svaret har ikke vært så enkelt som du
skulle tro. Om dette emnet er det
skrevet mange bøker, laget mange
utredninger, avsagt mange dommer. Det
er sagt og skrevet mye opp gjennom
tidene. Veldig mye.

En av grunnene til de mange
diskusjonene, er at dette
nøkkelspørsmålet fikk så store følger i
landssvikoppgjøret. Titusener av
mennesker ble etter krigen både dømt
til døden og til lange fengselsstraffer
for landssvik. Grunnlaget for
straffedommene var at Norge ikke hadde
kapitulert for Tyskland 10. juni 1940,
men at landet fortsatte krigen mot
Tyskland fra eksil i Storbritannia.
Hvor regjeringen Nygaardsvold holdt til
i eksil.

Norge var fortsatt i krig, selv om
kampene var slutt i Norge. Ved å gå i
tysk tjeneste eller å ha medlemskap i
Nasjonal Samling, var det begått
landsforræderi. Dette var konklusjonen.

De som ble stilt til doms, enten det
var en gammel kone og bare vanlig menig
medlem i NS fra en veiløs bygd i Sogn,
herdete norske frontkjempere for Hitler
i Tyskland, eller fortapte statsråder i
Quislings regjering, hevdet at Norge
hadde kapitulert for Tyskland i juni  
1940. De viste til kapitulasjonsavtalen
som regjeringen hadde inngått med tyske
myndigheter før den rømte landet.

Fra de tiltalte ble det hevdet med
grunnlag i folkeretten, at de kunne
slåss for hvem de måtte ønske. Når
Norge hadde kapitulert. Ingen kunne
dømmes for landssvik mot en regjering
som hadde kapitulert. Ingen kan svike
noen som ikke lenger er til. Norge var
okkupert med de formelle følger dette
hadde med grunnlag i gjeldende
folkerett. Som nasjon var Norge
kapitulert. Nordmenn kunne derfor slåss
både for briter, sovjetrussere og
tyskere, alt etter hva de måtte ønske.
Slik folkeretten klart åpner for ved et
lands okkupasjon. Dette var
argumentasjonen. Særlig fra
frontkjemperne.

De ble ikke hørt. Høyesterett og
regjeringen la nemlig til grunn at
Norge ikke hadde kapitulert. Altså det
stikk motsatte av hva Tyskland alltid
hevdet, og hva de norske tiltalte etter
krigen la til grunn for sitt forsvar.
Forholdet mellom regjeringen og
hærstyrkene ble fragmentert. I
argumentasjonen overfor norske borgere
som straffeloven ble benyttet mot. Med
det formål å dømme dem som helt synlig
hadde vært på den tapende parts side.
At de usynlige medvirket til å dømme de
synlige, er ikke relevant i denne
sammenhengen. Selv om prinsippet i
dobbeltspillet er det samme.

Norske myndigheter la til grunn at det
bare var Hæren som hadde kapitulert.
Ikke regjeringen. Følgelig heller ikke
kongeriket Norge. Forholdet mellom hær
og konge ble fragmentert med andre ord.
Det fantes ikke lenger noen sammenheng
mellom disse aktørene. I den juridiske
argumentasjonen. Kapitulasjonsavtalen
her hjemme fra 10. juni 1940, ble
dessuten forsøkt glemt så snart
Tyskland begynte å tape ute i verden.

Statsminister under krigen, Johan
Nygaardsvold og utenriksminister
Halvdan Koht, begge fra
Arbeiderpartiet, møtte endatil opp i
norske rettssaker etter krigen. Hvor de
i vitneprov hevdet hardnakket aldri å
ha sett denne kapitulasjonsavtalen
overhodet. De kjente ikke til den annet
enn fra omtale. Det hjalp ikke at de
øverste embetsmenn i
Utenriksdepartementet i de samme
rettssakene motsa sine politiske
sjefer. Embetsverket hevdet at denne
skriftlige avtalen var forelagt både
statsminister og utenriksminister, ja,
hele regjeringen. Som jo hadde bedt om
den.

Når en regjering gir en forsvarssjef
ordre om å kapitulere, er det kanskje
naturlig at den avtalen som han inngår
på regjeringens vegne, blir lest
etterpå. Det må vi vanligvis formode i
en så viktig sak. I en unntakstilstand
for landet. Selv om dette var en
regjering som stort sett bare røykte og
drakk og var notorisk upålitelig, mens
den var i London, ifølge en kvinnelig
norsk medarbeider i den britiske
etterretningen. Som for noen år siden
stod fram i Aftenposten med
sin
øyenvitneskildring fra krigsårene i
London.

Ikke noe av dette er likevel relevant
for hva jeg skal bevise. Jeg kan slå
fast at ingen er uenig i at krigen
formelt begynte 9. april 1940. I hvert
fall første gang. Da Tyskland overfalt
Norge. Både Norge og Tyskland er enig i
dette åpenbare faktum. Alle andre også.
Jeg kan også slå fast at det foreligger
to stikk motstridende syn på når krigen
formelt sluttet.

Seierherrene her hjemme hevdet at
krigen fortsatte fram til 8. mai 1945.
Da Tyskland formelt kapitulerte overfor
den allierte overkommandoen. Taperne
her hjemme hevdet at krigen for Norges
del tok formelt slutt 10. juni 1940. Da
Norge kapitulerte formelt for Tyskland
og underskrev avtale om dette. Norge
var fra den dag både faktisk og formelt
okkupert. Landet hadde også kapitulert
formelt. Med de lover som ifølge
folkeretten får virkning ved okkupasjon
og kapitulasjon.

Norske myndigheter la altså til grunn
etter krigen at Norge hadde vært i krig
hele tiden. På dette grunnlaget ble
landssvikoppgjøret gjennomført. De som
hevdet det stikk motsatte ble ikke
hørt. De ble tvert imot dømt. Dette er
fakta. Slik ble det skilt mellom gode
og dårlige nordmenn. Som det het den
gangen.

Tyske myndigheter var aldri i tvil om
at de hadde folkeretten på sin side.
Verken før krigsslutt eller etter
krigsslutt.  Men det er som kjent
seierherrene som skriver historien. I
enhver krig.

Regjeringene til Einar Gerhardsen i
1945 gjennomførte seierherrenes justis.
Det ble gjennomført et omfattende
landssvikoppgjør: Grunnlaget var at
kongeriket Norge ikke hadde kapitulert  
10. juni 1940. Bare den hæren som vi
hadde igjen i Nord-Norge hadde gjort
det, var grunnlaget. Norge hadde ført
krigen videre etterpå fra London. I
samarbeid med våre allierte.

Dette rettslige grunnlaget la både
regjeringen, påtalemakt og Høyesterett
til grunn i 1945. Det var et
rettsgrunnlag som ble holdt for sant
hele tiden overfor norske borgere. Av
både utøvende og dømmende makt. Den
lovgivende makten var da som nå,
plassert helt på sidelinjen.

Men samtidig som regjeringen hevdet
dette synet i forhold til egne
statsborgere, hevdet den samme
regjeringen det motsatte synet overfor
Tyskland. Det stikk motsatte synet. For
det fantastiske skjedde også i 1945, at
regjeringen Gerhardsen formelt
tilbakedaterte en krigserklæring mot
Tyskland til 1941!

Nå forelå det plusetlig to formelle
begynnelser på krigen. En i 1940, en
annen i 1941. Skal du trylle, må du som
regel ha to damer når du skal sage en
dame i to. Her hadde du nå to kriger.
Den siste krigstilstanden fra 1941,
måtte nødvendigvis forusette at Norge
hadde kapitulert likevel i 1940. Hvis
den hadde vært sann. Men det var den jo
ikke.

Sannsynligvis kom denne tilbakedaterte
krigserklæringen fordi regjeringen
visste at rettsgrunnlaget som den
hevdet i forhold til norske borgere var
falskt, og aldri ville holde i et
eventuelt erstatningsoppgjør med
Tyskland. Så den laget i ettertid en ny
formell krigstilstand med Tyskland. Som
den lappet over både krigstilstanden
fra 9. april 1940 og
kapitulasjonsavtalen fra 10. juni samme
år. Den nye krigstilstanden ble altså
datert til 1941. Jeg har ikke den
nøyaktige datoen for hånden.

Dette er et godt eksempel på Jens
Christian Hauge og Sovjetunionens
klassiske modus operandi. Slik
gjennomfører negative spillere
dobbeltkryssing og bedrag. I 1945 holdt
altså staten Norge et forhold for sant
overfor egne borgere, og det stikk
motsatte forhold for sant overfor
Tyskland. Med andre ord et helt annet
forhold enn hva som ble benyttet hjemme.

Norske myndigheter hadde to
motstridende prosedyrer for selve
saksbehandlingen av krigen. Med de
alvorlige følger dette skulle få. En
prosedyre overfor Tyskland, en annen og
stikk motsatt overfor nordmenn. Når det
foreligger en kontradiksjon, slik som
her, kan i beste fall bare den ene av
disse fremgangsmåtene i
saksbehandlingen være sann. Dette
følger av rasjonalitetens grunnlover. I
dette tilfelle var i virkeligheten
begge prosedyrene usanne.

At et forhold ute i verden får stikk
motsatte følger her hjemme, var også
grunnlaget for Lundkommisjonen i 1994.
Da virkeligheten ble snudd på hodet
etter den kalde krigen. Med de samme
teknikkene femti år etterpå.

Uansett hvilket syn du skulle ha på hva
som er riktig i henhold til
folkeretten, er det i hvert fall
åpenbart at begge disse to formelle
forholdene når det gjelder hva som var
den virkelige formelle krigstilstanden
for Norge under den andre verdenskrig,
ikke kunne være sanne til samme tid.
Bruddet på motsigelsesloven er
eklatant. Noe som avslører bedrag. Noe
som beviser bedrag. Dette er det
virkelig objektive forholdet i hva som
skjedde. Det objektive
gjerningsinnhold. For å bruke et
juridisk uttrykk fra strafferetten.

Det rasjonelt umulige blir gjort selv
om det er rasjonelt umulig. Norge kunne
ikke komme i formell krigstilstand med
Tyskland to ganger. Uten å ha avsluttet
en formell krigstilstand i mellomtiden.
Så også selve krigen i Norge ble
dobbeltkrysset etterpå. En
krigstilstand ble lappet over en annen.
Uten at det i virkeligheten fantes noe
årsaks og virkningsforhold mellom disse
to tilstandene. Bare en illusjon om en
slik sammenheng. Norge førte
dobbeltkrig mot samme fiende. Dette var
Norges dobbeltkrig mot Tyskland.

Ingen kan være i krig mot en fiende to
ganger uten at det er fred i
mellomtiden. Norge var det
tilsynelatende likevel. I følge det
rettslige grunnlaget til regjering og
Høysterett. Noe som av rent rasjonelle
årsaker ikke kunne være sant. Det var
så usant som det kunne bli.

Viss vi tar landsfaderen på  ordet og
legger regjeringen Gerhardsens
krigserklæring med virkning fra 1941
av, til grunn som sann og ærlig, noe
den slett ikke var i virkeligheten,
sier det seg selv  at den samme
regjeringen i hvert fall ikke kan skyte
og fengsle egne borgere med grunnlag i
handlinger som ble gjort før denne
krigstilstanden i 1941. Ikke under noen
omstendighet.  Dette er helt åpenbart.
Det må bare bli påvist eksplisitt.  

Hva du kunne gjøre etter 1941, er i
denne sammenheng ikke relevant. Selv om
du legger til grunn at alle aktører på
hvilkensomhelst side skulle ha vært
synske og forutsett hva norske
myndigheter ville finne på fire-fem år
fram i tid. I et kommunistisk spill kan
jo både krigstilstander og dødsstraffer
bli tilbakedatert. Slik at illujonene
om vilkår for straff blir oppfylt. For
norske domstoler holder det altfor ofte
med illusjoner om vilkårsdelen i
straffebud og rettsanvendelse. Bare
virkningsdelen blir da reell.

Viss du forskyver hendelser fram i tid,
og tar beslutninger på grunnlag av
dette i dag, handler du ikke på
grunnlag av fakta, men tvert om på
illusjoner. Denne teknikken benyttet
generalsekretæren i Europarådet og
lederen for Nobelkomiteen, Thorbjørn
Jagland, overfor USAs president Barack
Obama tidligere i høst. Da han delte ut
fredspris til presidenten på grunnlag
av premisser i fremtiden.

Viss du forskyver hendelser andre
veien, nemlig bakover i tid, tar du
heller ikke beslutninger på grunnlag av
fakta, men også da på illusjoner. Denne
teknikken benyttet Einar Gerhardsen og
Jens Christian Hauge overfor egne
landsmenn og kvinner under
landssvikoppgjøret i 1945. Da de
innførte lover med tilbakevirkende
kraft.

Noe som gjorde det mulig å skyte folk
på grunnlag av illusjoner om at et
vilkår i straffeloven var oppfylt.
Intet menneske kunne under noen
omstendighet vite i 1942 at de oppfylte
vilkår i straffebud som ikke fantes før
i 1945. Virkningsdelen i dette
straffebudet ble tilsynelatende likevel
oppfylt. Fordi alle domstolene handlet
på en illusjon om at vilkåret var
oppfylt. Av rasjonelle årsaker kunne
ikke dette være tilfelle. Alle ble lurt.

Det såkalte landssvikoppgjøret skjedde
følgelig på et falsum. Vilkår for
straff var ikke oppfylt i de fleste
tilfeller. Av rent rasjonelle årsaker.
Men det ble skapt en slik illusjon. Som
i virkeligheten maskerte omfattende og
systematiske overgrep. Mot veldig mange
medmennesker. I Norge. Rasjonelle
årsaker er faktisk ikke gjenstand for
diskusjon. I et sivilisert samfunn. Så
at følgene var overgrep sier seg selv.

Samme illusjonsteknikk benyttet
regjeringen Gerhardsen seg altså av
overfor Tyskland. Ved i 1945 å
tilbakedatere en krigstilstand til
1941. Dette forholdet kunne ikke være
reelt. Selv om det betraktes isolert,
og abstrahert bort fra den andre
krigstilstanden fra 1940. Forholdet er
i virkeligheten mange ganger falskt.

Feilnavigering i tid er like viktig i
magi som feilnavigering i rom.
Misdirection in time and space. Skal du
avmaskere profesjonelt
etterretningsarbeid, må du kjenne til
faget. Hvordan politisk manipulasjon
blir gjennomført. Slik at du kan
identifisere hva som har foregått.
Metodene i stormakters etterretning er
som regel hentet fra magiens svarte
bøker. Du narres til å handle på
årsaks- og virkningsforhold som i
virkeligheten ikke eksisterer. Slik var
og er spillet i den negative sektor.

Jeg har over tretti års erfaring fra
forsvars og sikkerhetspolitikk. Jeg vet
hva jeg snakker om.

Jeg har i over tretten av disse årene
vært i konflikt med en fiende som
benytter de teknikker og våpen som han
finner tjenelig til formålet. Dette er
en skruppelløs motstander. Som altfor
lenge ikke hadde vansker med å få den
norske stat til å medvirke på sin side.
Ikke minst gjennom følgene av
narrespill. Jeg lever farlig.

Det uhyggelige er altså at denne
fremgangsmåten  var hovedregelen i
landssvikoppgjøret fra 1945. Da Jens
Christian Hauge og Arbeiderpartiet til
og med maskerte eget landssvik nettopp
gjennom et narrespill av et
rettsoppgjør mot andre landssvikere.
Moskva var en smart spiller i den
negative sektor. Veldig smart.

Det sovjetstyrte statskuppet i Norge
våren 1945, var godt kamuflert. Likevel
er det er fullt mulig i stor grad å
rekonstruere hva som i virkeligheten
fant sted i ettertid. Når du kjenner
fremgangsmåten. Resultatet var at
Sovjetunionen satte inn en
marionetteregjering med Einar
Gerhardsen i spissen. Som stråmann
innad og statsminister utad. Etter
hvert også med illusjonen av å være
landsfader.

Den irrasjonelle og vilkårlige
fremgangsmåten i landssvikoppgjøret,
skapte også den redsel og terror som
var nødvendig for at befolkningen ikke
skulle stille for mange spørsmål om
makten i landet. I den kritiske fasen.
Noe som medvirket til å maskere den
skjulte sovjetiske maktovertakelsen.

Knapt noen kunne føle seg trygge. I
hvert fall ikke før de hadde funnet seg
en trygg havn i Arbeiderpartiet i løpet
av de kommende årene. Den som ikke
lager støv, må spise støv. Slik er
ville vesten. Slik er ville østen.

Stort sett var det vanlige mennesker
som ble dømt i landssvikoppgjøret. I
hopetall over hele Norge. En gammel
kone ble dømt bare for fjorten dagers
medlemskap i Nasjonal Samling høsten
1940. Hun mistet også pensjonen. Som så
mange andre. Krigsprofitører gikk for
det meste fri. I hvert fall viss de var
store nok.

Alle embetsmenn slapp i det store og
hele påtale og straff. Enten de var
dommere, politimestere, fylkesmenn,
ansatte i departement og styringsverk
for øvrig. Trosss utstrakt samarbeid
med tyskerne fra veldig mange. Selv de
som hadde forsøkt å avsette Kongen
under krigen slapp.

Alle disse juristene snudde fort kappen
etter vinden. De ble snart ivrigst
etter å straffe andre for handlinger av
samme karakter som de selv hadde vært
med på. De store tyvene hengte de små
hele veien. Slik at ingen skulle
oppdage at de selv var tyver.

Ravner hakker heller ikke ut øynene på
hverandre. Særlig juristene holdt
sammen for å berge seg selv. Jo
dårligere nordmenn de hadde vært, desto
bedre nordmenn forsøkte de nå å være.

Krigens paradoksale logikk gjorde
mennesker om til levende
kontradiksjoner. De ble i større og
mindre grad et speilbilde av den
kontradiksjon som enhver krig består
av. Slik er følgen av alle kriger. Av
alle motsigelser. Slik er følgen på
mennesket.

Krigens logikk er ikke lineær. Den er
paradoksal. Det samme er for øvrig
kjærlighetens. Samme hvor mange parter
som er innblandet.

Alle og enhver møtte seg selv i døren
som følge av denne logikken i krigen. I
virkeligheten. Dette ble bare kamuflert
så godt. Ikke minst gjennom selvbedrag.
Snart hadde Sovjetunionen et velsmurt
og lojalt statsmaskineri til å ivareta
sine interesser i Norge. Akkurat som
Tyskland så lett hadde fått fem år i
forveien.

Det sovjetiske modus operandi skulle
fra nå av styre saksbehandlingen i alle
vesentlige forhold for det utad
frigjorte Norge. Nå hadde de gode
nordmenn overtatt.

Viss du bryter motsigelsesloven som
prinsipp for arbeidet, og du holder til
samme tid et forhold for sant overfor
en part, det stikk motsatte overfor en
annen part, og på den måten
dobbeltkrysser deg fram i det politiske
og juridiske landskapet i tid og rom
langs tidslinjen, kan du gjøre hva du
vil. Kort sagt: Absolutt hva du vil.
Det finnes ikke lenger noen grenser for
hva som er mulig. For da finnes ingen
fornuft lenger. Bedraget har opphevet
såvel folkeskikk som fornuft. Enhver
moral, enhver lov kan med letthet bli
omgått. Politikk er ikke da det muliges
kunst, men det umuliges. Det samme er
jus. Ingen fast grunn finnes, bare
kvikksand.

Det finnes i virkeligheten ingen gyldig
rettstilstand i samfunnet under slike
omstendigheter. Bare makta rår. Ikke
noe annet. Bare ren og skjær rå makt.
Enda råere enn i åpen krig faktisk.
Fordi den rå makten ved hjelp av
bedrag, er maskert utad som
rettferdighet og jus. Rettsstaten er
blitt et absurd, kommunistisk
vrengebilde av en rettsstat. For alle
som blir tvunget til å forholde seg til
den.Ikke noe menneske har mulighet til
å få grep om virkeligheten under slike
vilkårlige forhold. Da kan godt
kamuflerte overgrep florere. Slik det
har gjort i Norge.

Dette er akkurat samme opplegget som
jeg i mange år var utsatt for. Akkurat
det samme. Nemlig systematisk og
forsettlig bedrag med kumulativt
tvingende følger. Hvis de kriminelle
handlingene blir mange nok, kan følgene
av disse benyttes til å fremstille
offeret som forbryter. Forbryteren som
offeret. Snu saken på hodet.

Kontradiksjonene som blir brukt i det
negative spillet, har til følge at
andre menneskers sinn blir lurt til å
oppfatte et stikk motsatt årsaks- og
virkningsforhold. Enn hva som er det
egentlige. Det virkelige. Virkning blir
snudd til årsak. Forbryteren klarer
utad overfor andre å bytte plass med
offeret. Rollebyttet skapes som følge
av illusjoner. Skapt av forbryteren.

Det menneskelige sinn er nemlig skapt
slik at det oppfatter årsak først,
deretter virkning. Nettopp denne
svakheten hos mennesket er det
magikere, bedragere, svindlere og
smarte etterretningsvesen, utnytter til
å lure oss trill rundt.

Det er også slik illusjonsteknikk
sangeren og danseren  Michael Jackson
benyttet i berømte "Moon walk". Hvor
han skaper en illusjon av å gå fremover
samtidig som han i virkeligheten går
bakover. I den magiske dansen. Bedre
kan heller ikke norsk politikk i
etterkrigstiden bli illustrert heller.
Norge var i virkeligheten en sovjetisk
måne, men skapte illusjonen av å være
USAs sol. Som følge av den magiske
dansen i skyggene. Vi gikk som nasjon
bakover. I virkeligheten. Mens vi til
samme tid skapte illusjon og inntrykk
av å gå fremover.

Denne fremgangsmåten med illusjoner til
følge, ble jeg utsatt for fra den samme
juristen som styrte Einar Gerhardsen
gjennom disse transformasjonenes
elleville dans i 1945. Pluss i alle de
mange tiårene som skulle følge etterpå.
Nemlig Jens Christian Hauge. Han var
arbeiderbevegelsens egen magiker,
kamuflert som advokat.

De politiske transformasjonene som Jens
Christian Hauge skapte i Norge som
følge av å benytte denne
bedragteknikken etter Berlin-murens
fall og sovjetkommunismens kollaps,
hadde den personlige følge for meg som
menneske, statsborger og sjefredaktør,
at jeg ble tvunget med bedrag og rå
makt. Til å bli i samsvar med disse
transformasjonene. I hver eneste
rettsstilling som jeg hadde i Norge.
Helt ned til den første menneskerett.
Nemlig retten til å leve.

En transformasjon som følge av en
kontradiksjon har videre til følge at
alt blir snudd opp ned i forhold til
før. Eller helt presist uttrykt i
samsvar med denne logikken: Livet blir
snudd ned opp. Alt skjer speilvendt.
For dem som blir utsatt for angrep med
disse konspirative teknikkene.

Disse menneskene er i en slik situasjon
dømt til å komme på den tapende siden i
revolusjonen. Som i dette tilfelle i
virkeligheten var en norsk
kontrarevolusjon mot en stor
internasjonal revolusjon. Nemlig
undetrykte menneskers stadig større
opprør i mange land i Europa. De gjorde
revolusjon mot langvarig kommuniststyre
og okkupasjon.

De frigjorde seg. Fra slaveriet. Fra
løgnene. Fra all tvangen som var en
følge av disse løgnene.

Stolt og idealistisk som alltid reiste
Norge seg mot denne verdensomspennende
bevegelsen. Ethvert håp ble knust her.
Den politiske venstresiden stod igjen
på valen som vinnere. Det gjør den ennå.

De kommunistiske lederne i
Sovjetunionen og Øst- Europa hadde ikke
lenger magemål til å skyte mennesker
for å holde på makten fra 1989 av. Noe
de ikke hadde nølt med tidligere i
historien.

Noen slik tilbakeholdenhet hadde ikke
de skjulte makthaverne i Norge. Slett
ikke. Her ble en kvinnelig ansatt på
den gamle arbeidsplassen min i
Forsvarsdepartementet, skutt senest i
1999. Foreldrene hennes gikk med samme
natten. Slik at det hele skulle bli
mesterlig kamuflert som en gårdstvist.
Narrespillet virket helt fint. Da også.

Noen år før gikk jeg fra å være et av
landets mest betrodde mennesker med
NATOs høyeste sikkerhetsklarering, til
å bli et av landets minst betrodde
mennesker. Kontradiksjonen hadde til
følge at livet mitt ble snudd opp ned.
På alle måter. På alle nivåer.

Jeg trenger nå en revolusjon andre
veien. En ny transformasjon. For å
komme tilbake hvor jeg var. Før den
særnorske kontrarevolusjonen mot
revolusjonen ute i verden fant sted.
Jeg ønsker en norsk virkelighet som er
i samsvar med den internasjonale. Med
resten av Europa i det minste.

Verken Norge eller jeg, for den saks
skyld, har godt av å leve på hodet. I
forhold til resten av verden. Dette er
en tilstand som blant annet har hatt
til følge at Thorbjørn Jagland er blitt
statsminister, senere
stortingspresident, altså formelt
nummer to etter Kongen, og nå
generalsekretær i Europarådet. Alt
dette er blant annet skjedd på disse
tjue årene som er gått. Siden muren i
Berlin ble hakket i biter.

Thorbjørn Jagland administrerer nå den
europeiske menneskerettsdomstolen i
Strasbourg. Jeg har absolutt ikke tenkt
meg dit. Domstolen er i så tilfelle
inhabil. Europa er visselig det mørke
kontinent. Fortsatt. Ingen tvil om det.
Til overmål deler den samme Jagland ut
fredspriser på vegne av Norge. I
tillegg til å være moralvokter i Europa.

Fredsprisen i år blir til og med delt
ut på grunnlag av sosialistiske
illusjoner. President Barack Obama får
Nobels fredspris på grunnlag av
premisser som Jagland og Nobelkomiteen
har forskjøvet fram i tid. Veldig langt
fram. I beste fall. Tildelingen er
skjedd ved hjelp av en bedragersk
teknikk. Som følger krigens paradoksale
logikk. Ikke fredens. Norge gjør det på
sin måte. Det skal være sikkert.

Den personlige erfaringen min med
Jagland som menneskerettighetenes store
beskytter, er ikke særlig gode. Det må
jeg si. Jagland var ikke vennen min før
heller. Men jeg kjente ham godt. Fra  
politikken. Jagland var faktisk i stand
til å tenke nytt. En stund. Men det er
lenge siden. I grunnen har jeg vært med
på det meste. I norsk politikk på
toppnivå. Jeg vet hva det vil si å tape.

Langt bedre gikk det altså for slike
som Thorbjørn Jagland. I norsk politikk
på nitti-tallet. Han ble benyttet som
norsk kontrarevolusjonsleder. Jagland
ble transformert til statsminister som
følge av kreftene som samtidig hadde
til følge at jeg ble transformert
motsatt vei som menneske og politiker.
Gjennom den samme store politiske
kontradiksjonen som ble laget her i
landet. I dette spillet i negativ
sektor. Hvor årsaken egentlig er en
illusjon. Mens følgene er reelle.

Dynamikken var en følge av krigens
paradoksale logikk. Som kontradiksjoner
uvilkårlig bringer med seg i full
ufoldelse. Mens narrespillet holdt på
her hjemme gjennom hele nitti-tallet.
Desto flere som ble narret til å handle
på usanne premisser, jo mer skjulte
følgene av disse handlingene deres, hva
som i virkeligheten hadde funnet sted i
fortiden. Det skjedde en kumulativ
kamuflering av historien om den kalde
krigen. Hva som reelt sett var
foregått. Dette igjen kamuflerte også i
enda sterkere grad hva som i
virkeligheten var skjedd under den
andre verdenskrigen og etterpå her til
lands.

Dette var et pyramidespill av
usannheter. Med en skikkelig stor
pyramide som resultat. Men den norske
pyramiden var snudd på hodet. Den var
speilvendt. Så byggverket av løgner ble
bare større og større. En snudd
pyramide utvider seg på toppen. Stadig
mer. Noe som ennå skjer her til lands.
Stanser vi ikke denne byggeprosessen,
blir vi snart begravd i vrakhaugen av
den nasjonale livsløgnen som vi drømmer
oss bort i. Da kan vi fort befinne oss
i gravkammeret også. Levende. Sammen
med den døde faraoen.

Maskeringen av historien skjedde ved
sofistikert bedrag. Maskeradaen var
særlig intens på nitti-tallet. Følgene
av dette bedraget var at folk ble
narret til i stadig større grad å
tildekke den historiske virkeligheten.
Både i fortid og samtid.

Motstandere i det politiske spillet
mellom øst og vest byttet plass. Slik
det kan skje i alle kriger. Med enten
vinnere eller tapere. Som følge av den
paradoksale logikken som virket i det
politiske livet i disse dramatiske
årene. Ekstreme utslag får du i
ekstreme situasjoner. Det virkelig
ekstreme utfallet her i Norge etter
sovjetkommunismens fullstendige
kollaps, var at dette rollebyttet
mellom politiske motstandere ikke
skjedde. Når venstresiden i forsvars-
og sikkerhetspolitikken tvert om fikk
nakketak på høyresiden i denne
prosessen, er det åpenbart at noe ikke
kunne stemme. Det gjorde det heller
ikke. Dette utfallet kom som følge av
narrespill. Det rasjonelt umulige ble
gjort selv om det var rasjonelt
umulig.  

Følgene var motsatt av hva de ellers
ville ha vært. Hvis ikke stadig flere
og til slutt alle og enhver var blitt
narret til å handle og beslutte på en
negasjon av den kalde krigens utfall.
Noe som skapte en illusjon av et
rollebytte. I Norge skjedde i
virkeligheten en kontrarevolusjon mot
revolusjonen ute. Mens alle trodde de
hadde vært med på en gjennomgående
revolusjon i Europa.

Særlig venstresiden her hjemme trodde
at den gjorde det stikk motsatte av hva
den egentlig gjorde. Oppgjøret som
venstresiden holdt med fortiden i Norge
var i virkeligheten en reaksjon mot
oppgjøret som undertrykte mennesker
ellers i Europa holdt med forhatte
kommunistregimer. I realiteten var det
som skjedde i Norge reaksjonært. Dypt
reaksjonært.

De to revolusjonsformene ble forvekslet
som følge av den konstruerte
kontradiksjonen som her listig ble lagt
til grunn for saksbehandlingen. Som
følge av spill i den negative sektor.
Som følge av den politiske regien fra
skyggene. Folk flest ble lurt til å
oppfatte et stikk motsatt årsaks- og
virkningsforhold. Enn hva som var det
egentlige.

Det helt grunnleggende i dette
kommunistiske bedraget er å snu ethvert
forhold og enhver sak som følger av
dette forholdet, på hodet og narre
andre til å handle på dette usanne
grunnlaget. Noe som altså igjen skjedde
da den kalde krigen i Norge var slutt.
Alle ble forvirret og handlet feil. Å
måtte forholde seg til godt forberedte
kontradiksjoner fra en motstander som
bedriver forsettlig bedrag på denne
måten, er å slåss mot vindmøller.

Bedraget var ekstremt. Like ekstremt
som etter den andre verdenskrigen i
Norge.

Forrige århundre var ekstremismens
tidsalder. Fra begynnelse til slutt.
Ute i Europa var denne motsigelsen
høyst reell og slett ikke falsk. Da
revolusjonen mot kommunismen toppet
seg. Folket dobbeltkrysset til slutt de
sosialistiske regimene ut av
politikken. Kontradiksjonen avspeilet
virkelige politiske forhold. Følgene
også.

Sovjetunionen ble for eksempel
dobbeltkrysset ut av historien. Av
Russland. Som følge av at Boris Jeltsin
erklærte Russland som selvstendig land.
Noe som utelukket Sovjetunionen. For
all evighet. Jeltsins handling var i
realiteten et indirekte svik mot Sovjet.
Noen ganger er det greit å tenke klart
når historiske fenomener skal beskrives.

I Norge var forholdet stikk motsatt.
Her var grunnlaget for motsetningen
nemlig fiktivt. Bånn falskt for å si
det rett ut. Her ble alle og enhver
narret til å handle på en negasjon av
den kalde krigens utfall. Ikke minst
Stortinget. Med den følge at taperne i
virkeligheten dobbeltkrysset vinnerne,
og følgelig kom vi ut med stikk motsatt
resultat enn hva som var realiteten i
utlandet.

Grunnlaget var falskt. Bare følgene var
virkelige. Faktisk grusomme for noen av
oss. Her i Norge byttet ikke partene i
virkeligheten plass som følge av
utfallet av den lange kalde krigen
internasjonalt. Slik det skjedde ute.
Det var bare skapt en slik illusjon. En
oppfatning av et årsaks- og
virkningsforhold som ikke eksisterte i
virkeligheten. Som det ble handlet og
besluttet ut fra. Tro er en
disponerende egenskap. Magikere kan få
folk til å gjøre det utrolige.

I det virkelige livet hadde det faktum
at stadig flere ble narret til å handle
på negasjonen av den kalde krigens
utfall, den kumulativ følgen at
vinnerne her hjemme ble undertrykket av
taperne. Usannheten utelukket
sannheten. I motsetning til i andre
land, hvor det ble handlet på et sant
grunnlag. På bakgrunn av klart
observerbare fakta. Ikke på fiksjoner.
I andre land utelukket sannheten
følgelig usannheten.

Nå beskriver jeg ikke subjektive
forhold, men objektive. Virkeligheten
er ikke et spørsmål om meninger. Jeg
gjør rede for objektive hendelser. Hva
som i virkeligheten hendte. Såvel ute
som hjemme.

Det bestående regimet her i Norge
lyktes i å dobbeltkrysse vinnerne av
den kalde krigen her hjemme ut av det
politiske livet. Eller til et liv som
opposisjonelle. Dette skjedde i strid
med enhver rasjonell lov. I konflikt
med enhver tankelov. På grunnlag av en
konstruert og falsk kontradiksjon
hendte dette. Ikke på grunnlag av en
virkelig og sann kontradiksjon. Slik
tilfellet var i andre land.

Dynamikken som jeg beskriver, spiller
seg ut i alle revolusjoner. Slik det  
også gjør i kontrarevolusjoner. Selv i
en isolert kontrarevolusjon som her.
Mot en revolusjon et annet sted i
verden. Krigens logikk gjør sitt i
begge tilfeller. Noen jubler. Andre
gråter.

I Norge skjedde dette speilvendt i
forhold til utlandet. Fordi fundamentet
var usant. Grunnlaget var kort og godt
en løgn. En kommunistisk løgn. En
klassisk sådan.

Slik virket narrespillet. Slik var
følgene.  De siste ble de første.
Følgelig ble de første også de siste.
Taperne av den kalde krigen ute i
verden fremstod som vinnerne her
hjemme. Mens vinnerne ute i verden var
de store taperne. Her hjemme. Stikk
motsatt med andre ord. Av hva som var
tilfelle internasjonalt. Alt hadde
skjedd på bakgrunn av et komplett
falsum. Men følgene var virkelige nok.

Kontrarevolusjonen i Norge var blitt
kronet med suksess. En storslagen seier
for de hjemlige kontrarevolusjonære. De
virkelige reaksjonære. Med et stadig
mer utadvendt godhetsregime med flust
av oljepenger til følge. I forhold til
resten av verden. Ingen sanne engler er
imidlertid født i helvete.

De gode nordmenn fra gamle dager hadde
ikke tapt. De hadde tvert om befestet
stillingen. Med stadig flere
tilhengere. I en overveldende seier
tuftet på løgner. Pluss følgene av
disse løgnene. Pluss rå makt i det
skjulte. I skyggene.

Jens Christian Hauge var da blitt langt
over åtti år. Hjernen var likevel
sylskarp. Bedrag kamuflert som jus var
virkelig noe han kunne. Den langt yngre
høyrehånden hans, advokat Johan Fredrik
Remmen, var etter hvert opplært i disse
avanserte kommunistiske
manipulasjonsteknikkene. Remmen gjorde
derfor det meste av grovarbeidet ute i
felten. For ham som ble kalt gamlingen
i advokatfirmaet Hauge & Co.

Jens Christian Hauge var den unge
mannen som begynte som negativ spiller
for de tyske nazistene i begynnelsen av
krigen. For å snu kappen og fortsette
det samme spillet hos seierherren
Sovjetunionen. Da tyskernes krigslykke
snudde.

I motsetning til Henry Rinnan i
Trondheim, arbeidet neppe Jens
Christian Hauge for den sivile tyske
sikkerhetstjenesten. I hvert fall ikke
bare. Men for den militære, Abwehr. Som
hadde ansvaret for tysk kontraspionasje.

I Oslo var det viktig for tysk
etterretning å lure andre lands
etterretningsvesen, og den norske
eksilregjeringen i London, til å
forholde seg til en falsk
motstandsleder. Oslo var jo
hovedstaden. Trondheim var det ikke.
Når du kjenner mye av dette dype
spillet, er det faktisk ikke så
vanskelig å tenke seg til hva som
skjedde i Norge under krigsårene.

Jeg har temmelig klart for meg
strukturen i hva som i virkeligheten
fant sted under og etter krigen. Hvilke
bevegelser som i hovedtrekk ble gjort
bak magikerens røk. Bak de utallige
speilene og abrakadabraene. Kan du
avlede publikums oppmerksomhet, kan du
marsjere en elefant over scenen uten at
publikum merker det, sier en av CIAs
tidligere illusjonister. Jeg ser nå
godt sporene av denne elefanten som ble
marsjert over scenen i dette
skuespillet som kalles norsk historie.

Fra som ung mann levde altså Jens
Christian Hauge
fullt og helt som
profesjonell bedrager. Bak en maske som
den absolutt mest patriotiske og
ansvarlige gode nordmann. Hauge hadde
til og med gullhjelm på. I tillegg til
masken. Han har den ennå. Fra graven.

Hauge klarte til og med å bedra det
norske folk om selve krigen. Ikke en
gang det faktum at Norge var i krig med
Tyskland unnlot han altså å gjøre
falskt. Falsk i ett, falsk i alt. "For
et liv - og for et menneske!" Og for et
land. Som deler ut fredspris til andre.
Attpåtil. I det minste deler vi ikke ut
flere av den samme fredsprisen til den
samme personen til samme tid. Med stikk
motsatte begrunnelser. Dette er i hvert
fall et fremskritt. Noe slikt hadde
imidlertid vært fullt mulig. Når brudd
på motsigelsesloven er selve
hovedregelen i den offentlige
saksbehandlingen. I vesentlige saker.
Slik det har vært her i landet.

Den som skal motbevise meg i denne
fremstillingen av Norges krigshistorie,
attpåtil kjernen i denne, nemlig
sannheten om selve krigens begynnelse
og slutt, må oppheve motsigelsesloven i
argumentasjonen. Noe annen måte finnes
ikke.

Men de som da kaster Aristoteles over
bord, for eventuelt å berge seg selv og
egen historie, kaster samtidig alt
grunnlag for rasjonalitet samme veien.
Med den følge at selve fundamentet for
sivilisasjon og menneskehetens
eksistens ikke lenger gjelder. Da er
det heller ikke noe fornuftig grunnlag
for noe demokrati heller. Verken før
eller siden. Her i Norge.

Filosofi er å søke etter enhet i
mangfoldet. I analysene mine av
etterkrigstiden har jeg ikke funnet
noen slik enhet. Bare fragmenter. Som
følge av brudd på
kontradiksjonsprinsippet.

Konsekvente og konsistente brudd på
motsigelsesloven var det jeg fant i
mangfoldet. Dette var historiens
kraftlinje i Norge. Alt var pill
råttent. Særlig det som før hadde
fremstått utad som selve kjernen. I hva
som var blitt oppfattet som vestlige
verdier. Så var himmelretningen i
virkeligheten den stikk motsatte.

Pill råttent var det jeg fant
istedenfor enhet. Under alt villniset.
Under alt buskaset. På de gjengrodde
stier. Hvor også jeg nå er gått. Med
mine varige svekkede sjelsevner.

Sjel som begrep er for øvrig bare en
illusjon. En religiøs sådan. Mennesker
har i virkeligheten en hjerne, og som
følge av den et sinn. Dette er alt vi
har. Til å tenke og føle med. Til å bli
lurt med. Til å lure andre, til å lure
oss selv. Trill rundt, om så er.
Værsågod, her har du Homo sapiens.

Norge er i sannhet for godt til å være
sant. Bare dette for så vidt enkle
beviset om dobbeltkrigen mot Tyskland
som jeg trakk fram i begynnelsen av
artikkelen, viser med all tydelighet
fremgangsmåten som har ført nasjonen
til å fremstå som for god for denne
verden. Mens sannheten i virkeligheten
er stikk motsatt.

I dette notoriske dobbeltspillet ligger
en ufattelig ondskap gjemt. Den skader
ikke bare andre. Denne ondskapen skader
også oss selv. Vi har en arv fra både
Adolf Hitler og Josef Stalin som vi må
se til å gjøre noe med. Vi kan ikke
leve i selvbedrag for alltid.



(Publisert 14. november 2009)



Les også artikkelen "Menneskerettigheter, rehabilitering og Nobels
fredspris

Les mer, "Møte med Don Quijote, Judas og La Cosa Nostra"

Tilbake til hovedsiden
NORGES DOBBELTKRIGER:  Hva som
skjedde under og etter verdenskrigen, er
i årenes løp blitt manipulert til det
ukjennelige. For å tjene  herredømmet og
stråmenn som tok over etter tyskerne.  
Følgen er at generasjoner av norske
kvinner og menn  har bygget landet på
nasjonale løgner. Vi gjør det ennå. Vi har
ikke en gang begynt å rive murene fra
vår egen fortid. Selv tjue år etter
Berlin-murens fall.

Dette kjente bildet fra Akershus festning
gir inntrykk av at Tyskland kapitulerte i
mai 1945 overfor Hjemmefronten og
Norge. Dette skjedde ikke i virkeligheten.
Norge hadde kapitulert overfor Tyskland
fem år tidligere. Tyske myndigheter
kapitulerte ikke overfor noen som hadde
kapitulert overfor dem før. Det ville ha
vært rasjonelt umulig under enhver
omstendighet:

Ikke kunne disse tyske offiserene heller
vite i 1945, at de også hadde vært i krig
med Norge fra 1941 av. I tillegg til krigen
fra 1940. Det var menneskelig umulig å
vite. For den siste krigstilstanden oppstod
ikke før langt senere i 1945. Et halvt år
etter dette bildet. Da regjeringen
Gerhardsen la til grunn krigstilstand
overfor Tyskland med tilbakevirkende
kraft fra 1941 av. Norge førte dobbeltkrig
med Tyskland med andre ord.

Slike forviklinger oppstår som følge av
systematisk bedrag. Ikke minst i ettertid.
Norge er i alle viktige forhold blitt styrt
ved hjelp av narrespill etter at tyskerne
forlot landet.  

De tyske styrkene overga seg til britiske
styrker i Norge. Etter at Tyskland hadde
kapitulert overfor de krigførende allierte
styrkene. Som stort sett bestod av
Russland, Storbritannia og USA: Dette er
sannheten.

Tryllekunstneren David Copperfield
narrer folk til å tro at han kan gå
gjennom den kinesiske mur. Vi som det
norske folk har falt for hans type magiske
grep  Vi har nemlig falt for illusjonen av å
gå tvers gjennom Berlin-muren. Uten å
rive den.  Dette var følgene av
myndighetenes saksbehandling av
forholdene etter den kalde krigen i Norge.
Etter at muren falt i Berlin i 1989.
Lundkommisjonens arbeid fra 1994 og
utover hvilte på et grunnleggende magisk
grep i politikken. Taperne av den kalde
krigen ble benyttet til å dobbeltkrysse
vinnerne ut av politikken. Eller til en
underordnet rolle.

Å snu følgene av  virkeligheten her
hjemme på hodet i forhold til hvordan
virkeligheten var ute i verden, er nemlig
intet annet enn å saksbehandle en
illusjon. Akkurat dette trikset fra
klandestin virksomhet ble benyttet i
Norge. Det norske folk ble lurt ved hjelp
av illusjonen. Som ble laget av en smart
kontradiksjon. Av en konstruert
motsigelse.

I klassisk stil gjorde Jens Christian Hauge
selve utfallet av den kalde krigen falskt
også. Forhold og sak ble snudd på hodet i
Norge. Med tilsvarende følger. Hauge lot  
stråmannenThorbjørn Jagland narre
Stortinget i 1994. Samme mann ble
benyttet som statsminister senere i 1996,
og til straks å skade førstelinjeforsvaret
vårt så mye at bedraget aldri ble avslørt.

En grunnleggende mafiaregel er å dra
slangen ut av hullet med annen manns
hånd.
.
Statsminister Jagland knakk nemlig
ryggen på sikkerhetspolitiet. I en svært
sårbar tid for nasjonen. Han stanset
politiets etterforskning høsten 1996. Han
gjennomførte en utrenskning av ledelsen
i sikkerhetspolitiet ved hjelp av de samme
metoder som ble benyttet i
utrenskningen av meg. Akkurat samme
opplegget. Jagland rensket også ut
justisministeren, Grete Faremo.
Fremgangsmåten har jeg identifisert
grundig i eget tilfelle. KGB-teknikk ble
brukt for å stanse etterforskning av
nettopp KGB og østtyske Stasi i Norge.
Snakk om å sitte med bukta og begge
endene i et land.

Følgen var at det var fritt fram for videre
utenlandsk innblanding og spionasje i
Norge. Det gamle systemet bestod. Ene og
alene for disse handlingene venter det
noe helt annet for Thorbjørn Jagand som
norsk statsborger enn fredspris. Hvis
Norge skal bli gjenopprettet som
troverdig rettsstat.

Følgene av den kalde krigens endelikt ble
saksbehandlet motsatt av Norge i alle
organ i NATO enn her hjemme. Denne
alliansen som landet utad var en del av.
NATO ble nettopp til for å demme opp for
sovjetkommunismen. Norge tok ingen
initiativ innenfor NATO til å granske
arbeidet til alliansens sikkerhetstjenester
for eksempel. For å stemple dem som
ulovlige hvis de hadde hatt et øye til
kommunistiske nettverk og potensielle
femtekolonister.

Heller ikke forsøkte Norge å stanse NATO
i å finne ut av hva som var skjedd under
den kalde krigen. Da de hemmelige
arkivene i blant annet Øst-Tyskland ble
tilgjengelige. En slik kvalitetssjekk av
hvor god demningen mot kommunismen i
virkeligheten hadde vært under den
kalde krigen, ble jo stanset med
stalinistiske metoder og stor dramatikk til
følge her hjemme i Norge høsten 1996.
Norge forsøkte seg heller ikke på en
sovjetisk utrenskning av ledere i NATOs
sikkerhetsorganer. Slik det ble gjort her
hjemme. I det hele tatt oppførte vi oss på
en helt annen måte ute enn hjemme.
Ingen korrelasjon finnes mellom Norges
saksbehandling i forhold til NATO og
saksbehandlingen overfor norske
borgere og myndighetsorgan. Noen slik
sammenheng er selvfølgelig ikke mulig å
finne når vi her hjemme snudde utfallet
av den kalde krigen på hodet i forhold til
hva som skjedde i utlandet.

Så også den kalde krigen var Norges
gjennomførte dobbeltkrig. Til siste slutt.  
Akkurat slik verdenskrigen hadde vært
det femti år før. Norge hadde nemlig en
prosedyre for håndteringen ute, og en
stikk motsatt prosedyre for
saksbehandlingen hjemme. Norske
myndigheter holdt et forhold for sant
overfor omverdenen, samtidig som de
holdt det motsatte forhold for sant
overfor egne borgere. Denne
kontradiksjonen lurte alle.

Begge prosedyrene kunne ikke være
sanne. I beste fall kun en av dem. I dette
tilfellet var det saksbehandlingen
hjemme som var falsk. Med andre ord var
nødvendigvis også den samlede
saksbehandlingen falsk og bedragersk .
Av den kalde krigens slutt.

Norge fragmenterte et entydig utfall av
den kalde krigen, og la i stedet til grunn
en tvetydighet. Et absolutt entydig og
positivt forhold ble gjort til en tvetydighet
ved å gi forholdet en samtidig negasjon.
Så ble folk og myndigheter narret til å
handle og beslutte på grunnlag av
forholdets negasjon. I en slik verden
snudd på hodet kan den store skurken
manipulere omgivelsene til å sette i gang
etterforskning av politiet. I stedet for
skurken. Snu forholdet mellom forbryter
og politi opp ned.

Om overvåklingen som politiet hadde
gjort under den kalde krigen var lovlig
eller ikke, er i denne sammenhengen
ikke relevant. Dette er absolutt irrelevant

Med denne kontradiksjonen ble det mulig
å gi den kalde krigens utfall stikk
motsatte følger her hjemme enn det som
var tilfelle internasjonalt. Stortinget ble
narret til å legge til grunn en negasjon av
den kalde krigens utfall. Da det
oppnevnte Lundkommisjonen i 1994.
Hvor realiteten i mandatet var å
etterforske politiet. I stedet for skurken.
Som hadde gjort det nødvendig med et
politi i utgangspunktet.

Fra da av rullet snøballen stadig fortere
utover nitti-tallet. Den ble stadig større.
Men snøballen rullet stikk motsatt vei
enn Stortinget egentlig hadde tenkt seg.
Hvorfor? Fordi politikerne var narret til å
handle på grunnlag av forholdets
negasjon. Allerede i første vedtak i
saken. Lurt trill rundt allerede da.

De kumulative følgene av illusjonen som
denne negasjonen utgjorde, skapte en
bortimot perfekt dekkoperasjon. Da
stadig flere ble narret til å handle på
dette grunnlaget. Med effekt helt fram til i
dag. Gjennom denne kontradiksjonen ble
tap ute snudd til seier hjemme.

Usannhet utelukker sannhet. Like mye
som sannhet utelukker usannhet. Dette
følger av kontradiksjonsprinsippet.
Rasjonalitetens grunnlov.

Handlingsmønsteret går igjen i år etter
år. I tiår etter tiår. Vårt modus operandi
er kommunistenes. Signaturen er tydelig.

Norge avsluttet altså den kalde krigen
ved hjelp av klassisk kommunistisk
manipulasjon i politikken. Ved hjelp av
solid KGB-arbeid. Noe som i seg selv viser
hvilken side som landet i virkeligheten
hadde stått på. I den lange ideologiske og
militære dragkampen mellom øst og vest.

Norge var en trojansk hest  for
Sovjetunionen i NATO. Dette er
sannheten. Saksbehandlingen var en
følge av dette faktum. Norge var i kald
dobbeltkrig. Norge var en nasjonal
kontradiksjon i forhold til andre land. Mot
Sovjetunionen på den synlige overflaten.
Mot USA under den synlige. Det siste var
det egentlige forholdet. Som selvfølgelig
styrte hele det store negative spillet. I
forhold til USA, Storbritannia og resten
av NATO, var Norge i virkeligheten  en
simpel forræder.

Norge kan nok være et lite land, men det
var en diger og godt kamuflert spion. Midt
i heteste spenningsfeltet mellom øst og
vest.

Norge fremstod som venn, men var i
virkeligheten en fiende. Eller omvendt
formulert: Norge var i virkeligheten en
fiende, kamuflert under illusjonen av å
være venn. I det atlantiske samarbeidet
om forsvaret av Vesten. Den vestlige
demningen mot kommunismen hadde
hull allerede under  byggingen.

Bedrag har vært vårt bumerke på
internasjonal politikk. I virkeligheten.
Dette er ikke noe godhetsregime. Snarere
stikk motsatt. I sosialismens navn mistet
hundre millioner mennesker livet i det
forrige århundre. Vi var en del av denne
sosialistiske bevegelsen. Vi tilhørte en
drøm som ble til et mareritt.

I realiteten står den kommunistiske
muren urørt her hos oss. Sammen med
andre skampletter og historiske murer
tidligere i denne unge nasjonens liv.
Ingen har ennå betalt noen pris for
lureriet  og sviket. Av et helt folk.

Pluss av tre konger. Norge er et
kongedømme. Viss monarken allierer seg
med folket, kan det være et visst håp om
å kunne ta et oppgjør med det
russiskinspirerte SV-seminaret som i dag
utgjør eliten i Oslo. Som undertrykker
sannheten for å berge seg selv. Vi er jo
narret til å handle feil alle sammen. Vi
som har hatt ansvarlige stillinger i denne
staten opp gjennom årene. Habiliteten
vår er ikke særlig god. Det er en
menneskelig innskytelse å dekke over
egne feilsteg når vi er blitt utsatte for
bedrag.

I tillegg til svik av folk og konge ble våre
allierte sveket. Sviket er faktisk så stort
at USA og Storbritannia neppe er
interessert i å fortelle om det en gang. I
hvert fall ikke alt. De har vært innom et
politisk bordell og blitt robbet.

Den som ikke har vært på horehus og
blitt grundig loppet, har ikke de praktiske
forutsetninger og erfaring til å forstå
hvordan Arbeiderpartiet og Norge er blitt
styrt etter krigen. I virkeligheten. Slik det
er skjedd. Fra bakrommet.

Du kan komme langt i det politiske liv.
Viss noen i skyggene hjelper deg fram
med bedrag. Eller med sterke armer og
dop. Eller med gift og pistol. I sovjetisk og
russisk etterretning er gift et like naturlig
våpen som revolver.

Slik den politiske virkeligheten var i
Norge, sier det seg selv at gift i ulike
former er blitt benyttet mest her. Ellers
ville den reelle situasjonen i Norge lettere
ha blitt eksponert og avslørt. Både
overfor NATO og befolkningen
innenlands. Maskerte drap er å
foretrekke. Hjerneblødning er for
eksempel en klassisk kommunistisk
dødsårsak. Psykiatrien kombinert med
dop er også benyttet. Sannsynligvis i et
veldig stort omfang.

Tiden bør likevel være inne. For å skrelle
løken. Her hjemme.

Vi er nemlig blitt bedratt. Vi har til og
med bedratt oss selv. Noe så grundig. Det
er bare å ta hakkene fatt og gå løs på det
hjemlige byggverket som symboliserer
sosialismens følger: Slaveri og ufrihet. I
ulike sofistikerte former. Tvang, løgn og
bedrag.  Her i landet som oftest maskert
som høyverdig jus. Noe som gjør  følgene
av de kommunistiske illusjonene ekstra
usmakelige og avskyelige.

Så hakk løs. Bruk gjerne slegge. Så også
Norge kan leve i sannhet.

Trøsten for nordmenn er at Norge neppe
er det eneste landet i Vest-Europa som er
lurt trill rundt i dette geniale sovjetiske
og russiske spillet i negativ sektor. En
amerikansk historiker kaller Europa for
det mørke kontinent. USA har nå trolig
fått bekreftet sine verste antagelser fra
den kalde krigen. Om at det eksisterte et
opplegg for perfekt bedrag fra
Sovjetunionen. Et opplegg som trengte
gjennom selv de beste forsvarslinjer.
Både hos mennesker og land.

Det gjorde det nemlig. Jeg har identifisert
teoriene bak spillet. Fremgangsmåten går
igjen. Fra mikro til makronivå. Alle bitene
i puslespillet er lagt på samme måte.
Enten disse bitene er små eller store.
Med den følge at små og store bilder er
usanne. Også det virkelig store bildet.

Alt er gjort speilvendt. Følgene som har
skapt det store bildet, kan ikke være
sanne. Av rasjonelle grunner. De skaper
bare denne illusjonen.

Jeg har selv overlevd å bli utsatt for
massive angrep med disse
bedragteknikkene. Men jeg har beholdt
evnen til å fremstille kompliserte
budskap enkelt. Så jeg kan fortelle så alle
kan forstå. Om hva som i virkeligheten er
skjedd i Norge og andre land.

President Ronald Reagan hadde rett da
han karakteriserte Sovjetunionen som
ondskapens imperium.

Sovjetunionen var til og med så djevelsk
dyktig at imperiet klarte å snu Vestens
sikkerhetssystemer. Til å virke stikk mot
sin hensikt. Til fordel for fienden. Vesten
finansierte følgelig en stadig større
etterretningsoperasjon mot seg selv. Slik
det skjedde i Norge.

Diskusjonen i Arbeiderpartiet og den lille
andedammen vår om FrP-koden, er
ganske kjedelig. Lite relevant for landet i
tillegg. For duellene om denne koden er
basert på illusjoner. Koden finnes ikke.
Det er derimot langt større dimensjoner
over Ap-koden. Den er basert på
virkelighet. Koden finnes.

Koden er nemlig i sin kjerne den samme
som KGB-koden. Sovjetunionen og
sosialismens skjold og sverd. Selve
nøkkelen til det mørke skattkammeret. Så
da blir med ett diskusjonen mer
interessant. Mer relevant. Litt større
også. Med ditto betydning for Norge.

Å slå et slag for friheten, gjør at en
kvinne eller mann kan gå litt mer
høyreist  - og løfte hodet litt høyere. Så
lenge vi kan, må vi gjøre det.

Også som nasjon.
Her kan du lese selve
kapitulasjonsavtalen mellom Norge og
Tyskland fra juni 1940
"Alle sannheter er lette å forstå
straks de er oppdaget. Poenget er å
oppdage dem."

Galileo Galilei
Hvem bør kaste steiner?

"Dette spørsmål har hatt en
underlig aktualitet helt siden
tyskernes kapitulasjon. Det kunne
skrives lange og eiendommelige
kapitler om spørsmålet. Her skal
bare siteres et enkelt tilfelle som
har fått betydelig publisitet
gjennom lengre tid.

Arbeiderpartirepresentanten Versto
fra Telemark kritiserte engang i 1947
i Odelstinget at krigsrettsaken i
anledning kapitulasjonen på
Heistadmoen ikke var kommet fram.
Han var tydelig fortørnet over at de
som ikke hadde vært kjekke i 1940
ikke var blitt dømt.

Senere ble det opplyst at Versto
som var kommet til Elverum som
stortingsmann 10. april 1940, uten
noen spesiell grunn hadde rømt til
Sverige en av de følgende dager.
Han hadde ingenting å bestille i
Sverige og det var selvfølgelig
ikke større fare for ham enn for
alle andre stortingsmenn.

De fleste andre stortingsmenn
reiste hjem og tok den skjebne
som ventet dem i det okkuperte
Norge, men Versto flyktet. Hvis
han, til tross for at han ikke var i
den tjenestepliktige alder, hadde
meldt seg til kamp på den
nærmeste front, så hadde det
vært betydelig mer betimelig at
han gikk til rette med folk som
han syntes var mindre modige.

Den samme mann hadde også en
annen episode. I desember 1945
kritiserte han i Stortinget det
forhold, at folk som hadde vært
medlem i herredsting i
okkupasjonstiden og ikke
utrykkelig protestert mot
bevilgninger til Den Norske
Legion, hadde sluppet noen påtale.

Senere ble det opplyst at han selv
hadde vært tyskerarbeider i
krigstiden. Han har riktignok
unnskyldt dette med at han hadde
bruk for dette arbeid som
kamuflasje for illegalt arbeid, men
likevel. Så ganske annerledes
hyggelig det skulle vært i Norge
etter frigjøringen, hvis folk i sin
alminnelighet hadde husket den
gamle bestemmelse om hvem det
er som skal kaste steinene."

Fra boken "Dømmer ikke" av
major O.H. Langeland, tidligere
Milorgsjef i Oslo, Forlaget Heim
& Samfund A/S, 1948
"Å være i Henry Rinnans
nærvær var som å ha en fot i
kvikksand til enhver tid. Jeg
måtte hele tiden være årvåken"

"Jørgen"
medlem av Rinnans bande i Trondheim












Henry Rinnan var blant tyskernes
negative spillere i Norge under krigen.
Han narret godtroende nordmenn til å
begå svik mot sine landsmenn. I
motsetning til hva som var
hovedregelen i de tyske
sikkerhetstjenestenes spill i den
negative sektor, nøyde ikke Rinnan seg
med å lure andre nordmenn ved bare å
fremstå som motstandsmann. Slik at
han kunne angi dem som arbeidet for
briter og sovjetere til tyske myndigheter
uten å bli oppdaget selv.  Noe som
ellers var alfa og omega i dette
hemmelige spillet.

Rinnan brøt grunnleggende regler i
etterretningsarbeid.
Han var sadist og
fulgte nemlig selv opp ofre, torturerte
og drepte dem.
Rinnan ble dermed den
eneste av de store norske negative
spillerne som ble tatt etter krigen. De
som ble benyttet andre steder i landet,
ble aldri avslørt.

De aller farligste av nazistenes norske
medhjelpere, kunne skjule fortiden.
Blant annet ved å jakte på nazister som
var mindre enn dem selv. Slik skapte de
seg et respektabelt ytre og patriotisk
omdømme.

Å opptre slik i større eller mindre grad
er faktisk en menneskelig følge av
kriger. Fenomenet var svært utbredt i
Norge under og etter krigen. Ikke minst
i Stortinget og Høyesterett. Ved å
angripe andre, skjuler du lettere egne
feil. Ved å angripe andre for å ha gjort
det samme som deg selv, skjuler du
fortiden din enda bedre.

Mennesker skifter med tidene, men
selve mennesket er akkurat det samme.
Alltid.

Rinnan hevdet selv at han avslo et
tilbud om å gå over til KGB og
Sovjetunionen. Da det var klart at
Tyskland kom til å tape krigen. Henry
Rinnan ble dømt for landssvik og
henrettet.

"Hvem som sjarmerer hvem når løver
møtes, og hvordan det skjer, kan jo
alminnelige dyr ikke vite", skrev Jens
Christian Hauge i boken "Mennesker"
fra 1989. Året da Berlin-muren falt.

Hauge var maktens ansikt i Norge. Han
fylte alle rom som han kom inn i.  Han
var krigshelten. Jens Christian Hauge
ble dyrket som en gud.

Jens Christian Hauge var en dyktigere
spiller i den negative sektor enn Henry
Rinnan. Langt dyktigere. Men han var  
også en langt mindre idealist. Rinnan
sa nemlig nei til å skifte side. Selv om
han da visste at spillet var slutt. Rinnan
var for mye et alminnelig dyr.

Så Henry Rinnan ble ikke med i spillet
videre. Slik at han kunne bli en enda
større kommunistisk spiller i negativ
sektor, enn han hadde vært som nazist.
Han lærte aldri hvor genialt det er å
jakte på små kommunister, viss du
mesterlig skal kamuflere at du er stor
kommunist selv. For å lure andre til å
handle på dette grunnlaget.

Dette mer sublime spillet kunne Josef
Stalin. Som operererte utenfor
alminnelig moralsk og fysisk fatteevne. I
sin sluhet. Nazi-Tysklands herdete
generaler var sjokkert og forferdet over
i hvilket omfang Sovjetunionen ofret
livet til egne soldater, ja til og med hele
brigader og egne generaler, i militære
narrespill mot de tyske styrkene under
krigen.

Derfor bør det ikke overraske at
Sovjetunionen  benyttet kommunister  i
NKP, sosialister i SV' og andre
idealistiske og naive politikere på
venstresiden her hjemme, til offerlam
og agn. Som del av en tilsvarende
bedragoperasjon mot USA,
Storbritannia og resten av NATO etter
krigen. For Stalin var ikke krig bare en
videreføring av politikk med andre
midler. Politikk var også en videreføring
av krig med andre midler.

Ingen skal si at dette opplegget ikke var
en suksess. Overvåkingen av
venstresiden i Norge tjente sitt
sovjetiske formål. Om ikke annet så
viser i hvert fall Lundkommisjonens
rapport dette. Når den blir satt inn i den
riktige konteksten.

Norge ble som en følge oppfattet stikk
motsatt av hva landet i virkeligheten
var. Magien skapte de forventede
følger. Ingen i Vesten forstod at Norge
bare var en brikke i et strategisk spill i
negativ sektor mot USA. Dette var en
meget langvarig og vellykket strategisk
bedragoperasjon fra Sovjetunionen.

Alminnelige dyr kan jo ikke vite hvem
som sjarmerer hvem når løver møtes,
og hvordan dette skjer.
"All truth passes through three stages.
First, it is ridiculed: second, it is violently
opposed:  and third, it is accepted as
self-evident"

Arthur Schopenhauer
Fra Joseph Goebbels dagbok


Lørdag, 10. mars 1945:

"Det virker nærmest grotesk at
nordmennene nå håper på å bli
befridd fra det tyske åk av Sovjet.
De skal få seg en overraskelse
hvis befrielsen skulle bli
virkelighet."

Søndag 18. mars 1945:

"I Norge har man nå satt i gang en
stor sabotasje- og attentatserie.
Nordmennene kan antagelig ikke
vente stort lenger med å komme
under sovjetisk kontroll."


Joseph Goebbels var Adolf Hitlers
propagandaminister og ble regnet som et av
de mest intelligente menneskene blant
nazi-toppene.

Det var Goebbels som før han døde våren
1945, skrev at med Sovjetunionen og
kommunistenes seier i krigen, senker det
seg nå et jernteppe over Europa. Det skulle
gå flere år før den britiske statsministeren,
Winston Churchill, skulle oppdage det
samme. Da det gikk opp for ham at Josef
Stalin hadde lurt både ham og USAs
president Franklin D. Roosevelt trill rundt i
de fleste forhold. Som de hadde inngått
avtale med Stalin om under krigen.

Da stjal Churchill denne beskrivelsen av de
virkelige forhold i Europa fra nettopp
Joseph Goebbels. Noe Churchill ble særlig
husket for i ettertid. Det Winston Churchill
ikke forstod, var at Joseph Goebbels mente
hele Europa. Noe han trolig hadde helt rett i.

Berlin-muren skulle senere bli et av de
fremste symbol på dette jernteppet. Som
brutalt sperret hele folk inne i ufrihet.

Joseph Goebbels ser ut til å ha vært godt
informert fra egen etterretning om de
virkelige maktforholdene. Slik de utviklet
seg i Norge vinteren og våren 1945. Noe
som går fram av dagboken.

Sovjetunionen invaderte først deler av
Finnmark og skaffet seg et strategisk
brohode i Norge. Hovedstaden og
statsadministrasjonen ble senere listig tatt
kontroll over ved hjelp av de norske
politisoldatene i Hjemmefronten.

Det var mellom 40 000 og 50 000 av disse
"gutta på skauen". Da krigen tok slutt.
Ingen av disse kjekke nordmennene visste
hvem som i virkeligheten kommanderte
dem. Hvem som egentlig hadde kontrollen.
Hva de i realiteten ble narret til å medvirke
til. Alt som er skapt med det gode som
formål kan benyttes til det stikk motsatte.

Det skjulte sovjetiske statskuppet i Norge
var snart fullbyrdet ved hjelp av godtroende
nordmenn med børse og knickers. Da en
marionetteregjering med Einar Gerhardsen
som statsminister, var godt etablert, var
den sovjetiske kontrollen sikret i Norge.
Josef Stalin kunne da trekke soldatene sine
ut av Finnmark.

Sovjetunionen hadde i tillegg svært mange
soldater i Sør-Norge i hele 1945. Disse
styrkene var her også for å sende hjem
nærmere hundre tusen sovjetrussiske
krigsfanger. Fangene ble stort sett skutt
eller sendt direkte til fangeleirer i Sibir. Da
de kom hjem igjen. Skutt av sine egne.

Formelt stod Norge under britisk
administrasjon den første tiden etter at
Nazi-Tyskland kapitulerte overfor den
allierte overkommandoen i mai 1945. De
britiske styrkene i Norge var imidlertid små.
Generalen deres var absolutt ikke blant
Winston Churchills skarpeste. Sjefen for
kontraspionasjen mot Sovjet i
Storbritannia, var attpåtil en av KGBs beste
agenter. Nærmere bestemt storspionen Kim
Philby. Så britene ble narret trill rundt i
Norge ved krigsslutt.

Joseph Goebbels skriver om Norge flere
steder i dagboken fra de siste dramatiske
månedene i Berlin. Han satte hendelsene
her i nord i en langt riktigere kontekst enn
norske krigshistorikere har gjort i ettertid.
De har levert et vrengebilde av
virkeligheten. De har snudd
sammenhengen på hodet. Fordi de er narret
av følgene av det sovjetiske spillet.

Goebbels fikk rett. Da han skrev at vi skulle
få oss en overraskelse ved en sovjetisk
befrielse. Snart 65 år etterpå er
overraskelsen trolig enda større.
"Befrielsen" var godt pakket inn fra
begynnelsen. Både kongehus og våre
demokratiske institusjoner er blitt benyttet
som kakepynt og administrasjon. I alle år.

Den virkelige makten ble pakket inn på
russisk vis. Den innerste kjerne var godt
maskert. Følgen var at Norge også ble en
gåte, pakket inn i et mysterium. Som igjen
var pakket inn i enda en gåte. Slik Winston
Churchill en gang så treffende beskrev
moderlandet Russland.
Creative thinking: The power to connect the seemingly
unconnected
"How we define a problem
usually determines how we
analyze it. And how we
analyze a problem
absolutely determines
whether we find a solution
and what quality of that
solution is"

Morgan D. Jones
tidligere analytiker i CIA
__________________________


"Another and quite different
logic is at work"

”Within the sphere of strategy, on the
other hand, where human relations are
conditioned by armed conflict actual and
possible, another and quite different
logic is at work. It often violates
ordinary linear logic by inducing the
coming together and even the reversal of
opposites, and it therefore,
incidentally, tends to reward
paradoxical conduct while confronting
straightforwardly logical action, by
yielding results ironical if not
lethally self-damaging"

Edward N. Luttwak
”Strategy, The Logic of
War and Peace” (1987)
"Sosialismen nekter å ta et
oppgjør med sin egen
historie. Det er dens verste
fiende."

Ragnar W. Nord
Ny Tid
"The USSR is the country of
lie, the absolute lie, the
integral lie. Stalin and his
subjects are always lying,
at every moment, under
every circumstance, and by
dint of lying they no longer
even realize that they are
lying. Where everything
lies, nothing lies. The USSR
is nothing but a lie based on
fact. In the four words those
initials stand for, here are
no fewer than four lies"

Boris Souvarine
1937
"Man må forebygge at en
liten håndfull fremmede
desperados kan overrumple
og underkue vårt land"

Jens Christian Hauge
begrunnet på denne måten den storstilte
kommunistregistreringen og de strenge
beredskapslovene i 1950-årene. Å jakte på
kommunister og andre venstreradikale
mennesker kamuflerte mesterlig at
Moskva satt med den virkelige makten i
Norge og benyttet landet vårt som en
trojansk hest hos Amerika.

Slike kontradiksjoner i spillet i
negativ sektor skapte hele tiden det
stikk motsatte bildet enn
virkelighetens. Med den følge at
sovjetiske interesser kunne
fremmes effektivt overalt. Både her
hjemme og i det langt større spillet
mellom stormaktene.

Helt til Sovjetunionen gikk i
oppløsning i 1991 overførte KGB og
Moskva hvert år millionbeløp til
Norges Kommunistiske Parti for å
holde spillet i live. I all hemmelighet.
NKP var ett av flere sovjetiske
offerlam i den kalde krigen.
Venstresiden i norsk politikk ble på
denne måten kontinuerlig benyttet
som nyttige idioter og maskerada for
de virkelige sovjetiske interessene.
Vi var i virkeligheten alle - uansett
politisk ståsted - på forskjellig vis en
del av en gedigen og vellykket
bedragoperasjon fra Moskva. Mot
USA.

Dette er maskirovka. Strategisk
bedrag på høyeste nivå.

Vi som her hjemme hadde
fremstående posisjoner i samfunnet
og staten var faktisk langt større
nyttige idioter enn kommunister og
andre på venstresiden. Særlig vi
som hadde høye stillinger innen
sikkerhet og forsvar. Dette var en
rasjonell følge av spillet. Hvor alt i
virkeligheten er stikk motsatt av hva
du tror.

Norge har utad fremstått som en
nasjon, men har i virkeligheten vært
en konspirasjon: En sovjetisk og
senere russisk dobbeltagent. Med
stadig større suksess. Vi har
befunnet oss i den negative sektor.

I det negative rom. Som følge av
spillet fra den største naboen vår. I
et hav av løgn og bedrag, er dette
ganske enkelt sannheten.

______________________
"Maskirovka"
Norsk historie: Fra Moskva til Berlin
og til Moskva igjen
MOSKVAS MENN: Fram og tilbake er like langt.
Norges korte historie som nasjon, er en fortelling
om å være kasteball mellom stormakter. I tillegg
til å være et kontrollert redskap i de store
hendene til andre.

Det gikk ikke mange tiår etter
unionsoppløsningen med Sverige i 1905 før vi
igjen var under fremmed herredømme. I
virkeligheten. Denne gangen styrt av langt mer
hensynsløse mennesker enn svenskekongen.
Etter et kort opphold hos det tredje rike fra 1940,
var vi tilbake i Josef Stalins fold i 1945. Vi
vandret fra Moskva til Berlin og tilbake til Moskva.

Dette er historiens kraftlinjer. Når du har
identifisert det avanserte spillet i negativ sektor
fra sovjetkommunistene og nazistene, fremstår
strukturen i norsk historie temmelig klar. Jeg har
en bakgrunn som gjorde det mulig å avsløre
mønsteret i bedraget. Jeg kunne etter en tid
avdekke mafiateknikkene som skapte disse
følgene.

Så langt har jeg også overlevd. Slik at jeg kan
fortelle.

Makthaverne i Kreml fulgte oppskriften fra
bedragoperasjonene mot egen opposisjon på
1920-tallet. Hvor de laget motstandsbevegelser
mot seg selv. For å likvidere opposisjonen som
ble narret til å slå seg ned på disse
kommunistiske fluepapirene. Denne teknikken
var en stor suksess. Slik at den ble fulgt opp
ellers også. Med den følge at Moskva bevisst
fragmenterte arbeiderbevegelsen i Norge i
1920-årene. Av strategiske og taktiske grunner.

Den kommunistiske internasjonale (Komitern)
styrte slike operasjoner. Dette var en
dekkorganisasjon for Stalins hemmelige
tjenester, NKVD. Som senere skiftet navn til KGB.

For å gjøre ting enklere bruker jeg betegnelsen
KGB om Moskvas etterretning. Både før og etter
Sovjetunionens sammenbrudd. Noen
grunnleggende endring er uansett ikke skjedd.

Norges Kommunistiske Parti ble benyttet til å
avlede oppmerksomheten. Med sin ortodokse
moskvatro kommunisme. Mens Josef Stalin og
Moskva bygget opp den virkelige sovjetmakten i
Norge med Det Norske Arbeiderparti som
kamuflasje og fluepapir. Arbeiderpartiet ble gitt
en helt annen politisk innretning enn NKP. For å
trekke til seg de brede massene. Både
Arbeiderpartiet og NKP ble i det skjulte finansiert
fra Moskva. Arbeiderpartiet ble dessuten
organisert som en kontradiksjon. De positive
kontaktene til Moskva styrte alle de andre
negative kontaktene i partiet. De nyttige idiotene.
Som Lenin kalte slike folk.

Klarer du å avlede oppmerksomheten til
publikum, kan du marsjere en elefant over
scenen uten at noen merker det. Denne
grunnleggende lærdom fra magiens verden, går
igjen i alle de sovjetiske bedragoperasjonene.
Også når Moskva spilte med sine norske brikker.
Enten dette var hele partier eller mennesker.
Arbeiderpartiet var selve kjernen i den sovjetiske
bedragoperasjonen. Noe som igjen gjorde det
mulig å benytte hele nasjonen Norge i
bedragoperasjoner mot andre land. Slik det ble
gjort da Sovjetunionen meldte Norge inn i NATO i
1949. Som trojansk hest hos USA.

I den anledningen ble det også tatt bort fra
partiprogrammet at Arbeiderpartiet var et
marxistisk parti. Dette var nødvendig for at naive
Amerika skulle sluke det norske agnet fra
Sovjetunionen. Denne pyntingen av agnet
skjedde i 1948. USA snappet til og slukte Norge
med hammer, sigd og Einar Gerhardsen.

Målet om å innføre proletariatets diktatur ble tatt
ut av partiprogrammet i 1939. Dette skjedde i
forbindelse med hva som i virkeligheten var et
indirekte og maskert statskupp i regi av Moskva.
Samme året.

I 1935 hadde Moskva indirekte fått
regjeringsmakten i Norge ved å kjøpe bøndene.
Slik det også skjedde i 2005. Dermed hadde
Arbeiderpartiet flertall i Stortinget. Sammen med
Bondepartiet. Som nå er Senterpartiet. Penger til
landbruket kan være nøkkelen til indirekte
styring av Norge fra utenlandske makter. Viss du
er smart nok. Noe Moskva var og er.

Husk på at russisk etterretning var i stand til å
bygge hovedflyplass på Gardermoen etter at
Sovjetunionen kollapset. Vi betalte selv denne
rådyre kamufleringen av sovjetisk militær fortid i
Norge. Å narre Stortinget er ingen stor kunst for
profesjonelle intrigespillere i KGB.  

Moskva er også i stand til å bygge opp stadig nye
femtekolonner og finansiere utvikling av egen
olje- og gassteknologi ved å spasere inn og ut av
den norske statskassen. Når det passer. Den dag
i dag. Ikke mye har forandret seg. Bortsett fra at
vi har mye mer penger i statskassen.

I Norge har vi mer penger enn vett. Kvaliteten på
politikerne våre synker i samme takt som
Oljefondet øker. Forholdet er invert. Speilvendt
med andre ord. Når den ene faktoren øker,
minsker den andre tilsvarende. Jo mer penger,
desto mindre vett.

Vladimir Putin er en mann fra KGB som tenker
stort. Han vil ha lydige
oligarker. Gjerne med en
småkriminell fortid. Til gjengjeld gjør han dem
styrtrike. Med andres penger. Slik at de kan
bygge seg store og prangende hus.

Stort tenkte også Josef Stalin. For ham var Norge
lett spill. Like lett.

Stortinget var før krigen valgt for en
treårsperiode. Det storting som regjeringen
Johan Nygaardsvold hadde parlamentarisk
grunnlag i, skulle altså sitte fra 1936 til 1939. Å
direkte fortsette med regjeringsmakt utover
denne perioden, ville være ulovlig og et åpent
statskupp fra Arbeiderpartiet og Moskva. I tilfelle
det skulle skje. Så kuppet ble gjennomført langt
mer sofistikert og maskert. Nemlig indirekte.
Følgen var at regjeringen Nygaardsvold fortsatte
å styre utover den valgte perioden til Stortinget.
Uten at så mange oppdaget det smarte kuppet
som lå til grunn. I virkeligheten.

Hvordan kunne det skje? Som følge av indirekte
bedrag. Fordi Stortinget ble narret til å narre seg
selv. Jeg vet det. Jeg har førstehånds kjennskap
til teknikken. For noe av det første som ble
forsøkt fra Jens Christian Hauge mot meg i 1996,
var å prøve å narre meg til å avsette meg selv.
Indirekte. Som sjefredaktør for Rogalands Avis.
Noe han og medhjelperen Johan Fredrik Remmen
ikke klarte. Jeg var litt for gløgg.

Men å narre Stortinget til å oppnevne seg selv,
hadde Moskva ingen vansker med i 1939. Det
rasjonelt umulige ble gjort. Selv om det var
rasjonelt umulig. At røster i medier og politikk
også den gang hevdet at dette i virkeligheten var
statskupp, ble glatt oversett. Å rett og slett
overse de få som gjennomskuer bedraget, er
også et karakteristisk trekk ved dette gamle
kommunistiske narrespillet. Litt oppstyr går alltid
over. Du bare kjører på. Med stadig mer bedrag.

Stortinget ble lurt til å forlenge mandatet, fra tre
til fire år. I følge Grunnloven kunne en slik ny
valglov ikke tre i kraft før i ny periode. Etter at
den perioden som godkjente den nye loven var
over. Første gang fireårsperioden kunne tre i
kraft var fra høsten 1939 til høsten 1943. I strid
med Grunnloven fikk den nye valgloven
tilbakevirkende kraft. Fra 1936. Dermed fikk
Stortinget et selvoppnevnt mandat fra høsten
1939 til høsten 1940. Dette skapte automatisk en
lovstridig ettårig forlengelse av regjeringsmakten
til Nygaardsvold.

Fikst gjort. Indirekte bedrag. I et kommunistisk
narrespill. Med den følge at Moskva festet grepet
om Norge enda mer. For ytterligere ett år. Uten
valg.

Hva som ville ha skjedd viss ikke tyskerne hadde
invadert Norge våren 1940, er ikke godt å si. Men
trolig det samme som skjedde i 1945. Da Moskva
igjen tok makten. Gjennom et maskert statskupp
mot nettopp regjeringen Nygaardsvold. Hvem har
sagt at du ikke gjennomfører statskupp mot dine
egne? I en politisk verden som er falsk i ett og
falsk i alt? Grunnlaget til regjeringen
Nygaardsvold var jo i virkeligheten falskt. Det
også.

Nettopp denne fremgangsmåten mot egne folk
har vært en gjenganger i den sovjetiske
saksbehandlingen av politiske forhold i Norge.
Alle fremstående ledere i arbeiderbevegelsen er
skifet ut som følge av kupp. Maskerte kupp. Som
følge av dobbeltkryssinger. Som følge av at
lederne er narret til å begå svik mot hverandre.

I så måte er jeg i godt selskap. I denne labyrinten.
Eller som sant er: I dårlig selskap. Mer pill råtten
kan vel ikke politikk bli. Enn denne arven vi har
fra kommunistene, nazistene og kommunistene
igjen.

Mafiaens jernlov har et langvarig og godt tak på
Norge. Organisasjonen i seg selv er blitt
forbryternes beste forsvar. Slik det alltid skjer. I
mafiakontrollerte områder. Verden over.
Martin Tranmæl og Johan
Nygaardsvold var henholdsvis
positiv og negativ kontakt i Det
Norske Arbeiderparti. For Moskva.

"His book, which reproduces all
the nightmarish qualities of the
Third Reich, provides abundant
evidence that without the
cooperation of the German
bureaucracy and the tacit
tolerance of a large portion of
the German people, no SS, no
Himmler, and no Hitler would
have been possible"

"Christian Science Monitor"
om boken "The SS: Alibi of a Nation
1922-1945" av Gerald Reitlinger
(1957)
"The government is
there....It's a front, it
performs certain
functions"

'"We look upon the Soviet
government as if it were any
other government - but it isn't.
Because it is essentially a
counterintelligence apparatus. It
was conceived in 1903 by Lenin
as an operation in
counterintelligence against the
Czarist regime, and it has
remained a conspiracy ever
since....the government is there.
It's a front, it performs certain
functions. But when a major
change takes place, it is within
the context of the intelligence
apparatus which is identical with
the Communist Party"


Issac Don Levine
1960
AMERIKA LURT TRILL RUNDT: Viss det kan
være noen trøst for nordmenn, benyttet den
sovjetiske diktatoren Josef Stalin ikke bare
Norge til å lure USA trill rundt. Det samme ble
de fleste land i Vest-Europa benyttet til. Både
under og etter krigen. Med disse kommunistiske
bedragteknikkene som jeg har gjort rede for
her. Som jeg har identifisert så grundig. Vår
vestlige sivilisasjon har vært forsvarsløs mot
denne systematiske ondskapen og barbariet fra
øst. Dette er sannheten.

Det mørke kontinent ble enda mørkere. I
virkeligheten. Krigen ble vunnet, men ikke
friheten. Bare en illusjon om frihet bygget vi
videre på. Noe som Russland fortsatt vet å
utnytte.

Mens Roosevelt og USA var opptatt av å vinne
krigen, og ikke så lengre fram, var Josef Stalin
og Sovjetunionen opptatt av å vinne freden. Noe
som hadde til følge at de bare fortsatte krigen.
Nå i en annen form. Interesser er permanente,
men venner og allianser er midlertidige. For
krigen ga Moskva en unik anledning til å
fortsette den skjulte ekspansjonen i
Vest-Europa. Som kommunismen hadde holdt
på med siden statskuppet i Russland i 1917, og
som bare Adolf Hitler og nazismen hadde
bremset opp. For en stakket stund.

Antikommunisme forklarer det meste av Hitlers
oppslutning. Han tvang tyskerne til å velge
Berlin eller Moskva. De valgte Berlin. Men
følgen var til slutt Moskva.

Denne motstanden mot kommunismen var det
god grunn til. Den røde hær het ikke den
sovjetiske hær. Den het den røde hær fordi den
skulle fremme verdensrevolusjonen. Overalt.
Uavhengig av grenser. Denne opplagte sannhet
i et hav av usannheter, har altfor mange lett for
å glemme.

Stalin så langt fremover og kuppet etter hvert
motstandsbevegelsene i tyskokkuperte land.
Partisanere som i fremtiden ikke ville tjene
Sovjetunionen direkte eller indirekte, ble enten
drept av sovjetiske agenter. Eller de ble angitt
til nazistene. Som ble narret til å likvidere dem
for russerne.

Slik var det brutale spillet i negativ sektor. Ikke
bare i Norge, men enda mer i Frankrike. Pluss
andre vestlige land. Stasi-sjef Markus Wolf
omtalte det danske sikkerhetspolitiet for
"ufarlig" etter den kalde krigen. Selvsagt var
sikkerhetspolitiet det. Når Stasi og KGB
kontrollerte hele landet. Slik som i Norge.

Sovjetunionen kontrollerte Europa. Den ene
halvdelen åpent, den andre skjult. Dette var
utfallet av verdenskrigen. Etter hvert. Vi hadde
i virkeligheten jernteppet over hodet alle
sammen.

I Norge lappet sovjeterne statsminister
Gerhardsen over statsminister Nygaardsvold,
Oscar Torp over Gerhardsen, Gerhardsen over
Torp og så videre - i en endeløs rekke av
dobbeltkryssinger etter krigen. Maskerte kupp
på kupp. I det mer grandiose Frankrike lappet de
også den ene republikken over den andre til
slutt. Stor skal løgnen være, skal den bli trodd.
De strategiske bedragoperasjonene fra Moskva
var mesterlige.

At nazistene i løpet av felttoget i øst slaktet og
terroriserte russere noen år, hindret ikke at
Stalin gjorde det samme overfor egen
befolkning. Til samme tid. At noen millioner
mann slapp ut av de beryktede sibirske
fangeleirene i GULAG, for å bli sendt til fronten
mot tyskerne som kanonføde, kan ikke akkkurat
bli sett på som et utslag av kommunistisk
humanitet.

"Bedre med en russer på magen enn en
amerikaner i hodet", var omkvedet blant tyske
kvinner. Som ble massevoldtatt av sovjetiske
soldater i 1945. I alt ble
to millioner tyske
kvinner voldtatt i Berlin og andre tyske områder
som den røde hær erobret.  Voldtatt
systematisk. Av fulle sovjetiske soldater. To
millioner! Følgene av krigens logikk var å velge
mellom voldtekt eller død. Sovjeterne betraktet
kvinner som bytte. På linje med sykler og
klokker. Boken
"En kvinne i Berlin" forteller
den sanne historien om hvordan en tysk kvinne
opplevde nederlaget og alle voldtektene.

Så de som kom i klemma som følge av
dynamikken i krigens logikk, hadde ikke mye
valg. I virkeligheten. Enten det var kvinner i
Berlin eller det var nazistenes medløpere. Som
Jens Christian Hauge, Trond Johansen og
andre i Norge. Eller andre steder. Den ultimate
følgen av krigens paradoksale logikk er at
motparter bytter plass. Slik er dynamikken i
kontradiksjoner. Krig består i å hevde
konklusjoner for å bevise premisser. Forholdet
mellom motsigelsene er invert. Speilvendt.

I valget mellom underkastelse og død, valgte de
som kunne å underkaste seg. Tyske kvinner ble
voldtatt av hele sovjetiske kompanier og mange
overlevde ikke selve overgrepet. Eller begikk
selvmord. Noen på forhånd. Andre etterpå.

Jeg har selv valgt den eneste utveien for å
overleve. Nemlig underkastelse. Som følge av
psykisk voldtekt og forgiftninger. I 1996. For å
berge livet. Etter å ha blitt overfalt av en
tidligere nazist som under krigen ble
transformert til kommunist. Av samme
maktanvendelsen. Som han selv benyttet.

Jens Christian Hauge hadde året før fått
borgerdådmedaljen i gull! Av statsminister Gro
Harlem Brundtland. Som ble dobbeltkrysset inn
helt til topps i norsk politikk i 1981. Med Odvar
Nordli under seg til slutt. Hun gikk ut igjen med
Thorbjørn Jagland over seg i 1996. Som en
kvinne i Oslo. Prinsippet er det samme som ble
benyttet i Berlin. Du blir dobbeltkrysset. Kuppet
og tatt. Bakfra. Slikt kalles utad solidaritet. Med
den paradoksale følge at rekkene sluttes.
Skammen blir skjult.

Denne klassiske russiske fremgangsmåten er
også blitt godt kjent i forretningslivet her til
lands. Etter at Kreditkassen med utlånssjef
Bjørn Rune Gjelsten tok et tap på en milliard
kroner på fiskeriengasjementer i Seattle i
Amerika og straks fikk statlig påfyll for samme
beløpet. På begynnelsen av nitti-tallet.
Tvangsinnløsning er siden blitt et naurlig
begrep i Norge. Jeg tror til og med at tidligere
LO-leder Yngve Hågensen har hørt om dette
ordet. Sikker er jeg ikke.

Nåværende statsminister i Russland, Vladimir
Putin,  er opprørt over at folk våger å likestille
Josef Stalin med Adolf Hitler. Det er selvsagt
helt feil å likestille dem. Stalin var verre. Derfor
vant han også. Denne sovjetiske brutaliteten
langt utenfor vanlig menneskers fatteevne,
kombinert med intelligens og sluhet,
undervurderte Amerika grovt. Noe som la
grunnlaget for at fienden senere skulle befinne
seg innen familien.

Ja, hele slekten var stort sett judaser som
skjulte svik med stadige kyss. Akkurat dette
opplegget skulle særprege kommunismen.
NATO-samarbeidet var en sammenhengende
nobelfest. I speilsalen på Grand hotel. De
østtyske hemmelige tjenestene, Stasi, infiltrerte
bevisst hele familier. Jeg vet det bedre enn de
fleste. Følgene er helt forferdelige for alle
familier som er blitt rammet. Bare spør Einar
Gerhardsen. Viss du noen gang treffer ham
igjen. Den kalde krigen gikk tvers gjennom
mange familier.

"Jeg vil heller ha en tysk divisjon foran meg
enn en fransk divisjon bak meg", sa en av
Amerikas mest berømte generaler, George S.
Patton. Han var en av de første til å
gjennomskue Moskva og ville gå løs på
Sovjetunionen også. Med det samme i 1945.
Patton levde ikke lenge etter dette forslaget.
Han ble utsatt for en beleilig bilulykke. Så USA
oppdaget ikke sannheten om den franske
divisjonen bak seg. Heller ikke om noen andre
divisjoner. Bak ryggen.

Selv om Sovjetunionen og senere Russland
systematisk likviderer mennesker som forstår
for mye, og maskerer dette mer eller mindre
troverdig, er de fleste vestlige politikere blinde
for bedraget og volden. Blinde for det som
faktisk foregår rett foran nesen deres. Det
krever for mye å ta følgene inn over seg. Derfor
lukker de øynene og håper mer eller mindre
bevisst at Moskva skal fjerne slike problemer
for dem. Ingen liker å bli kompromittert. Da
heller begå svik.

Sovjetunionen likte ikke gløgge generaler. Som
kunne være like brutale.  Derfor ble George S.
Patton erstattet som leder for den allierte
landgangen i Normandie. Av general Dwight D.
Eisenhower. Senere en nokså naiv president i
USA.

Sovjetunionen foretrakk intelligente mennesker
som var på kommunistisk side. Derfor begikk
også den norske generalen
Carl Gustav
Fleischer selvmord under krigen. Helten fra
kampene i Narvik mente åpenbart selv at han
var for flink, eller kunne bli det - og fikk hjelp til
å forfalske et avskjedsbrev. Klassisk
fremgangsmåte. Likevel er det tabu å si
sannheten i Det Norske Arbeiderparti. Den dag i
dag. Her har ingen Berlin-mur falt.

Jeg har i mange artikler påvist hvor flinke
sovjeterne var til å snu sikkerhetssystemer til å
virke stikk motsatt sine formål og grunn til å
eksistere. Høyesterett er bare ett av flere
norske sikkerhetssystemer som er snudd til å
virke stikk motsatt av hva det skulle.

Langt verre er det at også Forsvaret ble det.
Selv måtte jeg til slutt forholde meg til
vrengebilder av alle sikkerhetssystemer som jeg
kom i befatning med. Som følge av vellykket
kommunistisk spill i negativ sektor. Jeg er
underveis blitt mishandlet på det groveste.
Både fysisk og psykisk torturert. Innsikten som
jeg har tilegnet meg som menneske i
mennesker, har jeg betalt en høy pris for. Jeg
har snart tilbrakt fjorten år bak fiendens linjer.
Veldig langt bak. I virkeligheten.

Denne innsikten i mennesker har ført til at jeg
kan dedusere meg fram til menneskelige
reaksjoner og menneskelige forhold. Med høy
grad av sannsynlighet. Om ikke i nåtid, så i
hvert fall i ettertid. Noen helgen er jeg ikke blitt.
Det kan jeg umulig være. For jeg er blitt ganske
flink til å finne ut hvordan både Josef Stalin og
Adolf Hitler tenkte. Etter at jeg identifiserte
spillet deres i det negative rom. I den negative
sektor.

Det var ikke bare i Norge at
etterretningstjenesten var så hemmelig at bare
motparten kjente til dens innerste kjerne. Også
i Vest-Tyskland ble dette tilfelle. Så Tyskland
var i virkeligheten samlet lenge før
kommunismen kollapset. Bare med stikk motsatt
følge enn i dag. Sovjetunionen kontrollerte
åpent Øst-Tyskland. Mens Vest-Tyskland, hvor
store amerikanske styrker var stasjonert i alle
år, var kontrollert i det skjulte. Demokratier har
sine svakheter. Konfrontert med diktaturer.

I Norge benyttet Sovjetunionen gamle
kommunister og overløpere fra nazistene til å
sette sammen den innerste kjernen av  
etterretningstjenesten. Stort sett samme
oppskrift ble fulgt i Vest-Tyskland. Bare enda
mer snedig og utspekulert.

Som kvinner i Berlin hadde ikke tyske generaler
annet valg i virkeligheten enn å underkaste seg
eller dø. Bare måten var forskjellig. Dette var
den kommunistiske virkeligheten. Så brutal var
den: Bedre med en russer på magen enn en
bombe i hodet. Dette var hovedprinsippet som
mennesker måtte bygge virkeligheten på. Ingen
visste dette bedre enn general Reinhard
Gehlen.  Han var general i Hitlers Wehrmacht
og leder for avdelingen Fremde Heere Ost (FHO)
som drev militæretterretning mot
Sovjetunionen fra 1942.

Med Josef Stalins logikk er det helt utenkelig at
du kunne tilegne deg så store kunnskaper om
Russland som general Reinhard Gehlen gjorde
under det tyske felttoget i øst, uten å bli
benyttet i kommunistisk tjeneste etterpå. Eller
bli likvidert. Bare disse to alternativene fantes i
den kommunistiske tankegangen. Absolutt
ingen andre. Så hva som skjedde i virkeligheten
er lett å tenke seg til. Gehlen valgte selvsagt en
russer på magen i stedet for en bombe i hodet.
Han ville ganske enkelt leve. Prisen var å bli
personlig okkupert.

Så da general Reinhard Gehlen kom og tilbød
USA innsikt og kunnskap om Russland rett etter
krigen, slukte Amerika det sovjetiske agnet.
Rått. På samme måte som Amerika snappet til
og slukte Norge i 1948. Med sigd, hammer, Einar
Gerhardsen og diverse norske utgaver av
Gehlen og det som verre var.

USA forstod rett og slett ikke spillet. Spillet i
negativ sektor. Hvilken krig den kommende
supermakten hadde vært med på. Eller hvilken
krig den stod midt i. Langt mindre hva slags krig
som skulle bli ført fra Moskva i fremtiden. Noe
som etter få år ga seg utslag i at CIA og andre
etterretningsorganisasjoner ble grunnlagt. For
omsider å skaffe landet kunnskap og innsikt.
Men da var det for sent. Hele grunnlaget i
Europa var allerede falskt. USA førte langt på
vei den kalde krigen med hvit stokk.

Da USA var i ferd med å oppdage at
Sovjetunionen og Josef Stalin hadde lurt
alliansepartnerne fra verdenskrigen trill rundt,
og varm krig langsomt ble til kald krig, hadde
USA et stadig større og påtrengende behov for å
vite hva som skjedde i Moskva. Særlig ble dette
behovet helt akutt da også Sovjetunionen ble
atommakt og kunne true Amerikas egen
sikkerhet hjemme. Direkte. Med atomraketter og
helt ødeleggende følger.

Hva gjorde Stalin for å hjelpe? Jo, han
tilberedte et agn i god tid. Sovjeterne laget en
pakke med negative og positive kontakter,
sammensatt av general Gehlens offiserer fra
Adolf Hitlers Wehrmacht. Folk som visste
inderlig vel at de kunne overleve med en russer
på magen, men ikke en bombe i hodet.

Først tilbød general Reinhard Gehlen å
gjenoppbygge den gamle
etterretningsorganisasjonen sin fra krigen
under det uoffisielle navnet Organisation
Gehlen (OG). Dette ble senere utlagt som om
det var på oppdrag fra amerikanerne. Med dette
listige trekket hadde Sovjetunionen kommet seg
inn porten med en
trojansk hest.
Også i det vestligokkuperte Tyskland.

USA skulle etter hvert få en hel stall med slike
hester. Moskva benyttet et av verdens eldste
dirty tricks. Det ble bare gjort så veldig stort. Så
mange ganger.

Årene gikk, førtitall ble til femtitall, tyskerne
reiste seg langsomt fra ruinene og etter hvert
som den kalde krigen ble stadig mer tilspisset,
begynte NATO å bygge opp det vest-tyske
forsvaret. Vest-Tyskland fikk en egen
etterretningstjeneste. Som skulle utgjøre
kjernen i det amerikanske reisverket mot
kommunistisk diktatur og ekspansjon. For
demokrati og frihet.

Alle krefter ble satt inn for å demme opp for
ondskapens imperium og målet om
kommunistisk diktatur og verdensherredømme.
For demokrati og frihet. "Ondskapens
imperium" var en betegnelse som president
Ronald Reagan senere skulle bruke om
Sovjetunionen. Virkeligheten var langt verre
enn Reagan forestilte seg.

General Reinhard Gehlens organisasjon (OG)
ble til "Bundesnachrichtendienst" i 1956. Det
var navnet på den nye vest-tysk etterretningen.  
Hvem ble sjef? Selvsagt russlandseksperten  fra
det tredje rike, Reinhard Gehlen. Han ble første
sjefen i en spionorganisasjon som skulle bli
veldig stor. Ironisk nok med tittelen president.
Stalin hadde en spesiell humor.

Om Gehlen fikk borgerdådsmedalje i gull, vet
jeg ikke. Han døde i 1979. Uten deretter å ha en
russer på magen mer. CIA syntes ikke de gamle
nazistene var særlig gode på spionasje.
Sannheten var i virkeligheten stikk motsatt. De
var veldig gode. Men ikke for USA.

General George S. Patton døde 34 år før. Nemlig
noen dager før julaften i 1945. Patton var
sansynligvis en ideell general. Han ble bare
altfor ideell. For denne vidunderlige nye verden.
For "Brave New World".  Som vi ennå ikke har
lagt bak oss.
REINHARD GEHLEN (født 3. april
1902 i Erfurt, død 8. juni 1979 i Berg
am Starnberger See) var general i
Wehrmacht og leder for avdelingen
Fremde Heere Ost (FHO) som drev
militæretterretning fra 1942.
Etter andre verdenskrig gjenoppbygget
han etterretningsorganisasjonen under
det uoffisielle navnet Organisation
Gehlen (OG) på oppdrag fra
amerikanerne. Da OG ble til
Bundesnachrichtendienst i 1956 ble han
dens første president. (Wiklipedia)
"I'd rather have a German
Division in front of me than a
French one behind"

"If everyone is thinking alike,
someone isn't thinking"

"Pressure makes diamonds"


"The test of success is not
what you do when your on
top. Success is how high you
bounce when you hit bottom"

- General George S. Patton Jr
Det mørke kontinent
GENERALEN SOM BLE FOR IDEELL:
Dette er general George S. Pattons
gravsted i Luxembourg. Han ble drept i
hva de fleste tror var en arrangert
sovjetisk bilulykke etter å ha foreslått
at USA skulle rulle tilbake den
sovjetiske ekspansjonen i Europa i
1945. Patton mente at Den Røde Hær
var sårbar fordi den manglet god nok  
logistikk og en krig mot Sovjetunionen
var uunngåelig før eller siden uansett.
Generalens syn falt på stengrunn med
hans død til følge. USA på den tid feiret
"Onkel Joe", som Josef Stalin naivt ble
kalt. Feiringen varte kun noen få år.
Naiviteten i forhold til Sovjetunionen
varte mye lenger.
"The real voyage of
discovery lies not in
seeking new
landscapes but
seeing with new
eyes"

Marcel Proust
MØRK HEMMELIGHET:
Sosialismens virkelige ideal
var ikke Jesus, men Judas.
Det hemmelige
kommunistiske spillet i
negativ sektor hadde som
mål å narre andre
mennesker til å begå svik
mot hverandre. For deretter
å maskere sviket med et kyss.

Denne politiske teknikken
var en stor suksess på alle
plan, fra det enkelte individ
til fellesskap av individer.
Hele nasjoner ble narret til å
bli Judas. Ikke bare Norge.

På denne måten kunne
Moskva nå strategiske mål
som hadde vært utenkelige
på normalt vis -  uten en slik
fremgangsmåte.

Når du har identifisert
fremgangsmåten, og tatt
virkeligheten inn over deg,
fremstår det politiske
landskapet i Europa og
forholdet mellom Europa og
Amerika, i et helt nytt lys. For
ikke å snakke om
trekantholdet mellom
Russland, Europa og USA. Du
ser landskapet med nye øyne.
Samme hvilket politisk
ståsted som du skulle ha i
utgangspunktet.
Virkeligheten blir straks
annerledes.
"Vil gjøre Norge til
sovjetstat"

"Det bolsjevikiske
undergrunnsarbeidet er farligere
i Norge enn i de øvrige
skandinaviske land, fordi Moskva
forsøker å gjøre Norge til en
sovjetstat. (...) Ernst Wollweber
er kjent som en ytterst farlig
agitator. Han har nylig vendt
tilbake fra Leningrad, og er aktiv
som instruktør for Komitern (Den
kommunistiske Internasjonale) i
Norge.

Fra Gestapos
årsberetning for 1937.

Ernst Wollweber ble etter
krigen minister for
statssikkerhet i DDR
(Øst-Tyskland) og sjef for
Stasi. Han var gift med en
norsk kvinne.
"Du er vanvittig,
Paulus!"

”Da lagmannen avbrøt
meg i går på en for øvrig
elskverdig og vennlig
måte, sa jeg at jeg med
profetisk klarsyn hadde
sett utviklingen. Det
minte meg om et sted
hvor det står om da
apostelen Paulus
forsvarte seg for
landsbyhøvdingen, så
ropte landshøvdingen til
ham med høy røst: ”Du
er vanvittig, Paulus, din
store lærdom driver deg
til vanvidd”.

Da svarte
Paulus: ”Jeg er ikke
vanvittig, mektigste
landshøvding, jeg taler
sanne og sindige ord”
Jeg taler også sanne og
sindige ord i denne sak,
selv om kanskje, jeg vil
ikke si bitterheten, men
skuffelsen undertiden
kan drive en til utbrudd
som man helst burde
undertrykke.”

”Når begivenhetene
kommer litt på avstand,
og sinnene faller til ro,
er det mange ting som
vil bli dømt annerledes
enn kanskje de fleste
mener i dag. Og en bør
også vise forståelse av
at det nye og verdifulle
sjelden med en gang
fremtrer i en
fullkommen form, og det
møter alltid og alle
steds motsigelser. At
jeg ikke har kunnet
gjennomføre min
nasjonale og europeiske
politikk, beviser ikke at
den var uriktig. I
historiske vendepunkter
hvor noe nytt trenger
fram, er det tvert imot
som regel ikke slik.

I  Norge drepte de
hellige Olav. I England
grov restaurasjonen opp
liket av Oliver
Cromwell, Englands
største statsmann,
grunnleggeren av det
britiske rike, og hengte
det i lenker i galgen, da
de ikke fikk fatt i ham
levende, og de svinet
hans minne slik til at
det først ble renvasket
etter over hundre års
forløp. Men de har ikke
høstet mange laurbær
på det, verken de i
Norge eller de i
England. Historien har
dømt dem. Ingen profet
blir vel mottatt på sitt
hjemsted.”

Vidkun Quisling
i forklaring i
lagmannsretten
1945  
"Falsified in Moscow"

"When the "National
Committee for a Free
Germany" was formed in
Moscow in 1942, handwritten
statements by General von
Seydlitz and others, and
letters written to his family
by General von Paulus who
had commanded the German
armies at Stalingrad, were
received in Germany. Hitler
wanted to know whether the
handwriting of these officers
could possibly have been
falsified in Moscow. With one
accord the graphologists and
psychologists stated that this
was quite impossible. But
they were all proven wrong
when my own expert wrote
long reports in the
handwriting of von Paulus,
von Seydlitz and other
members of the Free
German Committee."

Walter Schellenberg
SS-offiser, sjef for kontraspionasje
i den tyske sikkerhetstjenesten SD.
DRAP ELLER SELVMORD? Er det
noe som har opprørt offiserer i det
norske forsvaret etter krigen, så er
det skjebnen til
general Carl
Gustav Fleischer, tidligere
øverstkommanderende for styrkene
i Nord-Norge og en helt fra
kampene mot tyskerne i Narvik i
1940.
Generalmajor Torkell
Hovland skrev senest i 2000 en bok
om general Fleischer. Hvor han
viste hvor dårlig den norske
regjeringen i London behandlet
Fleischer. Som var en av de mest
begavede generaler som Norge har
hatt.

Fleischer ble funnet død i Canada i
1942. Bevis for selvmord var et
håndskrevet avskjedsbrev, men
som Hitlers spionsjef kunne
dokumentere, kunne slike
håndskrevne brev fra generaler
være forfalsket fra Moskva. Da det
ble kjent at Fleischer var død, ga
regjeringen i London ham
"Krigskorset". Dette ble
tilbakedatert til dagen før han
døde. Kysset maskerte sviket.

Jeg har opplevd personlig det
kontinuerlige sovjetiske spillet i
negativ sektor. Jeg har identifisert
fremgangsmåten. At general
Fleischer ble drept og tilfellet
maskert som et selvmord, er jeg
ikke i tvil om. Fleischer var for flink
for Sovjetunionen. Han var bare
enda en general. Som ble for ideell.


For Moskva.
INN FRA KULDEN:
General Reinhard
Gehlen (t.v) ble sjef for
vest-tysk etterretning
etter krigen. Han var
tidligere nazi-spion mot
Sovjetunionen.
Kommunistene
utlovet etter krigen
en belønning på 250
000 dollar for den
som klarte å drepe
ham. Noe som
medvirket til å
kamuflere at general
Gehlen nettopp var i
kommunistisk
tjeneste. I
virkeligheten.

Dette var et av de
virkelige store
kuppene som
Moskva gjorde.
Grunnlaget ble
lagt under krigen.
Slik som i Norge.

Da Gehlen sluttet som
spionsjef i
Vest-Tyskland, etter
selv å ha valgt sin
etterfølger i 1968,
forlot han en
organisasjon med 3500
ansatte. Bare CIA og
MI-6 var større innen
NATO.

"Dass weiss nur
der Gehlen",
var et vanlig
tysk svar blant
folk flest. På et
spørsmål som
ikke lot seg
besvare. "Det
vet bare
Moskva" skulle
tyskerne i stedet
ha sagt. Som
sant var.
"He's on our
side and that is
all that
matters."

Allen Dulles
direktør for CIA
fra 1953 til 1961
"Bedre med en russer på magen
enn en amerikaner i hodet"
A BEAUTIFUL MIND: Sovjetkommunistene kunne
angripe alle som forstod for mye hos fienden. Slik
at middelmådigheten skulle råde. Slike militære og
hemmelige nålestikk ble trolig utført i langt større
omfang enn noen var klar over. I den vestlige
verden. Matematikeren
John Forbes Nash Jr i USA
var en sentral mann i utviklingen av "game
theory". Nash ville ha hatt stor innflytelse på
hvordan Amerika skulle ha disponert sine
kjernefysiske styrker. Viss han hadde fått utviklet
kreativiteten.

Nash arbeidet også med å bryte sovjetiske koder
for det amerikanske forsvaret. Nash var et av de
største talentene også innen dette matematiske
feltet. Som USA noensinne har hatt.

Ved å overfalle og bedøve ham, sette giftige
sprøyter på ham i det skjulte, samt infiltrere
familien med intrigespill, variantene over samme
tema er mange, kunne Moskva overlate psykiatrien
i USA til å ødelegge dette geniet for godt. Noe som
også høyst sannsynlig skjedde. Like lett i California
som hjemme i Sovjetunionen. Nash ble feilaktig
satt diagnosen paranoid schizofreni på. Fordi
vanlige leger ikke forstod konteksten som Nash
arbeidet innenfor. Det er slik det skjer.

Han var annerledes. Både som menneske og som
premissleverandør for vestlig sikkerhet. Nash var
nemlig en nøkkelperson. For USAs forsvar og
nasjonale sikkerhet. Med sine banebrytende teorier
om makt og spill. Noe som Moskva oppdaget like
raskt som Washington.

Tilfellet John Nash viser hvor lett psykiatrien kan
brukes mot motstandere. Gløgge mennesker hos
motparten var per definisjon fiender av sosialismen
i Moskva.

Nash tilbrakte mange tiår ved psykiatriske sykehus.
Først sent i livet kom han ut av helvetet.
Sikkerhetssystemer var snudd mot ham. I stedet for
at han kunne ha benyttet sin begavelse til å styrke
den vestlige sikkerheten, måtte han hele livet
kjempe mot Stalins nyttige idioter i eget land.  
Stigmatisert for livet. Følgelig disponerte trolig USA
den nye atomstyrken langt mindre intelligent enn
landet ellers ville ha gjort. Noe som selvsagt var
målet til Moskva.

John Nash er senere blitt kjent gjennom filmen  
" A beautiful mind".

Nash fikk Nobelprisen i økonomi  i 1994. For
arbeidet med "game theories". Disse teoriene har
hatt like stor betydning for økonomi som for
sikkerhet og forsvar.

Jeg fikk møte arvtakeren til John Nash,
Albert
Wohlstetter.  (1913-1997). Sammen med Johan
Jørgen Holst i 1988. Denne matematiske logikeren i
Los Angeles ble det viktigste mennesket bak USAs
atomstrategi under den kalde krigen. Jeg glemmer
aldri det intellektuelle fyrverkeriet. Da Holst og
Wohlstetter møtte hverandre. Jeg har fortsatt en
hilsen fra Wohlstetter i bokhyllen. Mannen med
adgang til enhver president i USA. "Den mektigste
ukjente mann i verden", ble Wohlstetter kalt.

Johan Jørgen Holst og Albert Wohlstetter var
begge annerledes. Enn andre mennesker.

Sovjetunionen var ondskapens imperium. Det
narret amerikanske og andre myndigheter til å
ødelegge mennesker. Sine beste og flinkeste folk.
Slik det skjedde med John Nash. På samme måte
som kommunister narret nazister til å å ødelegge
borgerlige motstandere i motstandsbevegelser i
naziokkuperte områder i Europa under krigen.
Teknikken var den samme.

Slue sovjetere og KGB fant fort ut at de kunne
narre leger og psykiatri til å gjøre det samme i
fredstid. Som de hadde narret nazister og nazismen
til å gjøre i krigstid. Mennesker ble også i
psykiatrien sortert etter antatt biologiske
egenskaper. Det negative spillet ble derfor lett.

Mennesker i omgivelsene til mobbeofferet, ble
narret til å begå svik mot vedkommende. Med tvang
til følge. For deretter å maskere sviket. Overgrep
kunne bli maskert som legale.

Jeg vet alt dette. Jeg kjenner de ufattelige
lidelsene. Jeg har opplevd det samme. Følgene av
narrespillene.  Jeg kjenner de infame og maskerte
mobbemetodene til Stasi og KGB, og hvor lett
andre mennesker kan la seg narre. Ingen kan
forestille seg lidelsene som kommunismen har
påført. Så mange av oss.

Som kunne tenke. Selvstendig. Vi som var
annerledes.

Gjennom utallige narrespill skjedde dette. På alle
nivåer. De visste hva de gjorde. Kommunistene
kunne skape små GULAG overalt. De forstod at å
bli stengt ute, var det samme som å bli stengt inne.
I virkeligheten var denne terroren mye verre.

Jeg ville ha foretrukket en bombe i hodet. I stedet
for en russer på magen. Slik jeg fikk.
"Johnny was always
different. My parents
knew he was different.
And they knew he was
bright. He always
wanted to do things his
way. Mother insisted I
do things for him, that I
include him in my
friendships... but I
wasn't too keen on
showing off my
somewhat odd brother."

Yngste søsteren til
John Nash
"All love can be"
"A Beautiful Mind:
Genius, Madness,
Reawakening"

foredrag av dr. Sylvia
Nasar, forfatteren av
boken "A Beautiful
Mind" (1998).
Bare en sovjetisk front
TO FREMSTÅENDE FRONTLEDERE:  Gro Harlem Brundtland fra
Arbeiderpartiet og
Kåre Willoch fra Høyre var begge statsministre i
Norge på 1980-tallet. Gro og Kåre har til felles å ha blitt lurt trill
rundt. I beste fall.

Slik Sovjetunionen hadde organisert statsstyringen i Norge, var
verken disse to eller andre norske regjeringssjefer i etterkrigstiden,
annet enn ledere for en sovjetisk frontorganisasjon. I virkeligheten.

Gro og Kåre var negative sovjetiske kontakter. De var nyttige idioter
for Moskva.

Regjeringen utførte viktige funksjoner, men både regjeringen selv, og
dens vitale organer som politi og forsvar, var i realiteten en integrert
del av
KGB, GRU og sovjetisk kontraspionasje. Særlig mot andre land,
først og fremst USA.

Det var slik Moskva organiserte statsstyringen. Både hjemme og i
andre land. Som de kontrollerte. Slik som Norge.

Store avgjørelser ble aldri tatt i en frontorganisasjon. I realiteten.
Disse ble tatt på bakrommet. I Oslo eller Moskva. Hvor den meget
intelligente
KGB-sjef Jurij Andropov (bildet) trakk i trådene. På
begynnelsen av åtti-tallet.

Som følge av en slik strukturell kontradiksjon i statsorganiseringen
av Norge, kunne en innbitt sovjetmotstander som Kåre Willoch narres
til å arbeide for sin erklærte motstander. For fienden. Lurt til å
medvirke til svik mot eget land. Det er genialt smart gjort. Djevelsk
utspekulert. Jeg ble narret til det samme. I Forsvarsdepartementet.
Senere i det samme tiåret.

Arbeiderpartiet satt med ledelsen av regjeringen, som i virkeligheten
var en front,  uavbrutt fra det nye maskerte sovjetiske statskuppet i
1945 og helt fram til 1963. Da det kom til skifte for en kort stund.
John Lyng fra Høyre ble statsminister i noen uker.

Bakgrunnen for skifte av front var internasjonale og nasjonale
hendelser som gjorde at Moskva fant det best å maskere bedre spillet
i negativ sektor i Norge. Slik at faren for å bli kompromittert skulle bli
mindre.

Det ble om høsten 1963 laget  en parlamentarisk krise på en
passende sak, som var en gruveulykke i
Kings Bay på Svalbard. På
denne måten befestet Sovjetunionen villfarelsen om Norge som et
vestlig demokrati og maskerte virkeligheten. Nemlig at Norge var
sovjetkontrollert og en viktig del av en strategisk bedragoperasjon fra
Sovjetunionen mot USA.

Litt av det som skjedde i 1963 - i forhold til de hemmelige tjenestene -
kommer fram i en bok fra 1995 av journalist Alf R. Jacobsen:
"Mistenksomhetens pris: Krigen om de hemmelige tjenester"

Du kan lese utdrag fra boken her
"A bitter
disappointment for
Stalin"

"The way things went in
the industrial countries of
western Europe was a
particularly bitter
disappointment for Stalin.
Everywhere, the
Communist parties were
squeezed out of
governments, and in
several cases they lost all
their parliamentary seats
as well. In West Germany,
the Western Allies
prevented the Russians
from exerting any kind of
influence on the
restoration of political and
economic life"

Reinhard Gehlen
i sin bok  "The
service - The
Memoirs of
General Reinhard
Gehlen" (1972)
For å holde den sovjetiske fronten inntakt i Norge, uten at den
stalinistiske konstruksjonen  av en kontradiktorisk stat ble ødelagt,
har Moskva ikke gått av veien for å gjennomføre maskerte drap. Slik
som ellers i verden.

Naive nordmenn har imidlertid hatt vansker med å se hva som i
virkeligheten er foregått. Fordi den virkelige konteksten for
hendelser ikke er forstått. Tankesettet har vært at Norge var et
vestlig NATO-land, ikke en østlig trojansk hest. Som Moskva plasserte
hos USA.

Et godt eksempel på tidligere uforklarlige hendelser i norsk
etterkrigstid, er senterpartipolitiker
Nils Trædals død i 1948. Som her
er omtalt i en bok om Senterpartiets historie fra 2001.

Liknende dødsfall er skjedd i nyere tid. Her kan du lese om
sivilingeniøren Jan Fredrik Wiborg. Som avslørte at værmålinger på
Hurum var sabotert og fusket med, slik at Gardermoen skulle bli valgt
til flyplass.

Følgen av at Gardermoen ble valgt til ny hovedflyplass, var at gamle
militære anlegg på Gardermoen ble sprengt og gravd ned. For all
ettertid.

Wiborg falt ut av et hotellvindu i København i 1994.
___________________________________
ARNE KARSTAD var en av mine beste
venner og en god kollega fra min tid i
ledelsen av Forsvarsdepartementet på
åtti-tallet. Da var Arne Karstad statssekretær
for statsråd Johan Jørgen Holst (bildet), og
jeg var politisk rådgiver. Han ble under
statsminister Thorbjørn Jagland sendt til
utlendighet som diplomat i Helsingfors, var
litt bitter i noen år, men kom uventet inn fra
kulden i 2000. Da som sivil sjef for
etterretningstjenesten. I stedet for Trond
Johansen. Sovjets mangårige spionsjef i
Norge. Som her hjemme fremstod som det
motsatte. Slik var følgen av det
internasjonale spillet i det negative rom.

Arne Karstad var i motsetning til Trond
Johansen, og til liks med meg, en genuin
kald kriger. Vi stod ikke på høyresiden i
forsvars- og sikkerhetspolitikken i
Arbeiderpartiet. For å maskere en annen
virkelighet.

.En felles venn av oss begge, underdirektør
Erik Senstad i Forsvarsdepartementet, døde
av kreft litt før. Nok et påfallende og beleilig
dødsfall. Sett i ettertid. Høyre-mannen Erik
forstod mye. Langt før enn mange av oss
andre. I Arbeiderpartiet.

Arne Karstad ble en sentral mann i
narrespillet etter den kalde krigen. Han ble
av forsvarsminister Johan Jørgen Holst
utnevnt til leder for det såkalte
"Karstad-utvalget" som angivelig gikk
gjennom etterretningstjenestens arbeid etter
krigen. Tilsynelatende. Det arbeidet fra 1989
til 1990

Dette utvalget var så hemmelig -
i motsetning til Lund-kommisjonen - at ingen
turde nevne det offentlig en gang. Det ble
utad fremstilt som superhemmelig.

Det ble således skapt en illusjon - faktisk en
superillusjon - om en granskning. Som i
virkeligheten ikke var tilfelle overhodet.

Karstad-utvalget foretok i virkeligheten bare
en teknisk gjennomgang av
etterretningstjenestens organisering og
virke. Et av medlemmene var Trond
Johansen selv. En av dem som KGB hadde
balletak på fra krigsslutt i 1945. Krig gjør
ikke mennesker sanne. Krig gjør mennesker
falske.

En annen av utvalgets medlemmer var
Oddmund Hammerstad, sentral
Høyre-politiker og statssekretær i
Forsvarsdepartemenet gjennom mange år.
Lurt trill rundt hele tiden. Med hensyn til det
store bildet. Men
Hammerstad var likevel den
som fanget opp nok fragmenter. Til å ta et
oppgjør med en ukultur. Sju år senere.

Feilen var at Hammerstad rettet skytset mot
USA. Viss ikke han hadde gjort det, men tvert
om innsett at sannheten var stikk motsatt av
hva han trodde, ville han neppe ha overlevd
det offentlige oppgjøret som han tok med
fortiden generelt og Trond Johansen i
etterretningstjenesten spesielt.

Grunnen til at Hammerstad fikk leve, var vel
at han medvirket til å skape villfarelse og slik
sett maskerte fortiden like godt som alle
andre. Spillet i negativ sektor fikk også en så
intelligent mann som Oddmund Hammerstad
til å snu det store bildet på hodet. Noe som
var en følge av fiendens teknikk.
Hammerstad gikk som ung offiser ut av
Krigsskolen med den beste karakter siden
Vidkun Quisling.

Viss Johan Jørgen Holst virkelig hadde
ønsket å røske opp i etterretningstjenesten,
hadde han utnevnt meg til leder. Selv om jeg
da var sluttet hos ham. Jeg var blodhund.
Eller noen andre som hadde ledet
granskinger før. Noen som i hvert fall hadde
fått et slikt mandat. Ikke den langt mer
diplomatiske og forsiktige medarbeideren
Arne Karstad. Som heller ikke fikk noe
mandat til å granske lugubre forhold.

Men Johan Jørgen Holst og regjeringen Gro
Harlem Brundtland ønsket bare å skape en
illusjon. Ingen reell gransking. Derfor Arne
Karstad. I grunnen var det samme hvem som
satt der. Vi befant jo oss alle i realiteten
langt bak fiendens linjer. Som negative
kontakter. Som en ufrivillig del av sovjetisk
kontraspionasje. I den stille krigen. Hvor
frontlinjene går helt andre steder enn på den
fysiske overflaten.

Holst ga utvalget et mandat som utad ble gitt
inntrykk av gransking og loftsrydding. Noe
utvalget ikke hadde fått til oppgave. I
virkeligheten. I ettertid ble det bare skapt en
illusjon om et slikt virke.

Mens folk og politikere ble narret til å
forholde seg til følgene av illusjoner, skapt
av kontradiksjoner, forsvant utover
nitti-tallet både
papirer fra fortiden og
mennesker i samtiden. Kan du avlede
oppmerksomheten til publikum, kan du
marsjere en hest over scenen uten at noen
merker det. Dette er følgen av magi.

Et av menneskene som forsvant, var den
gamle sjefen min, Johan Jørgen Holst.

Den gummiaktige tilpasningen til en
skiftende og farlig virkelighet etter den kalde
krigen, kostet Holst livet. Han ble drept, slik
jeg ser det - maskert som et naturlig dødsfall
som følge av hjerneblødninger. Etter å ha
blitt brukt til å sette ned Karstad-utvalget og
medvirket til all den andre kommunistiske
kamuflasjen noen år etterpå. Flyplassen på
Gardermoen inkludert. Hvor Holst måtte gå
med på å grave ned gamle militæranlegg og
saldere Forsvarets interesser over en lav
sko. For å skjule sovjetisk fortid. Noe Holst
ble tvunget til å gjøre. Viss han ville beholde
statsrådjobben. Jobben beholdt Holst. Helt til
han mistet livet.

Johan Jørgen Holst døde i januar 1994.
Obduksjonen viste tretten hjerneblødninger
til sammen. Han døde kort tid før
Lundkommisjonen ble nedsatt av Stortinget
etter forslag fra Thorbjørn Jagland. Med et
mandat skrevet av Jens Christian Hauge
selvsagt. Med et mandat som i realiteten
snudde den kalde krigens utfall på hodet her
hjemme. Med et mandat til å etterforske
politiet i stedet for skurken. I virkeligheten.

Du er en god skurk som klarer å snu
virkeligheten så fullstendig på hodet at du
ikke blir etterforsket selv, men får andre til å
etterforske politiet istedenfor. Dette sier litt
om det faglige håndverket. Dessuten kom OL
på Lillehammer rett etter. Gi folket brød og
sirkus. Du kan samtidig narre det trill rundt
og gjøre hva du vil andre steder. Dette er en
gammel oppskrift for makten.

Det russiske maskeradeballet i Norge etter
Berlin-murens fall i 1989, var planlagt mange
år i forveien. Det ble gjennomført etter
programmet. Bit for bit. Gjestene ble bukket
ut porten etter selskapet. En for en.

Karstad-utvalget var bare et første
narrespill
blant mange andre narrespill på
begynnelsen av nitti-tallet og senere. Det
skapte imidlertid den villfarelse som Moskva
tok sikte på. Både i
Stortinget og ellers.

Jeg kjente meget godt både Arne Karstad og
sekretæren hans for utvalget, Åge Eknes. En
dyktig saksbehandler for oss begge i
Forsvarsdepartementet. Begge var flinke
folk. De ble begge narret til å være med på å
skape et bedrag. Uten grunnlag i
virkeligheten. Nok et nasjonalt bedrag.

Slik Lundkommisjonen var. Følgene for
Norge var deretter.

I 1998 bemerket Arne Karstad til meg at jeg
burde ha søkt politisk asyl i et annet land.
Som følge av behandlingen som jeg ble
utsatt for. " Ingen nordmann har gjort det
før", sa han. Jeg har vært inne på tanken.
Mange ganger. Jeg fortsatte å leve i denne
kamuflerte russiske bakgården. Utestengt og
eksponert. Bak fiendens linjer. Det har vært
et farlig liv.
I LEDELSEN MED HOLST: Arne
Karstad (til venstre med rødt slips)
og jeg lengre bak med hånden til
hodet, var de to nærmeste
medarbeiderne til Johan Jørgen
Holst de første årene han var
forsvarsminister fra 1986. Karstad
ble assisterende direktør i
Forsvarets Etterretningstjeneste i
2000. Han ledet det såkalte
"Karstad-utvalget" i 1990. Som i
likhet med Lund-kommisjonen noen
år senere, skapte en illusjon om
loftsrydding i fortiden. I virkeligheten
skjedde en storstilt maskering av
fortiden. Som følge av mandatene
som disse to utvalgene fikk.

Arne Karstad og jeg gikk godt
sammen. Med bakgrunn som
redaktører begge to. Etter at han ble
spionsjef har jeg av naturlige
grunner ikke hatt mye kontakt med
ham. Så ingen informasjon på denne
hjemmesiden kommer fra Karstad.
Han er forsiktig, korrekt og
profesjonell, men han ble som så
mange andre lurt trill rundt som
følge av spillet i negativ sektor. Han
er i godt selskap.

Konteksten for alle merkelige
hendelser både før og etter murens
fall var nemlig den stikk motsatte av
hva alle sentrale aktører i politikken
la til grunn for tenkingen. Uansett
ståsted i norsk politikk.
Pater
familias var ikke USA, men
Sovjetunionen, senere Russland.
Norge tilhørte den sosialistiske
bevegelsen, ikke den kapitalistiske.

I det virkelig store spillet
internasjonalt ble Norge tildelt den
nasjonale dobbeltagentens rolle.
Alle andre hensyn ble underordnet
denne kontinuerlige strategiske
bedragoperasjonen mot USA. Fra
Kreml og Sovjetunionen.

Så både Arne Karstad og jeg har i
virkeligheten solid bakgrunn fra
sovjetisk kontraspionasje. Det var
faen meg ingen søndagsskole. Du
skal ha gode nerver for å være med
på et slikt opplegg.

Sist jeg snakket med Arne Karstad
var i 2002.

Disse bildene er tatt under et
offisielt besøk i USA i 1986.
___________
"Hos Djengis
Kahn med telefon"

JOSEF STALIN styrte
over et kommunistisk
imperium som i seg
selv var et eneste stort
GULAG. En fangeleir.
Hvor innbyggerne var
sperret inne og styrt
med jernhånd. Ikke
minst gjennom terror
og deportasjoner.

Titalls millioner egne
innbyggere ble drept
under den sovjetiske
diktatorens despoti fra
1924 til 1953. En britisk
diplomat kalte etter
krigen Josef Stalin for
"Djengis Kahn med
telefon". Stalin fastsatte
for eksempel kvoter for
hvor mange mennsker
det hemmelige politiet
skulle skyte hver dag.
Under utrenskningene på
tretti-tallet.

På denne bakgrunn
var det naivt av USA
å tro at nazi-general
Reinhard Gehlen
kunne være annet
enn enn en russisk
dobbeltagent.

Å snu fiendens spioner
til å bli dobbeltagenter,
er et vanlig fenomen i
krig. Å snu en nazistisk
spion til å bli spion mot
en tilsynelatende alliert
som USA, er langt mer
sofistikert. Likevel
lyktes Stalin også med
dette knepet. Med
denne spektakulære
utgaven av en
dobbeltspion. Som ble
satt til å bygge opp
vest-tysk etterretning.
Fra grunnen av.

I stedet for å snu en
nazistisk spion mot
Nazi-Tyskland, snudde
Stalin en nazistisk
spion både mot det
nye Tyskland og USA.
Dermed fikk han også
dobbelt bingo. I det
store spillet i det
negative rom.

General Gehlen
hadde intet annet valg
enn en kule for
pannen eller et videre
liv for Sovjetunionen.
Hos den nye fienden.
Pluss hos sine gamle
landsmenn. I et nytt
land.

Reinhard Gehlen delte
skjebne med Jens
Christian Hauge her i
Norge og mange andre
rundt om i Europa. Som
på ulike måter ble
forfalsket som følge av
den brutale
verdenskrigen. Da
premissene for den kalde
krigen ble lagt. Som igjen
la premissene for vår
egen tid.

Blir du forfalsket
mange nok ganger,
fremstår du til slutt
som sann.
Kuppmaker nr .1
Kuppmaker nr. 2 og 3
"COUP D'ETAT x 3":
Statsminister Johan
Nygaardsvold fra
Arbeiderpartiet og Vidkun
Quisling fra Nasjonal
Samling var begge
kuppmakere i virkeligheten.
De foretok begge statskupp.
Eneste forskjellen er at
Nygaardsvold var først ute,
og at dette sovjetstyrte
kuppet skjedde maskert og  
indirekte. Ved at Stortinget i
1939 ble narret til å
oppnevne seg selv for ett år
til.

Det rasjonelt umulige ble
gjort selv om det var
rasjonelt umulig. Med den
følge at Nygaardsvold
gjennom den samme
kontradiksjonen fikk
forlenget grunnlaget for å
være statsminister ett år til.
Uten valg.

Grunnlaget for regjeringen
Nygaardsvold var åpenbart
falskt og ulovlig. Da krigen
tok til i 1940. KGB hadde
gjennomført et maskert
kupp. Med indirekte styre fra
Moskva til følge.

Vidkun Quislings kupp 9.
april 1940 var således et
kupp mot en regjering som
hadde kuppet makten selv
året før, og som satt på
falskt grunnlag. Uten at
grunnlaget til Vidkun
Quislings kupp ved krigens
begynnelse blir noe sannere
som følge av denne
realiteten.

Ingen sann regjering fantes i
Norge under hele krigen. I
virkeligheten. Heller ikke
etterpå. Dette er sannheten.
Når realitetene er avmaskert.

Quislings åpne kupp 9.april
kom overraskende på
tyskerne. Som ikke hadde
satt kuppet i scene. Kuppet
til Nygaardsvold året før kom
ikke overraskende på
sovjeterne. De stod jo bak
det. Sannsynligvis var det
Nygaardsvold selv som var
overrasket. Like mye som
Thorbjørn Jagland i 1996.
Dette er alle politiske husdyr
som gjør hva bonden sier.
Selv om de ikke forstår det.

Det var slik Kreml styrte
Norge både før og etter
krigen. Gjennom spillet i
negativ sektor. Noe jeg har
identifisert grundig.

Sovjetunionen bare doblet
Nygaardsvold for ett år til i
1939. Han ble bare klonet
videre. Som en annen sau.

Quislings kupp hadde ingen
annen følge enn at
nordmenn ble mobilisert til
motstand, noe regjeringen
Nygaardsvold ikke hadde
gjort. Dette var det stikk
motsatte av hva tyskerne
trengte denne våren.

Så SS-sjef Reinhard Heydrich
kom i full fart med fly til Norge
for å redde stumpene. På kort
tid fikk han arrangert et nytt
og maskert statskupp både mot
Vidkun Quisling og Johan
Nygaardsvold, de to
regjeringssjefene. Som da
begge hadde makten på falskt
grunnlag. Til samme tid.

Jens Christian Hauge
benyttet tre sjefredaktører
for Rogalands Avis til
samme tid i 1996. Da han
ledet kuppene mot meg fra
skyggene. Fremgangsmåten
er den samme. I spillet i det
negative rom.

SS-sjef Heydrich hadde imidlertid
bajonettene og tilla
høyesterettsjustitiarius Paal Berg
falske kongefullmakter, og ved hjelp av
denne "Konge nr 2",  Paal Berg, klarte
Heydrich 15. april å få lederen for
Høyesterett til å utnevne et
regjeringsutvalg på falskt grunnlag.
Som på norsk het
"Administrasjonsrådet".

Med dette kuppet fikk tyskerne
bort Quisling etter bare seks
dager ved roret i Oslo. På falskt
grunnlag. Den andre falske
regjeringen ble gradvis mer og
mer utelukket etter hvert som
tyskerne rykket fram og deres
"stay behind-gruppe", den
konkurrerende
regjeringsmakten som
Høyesterett hadde oppnevnt,
Administrasjonsrådet, avlastet
tyskerne i de stadig større
okkuperte områdene og sørget
for ro og orden. Slik at tyskerne
kunne bekjempe mer effektivt
den første falske regjeringen,
nemlig Nygaardsvolds. Som til
slutt rømte landet. Sammen med
den sanne kongen.

Den eneste som ble skutt for
landssvik etter krigen var
Vidkun Quisling. Det
skjedde etter at Moskva
hadde begått et nytt maskert
statskupp våren 1945.
Denne gangen mot
Nygaardsvold. Som ble
dobbeltkrysset av Einar
Gerhardsen. Som da kom til
makten på nok et falskt
grunnlag. Lappet over det
tidligere falske grunnlaget
til Nygaardsvold fra 1939.

Med den følge at de kunne gi
lover med tilbakevirkende
kraft og skyte motstandere
på et like falskt grunnlag.
Slikt skjer i en stat som er
falsk i ett, falsk i alt. Som
følge av tiår etter tiår med  
smart kommunistisk spill i
den negative sektor.

Hvor verden til slutt blir et
vrengebilde av
virkeligheten. For alle.
___________________
"COUP D'ETAT"

"The essence of the coup
is the seizure of power
within the main
decision-making centre of
the state and, through
this, the acquisition of
control over the nation as
a whole"

"The man who controls
the bayonets may be
totally unacceptable as a
public figure, but he can
still rule indirectly by
manipulating the official
leaders which he keeps
under control by the
ultimate sanction of force"

"Coup d'Etat -
A Practical Handbook"
Edward Luttwak,
Harvard University Press
(1979)
"BLÜCHER" var det tyske krigsskipet som ble
senket av torpedobatteriet i Drøbak om
morgenen 9. april. Av besetningen på 1300
mann, mistet 1000 livet i det kalde vannet.
Skuddene ble i virkeligheten avfyrt som følge
av militær ulydighet. Sjefen ved fortet i Drøbak
hadde aldri fått beskjed om å slåss.
Regjeringen Nygaardsvold oppfordret utrolig
nok aldri noen til å sette seg til motverge. Med
den følge at den militære kommandoen ble like
handlingslammet og kollapset. Etter hvert ble
det improvisert væpnet motstand mot tyskerne
på mer eller mindre frivillig grunnlag.

Den norske regjeringen var i virkeligheten ikke
noe annet enn en sovjetisk front. Som i 1940
satt ved makten som følge av et snedig og
maskert sovjetisk kupp året før. Den var derfor
i villfarelse og handlingslammet overfor
Tyskland. Som den gang var alliert med
Sovjetunionen. Man skyter som kjent ikke på
sine venners venner. Arbeiderbevegelsen var
en internasjonal bevegelse, ikke en nasjonal,
og regien lå alltid hos Josef Stalin i Moskva.

Stalin unnlot å informere
de positive og negative kontaktene i Oslo hva
de skulle gjøre med tyskerne. Vel vitende hva
følgene ville bli. Nemlig at den ikke ville gjøre
noe aktivt i det hele tatt. Noe som stemte.

Blant annet hadde det ligget et tysk tankskip i
Murmansk og ventet på å bli brukt ved
landgangen i Narvik. Dette var en del av den
såkalte ikke-angrepsavtalen mellom Hitler og
Stalin fra 1939.

Tyskland sendte selvsagt ikke et av de mest
dyrbare krigsskipene inn i det trange
Drøbak-sundet. Uten å stole på at Moskva
hadde kontroll på den maskerte kommunistiske
fronten sin i Oslo. Det hadde Moskva. Men
disiplinen var ikke tysk i det norske forsvaret.
Som her skjøt uten å ha lov.

Ombord i "Blücher" var alle SS-folkene som
skulle ta regjering, storting og kongefamilien til
fange. Dermed måtte sjefen for tysk
sikkerhetstjeneste (SD),
Reinhard Heydrich,
reise fra Berlin og i all hast improvisere et
maskert statskupp for å få bort Vidkun
Quisling. Som hadde proklamert et kupp på
egen hånd og gjort nordmenn flest forbannet
og lystne til å slåss. Høyesterett ble redningen
for tyskerne, slik domstolen skulle bli for
sovjetrusserne.
Da krigslykken senere snudde.

Allerede 15. april 1940 hadde den slue
SS-toppen Heydrich fått på plass en tredje falsk
regjering i Norge, nemlig
"Administrasjonsrådet". Den utelukket straks
Quislings falske regjering, gradvis
Nygaardsvolds falske regjering, men ikke tyske
styrkers okkupasjon av Norge. Slik er følgen av
kontradiksjoner i bevegelse. Dynamikken i
kupp på kupp.

Norge opplevde i virkeligheten tre statskupp og
en okkupasjon. På bare ett år. Fra 1939 til
1940. Det hadde da ikke gått mer enn 35 år
siden Norge i prinsippet ble selvstendig fra
Sverige. "Det var nå et eksperiment", skal
svenskekongen ha bemerket tørt og oppgitt. Da
Tyskland besatte Norge.

Eksperimentet er ennå ikke over. Historien helt
opp til i dag blir en helt annen når du har
identifisert Berlin og Moskvas spill i det
negative rom.
EDWARD LUCAS er
korrespondent i Øst- og
Sentral-Europa for det
britiske tidsskriftet "The
Economist". Han er forfatter
av boken "The New Cold
War - Putin's Russia and the
Threat to the West".

Boken kom ut i 2008.

Lucas har
egen blogg her
Moskva mot Berlin
EN STRÅMANN omtaler en
annen stråmann: Når de
sovjetiske og russiske
bedragteknikkene er
identifisert, er det lett å slå
fast at både Vidkun Quisling
og Einar Gerhardsen var
stråmenn for henholdsvis
Berlin og Moskva. Begge kom
til makten her hjemme som
følge av statskupp. I
virkeligheten.

Ettersom Moskva vant krigen
og Berlin tapte, ble Quisling
skutt, mens Gerhardsen ble
statsminister og landsfader i
Norge.

Dette tv-innslaget i NRK fra
begynnelsen av åtti-tallet er
et bevis på et av de mange
store paradoks. Som
historien kan oppvise. De
samme argumentene som
Gerhardsen benytter for å
forsvare hvordan Quisling
ble behandlet under
landssvikoppgjøret etter
1945, kan brukes mot Einar
Gerhardsen selv i ettertid.

Når usannhet i fortid er
snudd til sannhet for ettertid.

Med et stort gudebilde
liggende knust igjen på
veien. Mellom Oslo og
Moskva.

_______

Se for øvrig artikkelen "De gode og
dårlige nordmenn" fra 2005.
Les her om «Spionsommeren 1963»,
da Moskva måtte ofre spioner for å
maskere den fordekte makten over
Norge og andre vestlige land.


«Forholdet er jo som Johan Vogt en
gang sa, at Norge er regjert av
tidligere kommunister.»

Redaktør Trygve Hoff, tidsskriftet
Farmand, 6. juli 1963