Lagmannen i det stenografiske referatet som nå
følger, er altså høyestrettsdommer  Erik Solem,
som i aprildagene 1940 hadde vært med på å
utnevne Administrasjonsrådet, eller det som
tyskerne kalte regjeringsutvalg, med Høyesteretts
leder Paal Berg som formann. Da dødsdommen mot
Quisling ble behandlet i Høyesterett etter
lagmannsrettens domsavsigelse var Paal Berg
blant dommerne som bekreftet dødsdommen.

24. oktober 1945, klokken 0240 om natten, ble
Quisling skutt på Akershus gamle festning.  (Forf.
anm.)

Forhandlinger som skal "Glemmes":


"Lagmannen: Så har vi altså den såkalte nasjonale
regjering av 1. februar 1942.

Quisling: Først kommer statsrådet, riksrådet...

Lagmannen: Er det noe som skal dokumenteres i
anledning av post E, i anledning denne såkalte
statsakt?

Aktor: Nei, jeg tror ikke det er nødvendig å
dokumentere noe der på det nåværende tidspunkt.

Quisling: Hele historien om ris\ksrådet og
statsrådet kommer først.

Lagmannen: Jeg for mitt vedkommende er ganske
ferdig med riksrådet og statsrådet - jeg vet ikke
om påtalemyndigheten eller forsvareren har noe
mer de skulle ha forklart i den anledning?

Aktor: Nei, retten har ikke mer interesse av det.

Quisling: Riksrådsordningen var noe som foregikk
helt uten min deltagelse.

Lagmannen: Ja, men det er heller ikke ingen som
beskylder Dem for å ha noe ansvar for riksrådet.
Hva De beskyldes for i dette tilfelle, er dette med
det kommisariske statsråd, og det er jo noe
ganske annet enn den påtenkte riksrådsordning.
Disse kommissariske statsråder var jo oppnevnt
av Terboven som hans norsk-tyske embedsmenn,
men det har ikke noe med riksrådet å gjøre.

Quisling: Jo

Lagmannen: Og det er visst ikke noe menneske
som beskylder tiltalte for å ha villet danne
riksrådet.

Aktor: Ikke meg bekjent.

Quisling: Men de kommissariske statsråder var en
ganske vesentlig vinning sammenlignet med
riksrådet.

Lagmannen: Ja, det vet jeg meget godt at De
mener, og den mening er det ingen som vil ta fra
Dem. Men det er noe som domstolen, retten, får
avgjøre selv, om den vil regne det for en så stor
vinning at man i stedet for riksråd fikk
kommissariske statsråder. Det er meget mulig at
De har rett i den oppfatning, men noen lengere
prosedyre og veiledning fra Deres side om
hvorledes vi skal oppfatte det, tror jeg ikke er
nødvendig.

Quisling: De kjenner jo ikke de faktiske forhold....

Lagmannen: Jo, det tror jeg vi gjør. Vi kan iallfall
ikke oppholde oss lenger ved dette.

Forsvareren: Kan ikke tiltalte få anledning til
ganske kort å gi en begrunnelse for det han
hevder, at det var en fordel med de kommissariske
statsråder?

Lagmannen: Jo, hvis vi kan få det noenlunde kort.
Men hvis vi skal ha allverdens lange historier, går
det ikke. Kan vi få en ganske kort uttalelse om
Deres syn på dette, hvorfor det skulle være en
veldig fordel, så værsågod.

Quisling: En veldig fordel har jeg ikke sagt, en stor
fordel. - Ordningen med riksråd var ikke noe særlig
tiltak fra tyskernes side. Det var ment som en
overgang, antagelig til helt tysk statsforvaltning,
fra Terbovens side. Terboven har til og med sagt til
meg personlig at jeg måtte ikke innbille meg at det
var slik ment. Han har nemlig stadig bebreidet
meg at det var jeg som forpurret ordningen med
riksrådet. Det var ikke tilfelle. Riksrådet strandet
på rent personlige spørsmål, nemlig om
justisministerstillingen. Terboven hadde under sine
forhandlinger i Berlin angående riksrådet møtt sor
motstand hos Hitler. Og det var også i forbindelse
med dette som tidligere referert her, om
administrasjonsrådet og forsøket på å danne en
egen bevegelse som skulle være et redskap for den
tyske politikk, som de da begynte å føre her oppe,
de myndigheter som var kommet til Norge, og som
jeg absolutt bekjempet alt hva jeg orket. Der led
Terboven et meget stort nederlag. Men jeg gikk
endelig med på riksrådsordningen. Jeg skulle  ikke
selv være med, jeg ville ikke det, men jeg godtok
det på min side, jeg hadde heller ikke noe direkte
med det å gjøre. Så brøt Terboven de
forhandlingene, på grunn av presidentskapets
standpunkt.......

Lagmannen: Alt dette vet vi.

Quisling: Så kom spørsmålet om det
kommissariske statsråd som han spurte meg om.
Men før det kom, forsøkte han å få meg med på å
innføre tysk forvaltning her i Norge igjen som det
var hans stadige mål. Og han sa til meg at det ville
innebære fordeler å få tysk forvaltning nå i noen
måneder fremover. Det var jo ting som jeg som
nordmann absolutt måtte kjempe mot, som jeg
alltid har gjort, mot disse former for protektorat,
militærdiktatur og forvaltning. Og da var det
eneste alternativ som sto igjen, denne
oppnevnelse av departementssjefer, og samtidig at
de anerkjente Nasjonal Samling som fullt parti. Det
var en reell ordning som Terboven ikke kunne
komme forbi, slkjønt han gjentagne ganger senere
søkte å få dette ad absurdum på forskjellige måter,
for å kunne gennomføre de tyske planer her. På den
måte mener jeg at det var et veldig fremskritt. For
riksrådet ville før eller senere bli sendt vekk etter
at han hadde brakt i havn det han ville bringe i
havn, nemlig Kongens avsettelse, regjeringen
Nygaardsvolds avsettelse osv. Der er i korthed de
forhold der."


Fra Harald Franklin Knudsens bok "Jeg var
Quislings sekretær", eget forlag, København, 1951

Dette er en interessant samtidsskildring fra en av
de dårlige nordmennene, og det forteller også noe
om hva Bjørneboe kaller den fascistiske periode i
Norge etter krigen, at Franklin Knudsen måtte gi ut
boken på eget forlag i København. For et balansert
syn på hendelsene er det nyttig for enhver også å
lese dokumentasjon fra den tapende siden den
gangen.

På bokens omslag står følgende omtale av
innholdet:

"Gåten Quisling" var et uttrykk som ble brukt
mange ganger under den rettsak som førte til han
ble dømt og skutt. Gåten er ennå ikke oppklart.
Hvordan kunne en mann, som hadde tatt den beste
offiserseksamen i Norge, som var kjent for sin
glødende patriotisme, som hadde vært Frihjof
Nansens nærmeste medarbeider, noen år etter bli
ansett som prototypen på det usleste av alt -
landsforræderen? Hvordan kunne denne tause,
tilknappede mann vekke tuseners bitreste hat,
mens andre tusener var villige til å gå i døden for
ham? Hvordan kunne noen skildre ham som en
asket og et arbeidsjern uten tanke på annet enn
sine landsmenns vel? Hva utrettet han under
krigen, til godt og til ondt? Hvordan var hans
omgivelser, hans daglige liv, hans tanker og
følelser under krigsårenes Ragnarok?

Meget få har nøkkelen til "gåten Quisling". Men nå
har en av dem, hans mangårige privatsekretær,
tatt bladet fra munnen, og det bilde han tegner av
sin sjef er så fascinerende at ingen kan stille seg
likegyldig til det. Her får vi den dramatiske
bakgrunn for Quilsings private statskupp i 1940,
her får vi et helt nytt lys over kampen mellom
tyskerne og nordmenn under okkupasjonen og
kampen mellom nordmennene innbyrdes. Og
gjennom en rikdom av interessante episoder og
dokumentasjoner får lseren grunnlaget for en ny
vurdering av begivenheter som i årrekker har stått
i brennpunktet for oppmerksomheten, og som
fremdeles har krav på å gjøre det.

En spennende samtidsskildring, et rikt meneskelig
dokument og en tankevekker av de sjeldne er
boken:

Jeg var Quislings sekretær.