Spionsommeren 1963

Utdrag fra boken "Mistenksomhetens pris: Krigen om
de hemmelige tjenestene", av Alf R. Jacobsen
(Aschehoug 1995)

____________________



"Ved en skjebnens tilfeldighet ble sommeren 1963
spionsommeren fremfor noen i etterkrigstiden. Det
begynte i Sverige, da den høyt betrodde oberst Stig
Wennerström ble pågrepet 20. juni. Noen dager
senere måtte den britiske statsminister i
Underhuset bekjenne at mesterspionen Kim Philby,
som hadde forsvunnet i Beirut i januar, nå var
observert i Moskva.

Overskriftene fra rettssaken mot homøopaten Stephen
Ward, som hadde koblet Christine Keeler,
marineattaché Ivanov og Lord Profumo, fløy verden
rundt. Det samme gjorde nyhetene fra saken mot
Heintz Felfe, den vesttyske kontraspionasjesjef som
hadde vært i KGBs tjeneste.

Det ble tilsynelatende tatt spioner overalt -
unntatt i Norge. Fenomenet ble opptakten til en
hysterisk polemikk, hvor mistanken mot E-stabens
motdagister for første gang flommet ut i
offentligheten.


Det startet to steder samtidig - lørdag 6. juli. I
VG slo overvåkingssjef Asbjørn Bryhn til med
utsagn, som utenfor enhver tvil illustrerte den
kalde krigens tankegang:

"Goebbels metoder blir primitivt dilletanteri
sammenlignet med østblokkstatenes subtile spill i
våre dager (....) Det er en krig som pågår, den
uhyggeligste form for krig, der målet er den norske
folkesjelen (...) Vi er for tiden utsatt for en
voldsom sjarmoffensiv på alle sammfunnslivets
fronter. Den har bare ett eneste mål, å bryte ned
vår motstand, ødelegge vår forsvarsvilje. Derfor
gjelder det for dem å få kontakter på alle områder,
søke selskapelige forbindelser overalt, snakke seg
hyggelig inn på oss, så vi langsomt og sikkert
pådyttes synspunkter som er i strid med våre
interesser - for eksempel å få folk til å
protestere mot Fellesmarkedet, som vel egentlig
bare østblokkens land har noe å frykte av."

Mindre kjent er den lederen som redaktør Trygve
Hoff publiserte i det konservative tidsskriftet
Farmand samme dag - og som mer direkte gikk til
ondets rot.

"Det er blitt konstatert forbløffende lite
spionasje i Norge siden 1945 (...) Årsaken til
mangelen på avslørte Sovjetspioner i Norge
kan
selvfølgelig være at den norske kontraspionasje er
så effektiv at russerne ikke har noen sjanse.

De saker som er blitt kjent tyder imidlertid ikke
på dette; årsaken kan derfor like godt være at den
norske kontraspionasjen ikke er særlig effektiv."


Han trakk imdidlertid ikke den logiske konklusjonen
av analysen. Han gikk ikke løs på kontraspionasjens
leder, Asbjørn Bryhn. I stedet skisserte Hoff et
nytt perspektiv, som plasserte ansvaret et helt
annet sted:

"Etter Profumo- og Wennerström-affærene trenger det
seg frem en tredje - og særdeles lite hyggelig -
mulig forklaring på misforholdet mellom Sovjets
naturlige etterretnings-interesse
for Norge og det
ubetydelige omfang av den Sovjet-spionasje man
kjenner
i Norge. Forklaringen går går ut på at
russerne har sine spioner så godt plassert i Norge,
at de unndrar seg vanlig sikkerhetsgranskning.

Forholdet er jo, som Johan Vogt en gang sa, at
Norge er regjerert av tidligere kommunister."

Bryhns utsagn og Farmands leder slo ned som bomber
i sommervarmen. Arbeiderbladet ymtet om heteslag,
Dagbladet stemplet saken som "uhyggelig". Mest
hardtslående var redaktør Jostein Nyhamar i Aktuell:

"Vi har lenge hatt en nagende mistanke om at
politiinspektør Asbjørn Bryhn, sjefen for
overvåkingspolitiet, ikke er det lyseste hodet som
har båret en politilue (...) Den helt utrolige
primitivisme som taler ut av overvåkingssjefens
erklæring, burde egentlig diskvalifisere ham for
jobben. Å verne landet mot spionasje er en altfor
viktig oppgave til at den skal være i hendene på en
mann som til de grader frivillig dokumenterer sin
egen mangel på vurderingsevne."

Nyhamar hadde bare forakt til overs for Farmands
insinuasjon om at sovjetiske spioner ble dekket av
høyt plasserte kommunister i statsapparat og
sikkerhetstjeneste:

"Etter å ha sluppet denne ufyselige stinkbomben,
rygger Farmand tilbake og holder seg litt for
nesen: Det er ikke derav berettiget¨å trekke den
konklusjon at Sovjet har sine agenter i landets
ledelse. Men...

Javel, nei.

Ikke uten videre berettiget, som sagt, men tanken
ligger snublende nær, og De skjønner vel en fin
antydning? Det Farmand forsøker seg på, er en
lavpannet og giftig insinuasjon, fulgt av en liten
reservasjon for å bevare respektabiliteten. Men det
Farmand utmerket godt vet, må vite, er at det er
insinuasjonen som blir stående.
Den uslåelige bunnrekord i norsk politisk debatt er
med dette satt av Farmand."

Det Nyhamar ikke forsto, var at redaktør Hoff
ikke
ga uttrykk for private reaksjonære fordommer. Han
ga uttrykk for den mistenksomhet som hadde
eksistert i E-stabens borgerlige flertall siden
krigen - og som hadde blusset opp etter beordringen
av Evensen. I det skjulte ble han oppildnet av
Evangskritikere. Den gangen, som i dag, foretrakk
de å opptre anonymt.

Allerede i neste utgave kom Hoff tilbake med mer
presis kritikk:

"Siden Arbeiderbladet oppfattet vår påpeking av
spionasjefaren som et uttrykk for heteslag, skal vi
forklare hva vi mener (...) Etter krigen har Norge
fått utbygget et militært etterretningsapparat.
Under dette appparat sorterer den såkalte
sikkerhetsinspektør, hvis arbeids- og ansvarsområde
omfatter blant annet sikkerhetstjenesten såvel i
departementene som i Forsvaret (...) På toppen av
det militære etterretningsapparat sitter oberst
Vilhelm Evang. Vi betviler ikke hans dyktighet, men
akkurat for denne sentrale stilling kreves også
andre kvalifikasjoner. Evang har ikke militær
utdannelse, han har tvert imot vært militærnekter;
han har vært østbegeistret motdagist...

Hva verre er: Noen objektiv gransknings-instans på
dette plan finnes ikke. Sikkerhetsinspektøren som
nylig ble utnevnt, oberstløytnant Ola Martin
Evensen, er selv en protegé av Evang, og derfor a
priori ukvalifisert til å granske ham."
"Forholdet er jo, som Johan
Vogt engang sa, at Norge er
regjert av tidligere
kommunister"


redaktør Trygve Hoff,
tidsskriftet Farmand,
6. juli 1963
FAKTA OM MOT DAG

"Mot Dag" var en venstreradikal
gruppe av intellektuelle
mennesker, fortrinnsvis blant
studenter i Oslo, etablert i 1921 og
oppløst i 1936. Da hadde gruppen
om lag hundre medlemmer. Dette
var en eliteorganisasjon som var
sterkt inspirert av Moskva. Blant
medlemmene hentet
Arbeiderpartiet etter krigen sine
fremste ledere, blant andre
Vilhelm Evang, sjef for den
militære e-tjenesten og Gudmund
Harlem, forsvarsminister i flere år.
Gro Harlem Brundtland er datteren
hans.

Drømmen om verdenssosialisme
hadde like stor tiltrekningskraft på
ungdommer i 1920 og 1930-årene
som radikal islamisme har på
ungdommer i mange arabiske land
i dag. Norge var på den tid et fattig
land med stor nød og
urettferdighet. Slik storparten av
arabiske land er i vår tid.

Det var således lett for Moskva å
fange idealistiske og utålmodige
unge nordmenn i spillet i negativ
sektor.

Som navnet sier var "Mot Dag" en
gruppe som tok utgangspunkt i at
medlemmene befant seg i det
politiske mørket og skulle arbeide
for en lysere og bedre morgendag.
Grunnlaget var revolusjonært.