You need Java to see this applet.
Norulv Øvrebotten
www.oevrebotten.com
En bestselgende
usannhet

TOMT OG FRAGMENTERT het ikke
den 800 siders store biografien
om Jens Christian Hauge. Som ble
en bestselger før jul i fjor.
Historikeren Olav Njølstad ga
verket stikk motsatt tittel:
"Jens Christian Hauge - fullt og
helt" Boken er blitt hyllet som
den mest solide politiske
biografien som er skrevet
noensinne på norsk. Et betydelig
stykke norgeshistorie.

En riktig og fullt ut dekkende
tittel på boken ville ha vært
"Jens Christian Hauge - tomt og
fragmentert". Eller "tomt og
delt". Det forutsatte i så fall
at
herr Olav Njølstad, for å låne
en teknikk fra Hauge når
han skulle nedgradere mennesker,  
hadde fortalt et virkelig
betydelig stykke norgeshistorie.

Det har han ikke gjort. Tvert om.
Njølstad har nemlig snudd
virkeligheten på hodet. Derav er
også tittelen blitt på hodet
også. Sikkert mange fakta i boken
er i og for seg er riktige, men
de er ikke satt inn i den rette
konteksten. I den rette
sammenhengen.

Strukturen i Hauges fulle og hele
liv er stikk motsatt av hva
Njølstad legger til grunn. I
virkeligheten. Dette er en følge
av at bedragteknikkene til Jens
Christian Hauge og
sovjetkommunistene nettopp var å
snu virkeligheten opp ned.
Strukturen blir følgelig
speilvend. Den blir et
falsum. Som bare tjener til å
bygge en legende for såvel Jens
Christian Hauge som Norge.

En "legende" i det faglige
språket som Hauge tilhørte,
nemlig etterretningsverdenen, er
ikke så glamorøs som det
umiddelbart kan høres ut
som for vanlige mennesker. En
legende er i denne sammhengen en
falsk dekkhistorie for en
agent i eget eller fremmed land.
Som skjuler den virkelige
profesjonen til vedkommende.
Nemlig som agent.

Olav Njølstad kommer til å gå inn
i den norske historien selv. Gi
et betydelig bidrag. Som den
siste norske historiker som lot
seg narre trill rundt av Hauge,
og som en følge av dette
bedraget, forledet den norske
befolkningen. Ikke bare til å tro
på et glansbilde av historien,
men på et komplett falsum.

Sammen med Hjemmefrontmuseets
bevisste fusk som faglig rådgiver
for suksessfilmen "Max Manus",
ble derfor 2008 et år hvor den
oppvoksende slekt ble vranglært
på det groveste av eliten i Oslo.
Den medvirket til å gi ungdommen
falske røtter og falske vinger.
Det stikk motsatte av hva vi
plikter å gi generasjonene som
kommer etter oss.

Njølstad skriver selv i de første
linjene i forordet i biografien,
at Hauge en tidlig junimorgen i
2005, bar store mengder papir ut
av huset og begynte å brenne. Et
stort bål ble det. Av
dokumentasjonen. Som ikke lenger
er til. Men Njølstad fatter
likevel ikke konteksten.

I virkeligheten visste da Hauge
at han var avslørt som
Sovjetunionens store mann i
Norge. Han var som en fallert
storbank i USA, for stor til å
feile, så utad ble det aldri
gjort noe med ham. Verken
av Norge eller USA. Han fikk dø i
fred. 91 år gammel og mett av
mørke netter.

Jeg hadde flere år før den tid
fått fullstendig gjennomslag i
etterforskningen av Hauge. Jeg
identifiserte både hans og KGBs
modus operandi i Norge i 2002 og
2003. Det holdt på å koste meg
livet flere ganger. Særlig 2003
var et virkelig tøft år. I
skyggenes verden. 2006 var også
ille. Etter at jeg hadde
publisert de første artiklene om
Sovjet, Norge og Jens Christian
Hauge. I 2005. Da levde Hauge
fortsatt.

Nå har ikke jeg kunnet foreta meg
så mye uten at amerikansk
etterretning suger det opp,
bakgrunnen min tilsier det, så
her fikk USA bekreftet sine
verste antagelser om Norge. Og
Hauge. Sovjetunionen og Russland
hadde et generelt opplegg for
perfekt bedrag. Akkurat slik
amerikansk kontraspionasje på
sytti-tallet var så sikker på.
Men som den ikke fant ut av.

Slikt vet ikke vanlige
historikere som Njølstad noe om.
De lever i en annen verden. Ikke
i den verden hvor realitetsbrist
er en del av yrket. Et fast
følge. Fordi bedrag er nøkkelen
til å lykkes.

Alle lurer alle. Til slutt også
seg selv. Av og til. Dette er i
grunnen en aktivitet som fanger
opp selve kjernen i mennesket. På
sitt beste, og på sitt verste.

Så Hauge hadde ingen vansker med
å bygge videre på legenden. Også
etter 2005. Mange stilte opp for
å hjelpe ham. Hva som er kjent
innad, trenger ikke å bli kjent
utad. Hva løvene snakker om når
de treffes, kan jo ikke de
alminnelige dyrene vite
noe om. USA og Norge lot Jens
Christian Hauge dø i fred. Selv
om det ble noe anstrengt, ble
Hauge gitt storslagen norsk
statsbegravelse også.

Før Hauge døde hadde han altså
valgt ut historikeren Olav
Njølstad til overraskende å
skrive biografi. Njølstad ble
beæret  til å gjøre norsk
historie og den store
motstandsmannen fra krigen enda
mer falsk.

Resultatet ble boken " Jens
Christian Hauge - Fullt og helt".
Som altså er en legende. Under
dette bokomslaget ligger
virkeligheten: "Tomt og
fragmentert". Som forteller
sannheten om Hauge, den
profesjonelle bedrageren. En
mester i nazistene og
kommunistenes spill i negativ
sektor. En negativ spiller av
stort format. Som narret USA og
andre NATO-land til å forholde
seg til Norge som en venn, en
stat som i realiteten var en
fiende. En trojansk hest fra
Sovjetunionen. En maskert
forræder av vestlige verdier.

Følgen var at USA kontinuerlig
bygget ut en stadig større
etterretningsoperasjon mot seg
selv. Under den kalde krigen.
Større skade på Amerikas
nasjonale sikkerhet er knapt
gjort. Norge med alle sine
amerikanske og allierte
etterretningsanlegg, var en
viktig del av selve kjernen i
atombalansen mellom supermaktene
i den kalde krigen. Med betydning
for eksistensielle valg av både
førsteslag og  andreslag med
strategiske atomraketter. Fra
begge parter i den tilspissede
konflikten.

Njølstad tilhører ikke bare et
naivt utenrikspolitisk miljø ved
Det norske Nobelinstitutt. Det
kan tilgis. Det kan ignoreres.
Det er ikke forbudt å være dum og
naiv. Alt slikt i livet er
relativt. Heller ikke å være
arrogant på sviktende premisser.
Hva som derimot verre er: Olav
Njølstad tilhører en
intellektuell elite i Oslo som
ikke vil se sannheten i øynene.
Jurister, historikere,
journalister, redaktører,
forskere, politikere og hva og
hvem de enn måtte være.

Denne eliten har skylapper på.
Hele karrierene deres er
grunnlagt på fundamenterte
fordommer som forutsetning. Ingen
vil tenke utenfor boksen. Alle
foretrekker å bedømme bøker ut
fra omslaget. Olav Njølstads bok
medregnet.

Å innrømme at alt som de har trodd
på er feil, sitter langt inne. Så
de fortsetter å definere
problemer galt. Følgelig
analyserer de problemene galt
også. For så å fortelle alt galt.

Slik Njølstad gjorde i biografien
om Jens Christian Hauge. Eliten i
hovedstaden har kollektiv
realitetsbrist. Kollektive
vrangforestillinger. Selv om de
har yrker og tillitsverv der
slike fenomener skulle være
fremmede. Ikke et fast følge.

Slik fakta er i klandestin
virksomhet. Men der er det
normalt å forholde seg til slikt.

Denne eliten i Oslo, som tror den
forvalter sannheten, gjør som
hovedregel alle de gale
tingene galt. Både når det gjelder
verdenskrigshistorie og
kaldkrigshistorie. Pluss
etterkaldkrigshistorie. Alt i det
store er feil.

Det er vanskelig å vite hvor du
skal begynne å rette opp saker og
ting. Når selve grammatikken,
selve strukturen, i et språk er
feil. Da hjelper det ikke at
eleven uttaler mange ord riktig.
Det er noe som heter rekkefølge
og kontekst i både språk og
historie. Hvis du ikke
kan fransk grammatikk, kan du
aldri få en franskmann til å
forstå deg. Samme hvor flott
det høres ut for andre når du
uttaler noen ord riktig.

Så jeg har i artikler her
konsentrert meg om historiens
kraftlinjer i Norge. Om
strukturen. Om grammatikken. For
å få den mer på plass. Så kan
andre overta med vokabular og
utfyllende informasjon senere.
Viss noen vil gi etterkommerne
våre hvite vinger og røtter. Slik
at de kan lære å fly. Og vite
hvor de tar av og lander. Uten å
miste noe på turen. På anstendig
vis.

Njølstad hadde alle muligheter
til å korrigere bildet som han
gir av Hauge. Før han skrev.
Sommeren og høsten 2005 skrev jeg
en rekke artikler på hjemmesiden
min om nettopp Norge og den store
helten Jens Christian Hauge. I
anledning Norge jubilerte hundre
år som selvstendig nasjon.

Det var da Kong Harald flere
ganger understreket i talene, at
han nå for første gang i
sitt liv forstod den tiden som
han hadde levd i. Kong Harald er
en oppegående mann. Som kan
tenke selvstendig. Monarkiet er
sannsynligvis det eneste som har
holdt Norge sammen og samlet.
Både innad og utad på disse
hundre årene. I virkeligheten.

Njølstad forstod derimot ikke
hvilken tid som han har levd og
lever i. Boken hans er et solid
bevis på dette faktum. At han
hadde lest hva jeg skrev, og
skulle ha fått motforestillinger,
gikk fram av nettprater i avisene
som han hadde i forbindelse med
lanseringen av mesterverket
for ett år siden. På kort tid
solgte boken mer enn 40 000
eksemplarer.

Inntektene av denne boken bør
Njølstad nå gi til alle som Hauge
har begått overgrep mot og deres
familier. Viss han er mannfolk
nok. Det samme bør Aschehoug
forlag gjøre. (De trenger ikke ta
med meg.)

Jeg oppfatter budskapet og
hovmotet. Når andre mennesker har
forakt for meg. Selv om de
sosiale antennene mine kunne ha
vært bedre. Så jeg forstod
svarene som Njølstad ga i
nettmøter om meg. Det får så
være. Jeg kan leve med mytene om
meg. Også de negative.

Viss Njølstad og andre tror at
jeg er gal eller har varig
svekkede sjelsevner, slik Hamsun
ble beæret med, er dette bare
flott. Bedre dekkhistorie kan jeg
ikke ha. Selv om ingen leger vil
gå god for den. Legenden er
likevel fin. Faktisk perfekt.
Viss jeg skal angripe dem fra
dypet. Noe jeg nå gjør.

Saklig sett skal sannhetsverdi
alltid bli vurdert uavhengig av
hva andre tror om fortellerens
tilstand eller personlighet.
Dette er faktisk ikke relevant i
utgangspunktet. Selv om jeg vet
at det er fristende å ty til
genetiske angrep når sannheten
blir for ubehagelig. Selv for
forskere og journalister. Jeg er
blitt vant til slik usaklighet,
men kommer aldri til å akseptere
at irrelevante forhold skal
utelukke rasjonalitetens
grunnlover.

Jeg er et bevis på at selv det
sterkeste menneske kan bryte
fullstendig sammen, sa en
psykolog. Som opplevde på nært
hold hva jeg ble utsatt for som
sjefredaktør for Rogalands
Avis fra 1996 av.

I stedet for å bruke mot meg det
faktum at Jens Christian Hauge og
hans høyre hånd, Johan Fredrik
Remmen, begikk grov
legemsbeskadigelse mot meg for
snart fjorten år siden, og
indirekte benyttet psykiatri til
politiske formål på kommunistisk
vis, burde Njølstad og eliten i
Oslo se på meg som en god kilde
for norsk historie på mange
områder.

Jeg har virkelig levd tett på
viktige historiske hendelser i
Norge i mange tiår. Jeg
er et historisk øyenvitne. Ikke
minst til følgene av politiske
metoder her til lands.

Jeg er ikke bare blitt overfalt
av Hauge & Co. Og overlevd. Noe
som i seg selv er en prestasjon.
Jeg har i ettertid også sporet
opp hvordan denne gjengen
opererer. Hele det klassiske
mafiaopplegget. Gudfarens
medregnet. Jeg har identifisert
deres modus operandi for hele
etterkrigshistorien. Pluss
mange år før.

Jeg bruker skalpell på norsk
etterkrigshistorie, og jeg vet at
jeg ikke skjærer for mye.

Noen henvendelse fra det
historiske miljøet her i landet
har jeg aldri fått. Desto flere
henvendelser har det vært fra
hemmelige tjenester i både Norge
og utland. Honning er langt bedre
enn de norske forskernes brunost
på nistepakken. Så lenge disse
intelligente jentene ikke bedøver
meg, for deretter å sette
sprøyter på meg når jeg sover,
foretrekker jeg dem. Selv
om de utad gir inntrykk av å være
helt andre enn hvem de i
virkeligheten er innad.  Akkurat
denne delen av spillet kan være
både hyggelig og fascinerende.
Tross kattevennligheten og
bedraget. Det finnes mange fine
julier.

Jeg er ferdig med Oslo. Der
tilbrakte jeg omtrent hele
åtti-tallet. Jeg kjenner
irrgangene i hovedstaden bedre
enn de fleste.

Jeg har levd med KGB, Stasi, Mossad,
MI6 og CIA. Pluss norsk
sikkerhetspoliti og
etterretningstjeneste. I tillegg til
diverse nordiske. Franske og tyske
også tror jeg. Dette er jo ikke en
bransje hvor folk presenterer seg på
skikkelig og troverdig vis. Dette
livet har vært naturlig også. På en
måte. Paradoksalt nok. Jeg var en del
av det som populært kalles "Det
hemmelige Norge".

Slik er følgene av dette livet.
Du er hvor du er. Basta. Med
hensyn til både tid og rom. Du må
lære deg å skille mellom forhold
som du kan gjøre noe med, og dem
som du ikke kan. Denne sondringen
er viktig for å overleve.

Livet mitt innbyr vel ikke til
den store sentimentaliteten. Det
ble krigerens liv. Noe som
også er det eneste som jeg har
til felles med Njølstads store
helt. Jens Christian Hauge mente
at det gikk vel fort med meg. Som
han en gang sa til meg på
tomannshånd. "Jeg synes det går
litt fort med deg, Øvrebotten, sa
han lakonisk. Med et gåtefullt
lite smil.

Hauge levde også et liv på
høyresiden i norsk
arbeiderbevegelse. Men i
motsetning til meg var dette bare
tilsynelatende. På overflaten.
Jeg har bare en maske. Hauge
hadde opptil flere. Innerst inne,
hvor hjertet var blitt erstattet
av en sten som følge av
narrespill og makt i en
mannsalder, tror jeg at Hauge var
antikommunist. Det var som
tyskvennlig og antikommunistisk
aktør han begynte. Som student.
Som hemmelig negativ spiller for
Nazi-Tyskland. Jeg tror det
finnes en ekte kjerne i oss alle.
Som ikke er fragmentert.

Viss jeg hadde levd på hans tid,
er jeg ikke sikker på hvor jeg
ville ha havnet politisk. Kanskje
ville jeg ha blitt dratt inn i
den samme politiske malstrømmen
som Hauge. Gudene vet. Jeg levde
imidlertid  i en annen tid. Som
ung og lett formbar. Hvor
virkeligheten var annerledes.
Fortiden er som kjent et annet og
fremmed land. De tenker så
forskjellig der. De gjør ting
annerledes der.

Jeg meldte meg inn i
Arbeiderpartiet som ung
mann. Etter å ha blitt godt kjent
med byråsjef John Sundhagen i
Forsvarsdepartementet. Han
var en glødende antikommunist.
SUK som han ble kalt, var ingen
ringere enn den mangårige
kontorsjefen til partisekretær
Haakon Lie i Arbeiderpartiet. SUK
var en viktig mann i det
hemmelige politiske livet i
Norge. Han ble mentoren min.

SUK advarte meg sterkt mot Einar
Gerhardsen. Einar var en
vandrende sikkerhetsrisiko,
ifølge denne fantastiske
mannen. Med det eksplosive
temperamentet. Vi fant hverandre
straks. I 1978.

KGB gjorde også selve mennesket
Einar Gerhardsen om til en
politisk tvetydighet. Ved å gi
ham en negasjon i tillegg. Kona
hans, Werna Gerhardsen, ble
nemlig forført av en sovjetisk
Romeo fra Moskvas etterretning.
Hun gikk i honningfella og ble
sittende fast. KGB ga så
mange som mulig av viktige
politikere negasjoner på denne
måten. Det var en del av det
negative spillet. Romeo og Julie
var både sanselige og politiske
mennesker. Til samme tid. Snakk
om å være perfeksjonister i
faget. KGB og Stasi var nettopp
det. Perfeksjonister. I bedrag.

Bjørn Skogstad Aamo var
statssekretær i
Finansdepartementet. Da jeg var
politisk rådgiver for
forsvarsminister Johan Jørgen
Holst fra 1986 til 1988.
"Blodhunden til Johan Jørgen" ble
jeg kalt i Forsvarsdepartementet.
Jeg ble satt på vanskelige saker.
Hvor blodhunder gjør seg.

På et julebord i Stortinget  i
1986, var det en kvinnelig
representant som lurte på hvem
jeg var. Selv da hun hørte
navnet, forbandt hun
ingenting med meg. Til tross for
at jeg hele første del av
åtti-tallet var på lufta daglig i
NRK Dagsnytt. Hun så bare på meg
med den overbærende klokskap. Som
så altfor ofte særpreger
stortingsfolks øyne generelt og
med akevitt spesielt.

Hva hun så var bare en ung mann.
Som ennå så ut som en guttunge.
Selv om han var 31 år. Hva i all
verden gjør slike folk her?
Undret hun. Selv om hun ikke sa
det høyt.

Skogstad Aamo på andre siden av
bordet humret. Så sa han: "Norulv
Øvrebotten, det er ingen hvem som
helst. Øvrebotten er ingen hvem
som helst".

Stortingskvinnen var like
forvirret over bordkavaleren. Vi
drakk videre. Resten av kvelden
holdt vi oss på trygt folkevalgt
nivå. Større intellektuelle
utfordringer kan du vel ikke få
her i livet.

Da jeg var i Forsvaret, hadde
protokolltjenesten i
Utenriksdepartementet en formell liste
over de fremste kvinner og menn i
Norge. Den ble brukt i
statsforvaltningen ved middager,
mottakelser og offisielle anledninger,
og jeg måtte bruke makt for i det hele
tatt å få se den. Så konfidensiell var
listen.  
Kongen var nummer en.
Stortingspresidenten nummer to.
Så vidt jeg husker kom en
stortingsrepresentant på 134.
plass. Alle i embetsverket kom
foran. Bare direktøren for Horten
verft var etter
stortingsrepresentantene på denne
celebre listen. Horten verft er
historie for lengst. Så nå står
vel de folkevalgte helt sist.

Det er synd at vi har folkevalgte
som har så liten respekt. Både
blant folk flest og embetsverk.
At de så lett kan bli narret til
å snu saksforhold på hodet og
gjøre vedtak på slikt grunnlag,
til og med i spørsmål om rikets
sikkerhet, øker ikke akkurat
respekten. Som de trenger så
sårt. For å ivareta demokratiske
funksjoner. Altfor mange
politikere i dag er mer opptatt
av å bli likt enn respektert.

Nei, jeg var vel ingen hvem som
helst. Som Skogstad Aamo
bemerket. Selv om jeg ikke stod
på denne listen fra
protokolltjenesten i det hele
tatt. Jeg var aldri elev på
Forsvarets Høyskole. Jeg var på
nivået hvor jeg var med på å ta
opp elever på Forsvarets
Høyskole.  Med andre ord på et
nivå som spiondømte og fortsatt
glorifiserte Arne Treholt fra
norsk politisk venstreside bare
kunne drømme om.

Stort sett kjenner jeg de fleste
av betydning innen den tids
forsvars-  og sikkerhetspolitikk.
Den kalde krigen var ikke teori
for meg. Den var praksis. I ulike
roller. Prisen som jeg måtte
betale var uhyggelig høy og
smertefull. Jeg var blant dem her
hjemme som vant den kalde krigen
ute, men tapte den her hjemme.
For dem som hadde tapt ute, men
som vant her hjemme.

Hva hjelper det vel å vinne den
hele verden? Når du taper deg
selv? Taper din sjel? Da er det
bedre å tape den hele verden, men
vinne deg selv. Vinne din sjel.
Slik den norske venstresiden
gjorde. Den synest fortsatt å
trives med livet i denne
kontradiksjonen. I denne
politiske motsigelsen. Som
egentlig er hykleri. Likevel
styrer de landet. Til og med
menneskerettighetene mine tar de
seg av. I Europa.

Forvirret av komplikasjonene i
norsk politikk etter Berlinmurens
fall? Det var også meningen. At
du skulle bli. Dette var
hensikten til dem som stod bak
spillet. Som hadde denne absurde
følgen. Slik var nemlig utfallet
av den kalde krigen her hjemme.
Av Jens Christian Hauges
kontradiksjoner og negative
politiske spill i Norge. Dette
intrigspillet er ikke nevnt i
Njølstads bok. Så avansert
politikk kjenner han
ikke til. Men det er slik
virkelighet som har formet både
Hauge og meg. Pluss alle andre
nordmenn. Njølstad inkludert.

Jeg fikk med tiden mange sentrale
oppgaver i både forsvar og
arbeiderbevegelse. Det gikk i
turbofart på ledernivåer i mange
år. Jeg var en av dem som ikke
bare visste for mye. Jeg forstod
altfor mye. Da blir det straks
verre. Så jeg delte Njølstads
skjebne. Jeg ble brukt og kastet.

Da Thorbjørn Jagland i 1996 ble
benyttet til å dobbeltkrysse
statsminister Gro Harlem
Brundtland ut av politikken, led
jeg samme skjebne som
sjefredaktør for Rogalands Avis.

Jeg ble dobbeltkrysset ut. Alle
ledere i arbeiderbevegelsen av
betydning, er blitt
dobbeltkrysset ut av stillinger
og tillitsverv. I realiteten.
Selv om det er maskert som noe
annet. Sovjetisk måte å skifte ut
ledere på, er å dobbeltkrysse.
Det er maskerte kupp på kupp. I
en endeløs rekkefølge når det
skiftes ut ledere.

Også sovjetiske spioner ble
dobbeltkrysset. Egne folk ble krysset
ut av spillet. Med russisk
hensynsløshet. Når de hadde tjent sin
oppgave. Når de var brukt opp, ble de
vraket på denne måten. Noe som ikke
minst lurte CIA og andre vestlige
etterretningstjenester i
etterkrigstiden.

Slik kan historien bli gjort
falsk. Hele tiden. Løgner må være
store, mente Adolf Hitler, skal
vanlige folk tro på dem. For de
tror ikke på små løgner. Siden
alminnelige mennesker forteller
så mange små løgner selv.

Den honnør skal i hvert fall herr
dr. philos Olav Njølstad og andre
norske historikere ha: De
har alle fortalt store løgner.
Derfor har folk trodd på dem
også. Store usannheter utelukker
også store sannheter. Like mye som
store sannheter utelukker store
usannheter. Dette er en følge av
kontradiksjonsprinsippet til
Aristoteles. Den greske filosofen
som læremesteren Platon kalte for
"den personifiserte intelligens".

Både jeg og mine kjenner
personlig følgene av
dette faktum. Altfor godt. Det
har vært noen vanvittige år siden
Berlin-muren falt for tjue år
siden. Da muren falt ute i den
store verden, men ikke her
hjemme. Et sinnerikt system av
offisiell svindel ble ikke revet
ned. Svindelen ble tvert om
opprettholdt og bygget enda mer
ut.

Stillingen i livet ble derfor
uutholdelig for en del av oss. På
høyresiden i forsvars- og
sikkerhetspolitikken. Vi ble satt
i stikk motsatte stilling i livet
enn hva taperne ute ble satt i
her hjemme. Taperne av den kalde
krigen internasjonalt ble -
gjennom en bevisst skapt
kontradiksjon - de nasjonale
vinnerne her. De fikk det
behagelig i mange år. Som følge
av fusk og bedrag. Som følge av
at verden ute ble snudd på hodet
i Norge.

Taperne av den kalde krigen levde
på toppen av en stadig større
løgn. I Norge. En veldig stor
løgn. Så stor at alle trodde på
bløffen. Jeg har levd på bunnen
av den samme løgnen. Systematisk
blitt undertrykket av følgene.
Fordi jeg i virkeligheten hørte
til blant vinnerne av den kalde
krigen. Men fikk taperens
skjebne. Som følge av tapernes
bevisst skapte fiksjoner. Som
følge av nederdrektig
kommunistisk spill i den negative
sektor.

Vi kjenner de personlige følgene
av dette paradoksale faktum. Av
dette bedraget. Altfor godt. Både
familien min og mange andres.
Livet ble tomt og fragmentert.
Men samtidig fullt og helt:
Falskt.

Livet er nemlig absurd. For noen
av oss ble det bare så ekstremt
absurd. Så vanvittig absurd.
Fordi omstendighetene var så
ekstreme. Slik forholdene var og
ennå er. For generasjonen vår.

Helvete er som kjent sannheten.
Sett for sent.



(Publisert 26. november 2009, også som
tillegg til
"Menneskerettigheter,
rehabilitering og Nobels fredspris",
publisert 20. oktober 2009)


Les andre artikler:

"Norge i dobbeltkrig"

Møte med Don Quijote, Judas og La Cosa
Nostra"
Fra Kung Fu:

Caine:

"Is it good to see the
past, Master Po? Does
it not rob the present?"

Master Po:

"If a man dwells on
the past, then he robs
the present. But if a
man ignores the past,
he may rob the future.
The seeds of our
destiny are nurtured
by the roots of our
past"
"For et liv - og
for et
menneske! Og
for en bok!"

Harald
Stanghelle,
politisk
redaktør,
Aftenposten
OLAV NJØLSTAD , (f.1957) er dr.
philos,
historiker og forskningssjef
ved Det norske
Nobelinstitutt. Ved siden
av et omfattende
faglitterært forfatterskap
har han utgitt romanene
"Mannen med oksehjertet
(2003) og "Brennofferet
(2005)

(Aschehoug forlag)
"Dette er en bok som er
skrevet med en
åpenhet og en
innlevelse det oppleves
som nesten utenkelig å
få lese. På annenhver
side finnes det
norgeshistorie!"

Harald Stanghelle,
Aftenposten

"Biografien er et
betydelig stykke
norgeshistorie. Den er i
seg selv et monument.
«Jens Chr. Hauge - fullt
og helt» er, nokså
sikkert, den mest
solide politiske
biografien som
noensinne er skrevet
på norsk."

Stian Bromark,
Dagbladet

"Biografien er egnet til
å gi innsikt og
forståelse, et nyansert
og mangesidig bilde av
et stort menneske."

Olav Versto, VG

"Olav Njølstad har
skrevet en
imponerende,
nærgående og svært
interessant biografi om
motstandsmannen,
forsvarsministeren og
industristrategen Jens
Chr. Hauge."

Arne Strand,
Dagsavisen

"... faktabasert og
meget velskrevet ...
Denne biografien er et
must for enhver
samfunns- og politisk
interessert ..."

Guri Hjeltnes i
Sakprosa, NRK-P2

Krigen sett frå Oslo vest.
Eit liv med kvinner, vin, laks og
gåselever. Også slik kan
Hauges krigsår på Oslo vest
lesast"

Olav Kobbeltveit
Bergens Tidende
Eclipse

All that you touch
All that you see
All that you taste
All you feel.
All that you love
All that you hate
All you distrust
All you save.
All that you give
All that you deal
All that you buy,
beg, borrow or steal.
All you create
All you destroy
All that you do
All that you say.
All that you eat
And everyone you meet
All that you slight
And everyone you fight.
All that is now
All that is gone
All that's to come
and everything under the sun is in
tune
but the sun is eclipsed by the moon.

"There is no dark side of the moon
really. Matter of fact it's all dark."


"The Dark Side Of The Moon"
Pink Floyd
"Øvrebotten var personlig
sekretær for avdøde statsråd
Johan Jørgen Holst fra 1986 til
1988, og det ga ham en innsikt i
norsk politikk som mange kolleger
i pressen kan misunne ham (...)
Vittig og elegant avslører han
hykleri og dobbeltmoral. Han
spidder de sjølgode på den skarpe
pennen sin og forsvarer de svake
med den. Det er lenge siden vi har
fått en samling artikler med så
mye sunn fornuft og så glitrende
godt presentert"

Albert Henrik Mohn (1918-1999)
journalist og forfatter,
i bokanmeldelse i Bergensavisen
5. september 1996. Han ga boken
min "Sett frå Vest" terningkast 6.

Du kan også lese mer om Mohn
her.

Boken "Sett frå Vest" er utsolgt fra
forlaget, men er
å få i biblioteker.
Den kan ennå også bestilles som
signert eksemplar fra meg. Skriv
til:


norulvoevrebotten@gmail.com (Kr. 290,-
+ porto)
"Norulv er unorsk.
Han tenker stort og
dristig. Han liker å
møte
vanskeligheter,
og han gir seg aldri"

Johan Jørgen Holst
forsvars- og
utenriksminister
til Bergens Tidende
1990
"Survival is
falsehood
detected in time"

Paul Johnson
"Enemies of
Society"
(1977)
Forord

Jeg har skrevet mye om mange
mennesker, som jeg kjenner
godt, og er vennligsinnet til -
levende og døde.

Når jeg nå har laget bok, er det
for å fortelle til kretsen av
boklesere om noen av disse
menneskene - slik jeg ser dem.
Nesten alt i livet dreier seg om
mennesker. Vi kan ikke vite for
mye om dem.

Det har vært min hensikt å gi
sanne karakteristikker. Min
erfaring er at det ikke er
illesinnede skriverier, eller det
kaldt objektive, som kommer
sannheten nærmest. Og i alle fall
må jeg ha lov til å si som skalden
Gustav Fröding:

"...Så jag målar Donna Bianca
Ty det roar mig att måla så."


Jens Christian Hauge
"Mennesker"
1989
__________
SPILLERE I NEGATIV SEKTOR: Jens
Christian Hauge og Henry Rinnan
var begge to ambisiøse unge
nordmenn som ble lært opp i
nazistenes spill i negativ sektor. Noe
som ga dem tilgang til et farefritt liv
under okkupasjonen med kvinner,
vin og sang. Den ene tyske
dobbeltagenten holdt til i Oslo, den
andre i Trondheim.

Hvem som spilte dette spillet i
Bergen for nazistene, vet jeg ikke,
men du kan trygt legge til grunn at
han var en av byens ledende menn
etter krigen, trolig medlem av
Arbeiderpartiet og trygt i lommen på
KGB. Viss han fulgte
hovedmønsteret og krysset over til
Sovjetunionen mot slutten av krigen
og ikke nektet å gjøre det. Slik som
Henry Rinnan i Trondheim gjorde.

Rinnan var nok unntaket fra
hovedregelen. Han var heller ikke
jurist. Med de karakteravvik som
dette yrket synes å innebære for
enkelte. Det var ikke uten grunn at
den første fagforeningen i USA
nektet å ta opp bartendere og
advokater som medlemmer. Noe
Haakon Lie minnet meg om en gang.

Nederdrektighet og usselhet er
relative begreper. At Rinnan ble
skutt, kan ses på som en bekreftelse
på at han var den minst
nederdrektige av nazistenes norske
håndlangere under krigen. Selv om
han var sadist.

Sadismen hadde til følge at Rinnan i
motsetning til andre hemmelige
agenter for tyskerne, ikke nøyde seg
med å fremstå som en falsk
motstandsmann. For deretter å angi
venner som han fikk på denne
måten. Rinnan eksponerte seg selv
for mye i offentligheten. Han
avslørte seg etter hvert overfor
altfor mange og viste dermed sitt
sanne ansikt.  

Nazistene var misfornøyd med at
Rinnan brøt en viktig regel i dette
profesjonelle spillet og ikke nøyde
seg med å manipulere og angi.
Trønderen fulgte personlig opp
ofrene selv - med tortur og drap.
Fordi han var sadist og hadde glede
av å pine folk. Direkte. Ikke
indirekte. Slik Hauges varemerke
var. Noe jeg personlig fikk kjenne på
kroppen femti år senere.

Rinnan og Hauge skulle få ulik
skjebne. Mens Henry Rinnan ble
banket opp og skutt etter krigsslutt,
ble Hauge forsvarsminister og
føringsoffiser for statsminister Einar
Gerhardsen. Etter å ha krysset over
til sovjetkommunistene. Hvor han
fortsatte å utvikle spillet i negativ
sektor. Med full kontroll over
Arbeiderpartiet og Norges indre liv.
Han fikk Norge meldt inn i NATO på
falske premisser. Som trojansk hest
for Stalin hos Amerika. Også hele
land kan benyttes som
dobbeltagenter.

Så sannheten om Jens Christian
Hauge er stikk motsatt av den som
historikeren Olav Njølstad har fortalt
i boken. Større landssviker har
Norge aldri hatt i historien. Så i den
forstand var han stor. Virkelig stor.
Norge var følgelig enda større. I sitt
systematiske svik av Amerika.

Å kuppe motstandbevegelsene i
Nazi-Tysklands okkuperte områder
og snu dem til sovjetiske redskaper,
var trolig et omfattende fenomen i
Europa. Da krigslykken snudde for
tyskerne. Denne strategien la et
solid grunnlag for sovjetisk kontroll
etter krigen. Selv i land som på
overflaten var befridd av USA og
Storbritannia. Som Josef Stalin lurte
trill rundt. Kontinuerlig.

For å sikre sovjetisk kontroll over
motstandsbevegelsen i Polen for
eksempel, sørget de hemmelige
agentene til KGB og Stalin for å angi
til Gestapo dem som de ikke stolte
på blant de polske partisanerne. Alle
dem som ikke ville bli lojale mot
sovjeterne.  Dermed ble tyskerne
narret til å foreta utrenskningene og
drapene av disse menneskene for
Stalin. Dette skitne kommunistiske
trikset ble benyttet i stort omfang.

En liknende utrenskning fant trolig
sted i Norge under den såkalte
"blomsterplukkingen" i 1944. Da
Gestapo rullet opp, arresterte og
skjøt en rekke motstandsfolk med
klar borgerlig forankring. Sanne
norske patrioter måtte bort og ble
angitt av mennesker som de trodde
var venner, men som i virkeligheten
var fiender. I stedet ble det satset på
mennesker som Jens Christian
Hauge. Som snudde kappen etter
vinden.

Å rekruttere agenter for
Sovjetunionen blant nazistenes
hemmelige tjenere, skulle vise seg å
være et smart sjakktrekk fra Josef
Stalin. Han skaffet seg livslang
lojalitet og oppnådde store resultat.
Ved hjelp av hardkokte mennesker
som ikke nølte med å svike andre
mennesker og eget land. Selve
spillet som de var opplært i, gikk jo
nettopp ut på å narre andre til å
begå svik mot hverandre. Hele den
indre solidariteten i Arbeiderpartiet
ble bygget opp på denne måten.

Spillet i negativ sektor har til følge
at du gjør det rasjonelt umulige.
Selv om det er rasjonelt umulig. Du
holder på med bedrag hele tiden.
Poenget med bedrag er å få offeret
for svindelen blind for det man
faktisk ser. Olav Njølstad er bare en
av mange som er blitt offer for
profesjonelt historisk og politisk
humbug.

Baron von Munchausen (bildet
under) fortalte også elleville
eventyr. Han red på kanonkuler og
løftet seg selv og hesten opp fra
myren. Blant annet. Munchausen
gjorde også det rasjonelt umulige
selv om det var rasjonelt umulig og
er en populær figur i tysk litteratur.
Han er Tysklands største og mest
kjente bløffmaker.

Forskjellen på Munchausen og
Hauge er at Hauges historie er blitt
slukt med snøre, søkke og agn her i
Norge. Noe som i virkeligheten har
kostet landet selvstendigheten. Kun
en illusjon om selvstendighet har vi
hatt. Men denne illusjonen har vi til
gjengjeld hatt. Fullt og helt.

I virkeligheten var Norge en
sovjetisk måne. Som formørket
tilværelsen for utrolig mange
mennesker. Jeg var et av disse
menneskene.
" Å heller vil eg med
augo sjå, enn dauv og
blind gjennom verdi gå
og ikkje det sanne skilja"

Arne Garborg
NORSKE KRIGSHELTER: Max Manus og
Martin Linge er to av de norske
krigsheltene som er benyttet til å
manipulere og maskere
okkupasjonshistorien i Norge. I ettertid.
De var begge to det som i dag kalles
spesialsoldater i britisk tjeneste. I
britiske uniformer.

Storbritannia benyttet en rekke unge og
modige nordmenn til farefulle oppdrag i
Norge. Fordi de snakket norsk og var
lokalkjente. Slike operasjoner kunne
være alt fra sabotasje på Rjukan eller
nålestikk og større angrep på tyske
stillinger langs norskekysten.
Måløyraidet er et slikt kjent angrep. I
Måløy falt kaptein Martin Linge. Den
norske regjeringen i London visste ikke
en gang om dette angrepet på forhånd.
Så de norske soldatene var fullstendig i
britisk tjeneste.

Jens Christian Hauge,
Hjemmefrontmuseet og norske
historikere har lagt stor vekt på å
fremstille Max Manus, Martin Linge og
andre norske spesialsoldater i den
britiske hæren som motstandsfolk. Som
en del av Hjemmefronten. Det er ikke
sant. Samme hvor mange filmer om Max
Manus som blir laget på dette falske
grunnlaget.

For å forstå strukturen i de historiske
hendelsene under og etter krigen, er det
avgjørende at du sondrer mellom
nordmenn i britisk tjeneste og de
såkalte motstandsfolkene som holdt til i
Norge. Særlig fordi Jens Christian
Hauge og mange andre har pyntet seg
med lånte fjær i ettertid. For å
kamuflere virkeligheten.
Filmen om Max
Manus fra 2008 er et godt eksempel på
hvordan denne teknikken er benyttet.
Til å forfalske historien enda mer.

Max Manus og Martin Linge var alle godt
trente soldater som var sendt ut på
oppdrag av Storbritannia. Bak fiendens
linjer. Slik alle stormakter gjør overfor
andre stormakter som okkuperer et
annet land av strategisk betydning. I
krig.

Det samme var Knut Haugland,
Jens-Anton Poulsson, Joachim
Rønneberg og de andre
spesialsoldatene som britene sendte for
å ødelegge
tungtvannsproduksjonen på
Rjukan. Å kalle disse motstandsfolk er
en sleip teknikk for å tilsløre
virkeligheten og forlede mennesker i
ettertid til å foreta analogiske
feilslutninger. Det er bedrag.

Hvordan prøver okkupanten å fange opp
slik fiendtlig infiltrasjon? Selvsagt ved å
lage falske motstandsbevegelser. Som
prøver å få kontakt med disse soldatene
som er sluppet ned. Slik at de kan bli
angitt og skutt av okkupasjonsstyrkene.

Gestapo og Abwehr var dyktige i spillet i
negativ sektor. De laget slike fluepapir i
alle land som de var i. Fluepapir som
altså sovjeterne overtok da krigslykken
snudde. Som Sovjetunionen benyttet til
å bygge politisk makt på. Da varm krig
gikk over til kald krig.

Veien mellom Florø og Førde ble bygget
av nordmenn under krigen. Men det var
tyskerne som satte arbeidet i gang,
finansierte operasjonen og ledet hele
veiarbeidet.
Milorg var like norsk som
denne veien. Jens Christian Hauge var
mannen som tyskerne benyttet til å
bygge opp denne falske
motstandsorganisasjonen. For å benytte
den som fluepapir. For å få naive og
patriotiske nordmenn til å forholde seg
til en venn. Som i realiteten var en
fiende.

Milorg bestod av to komponenter. Som
utgjorde en kontradiksjon. Det var først
og fremst  tyskernes indre kjerne som
styrte det hele. Hvor Jens Christian
Hauge var hovedmannen. Den positive
kontakten for nazistene.

Så var det alle som etter hvert sluttet
seg til. I tro på at de forholdt seg til en
venn og patriot. Uten å vite at de var i
klørne på fienden. Som nå kunne
bestemme hvem som skulle leve og
hvem som skulle dø. Av disse stadig
flere negative kontaktene. Eller nyttige
idiotene, om du vil bruke dette
uttrykket. I dette klassiske spillet i
negativ sektor.

Da Sovjetunionen overtok hele
konstruksjonen, hadde Hauge og
russerne ved krigsslutt nærmere femti
tusen negative kontakter. Bare i form av
de såkalte politisoldatene: "Gutta på
skauen". Ingen av disse ungguttene
visste hvem som hadde den virkelige
kommandoen. Eller hvilket høyere
formål de tjente. Hvilket nytt landssvik
som de ble brukt til.

Som kakepynt ble benyttet
besteborgere mot slutten. Da ble
konstruksjonen kalt Hjemmefronten og
overstrødd med Norge i rødt, hvitt og
blått.  Særlig ble det kommunistiske
opplegget pyntet med biskoper og
dommere som hadde svin på skogen
etter å ha gått tyskernes ærend i
begynnelsen av krigen. I ettertid er også
berømte norske sabotører i britisk
tjeneste lappet over hele
konstruksjonen og benyttet til å gi
større tiltrekningskraft til denne
bedragerske orkideen til Hauge,
nazistene og senere  
sovjetkommunistene.

De tyske sikkerhetstjenestene kopierte
rett og slett kommunistenes vellykkede
spill i det negative rom. Særlig var
nazistene imponert
over kommunistenes opplegg med
"The
Trust" i 1920-årene. Hvor fiender av
bolsjevikkuppet i Russland ble narret til
å slutte seg til motstandsorganisasjoner.
Som bolsjevikene hadde dannet mot seg
selv. En massiv likvidering av den
russiske opposisjonen var følgen.

Så Jens Christian Hauge ble først satt i
fengsel for tyskfiendtlig virksomhet. Slik
at han fikk en troverdig legende.
Deretter ble han i prinsippet benyttet på
samme måten som Henry Rinnan i
Trondheim. I spillet i negativ sektor.
Hauge ble så dyktig i dette negative
spillet både for nazistene og
komunistene at han holdt på med det
fram til han døde i 2006. Med hell.

Det var et spill som til slutt ga ham
statsbegravelse.

At Jens Christian Hauge og Moskva
klarte å lure oss så lenge er en bragd.
Det forteller mye om hvor hensynsløse
og profesjonelle de hemmelige
tjenestene til Hitler og Stalin var. Hvor
gode de var til å snu virkeligheten på
hodet og narre oss andre til å handle og
beslutte på dette falske grunnlaget.
Kontinuerlig.

Så norsk krigshistorie er dessverre ikke
så gloriøs som filmen Max Manus og
historikere som Olav Njølstad forleder
den neste generasjonen til å tro. Det er
ikke slik krig og vi mennesker er. Slett
ikke. Det er langt mer tarvelig, det hele.

MAX MANUS OFFICAL TRAILER
«Trond Johansen - helt siden
18-års alder -  da han gikk inn i
motstandsbevegelsen under
krigen, har tjent sin nasjon som
en utmerket tjenestemann»

Ketil Lund,
Høyesterett,
gir vandelsattest til tidligere direktør i
etterretningstjenesten, Trond
Johansen, senest i Aftenposten
13. juni 2006.

***

Norsk høyesterett skiller seg fra andre
lands høyeste domstoler ved at den
griper inn i aktiv politikk. Som et
overparti eller overhus innen den
utøvende makt. Kreativ jus blir
deretter benyttet til å maskere
Oslo-elitens skjulte politiske agenda.
Noe som i realiteten har vært
ensbetydende med å gå Moskvas
ærend etter 1945.

Høyesterettsdommer og SV'er Ketil
Lund ledet kommisjonen som snudde
utfallet av den kalde krigen på hodet
her i Norge. På nitti-tallet. Da
Stortinget ble narret til å etterforske
politiet i stedet for skurken.

Neppe mange nordmenn vil stole mye
på Høyesterett. Når de blir kjent med
hva den har holdt på med etter krigen.
Det er i vesentlige forhold en historie
om svik. Til og med svik mot eget
formål og grunn til å eksistere.

I 1995 ble
Eilert Stang Lund utnevnt
til høyesterettsdommer. Han var
nærmeste medarbeideren til Jens
Christian Hauge i en årrekke. Da
advokatfirmaet het Hauge & Stang
Lund. Jeg har selv benyttet ham som
advokat.

Noen år etter Lundkommisjonens
innstilling, Lund er tremenningen til
Stang Lund, tok advokat Johan
Fredrik Remmen på vegne av Jens
Christian Hauge ut stevning mot
Stang Lund. Bakgrunnen var
angivelig uenighet om verdien av en
boksamling på advokatkontoret.
Tvistesaken dreide seg bare om noen
hundre tusen kroner. Dette rettslige
skrittet ble oppfattet som pinlig i det
juridiske miljøet i Oslo, og etter en
stund kom det til forlik.

Hauge hadde da oppnådd hva han
ville. Nemlig å skape en illusjon om
fiendskap og avstand mellom ham og
den tidligere nære medarbeideren
Stang Lund. Som beleilig var gått til
Høyesterett ett år før
Lundkommisjonen la fram
innstillingen. Sannheten om forholdet
dem i mellom var trolig i virkeligheten
den stikk motsatte av hva som på
denne måten ble illudert og maskert.
Fikst gjort.

Jeg kjente
Trond Johansen personlig
fra den tiden jeg var med og ledet
Forsvaret. Noen store vansker med å
plassere Trond Johansen i dette
spillet i negativ sektor, har jeg heller
ikke. Nå i ettertid.

Trond Johansen begynte sin
yrkeskarriere hos tyskerne på brygga i
Drammen. Som 18-åring.

Av og til er en sigar bare en sigar.
KGB satte sammen den indre kjernen
av etterretningstjenesten i Norge ved
hjelp av gamle kommunister og
overløpere fra nazistene. Størst
lojalitet fikk sovjeterne fra de
sistnevnte.

Arbeiderpartiet og Norge er etter
krigen styrt i samsvar med de
grunnleggende prinsippene i
nazistene og sovjetkommunistenes
spill i det negative rom. Både parti og
stat ble organisert som en
kontradiksjon. Som et negativt spill.
Hvor de positive kontaktene for
Sovjetunionen og Russland benyttet
alle de andre som negative kontakter.
Som nyttige idioter. I et totalitært
indre opplegg. Med en ytre maske av
demokrati og vestlig
NATO-medlemskap. Som kontinuerlig
kamuflerte den kriminelle kjernen.
Med den røde stjernen fra øst: Nemlig
det sovjetiske og russiske styret  av
noen kjernefamilier i Norge.

Slik er arven vår fra Josef Stalin,
Adolf Hitler og Josef Stalin igjen. Selv
tjue år etter Berlin-murens fall.

"Dette er jomfruelig mark for
horehus", sa gangsterkongen Al
Capone om et av Chicagos forsteder.
Den samme tanken slo nok Josef
Stalin. Om forstedet Norge.
--------------------------------------