You need Java to see this applet.


Spillet
mot meg

Artikkel 2

4. juni 1996 hadde jeg desperat
forsøkt å få legen til å unnlate å
skrive ut nok en sykmelding på en
måned. Nettopp fordi advokat Remmen
snudde sykmeldingene mot meg i den
juridiske konstruksjonen, og at
følgene av disse handlingene var at
jeg ble røvet for rettigheter og at
sykefraværet ble benyttet til å
maskere hva som i virkeligheten
fant sted. Jeg var nå terrorisert
inn i en desperat motstand med
stadig større dramatikk til følge.

Legen nektet å la være å sykmelde
meg. Han forlenget sykmeldingen med
nok en måned, den ble snudd som
alle andre mot meg av advokat
Remmen, og nå medvirket også legen
i langt større grad enn før til å
kollapse meg fullstendig. Han
knekket også motstanden min ved
hjelp av de sterkeste medisinene
som han hadde. I tillegg til å
fatte en ny beslutning som altså
Remmen straks tilla en stikk
motsatt formell følge enn den
skulle ha hatt, og som nå skapte
mer omfattende skader enn noensinne.

Motstandens karakter tilsa vel
omfattende medisinbruk. Isolert
sett. Jeg ble stadig mer
livstruende skadet. For jeg var nå
blitt et speilbilde av den
fragmenterte virkelighet av meg
selv som jeg måtte forholde meg
til, og handlet nå både som jeg var
tidligere sjefredaktør og fortsatt
sjefredaktør for Rogalands Avis.
Med andre ord at jeg både var borte
fra og i stilling til samme tid.

Når stadig flere viktige mennesker
i omgivelsene mine langs tidslinjen
ble narret til å legge til grunn
denne kontradiksjonen for de aktive
handlingene og unnlatelsene sine,
for til slutt å legge til grunn det
motsatte forholdet enn det
virkelige, hadde dette til følge at
de tvang meg til å handle
kontradiktorisk også i dette
grunnleggende forholdet. Jeg ble
tvunget til å bli et speilbilde av
hva andre mennnesker i omgivelsene
ble narret og tvunget til å gjøre
overfor meg i eksistensielle
forhold. At stadig flere brøt
kontradiksjonsprinsippet med en
snøballeffekt som rammet meg med
full kraft og styrke. Fra mai 1996.

De stadig mer desperate handlingene
ble deretter, og var rasjonelle
bare i forhold til denne permanente
irrasjonelle årsaken som jeg måtte
forholde meg til. Hvert minutt,
hver time, hver dag, hver uke. Fra
et raskt økende antall mennesker
rundt meg. Som ble forvirret,
forledet av illusjoner og brøt
rasjonalitetens grunnprinsipp:
Motsigelsesloven. Alle lovers mor.
Jeg hadde ingen psykisk og fysisk
mulighet til å håndtere følgene av
den fellen som Hauge og Remmen nå
narret omgivelsene til å klappe
sammen over meg. Jeg var ferdig.

Fragmenterende årsak gir
fragmentert virkning. Det er
åpenbart.

3. juli var også legen narret til å
tro at jeg ikke lenger hadde noen
stilling. Så da etterkom endelig
legen de innstendige bønnene mine
om å la være å sykmelde meg mer.
Hvilke følger fikk denne
beslutningen for den juridiske
konstruksjonen til advokat Remmen?
Han forlenger fraværet fra
stillingen som følge av sykmelding!
På ubestemt tid. Gjennom en
nektelse av å la meg komme tilbake
til stillingen som følge av at
legen ikke lenger har skrevet ut
noen sykmelding. Så de to nederste
linjene som du har nederst på arket
lar du bare være og la dem gå helt
ut på ubestemt tid inn i fremtiden.
Konstruksjonen er slik.

Men over disse to fraværene fra
form og funksjon som følge av
sykmelding og videre som følge av
nektelse å komme tilbake til
stillingen som følge av fravær av
ny sykmelding, legger du altså et
fravær fra stillingen som følge av
suspensjon med virkning fra 3. juli
1996. Også her legger Remmen i
tillegg til grunn et fravær fra
arbeid som følge av suspensjon.
Slik han hadde gjort som følge av
sykmelding. Så du har doble fravær
og doble linjer også her.

De som aksepterer et fravær fra
arbeid som følge av suspensjon,
blir dermed lurt til også å legge
til grunn et underliggende fravær
fra stillingen som følge av den
samme suspensjonen. Samtidig blir
de lurt til å legge til grunn i
saksbehandlingen at jeg har vært
borte fra stillingen fra første dag
med sykmelding, nemlig 17. februar
1996. Jeg blir nemlig borte fra en
stilling som jeg samtidig er borte
fra. Alt er fiktivt. Ingen kan bli
borte fra noe som det ikke er i.
Bare i magi skjer det. Her skjer
det mange ganger. I stadig flere
menneskers sinn. Med en voldsom
snøballeffekt til følge.

Borte fra den samme stillingen som
jeg allerede var borte fra som
følge av sykmelding, var jeg også
blitt tidligere på sommeren. For å
skjule det som tidligere var lagt
til grunn og følgelig hendt, ble
det nemlig lagt til grunn to nye
fravær fra stillingen 6. juni. Det
ene som følge av avskjed, det vil
si med virkning fra samme dag, det
andre som følge av oppsigelse, det
vil si et påbud om i fremtiden å
bli borte fra stillingen når
fristen gikk ut. Begge de to
formelle forholdene var fiktive.
For ingen kan bli borte fra en
stilling som de samtidig er borte
fra som følge av en annen grunn. I
dette tilfelle en sykmelding. Mange
vil kanskje synes at det er flaut å
bli narret så lett. Men det er i
ettertid det er mulig å spore opp
magikerens fremgangsmåte. Ikke i
samtid. Da er oppmerksomheten
forledet, og du ser ikke elefanten
som blir marsjert over scenen.

Advokat Remmen narrer ansvarlige i
Rogalands Avis til også å forveksle
oppsigelse og avskjed. Så mens noen
av de ansvarlige legger til grunn
at jeg er blitt borte fra
stillingen straks 6. juni, lar han
andre legge til grunn at jeg skal
bli borte fra stillingen som følge
av oppsigelse noen måneder senere.
Ingen av dem var gløgge nok til å
se at de igjen handlet innbyrdes
motstridende som følge av at de ble
styrt som dukker i et teater. At
Remmen lar en ansvarlig handle
stikk motsatt av hva han lar andre
gjøre, er en gjenganger i spillet.

Jeg blir meddelt oppsigelse, men
andre ble narret til å handle som
om det var avskjed. I tillegg til å
forholde meg til at jeg var borte
fra stillingen som følge av
sykmelding, måtte jeg på denne
tiden også forholde meg til at jeg
var borte fra stillingen som følge
av avskjed og samtidig skulle bli
borte fra stillingen i fremtiden
som følge av oppsigelse. Alle som
godtok oppsigelsen som et reelt
forhold, ble narret til å akseptere
den underliggende forutsetningen om
at jeg var borte fra stillingen av
andre grunner også, første gang som
følge av sykmelding.

I tillegg måtte jeg forholde meg
til at bedriften nektet å la meg
komme tilbake til stillingen i
tilfelle legen ikke sykmeldte meg
lenger 3. juli. Pluss at jeg skulle
bli borte fra både stilling og
arbeid som følge av suspensjon fra
samme dato. Alle disse formelle
kontradiksjonene, hvor alle
formelle forhold var fiktive i
virkeligheten, måtte jeg samtidig
forholde meg til i en tilstand som
gjorde det umulig å håndtere dem
under enhver omstendighet. Jeg
hadde ikke klart det om jeg hadde
vært frisk en gang. Så komplisert
var virkeligheten blitt.

Ikke mindre komplisert ble den av å
håndtere følgene av at nå handlet
omtrent alle rundt meg på en eller
flere av de usanne formelle
forutsetningene som advokatene
Remmen og Hauge hadde lagt til
grunn i den juridiske
konstruksjonen. Som var grunnlag
for saksbehandlingen til stadig
flere.

Men en juridisk konstruksjon blir
ikke mindre humbug selv om den blir
bygget ut til store proposisjoner
og alle narret til handle på
grunnlag av fiksjonene som den
inneholder. Det gjelder både denne
juridiske konstruksjonen som ble
bygget for meg fra 17. februar 1996
og utover langs tidslinjen. For
ikke å snakke om den stadig større
juridiske konstruksjonen som
Sovjetunionen bygget Norge ut til å
være med virkning fra  8. mai 1945.
At vi alle handlet på grunnlag av
usanne premisser i bunn i årtier,
gjør ikke bedraget mindre eller
konstruksjonen mer ekte. Snarere
tvert om.

I den grafiske fremstillingen på
rutepapiret kan du gå tilbake til
første dato, nemlig 17. februar, da
jeg ble sykmeldt første gangen. Så
går du ned to ruter og deretter
vannrett fram til et passende sted
på tidslinjen mellom 17. februar og
3. juli. Der skriver du 6. juni og
tegner en strek som viser fravær
som følge av det i det skjulte
legges til grunn at jeg blir borte
fra stillingen som følge av
avskjed. Denne linjen lar du gå ut
i uendeligheten. Så kan du fra
samme dato tegne en strippellinje
som viser påbudet (plikten) til å
bli borte fra stillingen som følge
av oppsigelse med virkning fra 31.
august.

Noen linje som viser fravær som
følge av dette påbudet trenger du
ikke tegne inn. For denne følgen av
oppsigelsen inntraff aldri hos noen
saksbehandlere. Ikke en gang hos
noen domstol. Hvor enhver jurist
skulle bli lurt til å legge til
grunn utelukkende fiktive formelle
forhold og saksbehandle at jeg både
var borte fra stilling og skulle
bli borte fra stilling til samme
tid. Konsistent og konsekvent. Et
fiktivt dobbeltforhold. For alle
ble narret til å legge til grunn at
fraværet fra stillingen var skjedd
som følge av sykmelding 17.
februar. Det gikk trill rundt for
enhver.

Tre år senere skulle en ikke altfor
skarp dommer ved Stavanger byrett
legge til grunn i saksbehandlingen
at en oppsigelse meddelt 6. juni
hadde sin opphørsdato 17. februar.
Fire måneder før! Oppsigelsen var
gyldig mente han. Noe den av rent
rasjonelle årsaker ikke kunne være.
Samme hvor dårlig i jus og
alminnelig rasjonalitet som du
skulle være. Ingen sann opphørsdato
fantes. Dette var følgen av
narrespillet. Det er karakteristisk
for fremgangsmåten at det som
oppfattes som ekte og reelt utad,
viser seg ved nærmere undersøkelse
å være uekte og fiktivt innad.
Oppsigelsen var igjen et slikt
forhold.

Påbudet om å bli borte fra
stillingen som følge av oppsigelse
var et fiktivt formelt forhold. Som
alle de andre. For her ble det lagt
til grunn et fravær over de fravær
som tidligere var lagt til grunn i
konstruksjonen. Nå måtte advokat
Remmen konstruere et grunnlag for
oppsigelsen også. Dette skjedde
blant annet ved hjelp av
kryssredigering av dokumenter.
Først i mai 1996 klarte han å
fremprovosere reaksjoner fra meg
som det overhodet var mulig å bruke
til et slikt formål. Men hva jeg
hadde gjort som berettiget til
oppsigelse er under enhver
omstendighet ikke relevant når
dette formelle forholdet er
fiktivt. For den del kunne jeg ha
voldtatt kontorsekretæren. Det
formelle forholdet blir ikke mer
reelt av den grunn.

Fordi dette formelle forholdet er
fiktivt, er faktisk ikke
helsetilstanden min på det aktuelle
tidspunktet relevant heller. Ikke
på annen måte enn for å vurdere
grovheten i hva som blir gjort. De
færreste tenker imidlertid ikke så
klart at de ser denne manglende
relevansen heller. Fordommer
spiller de fleste et puss. Med den
følge at de ikke tenker rasjonelt.
Men feiler i analysen av hendelser.

Skulle det formelle forholdet ha
vært reelt, måtte arbeidsgiveren ha
lagt til grunn at jeg var i
stillingen da jeg fikk oppsigelsen.
Men hvis det var gjort, ville ikke
situasjonen ha oppstått. For
virkeligheten som oppstod var bare
følger av fiksjoner. Den groveste
fiksjonen var at jeg hadde vært
borte fra stillingen siden legen
sykmeldte meg første gangen.
Følgene av fiksjonene var reelle
nok. Jeg holdt på å miste livet
flere ganger.

Men for å få omgivelsene til å
sluke oppsigelsen som om den skulle
ha vært reell, benyttet ikke Remmen
bare et oppkonstruert grunnlag. Han
la til grunn at jeg bare hadde to
måneders oppsigelsestid til tross
for en klar avtale om seks måneder,
slik alle redaktører i A-pressen
hadde. De som begynte å krangle på
denne oppsigelsesfristen var straks
lurt til å akseptere
forutsetningen. Nemlig at dette var
et reelt forhold. Noe det ikke var.
Men slike agn for å narre andre til
å sluke en underliggende falsk
forutsetning er et gjennomgående
trekk i handlingsmønsteret. Folk
går fem på.

Var det slutt på fravær fra
stillingen av ulike grunner, den
første som følge av sykmelding? Å,
nei. Det skulle bli gjort enda mer
komplisert. For her skulle
alvorlige forhold maskeres enda
mer. Å oppnå aksept for et fiktivt
formelt opphør som følge av påbud
om fratreden ved oppsigelse, var
maktpåliggende for advokat Johan
Fredrik Remmen i juni 1996. For med
en slik aksept ble det implisitt
også godtatt at dette dreide seg om
arbeidsrett, ikke strafferett. Noe
det selvsagt var i virkeligheten.
Alle i omgivelsene mine så nå hvor
alvorlig syk jeg var blitt som
følge av prosessen mot meg. Jeg
gikk i oppløsning foran øynene på
alle mennesker.

Gå tilbake til rutepapiret, følge
fraværet fra stilling og arbeid som
følge av suspensjon fram til
tidslinjen viser 26. november 1996.
Da blir jeg borte fra stillingen
nok en gang. Nemlig som følge av
avtale. Jeg var da pasient ved
Rogalands Psykiatriske Sjukehus og
skrev under på hva som helst for å
få fred til berge livet. Så over
linjen som viser fravær som følge
av suspensjon, legger du en ny
linje på ubestemt tid fremover. Den
viser at jeg ble borte fra noe som
jeg samtidig var borte fra flere
ganger før. Nemlig stillingen som
sjefredaktør. Nå som følge av
avtale.

Også dette er et fiktivt formelt
forhold uten forbindelse med fravær
av rettigheter i arbeidsavtalen.
Som ble plukket bort uavhengig av
alle de fiktive formelle
forholdene. Det fantes ikke noen
forbindelse mellom bortfall av
rettigheter og formelle forhold
overhodet i realtid. Jeg mistet
ikke en eneste rettighet som følge
av verken oppsigelse eller avtale
eller noe annet formelt forhold.
Jeg mistet rettigheter først og
fremst ved at myndigheter og alle
andre ble gitt usann informasjon
til helt andre tidspunkter. Usann
informasjon som de besluttet på
grunnlag av. Til ulike tider.

På rutepapiret kunne du ha tegnet
inn en tjukk rød strek fra 17.
februar 1996, en strek som du kunne
latt bli stadig tynnere fram til
juli 1997. Denne streken kunne ha
illustrert hvordan rettighetene
mine ble borte en etter en til
ulike tider. Til det ikke fantes
noen igjen. Men jeg skal ikke gjøre
øvelsene på papiret for
uoversiktlige.

For du skal nemlig tegne mer. For å
få den juridiske konstruksjonen
komplett i sin grunnleggende
struktur. Å dobbeltkrysse personer
har vært en gjenganger i
utskiftninger av ledere i
arbeiderbevegelsen etter krigen.
Også dette har vært en fast del av
Jens Christian Hauges modus
operandi.

Dette er trolig den mest effektive
undertrykkelse av et menneske som
tenkes kan. Du benytter et menneske
til å undertrykke et annet. Det
skjer ved at du gir noen de samme
rettighetene som du tidligere har
gitt en annen. Så når den nye
hevder sine rettigheter, utelukker
vedkommende den andres rettigheter.
Du kan benytte flere til å
dobbeltkrysse en annen. Først en
eller flere midlertidig. Så en
permanent. Noe som skjedde i mitt
tilfelle.

Jeg var sjefredaktør for en avis.
Jeg hadde en fast stedfortreder når
jeg fysisk var borte fra
redaktørstolen. Det var
nyhetsredaktøren. Uansett om jeg
var borte som følge av sykdom,
reiser eller møter andre steder,
eller ferie for den saks skyld, så
hadde jeg en stedfortreder. Men jeg
var selvsagt sjefredaktør for
avisen. Det stod hver dag i hver
eneste utgave. I det som heter
kolofonen på fagspråket. Så
forholdet mellom meg og
stedfortrederen var ikke
komplisert. Det var et integrert
rasjonelt forhold. Slik det er i
alle aviser. Min legitimitet som
sjefredaktør for avisen ble trykket
hver dag. Jeg var politisk
ansvarlig for hvert ord i denne  
avisen uansett hvem som hadde
skrevet dem.

I en normal verden utelukker
sjefens beskjeder hans
nestkommanderende hvis det er
motstrid. I en kommunistisk
utrenskning blir forholdet mellom
dem plutselig snudd på hodet. Med
den følge at nr. 2 utelukker nr. 1.
En vanlig kommunistisk måte å
skifte ut ledere på er altså  
plutselig å snu forholdet mellom
kommanderende og nestkommanderende
på hodet. Dette fenomenet forteller
en av de hemmeligste agentene til
Stalin, Sudoplatov, om i boken ”Den
røde terroren” fra 90-tallet.
Jeg
har fortalt om dette i en tidligere
artikkel.

Akkurat dette skjedde brått i
Rogalands Avis da jeg leverte
sykmelding 17. februar 1996.
Advokat Remmen legger ikke bare til
grunn at jeg blir borte fra
stillingen som følge av sykmelding
fra 17. februar. Når han kaprer
sykmeldingen fra legen. Som han
altså tilegger stikk motsatt
formell følge enn den skulle ha.
Remmen tillegger meg også en
handling som jeg ikke hadde gjort.
Nemlig å utnevne nyhetsredaktøren
til sjefredaktør i mitt fravær fra
stillingen. Deretter sier Remmen
til styret at jeg har gått ut over
mine fullmakter, for dette er jo
styrets oppgave i så fall, og han
lager på dette grunnlaget det
nødvendige kaos til å komme seg
videre i prosessen mot meg.

For første gang kom jeg på kant med
mitt eget styre. Men det var narret
til å tro at jeg hadde gjort noe
som jeg ikke hadde gjort. Nemlig
forsøkt å konstituere en annen i
min egen stilling. Men jeg hadde
ikke avsatt meg selv. Indirekte.
Jeg var bare forsøkt narret til
det. Men en avklaring av
ansvarsforhold var ikke mulig å få
i tiden som fulgte. Norsk
Redaktørforening forsøkte, men
forgjeves. Ikke ble det oppgitt
noen grunn til hva som ble gjort
heller.

Men det advokat Remmen gjør i denne
delen av konstruksjonen, er å legge
til grunn at nyhetsredaktøren både
er ikke sjefredaktør og
sjefredaktør til samme tid. Han lar
også stedfortrederen min snurre
rundt på sin egen akse overfor
omgivelsene ved å legge til grunn
et kontradiktorisk forhold på samme
karakteristiske måte som han har
gjort med meg. Alt kan gjøres
fiktivt ved å fragmentere entydige
forhold og gjøre dem flertydige.
Slik som her. Du kan da angripe
enhver i ryggen ved hjelp av andre.
Straks disse fortar handlinger som
har disse fragmenterte premissene
implisitt.

Norsk Redaktørforening klarte å
skjerme meg en del første tiden.
Slik at jeg begynte å komme meg i
april. Da ble det innkalt til
styremøte i Rogalands Avis. Advokat
Remmen fikk et veldig hastverk med
gjennomføre tiltak som gjorde det
umulig for meg fysisk å komme
tilbake som følge av at presset mot
meg ikke hadde flere sykmeldinger
til følge. Han hadde ikke regnet
med at Norsk Redaktørforening og
jeg skulle klare å håndtere følgene
som han hadde laget ved å narre
andre ansvarlige avisen til å
handle på det usanne grunnlaget som
det formelle opphøret som følge av
sykmelding hadde. Måten vi klarte å
håndtere det på var i stor grad ved
å overse disse følgene. Vi forsøkte
i stedet å identifisere hvem som
stod bak alle de ville og sprø
hendelsene, og ikke minst hvorfor
de skjedde. Situasjonen var
komplett ubegripelig for alle.

Forutsetningen som advokat Remmen
la inn i sakspapirene til
bedriftens styremøte i april var at
jeg var borte fra stillingen som
følge av sykmelding. Denne
premissen var usann. Det neste han
gjorde var å gjøre fraværet som
følge av sykmelding ubestemt i tid.
Ikke legge til grunn at
sykmeldingen bare gikk noen uker
fram i tid. Han hadde før tillagt
legens beslutning en usann  formell
følge. Nå fjernet han siste dato på
siste sykmeldingen, slik at dette
usanne fraværet fra stilling ble
forlenget inn i evigheten. Med
andre ord ble den formelle
usannheten fra første dag gjort
langt alvorligere enn den allerede
var.

Så la han til grunn at
nyhetsredaktøren hadde vært
sjefredaktør siden jeg ble borte
fra stillingen. Det var altså ikke
en konstituering av en annen
sjefredaktør i mitt sted, men i min
stedfortreders sted. (!!!) Med
andre ord et fiktivt formelt
forhold som utad ble maskert som
tilsynelatende reelt ved at det ble
kalt en konstituering. Noe som ikke
var tilfelle innad. Ingenting er i
denne bransjen hva det
tilsynelatende ser ut til å være.
Det er som regel stikk motsatt.

Norsk Redaktørforening og jeg fikk
beskjed om at den såkalte
konstitueringen ikke hadde noe med
mine forhold å gjøre. Jeg måtte
ikke engasjere meg i prosessen.
Ingen mente at jeg hadde gjort noe
klanderverdig, forsikret Remmen.
Som skapte ny forvirring blant
ansatte og styre ved spillet sitt.
Her skjer spillet bak ryggen din,
faktisk ikke bare min i dette
tilfelle, og brått kommer følgene
som i høyeste grad angår deg, selv
om Remmen har bedyret på forhånd at
det ikke skulle skje. Slik er det
når fremgangsmåten er å fragmentere
alle forhold og det blir krysset i
tid og rom kontinuerlig.

Plutselig satt det en fremmed
bedriftskonsulent i redaktørstolen
min og pakket samen alle sakene
mine. De ansatte hadde fått beskjed
om at jeg aldri mer kom tilbake.
Dette skjedde på min fødselsdag,
22. april 1996. Jeg ble 41 år. Den
nye sjefredaktøren fjernet mitt
navn fra avisen og satte inn sitt
eget. Min legitimasjon utad for å
være sjefredaktør var forsvunnet.

Han hadde en avtale om å være
sjefredaktør i opptil et halvt år.
En avtale som selvsagt utelukket
min avtale. Jeg ble nå omtalt som
tidligere sjefredaktør i mediene.
Alle oppfattet konstitueringen som
en avskjed. Men ingen hadde hevdet
at jeg hadde gjort noe galt. Det
ble skrevet mye rart i mange av
landets aviser. Noe som også
maskerte effektivt hva som i
virkeligheten skjedde.

Bedriftskonsulenten hadde aldri
sett en avis før. Norsk presse var
sjokkert. Det samme var de ansatte.
Ingen begrunnelse som angikk meg
ble gitt for å gi en fremmed de
samme rettighetene som følge av en
leieavtale som bedriften tidligere
hadde gitt meg som følge av
arbeidsavtale. Kun begrunnelse som
angikk nyhetsredaktøren ble gitt.
Han hadde nektet å bli konstituert
for ikke å bli brukt til å
undertrykke meg. Nå ble han skiftet
ut som sjefredaktør med en annen.
(Nyhetsredaktøren sa opp i protest
etterpå).

Slik ble den juridiske
konstruksjonen bygget ut. Så fra
17. februar på  rutepapiret tegner
du en rett linje fram til 22.
april. Den viser at
nyhetsredaktøren ifølge dette
fiktive opplegget var sjefredaktør
for Rogalands Avis. I stedet for
meg som var borte som følge av
sykmelding. Begge formelle forhold
var fiktive. Selvsagt. Så tegner du
en ny linje fra 22. april og utover
til 1. oktober. Deretter legger du
nok en linje fra 1. oktober og
videre. Den første linjen viser
bedriftskonsulenten som
sjefredaktør for avisen. Den andre
viser en ny permanent sjefredaktør,
denne gangen en pressemann, som ble
ansatt 15. august og som begynte i
stillingen 1. oktober 1996.

De siste var blitt de første. Den
første var blitt den siste. Disse
dobbeltkrysningene utgjør
kistelokket som blir smekket over
meg i løpet av prosessen. Under
dette lokket blir jeg i det skjulte
fjernet bit for bit. For å si det
brutalt ved hjelp av metaforer.

En usann sjefredaktør utelukker en
sann sjefredaktør. Like mye som en
sann sjefredaktør utelukker en
usann. At flere ble gitt de samme
rettighetene som tidligere var gitt
meg som følge av arbeidsavtale,
utelukket ikke at jeg var den
virkelige sjefredaktøren for
avisen. Hele tiden. Men stadig
flere ble narret i spillet. Så slik
ble jeg tryllet bort. Fortsatt kan
jeg legge fram en gyldig
arbeidsavtale. Men Rogalands Avis
har ingen bevis for at jeg er
sluttet.

Ingen formell opphørsdato finnes.
Bare mange formelle fiksjoner. Den
første datert til første dag av
sykmeldingen. At jeg fysisk ble
borte fra redaktørkontoret er
selvsagt ikke noe bevis for at jeg
ikke lenger var sjefredaktør for
Rogalands Avis. At andre var gitt
samme rettigheter og fysisk ble
realisert i redaktørstolen min,
beviser heller ikke noen fratreden.

Dette var også den absurde følgen
av narrespillet. Jeg ble begravd
levende. Knust av hele systemet.
Fordi alle rundt meg ble narret og
tvunget til å handle på fiktivt
grunnlag. Som følge av en juridisk
konstruksjon. Absolutt alt var
humbug. Bare følgene var reelle.

Når du kommer i en slik situasjon
som jeg kom i som følge av at
sykmeldingen ble snudd mot meg, vil
du først forsøke å få avklart
hvilke rettigheter som du har. Når
det viser seg at du kanskje ikke
lenger har dem. Det skjedde med meg
også. Både Norsk Redaktørforening
og jeg prøvde å få avklart
rettigheter i den første tiden. Men
en viktig del av teknikken er å
ikke la offeret få noen mulighet
til å forholde seg rasjonelt til
virkeligheten. De fleste venter
alltid på en begrunnelse når en
påstand blir satt fram. Før de
svarer. Påstand og begrunnelse
utgjør nemlig de to komponentene i
et argument. Her kommer som
hovedregel bare påstand. Ingen
begrunnelse. Noe som gjorde det
umulig å håndtere situasjonen
rasjonelt for meg og andre som
forsøkte å hjelpe.

Når advokat Remen ble tvunget til å
uttrykke hva som han la til grunn i
saksbehandlingen, forsøkte han
alltid å speilvende dette forholdet
også. Han sa hva han ikke hadde
lagt til grunn. I stedet for hva
han hadde lagt til grunn.
”Mafiaadvokat!”, sa en kjent
politiinspektør til meg i juni
1996. Det skulle vise seg å være en
mild karakteristikk. At slike
jurister får gå fritt, at de til og
med utfører oppdrag for
Regjeringsadvokatembetet, forteller
mye om den politiske tilstanden i
Norge. Veldig mye.

Hvorfor sluttet du ikke bare? For å
komme deg ut av galskapen? Dette er
et spørsmål som jeg er blitt stilt.
Svaret er at jeg i begynnelsen ikke
forstod hvorfor hendelsene skjedde.
Jeg ville ha en begrunnelse.
Dessuten var jeg for syk til å
håndtere følgene av alle utfall.
Jeg var låst på alle måter Jeg
fulgte dessuten slavisk legens råd,
for jeg hadde fått den nye
generasjonen antidepressiva. Noe
som senere skulle vise seg å få et
eksplosivt utfall da jeg begynte å
handle mot Remmen for alvor.

Da jeg senere i prosessen forsøkte
å få slutte, da ble slike
henvendelser bare ignorert. Advokat
Johan Fredrik Remmen kjørte bare
prosessen videre. Uten å ta hensyn
til hva jeg sa lenger. Skadene på
meg var etter hvert så store at
eneste måten å komme seg unna på
var å skade meg enda mer. Noe som
skjedde etter hvert som han la
stadig flere formelle opphør over
det formelle opphøret som han hadde
lagt i bunn som følge av
sykmelding. Virkeligheten ble mer
og mer uhåndterlig.

Remmen kunne ikke stanse når jeg
var blitt så akutt syk. Det ville
være å innrømme ansvar. Så han
fortsatte og satset alt på å
destabilisere meg enda mer og få
meg til å begå selvmord utover
sommeren og høsten. Slik at det
hele skulle bli maskert og glemt
som en personlig tragedie. Noe han
nesten lyktes med.

Etter at advokat Remmen hadde lurt
styret i Rogalands Avis trill rundt
til å konstituere en sjefredaktør i
min stedfortreders sted, en ny
fiksjon altså, var den fysiske
følgen at redaktørkontoret mitt var
blitt okkupert av en
bedriftskonsulent utenfra. Dermed
hadde advokatene Remmen og Hauge
skaffet seg et skikkelig brohode i
bedriften. For denne for alle og
enhver komplett ukjente mannen
gjorde lydig alt som advokat Johan
Fredrik Remmen ba ham om å gjøre.
Dette var ikke så lett å få til med
kjente arbeidskolleger. Selv om
stadig flere av dem nå ble narret
til å handle på forutsetninger som
gjorde dem til tidligere kolleger i
egen oppfatning og handlemåte. Så
nå tok renkespillet en helt ny
vending. Fra 22. april 1996.

Partisekretæren i Rogaland
Arbeiderparti, styreleder Kjell
Sund, ble benyttet til å informere
de ansatte om at jeg aldri mer kom
tilbake. Som om jeg noensinne hadde
opphørt å være sjefredaktør for
avisen. I virkeligheten. Men alle
var innbilt at jeg ikke lenger var
det. De la alle til grunn at jeg
både ikke var det og var det, for
til slutt bare å legge til grunn at
jeg ikke var det. Dette var gangen
i saksbehandlingen hos alle. Som
følge av å handle på advokat
Remmens premisser.

Nå begynte bedriftskonsulenten å
åpne all posten min. Han pakket
bort sakene mine. Etter hvert som
det kom faktura på tidskrifter,
aviser og slikt som jeg hadde som
følge av arbeidsavtale, lot han dem
ligge ubehandlet. For deretter å be
dem som hadde sendt regningene om å
omadressere dem hjem til meg
privat! De haglet etter hvert inn
med fakturaer i postkassen hjemme.
Mange av rettighetene mine i
arbeidsavtalen min forsvant nemlig
på denne snedige måten. For når
andre ble narret til å sende
faktura hjem til meg, flyttet de
også plikten til å betale over på
meg. Med den følge at denne plikten
opphørte hos arbeidsgiver. En
veldig smart måte å lure andre til
å begå skadelige handlinger mot en
annen. Det ble bare benyttet en
omadresseringsblankett. Mer skulle
det ikke til for å lure avanserte
sikkerhetssystemer trill rundt.

Det største tapet som jeg led som
følge av denne teknikken, var en
døds- og uføreforsikring på en
million kroner som jeg hadde som
følge av arbeidsavtale. De kravet
om premie kom høsten 1996, ble også
forsikringsselskapet bedt om å
sende fakturaen hjem til meg
privat. Noe dette viktige
sikkerhetssystemet ble lurt til å
gjøre. Da forsikringsselskapet la
plikten til å betale på meg som
følge av adresseendring, opphevet
det følgelig plikten til å betale
hos arbeidsgiver. Hvor denne
plikten i virkeligheten lå.
Indirekte lureri. Av det mest
hensynsløse slaget.

Jeg var da for syk til å håndtere
situasjonen. Så hele avtalen ble
ugyldig. Mens jeg trengte den mest.
Først i 2002 hadde jeg funnet ut
hva som var skjedd med denne
forsikringsavtalen. Da jeg
dokumenterte at
forsikringsselskapet var blitt lurt
til å handle til skade for meg,
gjorde det avtalen gyldig igjen.
Seks år etter. Og betalte meg ut
560.000 kroner for uførheten som
hele den kontradiktoriske prosessen
hadde hatt til følge. Etter at
rettighetene mine var fragmentert,
fjernet advokat Remmen mange av dem
nettopp på denne slue måten. Ved å
instruere ansvarlige i Rogalands
Avis til å be andre om å omadresse
fakturaer hjem til meg privat. Til
ulike tider i 1996 og 1997.

Den gode redaktørpensjonen min
mistet jeg ved usann informasjon om
opphørsdato og helse til det samme
forsikringsselskapet. Langt
tidligere. Også pensjonsrettigheter
fikk jeg tilbake da jeg begynte å
kunne dokumentere svindelen i 2002
og 2003. Hadde jeg ikke klart å
løse saken, ville jeg ikke hatt
noen rettigheter her heller. Fordi
enhver, også dette
sikkerhetssystemet, var narret til
å begå svik mot meg. Mens jeg
trengte denne sikkerheten mest.
Alle handlet etter hvert på usanne
premisser. Ikke bare ble de narret
til å ta fra meg rettigheter, men
følgene var også at de maskerte hva
som i virkeligheten skjedde.

Hva som i virkeligheten hadde
foregått på min fødselsdag 22.
april 1996, var slett ikke en
konstituering. Noe som utad kunne
oppfattes som et virkelig forhold,
men som innad slett ikke var det. Å
sette inn en annen i min
stedfortreders sted var selvsagt en
konstruksjon. Hva som i realiteten
skjedde var et kupp. En ren
dobbeltkrysning i gangsterstil.
Alle ble tatt på senga. Slik det
ofte har skjedd ved utskiftinger av
ledere i arbeiderbevegelsen. Det er
samme opplegget mer eller mindre
overalt opp gjennom tidene.

Hauge har benyttet et menneske til
å kuppe et annet. Når du gir samme
rettigheter til en annen, utelukker
den siste tildelingen av
rettigheter den andres rettigheter.
Følgene er kaotiske en stund. Men
bråket gir seg som regel etter kort
tid. Når det mennesket som blir
benyttet  i prosessen har
undertrykket det andre fullstendig
og knust all motstand fra det.

I midten av mai 1996 hadde
fremgangsmåten omtrent drevet meg
til vanvidd. Den som ikke kan miste
sin forstand under visse
omstendigheter, har ingen forstand
å miste. Jeg hadde tjenestebolig,
jeg hadde kone og tre små barn, jeg
fikk ingen avklaring på
rettighetene mine, bare en stadig
fullere postkasse av fakturaer som
viste at den ene rettigheten ble
borte etter den andre. Jeg ble mer
og mer desperat. Etter hvert som
følgene av undertrykkelsen fra den
andre ble mer og mer effektive.

Norsk Redaktørforening hadde på
årsmøte 26. april vedtatt en
resolusjon som tok kraftig avstand
fra behandlingen av meg, men
foreningen var rådvill. Den viste
ikke hvordan den skulle angripe
fremgangsmåten. Noe så vilt hadde
aldri Norsk Redaktørforening
opplevd. Juristene deres fant
heller ikke ut av det. Advokat
Remmen ga jo ingen begrunnelse for
noe som helst. Alle måtte forholde
seg til følgene av handlingene som
han lurte andre til å gjøre på
usant grunnlag. Disse handlingene
kom stadig tettere.

20. mai 1996 gjorde jeg motkupp.
Jeg møtte opp i avisen og
instruerte vaktsjef til å handle på
grunnlag av hva jeg som den sanne
sjefredaktøren sa. Ikke hva den
usanne sjefredaktøren sa. Det ble
et bråk uten like. Redaksjonen og
vaktsjefen var fullstendig
forvirret over hvem som var den
virkelige sjefredaktøren for
avisen. De var nå to!

Det lokale styret var like
forvirret, det var jo ikke klar
over følgene av hva det hadde
bestemt. For advokat Johan Fredrik
Remmen var motkuppet mitt alvorlig.
For jeg forsøkte å sprenge hele den
juridiske konstruksjonen hans i
filler. Fysisk. Hadde det ikke vært
for at presseorganisasjonene
sviktet, ville jeg ha klart å
gjennomføre motkuppet. Jeg hadde jo
en gyldig arbeidsavtale som sa at
jeg var sjefredaktøren for avisen.
Den andre hadde en leieavtale som
sa det samme. Men ingen tvil om
avtalen min var den sanne.
Objektivt. Jeg hadde jo fått
redaktørfullmaktene før ham.

Journalistene i avisen søkte råd
hos Norsk Journalistlag. For å få
avklart hvilken redaktør som de
skulle forholde seg til.
Journalistlaget falt ned på den
usanne. Den lokale tillitsvalgte i
Journalistlaget som avjorde saken,
var gift med en journalist i
Dagbladet, Lars Helle. Han hadde
ambisjoner om å bli redaktør.
Senere på høsten ble han også
ansatt som sjefredaktør for
Rogalands Avis. Han ble den andre
usanne sjefredaktøren som ble
benyttet til å utelukke meg som den
sanne. Helle er nå ansvarlig
redaktør for Dagbladet. Det er
altså ikke de store prinsipielle
forhold som veier tyngst når norsk
presse skal kjempe for presse- og
ytringsfrihet. Personlige
interesser og ambisjoner betyr ofte
mest.

Dermed medvirket nå også Norsk
Journalistlag til å undertrykke
meg. Som var den virkelige
sjefredaktøren. Jeg var bare gjort
tilsynelatende uvirkelig som følge
av at en annen var blitt
tilsynelatende virkelig. Gjennom
den kontradiksjonen som
dobbelkrysningen hadde til følge.
Norsk Redaktørforening skulle
senere på sommeren slå følge med
journalistene. For da det ble
ansatt en såkalt permanent
sjefredaktør, nemlig Lars Helle,
som overtok for
bedriftskonsulenten, ble han tatt
opp som medlem av Norsk
Redaktørforening. Dermed utelukket
hans medlemskap mitt medlemskap.
Alle ble narret til å handle feil i
tur og orden. Enhver i omgivelsene
mine. Uten unntak.

En ny usann sjefredaktør var blitt
den sanne. Den sanne følgelig den
usanne. Nok en gang. Også hos mine
egne kolleger. Den samme
kontradiksjonen skjedde overalt.
Til ulike tider. På denne måten ble
så vel Norsk Journalistlag som
Norsk Redaktørforening narret til å
handle stikk imot de formål som de
hadde. De endte opp med å medvirke
til å undertrykke redaktør- og
presserettigheter. Stikk imot hva
foreningen hadde som mål da den
engasjerte seg tidligere samme
året. Slik er følgen av Jens Chr.
Hauges politiske kontradiksjoner.  
Ikke noe er så effektivt å bruke
til undertrykkelse av et menneske
som et annet menneske. Noe denne
historien viser så altfor godt.

Norsk Redaktørforening har dessuten
den svakheten at det er
arbeidsgivere som betaler
kontingenten deres. Så når
arbeidsgiver betaler inn kontingent
for en ny redaktør, og ikke den
gamle, så blir den nye tatt opp som
medlem og foreningen kjemper nå for
dennes rettigheter. Selv om dette
har til følge at den medvirker til
å undertrykke den sanne og
virkelige sjefredaktøren. Noe som
skjedde her.

Jeg har tidligere påpekt at når
hendelse B kommer foran A, slik det
skjer i advokat Remmens
konstruksjoner, så bytter aktørene
om på hendelsene i ettertid for å
finne en logisk forklaring på hva
som er skjedd. Denne formen for
rasjonalisering skal jeg nevne et
eksempel på nå. Generalsekretær i
Norsk Redaktørforening i 1996 var
Nils E. Øy. Han ble til slutt like
forvirret som alle andre som følge
av den kontradiktorisk
femgangsmåten til advokat Remmen og
handlet feil. Med svik til følge
overfor meg. Han hadde det til
felles med alle andre som ble dratt
inn i spillet som konspirasjonen
hadde til følge.

Hva skrev så Nils E. Øy i ettertid
om hva som hadde hendt? I årsboken
for Norsk Redaktørforening i 1999
forteller generalsekretæren at
konflikten i Rogalands  Avis dreide
seg om et styre hadde anledning til
først å suspendere sjefredaktøren,
for deretter å si ham opp. En ting
er at Nils E. Øy omtaler både
suspensjon og oppsigelse som reelle
forhold, ikke fiktive. Slik de i
virkeligheten var.

Men ta et blikk på den grafiske
fremstillingen som du har laget.
Som viser strukturen i den
juridiske konstruksjonen. Den
forteller deg straks at Øy har
byttet om hendelser på tidslinjen i
ettertid. For å kunne forklare hva
han selv har vært med på logisk.
Oppsigelse ble gitt 6. juni.
Suspensjon 3. juli. Denne ulogiske
rekkefølgen av hendelser, at de er
fiktive begge to er her ikke
relevant, har altså til følge at en
sentral aktør til og med bytter om
på rekkefølgen på tidslinjen i
ettertid. For å kunne forklare hva
som har skjedd. Med den følge at
hva som virkelig skjedde i fortid
blir begravd i maskerada også i  
ettertid. Lureriet er genialt.

Denne historien er full av slike
ombyttinger av hendelser. Noe som
gir et komplett usant bilde av
virkeligheten i ettertid. Slik
skapes maskerada. Fra mange.
Arbeiderbevegelsens historie i
Norge er full av slike ombyttinger
hos sentrale aktører. Dette er
følgen av Jens Christian Hauges
modus operandi. Dette fenomenet
utgjør en feilkilde av store
dimensjoner. For alle som søker
sannheten. Og pressen skal vel være
blant dem som gjør det. Men dette
lille eksempelet viser at selv
pressens fremste tillitsvalgte  kan
bli narret til å fremstille
virkeligheten på en usann måte. Som
følge av dyktig politisk
manipulasjon. I villniset av speil
skjer dette.

For den som blir rammet av slike
følger, blir tilværelsen umulig å
håndtere. Det skulle være åpenbart
for enhver. Fremgangsmåten
fragmenterer og ødelegger forhold
mellom mennesker. Ikke minst
offerets forhold til alle andre.
Dette skjer systematisk. I samsvar
med en grundig utprøvd oppskrift.
Som jeg altså har identifisert og
kan fortelle om i detalj.

Motkuppet mitt 20. mai lyktes altså
ikke. Den usanne sjefredaktøren
utelukket nå for alvor den sanne.
Jeg ble akutt livstruende syk som
følge av tumultene som fulgte og på
et møte med Remmen på Hauges
advokatkontor i Oslo 21. mai ba jeg
dem dra til helvete. Remmen
forsøkte febrilsk å få meg til å gå
med på en avtale som sikret meg
full lønn resten av livet, om lag
50 millioner kroner.

Jeg hadde ingen grunn til å tro på
løftene. Han sa stadig en ting for
å si det stikk motsatte rett
etterpå. Så jeg hadde lenge nok
tumlet rundt som en okse i ringen
på jakt etter den røde kappen hans.
Ingen trodde senere på meg da jeg
fortalte hva Remmen hadde sagt at
han ville betale. Noe som sikkert
var meningen hans skulle skje. For
da fremstod jeg som ikke troverdig
i omgivelsene. At han narret meg
til å drikke et glass vann under
samtalen, var kanskje største
tabben under møtet med ham. Jeg har
mistanke om at jeg ble dopet. For
jeg tok fullstendig av. Jeg ble mer
og mer paranoid. Med god grunn.

Jeg flyktet til USA. I noen dager.
Jeg var blitt virkelig redd for
livet mitt. Fra da av var det
dødsangsten som styrte og i likhet
med Anne Orderud Paust tre år
senere, en annen av Johan Jørgen
Holsts tidligere sekretærer, gikk
jeg nå med kniv i vesken. Jeg var
utsatt for en total krig, Uten å
forstå grunnen. Men jeg hadde
identifisert Jens Christian Hauge
som hovedarkitekten og skjelte ham
ut på telefax. Eneste svaret var
jeg fikk var stadig villere tiltak
ettersom konstruksjonen ble bygget
ut med nye formelle fiksjoner for å
begrave meg for godt levende i
følgene fra det stadig antall
mennesker i omgivelsene mine som
ble narret til å handle på de
usanne forutsetningene. ”Slåss du
med Jens Christian, taper du!” sa
Haakon Lie til meg senere på året.
Tørt.

Jeg tapte nesten livet. Mange
ganger. Men så hadde da også
motstanderen lykkes til slutt å få
alle mennesker i omgivelsene mine
til å handle på grunnlag av at jeg
som følge av en sykmelding hadde
fått et formelt opphør på feil side
av livet. Dette var den
underliggende formelle konklusjonen
som ble hevdet med stadig større
tyngde for å bevise premissen. Som
var meg, et menneske av kjøtt og
blod og som fysisk ikke hadde
opphørt overhodet, men som kjempet
en stadig villere kamp mot følgene
av denne usanne formelle
konklusjonen tidligere på
tidslinjen.

Jeg kjempet for å unngå at den
skulle bli sann. I tillegg kjempet
jeg stadig mer desperat mot de
stadig nye formelle fiktive
opphørene som ble lagt over det
mest skadelige i bunn som følge av
sykmelding med formål å maskere
operasjonen ved hjelp av at andre
ble narret enda mer til å handle på
disse usanne grunnlagene. I tillegg
kjempet jeg mot følgene av
dobbeltkrysningene. Av at usanne
sjefredaktører hevdet rettigheter
som utelukket mine sanne
rettigheter. Jeg hadde selvsagt
ikke kapasitet til å håndtere så
mange hendelser, som att på til var
mostridende fra stadig flere. Den
fysiske og intellektuelle
kapasiteten min ble sprengt i
filler.

For advokat Johan Fredrik Remmen
var hendelsene etter motkuppet 20.
mai og mitt avslag på å bli kjøpt
ut dagen etter, ”point of no
return”. Nå bygget han ut den
juridiske konstruksjonen i stort
tempo. Det var maktpåliggende å
skjule de svære helseskadene ved å
gi meg en oppsigelse. For dermed å
narre omgivelsene enda mer. Ikke
minst for å gjøre et politisk
attentat om til å bli oppfattet som
et ordinært arbeidsrettstilfelle.
Men en sak er alltid følge av et
forhold. Er dette forholdet en
illusjon, en fiksjon, er følgelig
også saken falsk. Noe som var
virkeligheten her. Likevel ble
agnet slukt.

Vestlige etterretningsorganer tok
nå i juni 1996 flere ganger kontakt
på telefon for å sikre at jeg var i
live. De fulgte med på de politiske
omveltningene i Norge med
argusøyne. I motsetning til hva
norsk presse gjorde. Som ennå ikke
hadde fått med seg at et
lederskifte var på gang i landet.
At Thorbjørn Jagland var i ferd med
å bli skjøvet inn over Gro Harlem
Brundtland inntil taket hennes på
statsministerstillingen glapp. Noe
som skjedde om høsten.

Lundkommisjonens innstilling var
lagt fram to uker før. Norsk
politikk var blitt en stor
spillebule på mange plan. 1996 var
året da de politiske følgene av
fiksjoner var større enn noensinne.
Bedragerioperasjonene florerte. De
tjente absolutt ikke politikere på
den sikkerhetspolitiske
høyrefløyen. Hvor jeg befant meg.
Jeg var en kald kriger. Som hadde
tapt for dem som hadde tapt. Slik
mange andre gjorde.

Det ble på denne måten som advokat
Remmen gikk fram på,  ikke bare
mulig å kamuflere virkeligheten
enda mer, særlig de svære
helseskadene som følge av det
usanne formelle opphøret som følge
av sykmeldingen i februar og
følgene av dobbeltkrysningen i
april. Men det var også mulig å  få
aksept i omgivelsene for at jeg
ikke lenger var sjefredaktør, men
nok en gang tidligere sjefredaktør
for avisen. At Remmen hadde narret
ansvarlige i avisen til å legge til
grunn at jeg formelt var tidligere
sjefredaktør som følge av
sykmelding, noe som utelukket at
senere formelle opphør kunne være
sanne, og at det ikke fantes noen
forbindelse mellom bortfall av
rettigheter og disse formelle
opphørene, var det ingen som
oppdaget. Forvirringen i
menneskesinnet var total. Hos alle.

For her blir alle og enhver
utallige ganger narret til å
forholde seg til og handle på
grunnlag av det finnes et årsaks-
og virkningsforhold hvor det i
virkelightene ikke eksisterer noe
slikt forhold overhodet. Dette er
magikernes fremste hemmelige triks.
De utnytter den største svakheten i
menneskesinnet. Nemlig at vi ser
årsak først, deretter virkning. I
denne mekanismen ligger nøkkelen
til å bedra andre mennesker.

Å si opp et menneske i min
helsetilstand syntes alle var en
forferdelig ugjerning. Men
ugjerningen var langt større enn
som så. Ironisk nok ble de som
syntes det var helt uakseptabelt,
narret til å medvirke til å gjøre
forholdet enda verre for den som
var rammet. Nemlig meg. Dette
skjedde straks de ble narret til å
sluke det nye agnet og behandle
oppsigelsen som et reelt forhold og
ikke som en ny illusjon. Noe den
var i virkeligheten. De fleste
oppfattet likevel situasjonen som
sprø. Det var den også.

Alle som bryter
kontradiksjonsprinsippet er per
definisjon sprø. Likevel ble alle
narret til å gjøre dette overfor
meg. Av juristene Remmen og Hauge
som hadde brudd på
kontradiksjonsprinsippet som
hovedarbeidsredskap. Magikernes
hemmelighet. Med den følge at
omgivelsene også tvang meg til å
forholde meg til fiktive formelle
forhold som om de skulle ha vært
reelle. Selv om de var innbyrdes
motstridende og dermed umulig å få
grep om. Et menneske som ikke kan
få grep om virkeligheten blir
fysisk og psykisk ødelagt eter
ganske kort tid. Dette er den
eneste sikre loven om slike forhold
i medisinen. Ekstremt og kumulativt
økende stress er nemlig følgen.

Advokat Remmen hadde lagt til grunn
at jeg til enhver tid både var
borte fra stilling og i stilling
til samme tid. Det var følgen av
den juridiske konstruksjonen, og
denne fragmenterte virkeligheten av
meg selv som menneske og
sjefredaktør hadde jeg måtte
forholde meg til siden første dag
med sykmelding 17. februar 1996.
Det skulle bli en virkelighet som
jeg skulle måte forholde meg til i
mange år. For da jeg senere klarte
å bringe forholdet inn for
domstolene i Stavanger, ble de også
konsistent og konsekvent narret til
å lege til grunn i saksbehandlingen
utelukkende fiktive formelle
forhold. De saksbehandlet
arbeidsforholdet mitt som både
opphørt og pålagt å opphøre til
samme tid. Uten unntak. Med den
følge at også domstolene ble narret
til å legge til grunn at jeg hadde
vært borte fra stillingen siden
første dag med sykmelding.

Dette var følgen av narrespillet
overalt. Og alle som medvirket i
dette spillet, meg selv medregnet,
medvirket også til å maskere hva
som i virkeligheten hadde funnet
sted. Maskeraden var nærmest
fullkommen. Det tok meg disse ti
årene å oppklare det hele, slik at
jeg kunne fortelle. Noe jeg altså
har gjort siden i fjor sommer.
Hvordan advokat Johan Fredrik
Remmen lurte domstolene trill
rundt, skal jeg komme tilbake til i
en senere artikkel. Virkeligheten
kan begynne der hvor fantasien
slutter. Noe du sikkert har skjønt.
For lengst.

Når du ikke er bundet til
rasjonalitetens grunnprinsipper,
men tvert om benytter systematisk
brudd på det mest sentrale,
motsigelsesloven, for å tvinge
gjennom en løsning ved hjelp av
narrespill, kan du gjøre alt som
ellers ikke er mulig å gjøre
rasjonelt. Du kan dobbelt- og
flerkrysse i tid og rom og på denne
måten lure enhver.

Blir usannhetene mange nok fremstår
de til slutt som den store
sannheten. Noe som den østtyske
etterretningsorganisasjonen STASI
var så bevisste på. I denne
historien er dette trekket svært
øyefallende. Advokatene Hauge og
Remmen er eksperter til å
manipulere sannheten slik at den
oppfattes stikk motsatt av hva den
er i virkeligheten. Hele
arbeiderbevegelsen er grunnlagt på
denne avanserte
manipulasjonsmetoden. Som jeg har
identifisert fullt ut. Dette er
konspirasjonsteknikker som jeg
aldri før ante eksistensen av. Selv
om jeg har en fortid i ledelsen av
landets forsvarsdepartement.

Hvor sårbare og forsvarsløse de
viktigste sikkerhetssystemene våre
har vært overfor denne hensynsløse
manipuleringen, har jeg erfart til
fulle. Viktige sikkerhetssystemer
som domstoler, politi,
trygdemyndigheter og
forsikringsselskaper ble altfor
lett lurt av fremgangsmåten til
advokat Johan Fredrik Remmen. De
kunne altfor lett bli snudd mot
sitt eget formå. Slik at følgen var
at de først kunne bli lurt til å
benyttes til våpen mot meg som mål,
for deretter å bli et vern for
forbryteren. Oppskriften er
djevelsk effektiv.

Fremgangsmåten er trolig blant de
mest effektive som noensinne er
laget blant yrkesutøverne innen de
hemmelige tjenestene. Hvor
hensikten helliger midlet. Alltid.
Jens Christian Hauge har levd et
helt liv i villniset av speil.
Eller sagt på en annen måte. I
villniset av kontradiksjoner. Noe
som er akkurat det samme. Men som
sagt slik, høyner presisjonsnivået
for hva som skjer innen denne
bransjen betraktelig.

Da jeg etter mange år hadde
identifisert Jens Chr. Hauges modus
operandi, kunne jeg også begynne å
følge virket hans i norsk
etterkrigspolitikk. Med langt
høyere presisjonsnivå enn noen
annen journalist før hadde gjort.
Dette ga etter hvert en
fascinerende innsikt. I et menneske
som utad fremstod som en helt, men
som innad var en skurk. Noe som var
en følge av hans egen
fremgangsmåte. Hans egne avanserte
teknikker. Nå var det virkelige
politiske livet hans sporbart. Det
var i sannhet et dobbeltkrysset liv
som jeg hadde funnet nøkkelen til å
se inn i. Et utrolig dobbeltliv.

Det har vært en lettelse å løse
denne saken. Men ikke tro at jeg er
blitt tryggere av å gjøre det.
Snarere tvert om. Noe av det
viktigste som jeg har lært er å ta
vare på detaljene, så tar detaljene
vare på resten. Ett forhold var å
avdekke at alle formelle opphørene
som advokatene Johan Fredrik Remmen
og Jens Christian Hauge la til
grunn i saksbehandlingen, var
usanne alle sammen. Enhver idiot
forstår at et arbeidsforhold ikke
kan opphøre en rekke ganger, første
gang som følge av sykmelding. Vel
og merke når det blir forklart
enkelt i ettertid.

Likevel opphørte arbeidsforholdet.
Så da måtte jeg finne ut hvordan
dette
i virkeligheten var skjedd.
Nemlig når og hvordan rettighetene
mine i arbeidsavtalen var
fragmentert. Deretter identifisere
nøyaktig hva som var skjedd i
omgivelsene mine til ulike steder
til høyst ulike tider. Hos dem som
hadde makt til å handle på en måte
som gjorde at den ene rettighet
etter den andre kunne bli borte. Da
viste det seg at de var blitt borte
en etter en, og at andre mennesker
både i bedriften og utenfor i alle
viktige sikkerhetssystemer var
blitt narret til å handle på
grunnlag av usann informasjon til
høyst ulike tider.

De var ganske enkelt narret til å
røve rettighetene fra meg. Dette er
ikke minst en stor bedragerisak.
Indirekte bedrag. Noe som gjør hele
operasjonen så avansert. Andre blir
lurt til å ta fra en annen en
rettighet eller skade vedkommende
på annen måte. Dette skjer ved
uaktsomhet først og fremst. Som
følge av et kontinuerlig narrespill
overfor alle og enhver.

Følgen av teknikken til advokat
Remmen var at han la til grunn et
sted at jeg var borte fra stilling
til samme tid som han et annet sted
la til grunn at jeg var i stilling.
Hadde for eksempel viktige
sikkerhetssystemer som trygdekontor
og forsikringsselskap samordnet
informasjon, ville ikke slike
dobbeltkrysninger og bedrag ha vært
mulig. Nå eksisterer slike store
sikkerhetshull som mafiaadvokater
kan utnytte.

For advokat Johan Fredrik Remmen
narret ansvarlige i Rogalands Avis
til å rapportere at jeg var borte
fra stillingen til
forsikringsselskapet 27. september
1996. Jeg ble til og med erklært
for frisk og arbeidsfør. Men
overfor trygdekontoret ble det
samtidig lagt til grunn at jeg var
sykmeldt og i stillingen som
sjefredaktør for avisen. Med den
følge at Stavanger trygdekontor
fortsatte å saksbehandle meg som i
stillingen, men sykmeldt, og
betalte bedriften sykepenger for
meg helt fram til
sykemeldingsperioden gikk ut 15.
februar 1997!

De pengene som trygdekontoret
refunderte Rogalands Avis, ba
advokat Remmen om at bedriften
beholdt. De kunne jo ikke betales
ut som en integrert del av lønn,
for det hadde han sluttet med for
lenge siden, til en helt annen tid.
Året før! Selv om han altså la til
grunn at jeg var i stillingen
overfor trygdevesenet i lang, lang
tid etterpå.

Hvordan mistet jeg lønnen? Advokat
Remmen lar bedriften betale ut
junilønn i 1996, pluss to måneder i
tillegg til samme tid. Dette for å
gjøre senere etterforskning
vanskeligere. I fall det skulle
skje. Så betaler han ikke lønn i
september og oktober. Jeg hadde fri
tjenestebolig og var fordelskattet
for 7000 kroner for dette. Fra
september så tar han en rett til å
leie bolig fra løse luften og
lapper denne over retten til fri
bolig. Med 7000 kroner i husleie.
Abrakadabra! En rett til fri bolig
er tryllet bort. Retten til å leie
skulle snart bli borte på liknende
måte.  Så hadde jeg også rett til å
kjøpe boligen. Den nekter han å
innfri. Slik at jeg mister denne
retten også. Men for å skaffe seg
et nytt formelt opphør som kan
kamuflere de tidligere formelle
opphørene fra første dag med
sykmelding, benytter han barn og
kone som gisler. Helt rått. De
trengte jo tak over hodet. Ikke
minst når jeg var innlagt på
sykehus.

Mitt desperate behov for bolig for
familien mens jeg var innlagt til
behandling høsten 1996, var et
meget effektivt pressmiddel.
Dessuten fikk jeg ikke denne høsten
lenger lønn. Jeg blir 26. november
1996  presset ut av Rogaland
Psykiatriske Sjukehus, hvor jeg nå
var havnet med alvorlig depresjon
og skrev under på den avtalen som
ga Remmen nok et fiktivt formelt
opphør. Til å maskere alle de andre
fiktive fra tidligere på tidslinjen
samme året.

I denne juridiske konstruksjonen
hadde advokat Remmen dermed 26.
november 1996 lagt til grunn at jeg
siden første dag med sykmelding 17.
februar, hadde blitt borte fra
stillingen hele fire ganger. Pluss
et påbud om å bli borte fra den
samme stillingen en gang til! Mer
fiktivt kan ikke noe forhold bli.

Jeg hadde en avtale om ett års
etterlønn. Men alt som er skapt med
det gode som formål kan benyttes
til det stikk motsatte. Som du nå
inderlig vet. Det er hovedregelen
her. Så hva gjør advokat Remmen med
etterlønnen på ett år? Han lapper
retten til etterlønn over retten
til lønn. Et gode er benyttet til
stikk motsatte formål. Nemlig å
røve et annet og langt større gode
fra meg. Nemlig lønnen. Den ble
borte for godt fra meg uten noen
sammenheng en gang med de mange
fiktive formelle opphørene som han
ellers la til grunn i den juridiske
konstruksjonen.

At han ga meg etterlønn kamuflerte
at han narret ansvarlige i
bedriften til å stanse
lønnsutbetalingen. Abrakadabra!
Slik ble lønnen min også tryllet
bort. Remmen og Hauge
dobbeltkrysser kontinuerlig. Slik
mafiaadvokater gjør. Her ble
etterlønnen benyttet til å
dobbeltkrysse bort lønnen.
Prinsippet er det samme hele tiden.
Det er også slik den ene
politikeren etter den andre er
blitt krysset bort i
arbeiderbevegelsen opp gjennom
årene. Jens Christian Hauges liv
har bestått av dobbeltkrysninger.
Ganske enkelt.

Falsk i ett, falsk i alt.

Bedrag, tvang og røveri har bygget
styrken i norsk arbeiderbevegelse i
langt større grad enn slit, svette
og solidaritet. Så ikke en gang den
illusjonen har du igjen. Når du nå
har fått sannheten. Den virkelige
sannheten.


Se første artikkel: "Spillet mot meg"


Tilbake til førstesiden

"Då Ida (7) sa at ein annan gut i første klasse åtte tvillingbroren
Vetle, vi køyrde til Buøy skule her ein dag, stansa eg nesten bilen for
å forklare gjengen i baksetet det viktigaste for meg her i livet. Eg
klarte då å lære ungane mine at dei kan eige dyr, bilar, leiker og det
meste, men aldri eit anna menneske. Aldri! sa eg.

Det har dei forstått. Også Julie på fem. Og då har dei fått med seg
den beste arv som eg kan gi dei vidare her i livet. Nemleg kjernen i
ordet fridom. Eit ofte misbrukt ord."

Grasholmen 17. mai 1996
( Frå "Sett frå Vest" (Dreyer Bok, 1996)
GROVT BEDRAGERI OG TVANG

Med hensyn til økonomisk tap er
det rent strafferettslig grovt
bedrageri som advokat Johan
Fredrik Remmen gjennomførte
mot meg, og som han systematisk
narret andre til å medvirke til.
For å finne ut det objektive
gjerningsinnhold i så henseende,
kan en bare abstrahere seg bort
fra all røyk, speiler og
helseskader og kun legge
arbeidsavtalen min som
sjefredaktør på bordet. Deretter
kan alle rettigheter i denne
avtalen identifiseres og sorteres
ut i sine enkelte faktorer.

Teknikken til advokat Remmen
var å fragmentere absolutt alt,
ikke minst arbeidsavtalen. Så
når arbeidsavtalen min er
stykket opp i hver enkelt faktor,
slik han gjorde helt systematisk,
er det bare å ha fokus på hver
enkelt faktor og følge hva som
skjedde med hver av disse
enkelte rettighetene i tid og rom.
Da blir det grove bedrageriet
avslørt.

Det vil da klart gå fram hvordan
og når advokat Remmen direkte
og indirekte narret andre
ansvarlige til å frata meg hver
enkelt rettighet. Til ulike tider i
hendelsesforløpet. Overfor ulike
beslutningstakere, enten disse
var fysiske eller juridiske
personer.

Bedrageriet er primært indirekte.
Tredjeperson blir systematisk
lurt til å handle på falske
premisser til skade og tap for
andreperson. Narret til å begå
svik.

En slik etterforskning vil ganske
enkelt reversere det
abrakadabra som denne
magikeren av en mafiaadvokat
gjennomførte og avsløre hva som
i virkeligheten skjedde med
arbeidsavtalen. Det nakne
resultatet av en slik forenklet
analyse, er et objektivt
gjerningsinnhold som oppfyller
alle vilkår for grovt bedrageri.

At dette grove bedrageriet
skjedde overfor et alvorlig sykt
menneske, gjør omstendighetene
bare skjerpende og har kun
relevans for straffeutmåling.

Når det objektive
gjerningsinnhold på denne
måten er fastlagt, gjenstår  
skyldspørsmålet for de
medvirkende både med hensyn
til unnlatelser og aktive
handlinger.

For advokat Johan Fredrik
Remmens vedkommende er dette
enkelt å fastslå, det er forsett
hele tiden. For andre er det som
regel uaktsomhet i første
omgang, men forsettlig senere
når de handler og beslutter for å
skjule hva de har gjort som følge
av uaktsomhet tidligere. Noe som
har forsettlig medvirkning til
grovt bedrageri til følge, jf
straffelovens § 270 og § 271.

Blant de fremste medvirkende til
dette grove bedrageriet er
nåværende TV2-sjef Alf Hildrum
med fortid fra AUF  og
partisekretær for Rogaland
Arbeiderparti, Kjell Sund.

Følgen av det kontinuerlige
bedraget er tvang. Denne
tvangen mot målet for
operasjonen øker etter hvert som
stadig flere mennesker i
omgivelsene blir narret til å
medvirke i bedraget. Ved at de
blir narret til å handle på usanne
forutsetninger med tvang til
følge. Noe som tvinger offeret til
å "gjøre, tåle eller unnlate
noget". Som det heter i den
relevant bestemmelsen i
straffeloven, nemlig § 222. Du
finner denne
straffebestemmelsen under 21de
Kapitel: "Forbytelser mot den
personlige Frihed."

Nettopp forbrytelser mot den
personlige frihet var kjernen i
sosialismen. Slik jeg så grundig
har avslørt var tilfelle for meg
spesielt og for øvrig generelt.

At tvang benyttes mot et
dokumentert sykt menneske, har
ikke bare relevans for
straffeutmåling, men også for
vurdering av grovheten og ikke
minst virkningen av den
rettstridige tvangen. Et
funksjonshemmet menneske
tåler selvsagt langt mindre tvang
enn et menneske med alle sine
funksjoner i behold.

De to juristene Johan Fredrik
Remmen og Jens Christian
Hauge lyktes å få andre
mennesker og myndigheter til å
handle på det stikk motsatte
grunnlaget. Med enda mer tvang
og overgrep til følge.

Når politi og domstioler så lett lot
seg narre trill rundt til å
medvirke i overgrep som følge av
kommunistisk spill i negativ
sektor, i år etter år, er det
åpenbart at jeg som menneske
og norsk statsborger hadde klart
meg langt bedre uten at disse
sikkerhetssystemene eksisterte
overhodet.

Den norsk stat er stor og svak,
og nettopp av den grunn er den
livsfarlig når den blir snudd på
denne måten: Snudd mot eget
formål og grunn til å eksistere.
Snudd til først å medvirke til
forbrytelser, for deretter å verne
seg selv og andre forbrytere mot
offeret. Det stikk motsatte av hva
som skulle ha vært statens plikt.
I et sivilisert og vestlig samfunn.

Likevel var dette mitt mareritt. I
alle henseender. Gjennom
mange år.

Jeg kommer aldri til å akseptere
en slik kriminell og barbarisk
stat. Som den norske stat.
Samme hvor mye den kriminelle
kjernen i denne staten blir
maskert med fine ord og edle
besvergelser for øvrig.

Aldri.
Artikkelen til venstre er andre av flere artikler som først ble
publisert i 2006, og som for første gang offentlig viste hvilke
mafiateknikker som i virkeligheten har styrt
arbeiderbevegelsen og Norge.  Dette har vært en bevegelse
hvor dobbeltkryssing og kommunistisk spill i den negative
sektor har vært den skjulte fremgangsmåten bak kulissene i
hele etterkrigstiden Vi er blitt styrt ved bedrag gjennom alle år.
 Pluss gjennom tvangen.  Som har vært følgen av bedraget.

Alt styrt i det skjulte fra bakrommet.
JUDAS SOM IDEAL: Å narre alle mennesker i
omgivelsene til å bli Judas, det vil si til å begå svik
mot det mennesket som er målet for den politiske
operasjonen, har vært en teknikk som Jens Christian
Hauge & Co har benyttet som en fast fremgangsmåte
i arbeiderbevegelsen etter krigen.

Den karakteristiske dobbelt-
kryssingen av mennesker har til indirekte  følge at
den første blir den siste. Dette som en følge av at den
siste blir den første. Som direkte følge av
dobbeltkryssingen.

Noe som også ironisk nok oppfyller sannheten i et
kjent bibelsk uttrykk om at den siste skal bli den
første.  Men her er forholdet speilvendt. Et usant
forhold utelukker nemlig et sant. Like mye som et
sant utelukker et usant.

Forholdet mellom to mennesker bytter plass som
følge av kontradiksjonen som en dobbeltkryssing
innebærer. Slik kan en sann sjefredaktør bli gjort
usann. Indirekte. Som følge av at en usann
sjefredaktør blir gjort sann. Slik det skjedde i mitt
tilfelle. Da jeg ble dobbeltkrysset og undertrykket bort.

En annen ble gitt samme rettigheter som jeg hadde
fått tidligere som sjefredaktør, og når han hevdet
disse, utelukket disse mine. Den virkelige
sjefredaktøren ble gjort uvirkelig. Som følge av at en
uvirkelig ble gjort virkelig.

Urgamle menneskelige svakheter utnyttes maksimalt
i disse avanserte bedragteknikkene.  Som er meget
avanserte og sofistikerte. Fordi bedraget og følgende
tvang skjer indirekte.

Kysset som maskerer svik fra medmennesker som
blir lurt og tvunget, kan gi seg uttrykk på mange
måter:

"Lykke til videre!" skrev Norsk Redaktørforening til
meg. Da foreningen brøt erklærte forpliktelser
tidligere og trakk tilbake all økonomisk støtte i august
1996.
"Oh, what a tangled
web we weave,
When first we
practice to deceive"

Sir Walter Scott
(1808)
"There is nothing more
deceptive than an obvious fact"

Sherlock Holmes
Norulv Øvrebotten
www.oevrebotten.com

HVORDAN SKAPE DEN STORE
KONSPIRASJONEN

Hvordan skaper du den store
konspirasjonen mot et enkelt
menneske i Norge? Jo, du lurer
absolutt alle sikkerhetssystemer som
forutsettes å beskytte dette
mennesket til å fatte beslutninger på
falskt grunnlag. Med den følge at alle
disse sikkerhetssystemene blir vendt
mot dette mennesket. Alt som er
skapt med det gode som formål kan
nemlig benyttes til det stikk motsatte
formål. Noe allerede Aristoteles
påviste.

Når alle sikkerhetssystemene er lurt,
blir de også lett korrumpert i neste
omgang. Når de som betjener
systemene blir gjort oppmerksom på
at de har gjort feil med betydelige
skader og tap til følge for dette
mennesket, kan de ikke gjenopprette
feilen uten å kompromittere seg selv
og risikere tap av anseelse, skam eller
straff. De fortsetter derfor å gjøre nye
feil, med nå skjer dette bevisst, for å
skjule den feilen som de i første
omgang ble lurt til å gjøre. To feil er
lik skyld.

Denne klassiske syklusen med
karakteristiske trekk fra romanen
"Forbrytelse og Straff", er det Jens
Christian Hauge har benyttet så
mesterlig i hele etterkrigstiden.

Jeg kan nå i detalj gjøre rede for
hvordan Hauge og hans medløper
Johan Fredrik Remmen fra 1996 lurte
arbeidsgiveren min, fagforeningen
min, helsevesen, trygdevesen,
forsikringsselskaper, politi, domstoler
og til slutt enhver i omgivelsene mine
trill rundt med nettopp disse følgene.
Den menneskelige faktoren virket
mer eller mindre likt overalt. Jeg skal
ta for meg de viktigste myndighetene
og andre viktige relasjoner etter hvert
på denne siden og fortelle nøyaktig
hvordan dette skjedde i forhold til
dem.

(Publisert 8. november 2005)
DOUBLE CROSSING TIME

By John Mayall and Eric Clapton

It's a mean old scene when
it comes to double crossing
time.
It's a mean old scene when
it comes to double crossing
time.
When you think you got good
buddies, they will spin
around and cheat you blind.

Double crossing man is
mean, he will try to make it
so you lose.
Double crossing man, he
will try to make it so you
lose.
You'll fill your mind with
worry,
you know he hurt me with
the blues.
"Etheral and subtle, the master
strategist
passes by without leaving a trace
Mysterious, like the way of Heaven
he passes by without a sound.
In this way master an enemy's fate

-Sun Tzu
"Dette med at han som sier sannheten er folkefiende, var
ingen dårlig ide hos gamle Henrik Ibsen"

Major O.H. Langeland,
tidligere Milorg-sjef i Oslo (1948).

Hvis Ibsen og Langeland har rett, er den logiske følgen at den som sier
usannheten, er det stikk motsatte. Nemlig en folkehelt. For ikke å si
krigshelt. Noe som viser seg å stemme for Jens Christian Hauge og
Norges vedkommende. Den dokumenterte bedragerske fremgangsmåten
i utrenskingen av meg som sjefredaktør viser hvilke teknikker som kan
brukes til å snu virkeligheten på hodet. Mange ganger. Med slikt ibsensk
resultat.
(Lytt til sangen "Double Crossing Time" her)
"The reality is, if we tell the truth,
we only have to tell the truth once.
If you lie, you have to keep lying
forever."
DON QUIJOTE , her tegnet av Pablo Picasso,  er
kåret til verdens mest leste bok og regnes som
den første moderne romanen. Den kom i to
deler; den første i 1605 og neste i 1615.
Romanene handler om den fattige 50-åringen,
Alonso Quijano som leser ridderromaner. Når
han blander fantasi og virkelighet, tror han at
han er en ridder. Sammen med sin venn,
bonden Sanco Panza reiser han ut på eventyr.
Alonso Quijano på hest og Sanco Panza på et
esel.

Jeg endte opp som en virkelighetens Don
Quijote. Da jeg ble angrepet med Jens Christian
Hauge og Johan Fredrik Remmens
kommunistiske bedragteknikker i februar 1996.
Teknikken deres bestod i å gjøre alle positive og
entydige forhold om til tvetydigheter ved å gi
disse positive forholdene en samtidig negasjon.
Så narret de alle mennesker i omgivelsene mine
til å handle på grunnlag av negasjonene.  
Tredjepart ble kontinuerlig manipulert for å
ramme andrepart. Bedraget var i første rekke
indirekte. Når stadig flere mennesker ble lurt til
å handle på grunnlag av negasjonene, hadde
dette en kumulativ tvingende følge på meg.
Bedrag har tvang til følge. Jeg måtte slåss mot
stadig flere vindmøller. Jeg ble helt ødelagt til
slutt og holdt på å dø flere ganger. Det var
umulig å vite hva som var virkelighet og hva
som var fantasi. Akkurat som i Cervantes roman.

Jens Christian Hauge og hans høyre hånd,
Johan Fredrik Remmen, gjennomførte
kontinuerlig profesjonelt bedrag av det slaget
som har skapt norsk etterkrigshistorie. Med de
tvingende følger slikt bedrag har.  Det er slik
norske politikere er blitt manipulert i årtier. I
Arbeiderpartiet har dette vært fast praksis. Et
gjennomgående modus operandi.

De fremste tillitsvalgte var i realiteten ikke
virkelig tillitsvalgte, selv om de formelt var det
på overflaten. De var dukker som ble styrt på
denne måten som jeg beskriver. Innad
manipulert. Som i et dukketeater. Men strengen
var vanskelig å identifisere. Før jeg gjorde det.
Jeg fulgte strengen helt til Moskva. I den
mangårige etterforskningen siden 1996.

Alle positive forhold ble fragmentert ved å gi
dem en negasjon til samme tid. For så altså lure
andre til å handle på grunnlag av negasjonen.
De to  tilsynelatende troverdige advokatene,
skapte alt som jeg måtte forholde meg til om til
kontradiksjoner. Som jeg måtte håndtere
følgene av. Noe som ble stadig mer umulig.
Ettersom et stadig økende antall mennesker
rundt meg handlet og besluttet på grunnlag av
negasjonene. Selv i helt eksistensielle spørsmål.
De stadig flere følgene av at stadig flere ble
narret, sprengte min kapasitet til å håndtere
dem. Fullstendig i filler. Både mentalt og fysisk.
Etter hvert som tiden gikk.

Tilværelsen var blitt sprø. Å bryte
kontradiksjonsprinsippet, motsigelsesloven,
rasjonaliteten og fornuftens grunnlov, er
beviselig sprøtt. Helsprøtt. Alle ble etter hvert
narret til å handle på dette sprø grunnlaget. Det
startet med en eller to personer som ble narret.
Så økte det på suksessivt. Som en speilvendt
pyramide. Som utvidet seg oppover og begravde
meg i følgene av handlinger fra mennesker i
omgivelsene som var lurt trill rundt. Venner
snus til fiender på denne måten. Når denne
snøballen begynner å rulle, lurer de som er lurt
andre igjen. Og slik fortsetter det. Til alle har
lurt til og med seg selv. Selvbedrag er også en
karakteristisk følge. Den blir også kollektiv.

Funksjonsdyktighet er alltid relativ til en
oppgaves vanskelighetsgrad og omfang Her var
oppgaven rasjonelt umulig i utgangspunktet.  
Følgene av bedraget ble etter hvert stadig
større. De aksellerte i tempo. Jeg måtte forholde
meg til stadig flere mennesker som var narret og
deres handlinger på dette falske grunnlaget.
Verst var det at Johan Fredrik Remmen hadde
kapret  en sykemelding fra legen og speilvendt
den. Ved å gi den også en negasjon. Slik at jeg
fikk stikk motsatt rettsstilling enn jeg skulle ha
som menneske, statsborger og arbeidstaker i
Norge. Jeg kom følgelig selvsagt i konflikt med
alle berørte mennesker som hadde den normale
rettsstillingen som menneske i denne staten.

Vanskelighetsgrad og omfang økte i direkte
korrelasjon til min manglende
funksjonsdyktighet. Som igjen var en avhengig
og betinget følge av det første forholdet. Jeg var
kommet inn i et "loop". Hvor sirkelen og de
stadige flere sirklene som ble lagt over
hverandre, gikk stadig fortere rundt. Og hvor
hendelsene bet hverandre i halen.

Virkeligheten min var ikke lenger reell. Ikke i
noen ellers objektive forhold. Jeg måtte forholde
meg til en virkelighet som nå bestod av
fiksjoner. Sinnet mitt ble etter hvert tvunget til å
blande fantasi og virkelighet. En helt logisk
reaksjon. Jo mindre kapasitet som jeg fikk, desto
mer økte følgene av kontradiksjonene. Med
hensyn til både skade og omfang ellers. Kravene
til funksjonsdyktighet økte dramatisk i direkte
korrelasjon med at kravene til den samme
funksjonsdyktigheten økte, og dette stadig
økende gapet oversteg til slutt mine evner. Jeg
ble følgelig smadret. Av mennesker rundt meg
som var blitt lurt til å handle feil.  

Hvis bedrag har økonomiske følger, og ikke bare
helsemessige eller sosiale, noe som også er
tilfellet i min historie, gjør de som er narret til å
fatte beslutninger om meg og mine forhold på
dette falske grunnlaget, seg medskyldig i
bedrageri. Ikke bare bedrag. I mitt tilfelle i grovt
bedrageri.

Først skjer dette ved uaktsomhet. Forsettlig
medvirkning til bedrageri skjer som regel først
når disse menneskene blir klar over at de er
narret og har vært uaktsomme, og begynner å
fatte beslutninger eller foretar handlinger som
maskerer hvilke feil de tidligere har gjort. Eller
unnlater å gjøre det.

Noe jeg fikk erfare. Blant annet hos
forsikringsselskapet Sparebank 1 Livsforsikring
som ikke ville legge seg ut med en stor
oppdragsgiver og kunde som A-pressen. Da
heller medvirke til bedrageri sammen med dem
som bestemte hvor forsikringene i konsernet
skulle være hos. Med åpne øyne og med minimal
risiko for å bli tatt. Offeret er jo dessuten å
regne som svakt. Slik medvirker alle til at den
sterke blir sterkere, mens den svake blir
svakere. Selv i årevis etterpå.

I Norge har du en rettsstilstand hvor en
arbeidstaker blir anmeldt straks. Av
forsikringsselskapet. Viss hun eller han begår
forsikringssvindel. Hvis arbeidsgiveren gjør det,
og dette er en mektig og betydningsfull kunde
hos forsikringsselskapet, kan han svindle så
mye han vil. På grunnlag av falske opplysninger
om både helse og arbeidsforhold. Slik det
skjedde med meg.

Ingen ansvarlige hos arbeidsgiveren blir
anmeldt eller straffet.  Av forsikringsselskapet
og politi. Tvert om: Forsikringsselskapet
medvirker i stedet til å fullbyrde det hele. Til å
maskere hva som i virkeligheten er skjedd. Mot
bedre vitende. Det vil ikke miste en verdifull
kunde. Følgen var typisk for hvordan de som er
blitt narret av disse bedragteknikkene, reagerer
i ettertid. Slik var det mer eller mindre overalt.

Denne ikke utypiske opplevelsen fikk jeg altså i
flere forhold, da jeg hele seks år etterpå endelig
var i stand til å fortelle hva som i realiteten var
hendt og hvordan andre var narret på falskt
grunnlag. Jeg var blitt økonomisk ribbet også i
denne prosessen som jeg her forteller fra. Noe
jeg etter mange år klarte å delvis rette opp. Etter
å ha vært fattig i mellomtiden. Jeg sloss mot
vindmøller i mange år. Alt hadde vært falskt.

At andre skulle bli hengt for å ha handlet feil
overfor meg, bryr ikke en advokat og bedrager
som Johan Fredrik Remmen seg om. Det vil i så
fall bare maskere hele spillet hans enda bedre.
Som regel. De forbrytersk geniale i denne
fremgangsmåten, er jo at mennesker som er blitt
narret til å handle feil, begår nye handlinger for
å skjule hva de tidligere har gjort. Når de senere
oppdager at de har handlet på falskt grunnlag.
Eller blir konfrontert med det. Da blir dette gjort
med forsett.

Noe som skaper enda bedre kamuflasje for
negative spillere som Remmen og Hauge. Som er
bakmenn i et klassisk mafiaopplegg. I en slik
prosess får de etter hvert svært mange
mennesker til å skjule seg bak. Til slutt det store
flertall. Dette er alle mennesker som har
bekreftet regelen om at to feil er lik skyld. De
allierer seg følgelig med forbryteren til slutt. Ikke
offeret.


De har alle sluttet seg til "La Cosa Nostra". Vår
felles sak. Slik blir altså en mafiasak felles.
Opplegget er genialt.

Jo flere som slike som Remmen klarer å narre
på denne måten, desto færre er interessert i å
rette det opp etterpå. Da heller medvirke til å
maskere hele greia. Her gjelder krigens
paradoksale logikk. Den er ikke lineær. Vil du ha
fred, rust opp. Vil du ha krig, rust ned. Det er
slik logikk som skaper dynamikken i denne
historien. For det er nemlig krig slike som
Remmen og Hauge fører mot det mennesket som
er målet. Hvilket våpen som blir benyttet er ikke
relevant i så måte. Derav følger også slik logikk i
hendelsene etter hvert som de utspiller seg.

Johan Fredrik Remmen, på samme måte som
sjefen hans Jens Christian Hauge,  foretrekker å
opptre indirekte. Det var nettopp denne
teknikken som også ble benyttet i
Orderud-saken. Hvor folk ble narret til å
medvirke til et drap på tre mennesker. Dette var
en medvirkning som effektivt skjulte det
egentlige gjerningsinnhold og motiv. Det ene av
de tre drepte hadde vært sekretær for samme
forsvarsminister som jeg hadde vært politisk
rådgiver for. Jeg kjenner lusa på gangen. Som
Haakon Lie en gang sa.

Tilbake til 1996: Hvor å berge livet var langt
viktigere for meg enn å berge økonomien.  At
realiteter og fiksjoner ble blandet, var en
rasjonell følge av de avanserte kommunistiske
manipulasjonsmetodene som jeg ble utsatt for.
Jeg var blitt Don Quijote. En norsk utgave. Som
sloss mot vindmøllene. Uten hest. Men som
innbygger i en trojansk hest. Jeg kjempet mot
vindmøllebladene. Mot følgene av
kontradiksjonene. Mot følgene av motsigelsene.
For en lang stund. Til kreftene tok slutt. Jeg var
ikke bare et speilbilde av romanfiguren.
Situasjonen var langt verre. Jeg var et speilbilde
av den uvirkelige virkeligheten som jeg
kontinuerlig ble konfrontert med, og som jeg  
måtte håndtere. Som jeg ble tvunget til å handle
eller unnlate å handle overfor. Dag etter dag.
Uke etter uke. Måned etter måned.

De to profesjonelle bedragerne i
arbeiderbevegelsen, kamuflerte som advokater,  
hadde laget en fiksjon av virkeligheten rundt
meg som jeg ikke hadde noen mulighet til å få
grep om. Det ble dobbeltkrysset i alle mulige
former overfor meg. Fremgangsmåten induserer
og fremtvinger realitetsbrist hos alle
mennesker. Dette er også målet. Dette er
kommunisme. Slik Josef Stalin praktiserte det.
Hauge og Remmen var begge opplært i KGBs
metoder på dette området.

I en slik situasjon blir et menneske psykotisk,
det vil si går mentalt i oppløsning,  eller dør
fysisk som følge av kumulativt økende og
ekstremt stress. Dette følger av rene medisinske
lover. Begge utfall på livet  er mulig under slike
omstendigheter. Hvis rekkefølgen av
helseskadene inntreffer slik. Det spørs hvor i
kroppen du er svakest.  

Vi er alle ulike. Med ulike gener. Genene er jo
selve mennesket. Jeg ble psykotisk for en
periode i mai 1996.  Dette er definert til å være
en betydelig helseskade i strafferetten. Som kan
straffes som grov legemsbeskadigelse. Men det
lyktes ikke å drepe meg på denne måten. Selv
om det ble forsøkt. Hele tiden. Dette er
gjennomført systematisk og forsettlig
kriminalitet. Men forbrytelser har utgjort
kjernen i norsk politikk. Som oftest maskert som
noe annet. Særlig kamuflert som jus.

Slik har Jens Christian Hauge holdt på i hele
etterkrigstiden. I lag med blant andre kollega
Johan Fredrik Remmen. Slik er
arbeiderbevegelsen blitt styrt. Alle statsministre
inkludert. Teknikken går ut på å narre andre til
å begå svik mot en annen. Å narre og tvinge
andre til å bli Judas.

Hva gjør så de som er blitt judaser som følge av
å ha sveket etter å ha blitt narret til det? De
maskerer alle som en dette sviket med et klapp
på skulderen. Eller et vennlig ord.  Eller noe
annet. Til ditt eget beste. For falskt å dekke over
realitetene i egne handlinger og unnlatelser.
Noen gir faktisk også et kyss for å maskere
sviket. Slik den virkelige Judas gjorde.

For selve mennsket har ikke forandret seg siden
Judas tid. Heller ikke siden Cervantes tid.  Selve
mennesket og dets sinn er det samme. Bare
menneskene er andre. Slik er homo sapiens.
Uansett. Slik sett er vi tidløse.

Både Cervantes og Judas har vist oss noe
menneskelig. Noe veldig menneskelig.
Mennesket på både godt og vondt. Vi har dem
begge to i oss. Bare omstedighetene avgjør om
det er Don Quijote eller Judas som kommer til
uttrykk hos oss som mennesker. Og til hvilken
tid.

Kommunismen var en kriminell og ekstrem
ideologi. Men så var målet om sosialisme også
ytterliggående. Å snu verden på hodet for folk,
skjedde i et utrolig omfang. Ikke alle kan fortelle
om erfaringene. Slik som jeg. Som så langt lever.
Langt mindre kan alle bevise hva som skjedde.
Slik som jeg. Å snu alle ting på hodet og lure og
tvinge andre til å handle på dette grunnlaget, er
- i all sin usannhet - det stikk motsatte av
menneskelighet. Særlig når det blir satt i system.

Når verden blir snudd opp ned og himmelen like
godt kan være under deg som over deg, og alt
du må forholde deg til, snurrer rundt på sin egen
akse, blir du godt kjent med både Don Quijote og
Judas. Den siste er i klart flertall.

Særlig er Judas  i klart flertall blant mennesker
under kommunistiske rettstilstander som dette.
Hvor alt du må forholde deg til, plutselig er blitt
et vrengebilde av hva det var før. Noe som røver
fra deg enhver frihet. Enda til den frihet som du
fikk i fødselsgave. Som menneske. Slik det også
skjedde meg. Først når du har tapt alt, til og med
deg selv, vet du hva tap av frihet har til følge.
Og hva det kan koste å gjenvinne den.

Å snu verden på hodet for folk, skjedde i et
utrolig omfang. Ikke alle kan fortelle om
erfaringene. Slik som jeg. Som så langt lever.
Langt mindre kan alle bevise hva
som skjedde. Slik som også jeg kan.

Å snu alle ting på hodet og lure og tvinge andre
til å handle på dette grunnlaget, er - i all sin
usannhet - det stikk motsatte av
menneskelighet. Særlig når det blir satt i
system. Som i vår felles sak.

Jeg møtte ikke bare Don Quijote og Judas på
denne reisen. Jeg møtte også La Cosa Nostra.
Dette var selve reisefølget.

"If you once forfeit the confidence of your
fellow citizens,
you can never regain their respect and esteem.
It is true that you may fool all the people some
of the time;
you can even fool some of the people all of the
time;
but you can't fool all of the people all the time."

Abraham Lincoln
(1809-1865) USAs 16. president
ETIKKREDAKTØR LARS HELLE
Lars Helle er nå etikkredaktør i
Dagbladet. Det betyr at han har en
særskilt kvalifikasjon innen etikk og
moral. Helle er utdannet som jurist.

I 1996 ble Lars Helle trukket ut av
hatten og benyttet til å dobbeltkrysse
meg som sjefredaktør for Rogalands
Avis. Han ble gitt den samme stillingen
som jeg hadde. Med den følge at han
utelukket meg som ansvarlig redaktør
for avisen. Senere var han en ivrig
våpendrager for advokat Johan
Fredrik Remmen. Helle var en av de
mange som gikk fra å være en negativ
kontakt for Remmen til å bli en positiv.
Som så mange andre handlet
etikkredaktør Lars Helle først
uaktsomt. For deretter til å medvirke
forsettlig i bedragoperasjonen.

Ved å gi meg stikk motsatt rettsstilling
som sjefredaktør, med etter hvert
tilsvarende følger for rettsstillingen min
som statsborger og menneske, enn
den jeg skulle ha hatt i virkeligheten,
lagde egentlig Jens Christian Hauge
og Johan Fredrik Remmen en juridisk
konstruksjon av en kiste. Som de
gradvis tvang meg ned i. Gjennom å
hevde denne falske konklusjonen om
rettsstillingen, for å bevise en like falsk
premiss. Om rettsstillingen min.

Ved å gi andre samme arbeidsavtale
og fullmakter som jeg hadde som
sjefredaktør, gi jobben til andre i
virkeligheten uten å ta den fra meg
først, men bare illudere at jeg ble borte
fra stillingen mange ganger, ble også
kistelokket lagt på. Stadig flere
kistelokk. Lokkene ble tvunget over
meg og spikret fast. Overfor alle og
enhver i Norge.

Først ble en konsulent som het Erik
Dambo gitt samme fullmakter som jeg
hadde på grunnlag av en leieavtale
med et konsulentbyrå. Noen måneder
senere ble altså nåværende
etikkredaktør Lars Helle benyttet som
kistelokk nummer to. Til å tvinge meg
ned i kisten. I dette narrespillet i 1996.

Helle ble gitt samme fullmakter og
stillling som jeg hadde til samme tid.
Som sjefredaktør for den samme
avisen. Nå som følge av arbeidsavtale
som han ble gitt. Helles arbeidsavtale
utelukket min. Da han begynte å
hevde retter og plikter som
sjefredaktør. Disse rettene og pliktene
stod i direkte motstrid til mine. Som
egentlig var de sanne. Rogalands Avis
kunne bare ha en ansvarlig redaktør.

Den nåværende etikkredaktøren i
Dagbladet ble altså benyttet til å
dobbeltkrysse meg ut av stillingen som
sjefredaktør for Rogalands Avis.

Usannhet utelukker sannhet. Like mye
som sannhet utelukker usannhet.

Rasjonalitetens grunnlov,
kontradiksjonsprinsippet eller
motsigelsesloven, som dette prinsippet
også kalles, har slike følger. Selv når
det anvendes speilvendt. I uetiske
narrespill. I åpenbart straffbare
narrespill. Som følge av juridiske
konstruksjoner. Noe altså jeg ble
utsatt for.

Slik det for øvrig er skjedd i stort
omfang i etterkrigstidens Norge. Brudd
på kontradiksjonsprinsippet har vært
selve hovedregelen i norsk politikk.

Med bedrag og rettstridig tvang skal
landet styres. I solidaritet og samvirke.
Om nødvendig i et samvirke av
forbrytelser. Selv om det har til følge
voldsofre. Når kriminalitet gjøres smart
og stort nok, kamuflerer alle de
motstridende følgene det hele best.
JOHAN FREDRIK REMMEN (over til
venstre) benyttet først en konsulent
som het
ERIK DAMBO (over til høyre),
ansatt i selskapet MAST AS i
Stavanger under ledelse av en tidligere
prest og teolog som heter
STIG
ELLINGSEN
(til venstre).

Stig Ellingsen var personlig kristen,
men dette bildet utad maskerte innad
en tvilsom forretningsetisk virksomhet.
I dette tilfellet ble han engasjert i et
klassisk mafiaopplegg, og ble en viktig
del av "Vår felles sak". Min erfaring var
at det ikke skulle så mange
sølvpenger til for å få erklærte kristne
til å begå svik.

Stig Ellingsen gjorde det meste for
penger, skulle det vise seg. For å leie
ut Dambo til å dobbeltkrysse meg, fikk
Ellingsen 4000 kroner dagen av
Remmen. Noe som var uvanlig mye
penger den gangen.

Erik Dambo hadde aldri sett en avis
før, og var dessuten slik utrustet at
han var umåtelig lett å narre.

På min fødselsdag 22. april 1996 kom
lynangrepet mot meg fra Johan
Fredrik Remmen og Jens Christian
Hauge. Under kamuflasje som
konstituering ble Erik Dambo i
virkeligheten benyttet til å
dobbeltkrysse meg. Konstitueringen
var et falskt forhold. Senere i august
1996 ble nåværende etikkredaktør
Lars Helle benyttet til å dobbeltkrysse
meg enda en gang.

Lokkene ble smekket på plass over
kisten som var konstruert for meg.
Dette hendte i raskt tempo våren,
sommeren og høsten i 1996. Uansett
hvor mye jeg sparket og skrek under
disse doble kistelokkene utover dette
dramatiske året.

Den juridiske konstruksjonen til Hauge
& Co hadde slike følger. Hitchcock
kunne ikke laget et verre
skrekkscenario. Men dette var ikke
film. Dette var virkelighet.

Alt sammen skapt ved hjelp av
illusjoner. Ved hjelp av magi. Ved hjelp
av bedrag. Men følgene av at
mennesker handlet og besluttet på
dette grunnlaget, var virkelige nok. For
meg. Som ble utsatt for dette maskerte
indirekte og direkte bedraget, røveriet
og drapsforsøket. Som det var i
virkeligheten.

Slik har Norge egentlig vært styrt i
etterkrigstiden. På sovjetisk vis. Med
de svarteste metodene til KGB. Koden
som er benyttet, er kort sagt
systematiske og forsettlige brudd på
motsigelsesloven. Ethvert positivt
forhold er gitt en samtidig negasjon.
Så er andre mennesker lurt til å
handle og beslutte på grunnlag av
negasjonen.

Menneskesinnet har den svakhet at
det oppfatter årsak først, deretter
virkning. Denne svakheten gjør det
mulig for svindlere, bedragere og
magikere til å lure oss trill rundt. Tro er
en disponerende egenskap. Ikke bare
hos konsulentselskaper i Stavanger.
Men hos oss alle.

Da Vinci-koden kan fremstå som enkel
i forhold til dette avanserte
kommunistopplegget som Jens
Christian Hauge, Johan Fredrik
Remmen og andre stod for, og fortsatt
står for i Norge. Koden har jeg i hvert
fall avslørt i ettertid. Grundig. Koden til
å forstå norsk politikk generelt og  
Arbeiderpartiet  spesielt, ja hele
Norges styre og stell på toppnivå, er
den samme koden som styrte
Sovjetunionen.
Nemlig KGB-koden.  
Les "Den ideelle redaktør"

Kronikk i Dagbladet, skrevet av
journalist Knut Lindh, 29. april 1996.
Norsk presse hadde mye om saken. 5.
september samme år skrev maleren
Reidar Berge (1922-2006) dette
innlegget i Stavanger Aftenblad:
Trygve Hegnar - også
naiv og lettlurt

En av dem som var lett å lure i
offentligheten som følge av illusjonene
til Hauge & Co, var redaktør Trygve
Hegnar i Kapital og Finansavisen. I
mars omtalte han meg som "norsk
presses svar på Rambo" og varslet
min avgang. Etter at det ble plantet
slike opplysninger i Kapital for å øke
vekten av den konklusjonen som ble
hevdet for å bevise forutsetningen.

I Kapital nr. 12 i 1996, i juni, skrev
Hegnar følgende:

"A-pressens hvirvelvind Alf Hildrum
har et alvorlig problem om dagen. I
november 1990 ansatte han
Norulv
Øvrebotten
som redaktør og adm. dir.
i Rogalands Avis for å redde avisen.
Etter mye kapitaltilførsel og mye uro
ser avisen ut til å være reddet. Men for
et par uker siden sparket styret i
Rogalands Avis Øvrebotten etter
turbulente uker hvor Øvrebotten var
sykmeldt, og hvor han ble nektet
adgang til avisen. Norsk
Redaktørforening ved
Stig Finslo
skjønner ikke hvorfor Norulv
Øvrebotten er sparket, men vi tror vi
kan fortelle hvorfor. Norulv Øvrebotten
hevder nemlig at a
dvokat Johan Fr.
Remmen
på vegne av Alf Hildrum og
A-pressen, skal ha tilbudt Øvrebotten
50 (femti) millioner kroner for å slutte i
Rogalands Avis. Man kan vel si det slik
at enten er det noe galt med Hildrum
eller med Øvrebotten, og uansett var
det billigere å sparke Øvrebotten."

Det eneste som er sant i denne
artikkelen er at Johan Fr. Remmen
tilbudte meg femti millioner kroner. Noe
som visstnok var kapitalisert inntekt
fram til pensjonsalder.  Men jeg ba
ham dra til helvete og flyktet til USA.
For å unngå å bli drept.

Med tanke på hva som skjedde med
en annen av tidligere forsvarsminister
Holsts sekretærer tre år senere, Anne
Orderud Paust, og med Holst selv to år
før, var vel ikke dette noe bevis på at
det var noe galt med meg. Om
Remmen mente alvor med tilbudet, er
en annen sak. Han sier som regel ikke
noe uten at forutsetningen er usann

Heller ikke var det noe galt med Alf
Hildrum i utgangspunktet. Han ble
narret og etter hvert tvunget til å være
med på narrespillet.

Denne artikkelen til Hegnar er typisk
for perspektivet som norsk presse og
de fleste andre la til grunn for å
vurdere slike forhold i
arbeiderbevegelsen og samfunnet.
Den riktige forutsetningen blir ikke lagt
til grunn i analysen. Den riktige
konteksten mangler. Hendelser uten
rett kontekst blir oppfattet helt feil. Da
kan virkeligheten bli snudd på hodet
flere ganger.

Alle aktører som Trygve Hegnar
omtaler, bortsett fra Johan Fredrik
Remmen i dette tilfellet, blir benyttet
som negative kontakter. Alf Hildrum
medregnet. Som alle blir stadig mer
positive kontakter for bakmenn som
Remmen og Hauge. Som spiller med
stadig flere mennesker rundt seg. Og
lurer dem til å medvirke.

Trygve Hegnar var en av de mange
negative kontaktene som ble positiv.
Fordi han var så lett å lure. Hegnar
skrev bare tull. Uten korrelasjon til
virkeligheten. Det samme gjorde stort
sett resten av pressen. Som følge av å
ha blitt bedratt.

Slik offentlig omtale maskerer stadig
mer hva som virkelig er skjedd. I slike
spill i negativ sektor.  Ettersom tiden
går. Noe som gikk igjen både i omtalen
av Lundkommisjonen og drapene på
Orderud i de kommende årene.

Nå er ikke jeg spesiell negativ til
Trygve Hegnar. Han er en flink fyr.
Men for å forstå min verden, anbefaler
jeg ham å tilbringe en kveld sammen
med Julia Roberts fra "Pretty Woman"
og Clive Owen. For å se filmen
"Duplicity" (Dobbeltspill). "At the top of
their game". Så får han en
underholdende førsteinnføring i et
annet fag. Som faktisk tar minst ti år å
lære skikkelig.

"Outwit. Outspy. Outsmart. Outplay.
Then get out".

Se trailere fra Duplicity her, Trygve
Hegnar. Kanskje dette er oppskriften
for å komme seg ut av Hurtigruten
igjen. Med gevinsten i behold.

Noe jeg ikke klarte i 1996. Jeg mistet
helsen og holdt på å bli drept. Også
takket være slike lettlurte mennesker
som Trygve Hegnar. Som altså handlet
på grunnlag av illusjoner. Som
behandlet en kamp på liv og død i
skyggenes verden som underholdning.
 Noe som også norsk presse gjorde
med drapene på Orderud noen år
senere.

Så "Duplicity" er kanskje nivået som
Trygve Hegnar og resten av norsk
presse bør holde seg på. "Deny
Everything", "Picking the Right
Partner" og  "Secret Meeting": Første
traileren inneholder mer enn nok for et
første innføringskurs.

Trailer 1 fra "Duplicity" med Julie
Roberts og Clive Owen  (fem klipp)

Trailer 2 fra "Duplicity" med Julia
Roberts og Clive Owen

Se gjerne også "Pretty Woman". En
gang til.

(Denne notisen er lagt til 29. november 2009)
Lykke til,
Norulv Øvrebotten

"For snart 50 år siden hoppet Viktor
Kravtsjenko ut fra de innerste
sirklene i Kreml og fortalte Vesten
om det livet som han kom fra. Hans
bok ble sannhetsbeviset om
moskvakommunismen i den tiden.

Nærmere 50 år senere blir Norulv
Øvrebotten sparket ut fra
Arbeiderpartiets innerste sirkler. På
samme måte som Viktor Kravtsjenko
forteller han om livet på innsiden av
sirklene.

Vi bør tro på hva han skriver og sier.
Men jeg tror ikke han får noen
helteglorie slik som Kravtsjenko.
Heller ikke tror jeg at hans
lørdagsledere i Rogalands Avis vil få
den samme status i norsk
pressehistorie som Trond Hegnas
berømte leder "Ingen nordmann til
salgs" (Selv om de kanskje burde ha
fått det). Jeg håper likevel at norske
avislesere vil være noe klokere når
han er ferdig med den kommende
rettssaken.

Så lykke til i den videre kampen mot
den hellige ufeilbarlighet!"

Reidar Berge,
Sandnes.

(Stavanger Aftenblad
10. september 1996)
Norulv Øvrebotten
"Sett frå Vest"
Dreyer Bok (1996)

Klarsynt og aktuell bok

Terningkast 6



"Når kjendiser skriver bøker om seg
selv og andre kjendiser, blir det ofte
et glansbilde av jeg-personen og
karikaturer av konkurrenter og
politiske motstandere. Men Norulv
Øvrebotten kommer ikke i denne
kategorien.

Det første som slår en med denne
boken, er forfatterens ærlighet og
romslighet. Han var personlig
sekretær for avdøde statsråd Johan
Jørgen Holst fra 1986 til 1988, og det
ga Øvrebotten en innsikt i norsk
politikk som mange kolleger i
pressen kan misunne ham.

Men "Sett frå Vest" er meget mer
enn politiske analyser. Han retter
søkelyset mot mange sider av
samfunnet vårt, blant annet
AKP-ml'enes undergraving av
forsvaret, og med rette advarer han
mot økende høyreekstremisme.

Han har lite til overs for
Lundkommisjonen og begrunner det
ved å sitere en av våre fremste
eksperter på området, pensjonert
politiinspektør Helge Claussen, sjef
for politiets overvåkingstjeneste i
Nord-Norge:

"Norsk overvåking er lammet på
grunn av all granskingen. Den som
vil spionere mot Norge har gode
dager".

Advarsel:

Inntrengende advarer han mot å tro
at vi lever i en fredelig
eventyrverden. Norsk forsvar er i
dag på vei tilbake til 1940-nivået. Vi
er ikke i stand til å stille med en
stridsdyktig divisjon på grunn av
innskrenkninger i forsvaret.

Og allikevel, påpeker Øvrebotten, er
det kommet forslag fra en
arbeidsgruppe i Barne- og
Forbrukerdepartementet om at
menn skal avtjene en måned av
verneplikten i en barnehage. Hvor
dumme kan vi bli?

Med solide argumenter advarer
Øvrebotten mot et for sterkt
Tyskland. Det er på tide at noen
kommer med en nøktern analyse av
stormaktsforholdene i Europa, og
forklarer at en for hurtig utvidelse
av NATO kan bety en svekkelse av
forsvarsalliansen.

Øvrebotten tar opp en rekke andre
aktuelle problemer.

Vittig og elegant avslører han
hykleri og dobbeltmoral. Han spidder
de sjølgode på den skarpe pennen
sin og forsvarer de svake med den.
Det er lenge siden vi har fått en
samling artikler med så mye sunn
fornuft og så glitrende godt
presentert".

Albert Henrik Mohn
i bokanmeldelse i
Bergensavisen (5. september
1996)

"Sett frå Vest" (1996) er
tilgjengelig i biblioteker og hos
forlaget:

Dreyer Bok.
post@dreyerbok.no
Albert Henrik Mohn,
norsk krigsreporter
og forfatter
(1918-1999)


"Tusen takk. Du er en av
dem som jeg gjerne skulle
ha kjent"

5. august 1996

Kjære Norulv Øvrebotten,

Takk for at du sendte meg "Sett frå
Vest" - for det var vel du, siden du
hadde skrevet navnet ditt i boken?

Vi har visst aldri møtte hverandre,
og det vonde jeg skjønner du har
vært igjennom, har jeg ikke annet
kjennskap til enn det du skriver.
Men jeg har sittet og lest det meste
av boken din i kveld, både den
meget personlige innledningen og
de mange treffsikre kommentarene,
- og jeg liker måten du skriver på,
den menneskelige holdningen som
skinner igjennom, oppriktigheten,
selvstendigheten.

Det eneste jeg dissenterer fra, er
EU-standpunktet - selv om du kan
ha rett i at det vel var en fordel for
det øvrige Europa at det gikk som
det gikk.

Men i meg sitter det ennå igjen at
det er nødvendig for Norge at vi
bare er snyltere via EØS, og ikke
har medansvar i omformingen av
vår egen verdensdel. Jeg synes
Norge burde duge til mer enn å stå i
klasse med Liechtenstein og Island i
denne prosessen.

Men tusen takk! Du er en av dem
som jeg gjerne skulle ha kjent.

Vennlig hilsen

Lars Roar Langslet
LARS ROAR
LANGSLET
kulturminister
1981-86.

"Om noen for to år siden
hadde spådd en leder i
Journalisten med støtte til
Øvrebottens redaktørskap,
ville forstandige mennesker
spurt hva slags dop
vedkommende hadde tatt"


Redaktør i uvær

Leder i "Journalisten",
bladet for Norsk Journalistlag,
ansvarlig redaktør Jan Otto Hauge,
3. mai 1996

"Observante lesere av Journalisten
vil ha lagt merke til at dette blad de
siste årene ikke har levnet redaktør
Øvrebotten mye ære for hans
ledelse av Rogalands Avis (RA). En
hardhendt snuoperasjon førte til
betydelig turbulens i redaksjonen.  
Hodene rullet blant journalistene,
som ble bedt om å gå på språkkurs,
finne seg andre ting å gjøre, og både
den ene og den andre fikk mer eller
mindre direkte beskjed om at de var
"daukjøtt" i en avis som kjempet for
å overleve.

Mange aviser har måtte skjære ned i
årenes løp, mange journalister har
måttet forlate sin arbeidsplass etter
mange år. Få steder - om noen - har
det vært gjort mer hardhendt og
ufølsomt enn i RA.

Norulv Øvrebotten var påsatt av
avisens styre og A-pressekonsernet
for å gjøre "møkkajobben". Uansett
hva han gjorde, hadde han sitt styre
og A-pressens mektige konsernsjef i
ryggen.

Norsk Journalistlag gjorde det som
sto i lagets makt for å hjelpe
journalistene som ble oppsagt eller
truet med oppsigelse. Noen av
journalistene reiste også
oppsigelsessaker - ja til og med
ærekrenkelsessaker mot avis og
redaktør.

Det hjalp ikke stort. Øvrebotten ble
kvitt de journalister han ville bli
kvitt, og hans redaktørkolleger
syntes stort sett at han var en
tøffing som gjorde det eneste
saliggjørende.

Nå ser det ut til at Øvrebotten selv
blir en personalsak i RA. En
surmuldende konsernsjef Hildrum
vil ikke gi sin versjon av
hendelsene, og Journalisten må som
alle nøye seg med Øvrebottens
versjon og Norsk Redaktørforenings
synspunkter.

Deres fremstilling er av en slik art at
det ikke kan være noen tvil om at
også ikke-redaktører i norsk presse
må bakke opp den sykepermitterte
redaktøren.

Redaktørplakaten er en av de felles
bærebjelkene i norsk presse, og den
gir klare anvisninger om
redaktørens retter og plikter. Inntil
A-pressen kan dokumentere noe
annet, kan det ikke karakteriseres
som noe annet enn hårreisende at
RA-styret setter på en selger som
redaktør uten å spørre den som med
redaktørplakaten i hånd, er
ansvarlig for avisen.

Om noen for to år siden hadde
spådd en leder i Journalisten med
støtte til Øvrebottens redaktørskap,
ville forstandige mennesker spurt
hva slags dop vedkommende hadde
tatt.

Her er den likevel. Øvrebotten blir
neppe noengang journalistenes
favorittredaktør. Men journalister
har sjelden problemer med å slutte
rekkene når pressen og
redaktørplakaten blir utsatt for
bakholdsangrep. Selv om alle vet at
man skal vente lenge før man får
norske redaktører til å slutte
rekkene når journalister blir
trakassert, utskjelt og oppsagt på
ytterst tvilsomt grunnlag.
JOH
JAN OTTO HAUGE.
Som skrev denne lederartikkelen i
Journalisten i mai 1996, sitter på dette bildet i
midten med skjegg. Dette er fra den tiden
han var aktiv i Ny Tid og SV.

Han er sammen med
Ivar Johansen helt til
venstre på bildet.  
Fra den såkalte
"Listesaken" i 1977.

Denne rettsprosessen var den gang årets
mest omtalte nyhetssak. Ved siden av Hauge
sitter forsvarer, advokat Ole Jacob Bae, helt
til høyre på bildet en annen forsvarer,
advokat Kjell Amundsen.

Ved siden av Hauge, til høyre på bildet, sitter
den senere kjente NRK-medarbeideren
Ingolf Håkon Teigene.

Bak står hovedforsvarer,
høysterettsadvokat
Alf Nordhus. Han var en av de mest kjente
norske forsvarsadvokatene etter krigen.

Den såkalte listesaken begynte i august
1977. Da gikk politiet til razzia mot
SV-organet Ny Tids redaksjonlokaler i Oslo
og beslagla lister med 600 navn over ansatte
i de hemmelige tjenestene som Ivar
Johansen hadde samlet inn. Fra åpne kilder.

Ivar Johansen ble dømt til delvis betinget
fengsel i ett år, hvorav han sonte i 60 dager.
Journalistene Ingolf Håkon Teigene og Jan
Otto Hauge, samt informasjonssekretær i
Club 7, Trond Jensen, fikk betingede dommer

Også
Ingolf Håkon Teigene skulle senere bli
blant kjente norske kvinner og menn som
fikk en brå og uventet død. Han døde i 2007.

Når du har identifisert Jens Christian
Hauge og KGBs modus operandi i Norge, er
det lett å se at denne politiaksjonen og
følgende rettsak, var et narrespill. I
virkeligheten.
Mennesker på venstresiden
i politikken ble benyttet som agn og ofret
med jevne mellomrom i et politisk
maskeradeball fra kanskje verdens mest
rå og effektive etterretningsorganisasjon.

Politi og påtalemyndighet ble narret til å
medvirke. Slik som det også skjedde i
Treholt-saken. Hvo
r Arne Treholt ble ofret
til ulvene i 1984. For å beholde illusjonen
om Norge som et vestvennlig land og
trofast alliert med USA i NATO. Om Arne
Treholt oppfylte vilkår for å dømmes som
spion, er ikke relevant i denne
sammenhengen.

Føringsoffiseren  
Gennadij Titov fra KGB,
her i samtale med Arne Treholt på gaten i
Wien, gjorde sitt beste for å overbevise
norsk og alliert sikkerhetspoliti om at
Treholt var en spion. Han stappet ifølge
Treholt selv penger i lommen på ham helt
åpenlyst i Helsingfors.

Titov var kjent som et svin blant vestlige
etterretningsvesener. Han var sjefen og
lærer til nåværende statsminister,
Vladimir Putin, senere i karrieren. Da han
ble stasjonert i Øst-Tyskland som
KGB-general på slutten av åtti-tallet.

Da norsk sikkerhetspoliti tok bilder og
fulgte hans møter med Treholt i Wien og
Helsingfors, visste selvsagt Titov alt om
etterforskingen av Treholt i Norge. Hva
mer som skulle til for å lage den ønskede
saken. Som Sovjet trengte i det store
spillet i Norge, og i det enda større spillet
mot USA.

KGB satt jo med bukta og begge endene i
Norge. Treholt var brukt opp som spion.
Tidligere. Da Sovjetunionen tok en stor
jafs av vår del av Barentshavet. Med svake
Odvar Nordli som statsminister fra
Arbeiderpartiet.

I forbindelse med narrespillet i gråsonen
på sytti-tallet ble
Gunvor Galtung Haavik
(bildet oppe til venstre) ofret. Etter kort tid
ble hun høyst sannsynlig drept i fengslet i
Drammen. KGB hadde ikke bruk for henne
som "avslørt" spion mer enn i ganske kort
tid.  Avsløring og død var perfekt "timet"
til det store sovjetiske kuppet som ga
gråsonen i Barentshavet. Galtung Haavik
ble benyttet som maskerada. Intet annet.

Noen rettssak passet ikke. Tilsynelatende
var dette en naturlig død som følge av
hjerteinfarkt. Hun døde etter å ha fått
frokost i fengslet.

Arne Treholt på sin side ble reaktivert på
åtti-tallet. Deretter ble også han ofret i det
store maskeradespillet. Slik hensikten var.

Det samme er tilfelle med alle sovjetiske
spioner og  spionavsløringer i Norge.

Selmer Nilsen (1931-1991) var for
eksempel sovjetisk spion på femti og
seksti-tallet. Han ble dømt til sju og et
halvt års fengsel. Etter at han ble
arrestert i 1967.

Nilsen hadde da vært 20 år i tjeneste for
KGB. Han opererte mye i Bodø. Særlig i
forbindelse med de topphemmelige
U2-flyvningene. Som USA gjorde fra Tyrkia
til Norge. Og motsatt vei. For å fotografere
sovjetiske anlegg fra stor høyde. Dette var
før satelitter var kommet.

Et U2 fly ble skutt ned på vei til Bodø i
1960, og sovjerusserne lagde et stort show
hvor de truet med å bombe Norge med
atomvåpen. Maskerada. Hele veien. Fra
mikro til makronivå. Alle i vest ble lurt trill
rundt.

USA kunne ha spart mye drivstoff på å
lande i Murmansk i stedet for i Bodø. Slik
den militære og politiske situasjonen i
virkeligheten var i Norge. Dette hadde
uansett kommet ut på ett. Med hensyn til
hemmelighet.

USA ble lurt trill rundt i Norge av
Sovjetunionen under hele den kalde
krigen.

Selmer Nilsen var selvsagt ikke i stand til å
rapportere om noe som helst av betydning
i Bodø. I forbindelse med U2-flyvningene.

Så ble han da på typisk sovjetisk vis satt til
å rapportere om negasjoner. Å avkrefte
forhold. Hva som ikke skjedde. I stedet for
hva som skjedde. Hans spionoppdrag i
Bodø var stort sett å melde fra om at alt
var som normalt. Han skulle sende
rapporter som bekreftet at det ikke
skjedde noe.

Poenget var altså å bare holde ham i
aktivitet. Til kamuflasjeformål. Hvis ikke
Sovjet hadde hatt aktivitet nær U2-basen i
Bodø, ville jo det ha vært påfallende og ha
vakt mistanke. Så det var viktig at det ble
fanget opp ukjente radiosignaler fra
området.

Samme formål ligger bak agenter som
Norge sendte inn i Sovjetunionen og ofret
livet til i mange år etter krigen. Fra såvel
Norge som Finland. Narrespill hele veien.
Gjennom den kalde krigen. Mennesker ble
hensynsløst ofret. I narrespill. For å lage
maskerada. For større spill.

Major Svein Blindheim som har fortalt om
slike oppdrag, som han hadde for
e-tjenesten i Finland, og som ble herjet
med i rettsapparatet i dette narrespillet
som følge av det han fortalte, har ikke
forstått konteksten for hvilke hendelser
som han selv har medvirket til. Nå gir jeg
forklaringen. Blindheim er en av dem som
har forsøkt å ta
et oppgjør med vår
krigshistorie.

Noe Jens Christian Hauge har benyttet
mye, er å anklage andre mennesker for å
være spioner. For å skjule at han var det
selv.  Størst av alle.

Tilsvarende teknikk benyttet  hans høyre
hånd, Johan Fredrik Remmen, mot meg
mye fra 1996. Hver gang Remmen begikk
pliktbrudd mot meg eller narret andre til å
gjøre tilsvarende, maskerte han eget og
andres pliktbrudd samtidig ved å anklage
meg for pliktbrudd. Dette var effektiv
maskerada. Hver gang.

Ethvert forhold blir snudd på hodet
gjennom negasjoner. Kontinuerlig.

I dette gamle nazistiske og kommunistiske
spillet i negativ sektor. I Norge trolig mer
effektivt enn andre steder. For her er det
vanskelig å skille inkompetanse fra
konspirasjon. Selv i virkeligheten.

Det utstrakte og overdrevne
hemmeligholdet i Norge, og politi og
påtalemakts tradisjonelle lojalitet til
øverste militære og politiske myndigheter,
skulle ha som formål å beskytte Norges
sikkerhet. I stedet ble dette
lojalitetsbåndet vendt mot sitt formål. Og
fikk stikk motsatt følge.

Sovjetunionen kunne bruke dette formålet
mot oss. For å skjule egne aktiviteter.  Slik
ble sikkerhetssystemer snudd mot sin
egen opprinnelige hensikt.

Hver gang en kritiker stod fram og fortalte
om lyssky forhold i Forsvaret og andre
steder, som i virkeligheten var sovjetisk
narrespill, viste særlig Jens Christian
Hauge til straffelovens bestemmelser om
sivil og militær taushetsplikt.

Tilsynelatende indignert utbrøt Hauge ofte
"at dette var det mest eklatante brudd på
straffelovens bestemmelser om
taushetsplikt som han hadde vært bort i."

Slik snudde han også taushetsplikten mot
eget land. For å maskere virkeligheten.

Alt som er skapt med det gode som formål,
kan som kjent snus til det stikk motsatte.

Noe Jens Christian Hauge og KGB var så
gode til. Ikke minst i Norge. Som de gjorde
helt systematisk. I alle viktige forhold.

Hvis noen hadde fortalt meg for tjue år
siden at jeg skulle ta redaktør i bladet
"Journalisten",  SV'eren Jan Otto Hauge
og de andre i listesaken fra 1977 i forsvar,
så ville forstandige mennesker ha spurt
meg om hvilket dop som jeg hadde tatt.

Krigens paradoksale logikk har altså ført  
Jan Otto Hauge og meg sammen på en
måte.

Samtidig som
dynamikken i den samme logikken har ført
Jens Christian Hauge og meg langt fra
hverandre. Før stod vi hverandre nær.

Slik er følgene av all krig. Også kald krig.
Slik vi har hatt i Norge. Som vi ennå ikke
er ferdig med. Dette er det lange adjø. Til
sosialisme. Og kommunisme. Et veldig
langt farvel. For de fleste av oss.

Så la oss rive denne muren ned. Også i
Norge. Det er bedre å bygge solidaritet på
tillit enn systematisk svik av hverandre.
DET PERFEKTE BEDRAG: Les mer om det sovjetiske og
russiske spillet i negativ sektor. Mot meg og andre nordmenn.

I nye notiser og artikler.  Som viser hva som egentlig er skjedd i
Norge. Pluss i flere andre land. Jeg påviser hvordan denne
perfekte russiske bedragteknikken skaper sammensvergelser.
Som til slutt har til følge at de bedratte allierer seg med
bedrageren og blir bedragere selv. Slik at sirkelen er sluttet.

Dette forklarer også hvorfor eliten i Oslo kan fremstå som en
sammensvergelse mot resten av folket i Norge. Det er nemlig
det den ofte er. Fordi den er lurt inn i et spill som har slike
følger. I generasjoner. Pressen er intet unntak.

Jeg forteller her om følgene av det speilvendte politiske
pyramidespillet. Som har skapt vår moderne historie. Så langt
inn i maktens korridorer har du aldri sett før. Ganske enkelt
fordi dette er historier om mennesket og andre mennesker.
Hvordan vi oppfører oss. Når vi er trengt inn i et hjørne i enden
av korridoren. Narret trill rundt. Du får et blikk inn i ditt eget
sinn som menneske. Inn i din makt og avmakt. I bunnen av din
egen maktkorridor. Som ikke er så forskjellig fra andre
menneskers. Heller ikke fra mennesker som sitter på toppen
og styrer.

Du finner mer av det siste jeg har skrevet nedover -
til høyre på denne siden.

(Dette tillegget til "Spillet mot meg" er publisert 30. november 2009)
-------------------------------------------------------------------------------------------
"Men blide Stunder
det har alle. En
Fange sitter paa sin
Kjærre og kjører til
Skafottet, en Spiker
gnager ham i Sætet,
han flytter sig og
føler det mere
behagelig"

Knut Hamsun

Som Jens Chr. Hauge
sammen med
Einar
Gerhardsen fikk satt en
falsk psykiatrisk
diagnose på i
rettsoppgjøret etter
krigen. Falsk i ett, falsk
i alt.

Gabriel Langfeldt het
psykiateren som ble
narret til denne
ugjerningen. Norge er
fullt av slike maskerte
overgrep siden krigen
for 65 år siden.
"Guddommelig galskap"
heter en serie om Knut
Hamsun. Som NRK
nettopp har laget. "Gud
hjælpe os alle fra å bli
gjennomskuet", sier
Hamsun.

Les artikkelserie om
"De gode og dårlige
nordmenn" fra 2005
SELMER NILSEN ble benyttet
av Sovjet i 20 år før han ble
ofret og følgelig dømt som
spion i Norge. (På bildet over
ser du ham som ung mann.
Han ble fanget opp av KGB
som unggutt.)

Det meste av rettssaken mot
ham var hemmelig. Et
NRK-program som ble laget i
1971, ble stanset og først
offentliggjort i senere tid. Så
Selmer Nilsens egen historie,
slik han gir den etter
løslatelsen, kom ikke ut før
nylig.

I NRK Spekter for en tid siden,
kom det fram hvordan norske
myndigheter gikk fram for å
stanse tv-programmet. Hvor
Selmer Nilsen var intervjuet.
Historien med Selmer Nilsen
var åpenbart så tynn og
gjennomskuelig at Norge ikke
ville ha offentlighet om den.
Selv mange år etterpå. USA
kunne jo ha fått mistanke om
ugler i mosen.

Arbeiderpartiet hadde kontroll
over NRK. Sjefen der var alltid
fra Arbeiderpartiet. Med andre
ord under indirekte kontroll
av
KGB. Som alle andre
sentrale norske institusjoner.

Men i dette tilfellet benyttet
Hauge også redaktør Olav
Brundvand i
Arbeiderpressens Oslokontor
til å stanse programmet.
A-pressen kunne brukes til
annet enn å skrive. Den
gangen også.

Her stod viktige sovjetiske
interesser på spill. Dette er
tydelig. I ettertid. Når hele
spillet i Norge og for øvrig er
identifisert og avslørt.

Jeg har fortalt ting slik de er.
Uten maskerada.

Hovedteknikken som jeg har
benyttet journalistisk, er
DEDUKSJON. For da jeg hadde
identifisert
handlingsmønsteret til Jens
Christian Hauge i detalj, fikk
gamle hendelser og kjente
fakta en helt annen relevans.
Bitene i det store puslespillet
falt stadig raskere på plass.

Jeg kunne snu et vrengebilde
til et korrekt bilde. Fordi nå
var konteksten mulig å få tak
på. Den var endelig blitt logisk
og forståelig.

I grunnen er det helt utrolig at
forstandige mennesker er gått
rundt og trodd på de
usannsynlige historiene til
Jens Christian Hauge som
ekte motstandsmann under
krigen.  Slik historikeren
Olav
Njølstad sist gjorde i den
store boken om Jens
Christian Hauge i fjor. "Fullt
og helt". Et helt usedvanlig og
fantastisk menneske. Som
dyktig lurte tysk
sikkerhetstjeneste i alle år i
ung alder. Med piker, vin og
sang. I dekkleilighet etter
dekkleilighet. Rundt hele
hovedstaden.

Flaut. I etterpåklokskapens
klare lys. Å tro på slike bløffer.
Oljepengene må ha  
medvirket til at vi har bedratt
oss selv til å tro at vi er så
mye dyktigere enn andre
mennesker.  I andre land. Vi
tenker ubevisst som et
herrefolk. Vi er nå så gode at
det bare ikke går an.

Så da måtte vi ha vært så
gode under krigen også, er
den doble tankefeilen.  I en
analogisk feilslutning. Et
enormt selvbedrag er bare
blitt forsterket og forsterket
opp gjenom årene. Boblen er
nå veldig stor.

Hvor modige ville vi ha vært i
dag, viss det stod nærmere
400 000 fremmede soldater i
landet? Du og jeg? Med et av
verdens mest hensynsløse,
slue og effektive
sikkerhetspoliti? Bare ved å
forestille seg den tanken,
utelukkes muligheten av at
Olav Njølstads historie er
sann.

En trenger ikke en gang
benytte andre metoder enn
vanlige, menneskelige
erfaringssetninger for å åpne
sinnet for alternative
hypoteser. Om hva som fant
sted under krigen. Intet annet
enn vanlig sunn fornuft, er
nødvendig.

Da kommer den mest
sannsynlige hypotesen opp i
dagen ganske fort. Resten er
deduksjon fra fakta og teori
(modus operandi)  innenfor en
rett identifisert kontekst.

Tyskerne under krigen var
ikke dummere enn russerne
var etter krigen. Det var vi
nordmenn som var dumme. I
forhold til dem. Klokhet og
dumhet er relative størrelser.
Som må bedømmes i forhold
til hvem og hva vi står overfor.

De kunne sitt spill i negativ
sektor, nazistene og
kommunistene.  Så vi må
skjerpe oss. Ganske enkelt.  
Vi kunne ikke en gang vår
Ibsen.

For vi stempler ennå folk som
sier sannheten som
folkefiender. De som sier
usannheten er følgelig
folkehelter. Slik som Hauge.

Israels grunnlegger, Ben
Gurion, sa alltid at intellektuell
slapphet og svikt,  er den
største faren for et lands
sikkerhet. For ethvert
sikkerhetssystem.

Det skal gudene vite er tilfelle
i Norge. Her har alle
intellektuelle sviktet. Med
generell svikt mot rikets
sikkerhet til følge.

Hvis Norge fortsetter å tro på
følgene av Jens Christian
Hauges narrespill under og
etter krigen, og den moderne
norgeshistorie som vi har
bygget på dette falske
grunnlaget, kan vi like godt ta
alle 2500 milliarder kronene i
Oljefondet.  For å plassere
pengene hos den
amerikanske storsvindleren
Bernard Madoff. Selv om
Madoff for lengst er kommet i
fengsel for historisk
bedrageri med pyramidespillet
sitt. Dømt til over hundre års
fengsel. Slik som Norge langt
på vei har vært lenge. Mentalt.

Fordi vi har vært så naive.
Fordi vi har så vanskelig for å
innrømme feil. Fordi feilen er
så stor.

Den politiske pyramiden vår
er nemlig blitt ufattelig stor.  
Speilvend som denne
Norges-pyramiden også er.
Den stod i motsetning til
Keopspyramiden på hodet og
vokste stadig oppover  i
bredde og høyde med tiden.

Nå må vi alle passe oss. Når
dette nasjonale byggeverket
klapper sammen. Så vi ikke
ender i gravkammet. Isolert
og begravd i de sammenraste
ruinene. Begravd av all vår
nasjonale arvesynd. Kamuflert
for godt. I synd og skam.


"Men blide stunder, det har
alle, skriver Knut Hamsun.
Som jubilerer i år. Med god
grunn. Han var i det minste
virkelig.
Ordene til Knut
Hamsun vil leve. Uansett.




Se den uvanlige
historien
her om Selmer
Nilsen, NRK Spekter
EN PERFEKT PLAN: Jens
Chritian Hauge
1915-2006
Det amerikanske
korthuset

Bernard Madoff (71) (bildet) ble
arrestert i New York i desember ifjor.

I mars sa han seg skyldig i verdens
største svindel, på 65 milliarder
dollar.

Svindelen var organisert som et
pyramidespill, eller Ponzi-scheme,
der nye investorer finansierte
utbetalinger til gamle investorer.

Svindelen pågikk i flere tiår, og ble
ikke avslørt tross flere advarsler.

Investorer over hele verden tapte
penger da korthuset til slutt raste
sammen, hovedsakelig på grunn av
finanskrisen.

Madoff soner nå en fengselsstraff på
150 år, og er dømt til å betale 170
milliarder dollar i erstatning.


Det norske korthuset

Det norske pyramidespillet i
politikken er tilsvarende, bare at
pyramiden er snudd på hodet, og
innsats fra aktørene er tillit. På
falske premisser.

Nye aktører i politikken finansierer
egen tillit med utbetalinger av tillit
til gamle aktører. Langt mer enn tillit
hentet inn gjennom frie valg.

Ettersom tilliten er bygget på
bedrag, øker dette bedraget
generasjon for generasjon og blir
stadig omfattet av flere. I vifteform.
Som en snudd og stadig større
pyramide.

Denne pyramiden utvider seg
følgelig mot toppen. Helt til
korthuset kan falle sammen som
følge av ytre påkjenninger i form av
krig eller kompromittering etc. Slik
som jeg har gjort her.

Spillet er likevel ganske
motstandsdyktig mot slike ytre
påkjenninger. For ingen av dem som
har investert fremtiden i dette
opplegget, ønsker å tape hele sin
politiske formue. Så de gjør gode
miner til slett spill. Lengst mulig.
Organisasjonen i seg selv er blitt
den politiske svindelens beste
forsvar. Ingen vil gjøre noe som kan
sette konstruksjonen i fare.

De eldste i dette speilvendte
politiske pyramidespillet har fått så
mye tillit fra så mange etter hvert at
de blir glorifiserte. Gullbelagte
masker og gullhjelm for enkelte av
dem som satte det i gang.
De som begynner et slikt
svindelopplegg, har alltid størst
gevinst. De minst nyttige Idiotene
kommer for sent inn.

Speilvendt "Ponzi-scheme" kan
dette pyramidespillet kalles. Hvor
pyramiden står på hodet. Følgene av
alle disse menneskenes handlinger
og beslutninger, er altså at
pyramiden utvider seg oppover og i
bredden.

Med den videre følge av hele den
juridiske konstruksjonen blir stadig
mer ustabil. For til slutt å rase
sammen over alle deltakerne. De
som begynte å bygge den politiske
pyramiden vil da befinne seg i
gravkammet. Midt i. Under det hele i
faraoens sakrofage.

Farao betyr egentlig "Det store
hus".  

Byggingen av de store egyptiske
husene ble gjort som en pyramide,
som en trapp opp mot himmelen.

Den speilvende politiske pyramiden -
som hadde det norske hus til følge
under statsminister Thorbjørn
Jagland i 1996 -  har spissen stikk
motsatt vei. Hvor veien i så fall ikke
peker mot himmelen, men mot
helvete. Med stadig større tyngde.

Noe som jeg fikk erfare. Da det ble
bygget en slik speilvend pyramide
rundt meg.  Pyramiden ble bygget
ved hjelp av det kommunistiske
spillet i negativ sektor. Et speilvendt
Ponzi-opplegg. Et politisk sådant.

Men like fullt var det bedrag fra
ende til annen. En speilvend
pyramide bygget på følgene av
falske og fiktive abstraksjoner. På
følgene av at stadig flere mennesker
ble narret til å handle på grunnlag
av illusjoner, og andres handlinger
som følge av illusjoner osb.  Til slutt
handlet alle til og med på selvbedrag.

Slik bygges speilvende pyramider
stadig raskere og raskere langs
tidslinjen. Rundt den som skal hvile
i et gravkammer i helvete til slutt:
Det kommunistiske paradis. Når alt
raser sammen rundt hun eller ham.
Når himmelen av stein faller ned.

Når offeret blir steinet. Som følge av
et listig og speilvendt politisk
pyramidespill. Falsk i ett - falsk i alt.
Følgene er virkelige nok. For den
som ligger under all steinen til slutt.

Slike politiske operasjoner som
gjennomføres som speilvende
pyramidespill, kan brukes til å narre
folk til både å bygge tillit og rive ned
tillit rundt den som er målet for
operasjonen. Jens Christian Hauge
for eksempel hviler i sitt
gravkammer, forgyllet av
generasjoners tillit. Som er bygget
på falske premisser. Han er
forgudet. Det er likevel
virkeligheten.

Jeg derimot er blitt levende begravd
av mange års mistillit. Som er
bygget på mistillit på falske
premisser. Som følge av at det
negative spillet ble bygget opp for å
skape mistillit, ikke tillit. Slik det er
skjedd for mange andre opp
gjennom årene. Vi er ikke blitt
forgudet som følge av det negative
spillet, men fordjevlet eller døde. Det
er også virkeligheten.

Det eneste vi har til felles er at vi
befinner oss i en verden snudd opp
ned. Hvor vi alle på nasjonalt plan
har medvirket med såvel
uaktsomhet som forsett.

Hvor faraoens gamle vei til
himmelen og lyset fra solguden, er
snudd til en vei til helvete og Dantes
inferno. Som logisk sett måtte være
det store målet. For oss alle. Med
denne bevegelsen. Som faktisk ble
verdensomspennende og truet all
tidligere sivilisasjon. Før hele
byggverket ble for ustabilt og raste
sammen i 1989 og 1990. Som et
korthus.

Da døde sovjetkommunismen.
Premissene klarte ikke å bære den
stadig tyngre vekten av
konklusjonen. Det er grenser for
hvor tung bør mennesker kan klare
å bære. I lengden.

Men de speilvende
pyramidebyggerne fra skyggene
bestod. Både i Norge og i mange
andre land. Hvor de ennå bygger
store hus. Rett som det er. På både
mikro og makronivå. Konklusjoner
blir stadig hevdet for å bevise
premisser.

Disse husene er i virkeligheten
mørket og skrekkens
konstruksjoner. Hus hvor ingen
stråler fra de gamle faraoenes
solgud noensinne kan nå inn. Bare
demoner og fantomer omgir dem
som bor der.

Bare spør oss i Det Norske Hus.  Som
utad har fremstått som godhetens
hus, om ikke tempel. Men som
skjulte det stikk motsatte innad, og
som snart kan bli ondskapens
ruiner. Hvor vi ligger med
arvesynden over oss.

Til slutt.

Så hvorfor ikke ta tapene og snu
hele spillet? Kunsten i livet er å
bygge seg et slott med alle
mursteinene som folk er blitt lurte
til å kaste etter deg. Disse steinene
er i det minste ekte. Virkelige. Ikke
falske. De trenger ikke være noe
grunnlag for flere speilvende
pyramider og Soria Moria-slott.


(Denne notisen er publisert 11. desember
2009)
Finansielle og
politiske
Ponzi-opplegg
EGYPT 1987: Forsvarsminister
Johan Jørgen Holst og jeg var på tur
til Midt-Østen i 1987. Her i Egypt.
Hvor det ble tid til både en tur til
pyramidene og til magedans på en
elvebåt på Nilen. Lite ante vi
dengang at vi deltok i et speilvendt
politisk pyramidespill, og at liknende
spill i negativ sektor skulle eliminere
oss på ulikt vis. Ikke så mange år
etterpå.
PYRAMIDEN I LOUVRE:  Den
sosialistiske presidenten i Frankrike,
Francois Mitterrand, fikk bygget en
moderne pyramide ved
Louvre-museet i Paris. Dette var
hans siste store minnesmerke over
seg selv i den franske hovedstaden.
Slik ville han huskes som en
storhet. Mannen som åpent sa at
politikk er å skape illusjoner. Men
han sa ingenting om hvilken illusjon
han ville illustrere med denne
storslåtte pyramiden av glass og
betong i Paris.


Francois Mitterrand medvirket i det
samme spillet i negativ sektor som
mange andre politikere i den mørke
verdensdel, Europa. Nemlig i det
speilvende politiske pyramidespillet.
Som lurte alle. Det perfekte
kommunistiske bedrag.

Gjenspeilingen av pyramiden på den
åpne plassen foran museet i Paris
og oppbyggingen for øvrig, viser at
en spiss på en pyramide kan peke
også nedover. Så du kan komme til
både himmel og helvete til samme
tid.

Selv om Aristoteles
kontradiksjonsprinsipp vil tvinge
deg til å velge. Før eller senere. Hvis
ikke noen andre velger for deg. Som
jo er det som skjer. I slike spill. I den
negative sektor.

Dette skjedde også med Francois
Mitterrand. Han gikk fra å være en
negativ kontakt til å bli en positiv.
"Det som irriterer meg, er å ikke vite
hva som skjer videre, sa Mitterrand
rett før han døde. Jeg var i Paris den
dagen.

Gåten i Louvre er hermed løst. Det
var et fantom. Også der. Det som
irriterer alle, er å ikke vite hva som
skjer videre.


La Place Rouge (Nathalie)