You need Java to see this applet.



Spillet
mot meg

Artikkel 1


Jeg har i tidligere artikler fortalt
hvordan arbeiderbevegelsen i
virkeligheten ble styrt etter krigen.
At Einar Gerhardsen bare var en
stråmann for Jens Christian Hauge. Som
igjen var en stråmann for
Sovjetunionen. Som snedig
dobbeltkrysset seg inn til maktens
innerste korridorer i hovedstaden, og
i det stille kuppet Norge i maidagene
1945. Men  kamuflerte denne
virkeligheten mesterlig i alle år
etterpå. Ikke minst ved utad å
plassere Norge innenfor det vestlige
forsvarssamarbeidet. Som trojansk
hest. I den globale maktkampen mot USA.

”Alle innfører sitt system så langt
hans armé  rekker, ” slo Josef Stalin
fast. Han gjorde neppe noe unntak for
Norge. Styrkene hans erobret en del av
Finnmark tidlig  i 1945. Mer
okkupasjon skulle det ikke til for å
innføre, om ikke systemet til Stalin,
men et lignende system som passet ham
her til lands. I det skjulte. I flere
land var nettopp dette fremgangsmåten
til den sovjetiske diktatoren. I
begynnelsen.

Fortrinnsvis ble det skapt en såkalt
samlingsregjering først. Noe som også
skjedde her i landet. Deretter overtok
Arbeiderpartiet alene. At russerne
stod for kjernen i dette partiet var
det ingen som trodde. Mange
tilsynelatende sanne sirkler skulle
etter hvert bli lagt over den innerste
usanne. Dette ga spillet en stadig mer
autentisk og troverdig kamuflasje.
Norge var også den gang en naiv
nasjon. Like naiv som fem år før. Like
naiv som også i dag.

Oppskriften fra sovjetrusserne var i
grunntrekkene den samme som var
benyttet i "The Trust" etter
revolusjonen i 1917. Hvor opposisjonen
til bolsjevikene i utlandet ble narret
til å slutte seg til en organisasjon
som kommunistene kontrollerte i det
skjulte.

Først da det snedige kuppet var
gjennomført i hovedstaden og makten
sikret gjennom Arbeiderpartiet, trakk
Josef Stalin soldatene ut av den
nordlige landsdelen høsten 1945.  
Maktsikringen i Norge var bare ett av
mange mesterlige strategiske trekk som
Stalin foretok mot slutten av den
andre verdenskrigen. Han spilte sine
allierte ut over sidelinjen. Overalt.
Et overordnet strategisk hensyn var å
skaffe en sikkerhetssone rundt
Sovjetunionen. Nye tiders
historieforskning har ikke minst
bekreftet hvor besatt Josef Stalin var
av å sikre Sovjetunionens ytre
sikkerhet ved å kontrollere
nabolandene. Direkte og indirekte.

Her hjemme hadde på forhånd sovjetiske
hemmelige agenter mot slutten av
krigen trolig likvidert alle som kunne
avsløre Jens Christian Hauges overgang
fra nazistene til sovjeterne. Hvor han
på tyskernes vegne hadde kontrollert
Hjemmefronten. Disse hundretalls
likvidasjonene ble utad fremstilt som
nødvendige  for å frigjøre landet, men
innad var sannheten en helt annen. De
sikret at en overløper ikke skulle bli
avslørt.

Arbeiderpartiet ble etter dette en
slagkraftig utbygget frontorganisasjon
for KGB. Uten at andre enn Hauge & Co
visste hvem som var de virkelige
herrene i det norske huset.  Norge ble
deretter benyttet som Sovjetunionens
trojanske hest innenfor USAs opptrukne
grenser i et snedig strategitrekk i
stormaktsspillet. Det skjedde da Norge
ble medlem av NATO i 1949. Hele Vesten
slukte rått  kroken fra Stalin med
Norge som et lurt agn. Dette er
konklusjonene mine etter å ha
identifisert handlingsmønsteret som er
benyttet i den omfattende politiske
manipulasjonen her i landet etter
krigen.

Alt dette kunne skje fordi norske
politikere ikke var modigere i 1945
enn i 1940.  Ikke var de gløggere
heller. Det var heller ikke norske
redaktører, jurister eller andre
samfunnstopper. At samfunnstoppene er
noe bedre nå, må du bare ikke tro. De
kan skjule grunnhet gjennom
seriøsitet. Men de blir ikke mindre
grunne for det.  

Norge er i det hele tatt kommet dit
landet er fordi det mangler mot og
integritet. Dette er en ung og tafatt
nasjon. Hvor altså stormakter for 60
år siden nærmest kunne leie seg en
advokat til å styre i virkeligheten. I
de forholdene som virkelig hadde
betydning. En liten kjerne mennesker
med grep om maktmidlene i landet
sørget for at den virkelige
tilhørigheten i den store konflikten
mellom øst og vest ble kamuflert. De
lot det offisielle Norge føre en stikk
motsatt politikk på overflaten enn hva
de selv førte under overflaten. Den
trojanske hesten i nord var usedvanlig
veldisiplinert. Dessuten så den så
uskyldig og tilforlatelig ut.

Da muren falt i 1989, og Sovjetunionen
også var kollapset i 1992,  stod
selvsagt dette skjulte sovjetsystemet
i Norge i  fare for å bli avslørt. Men
dette systemet med Jens Christian
Hauge i spissen hadde så godt tak på
styre og stell i Norge, ikke minst ved
hjelp av trofaste tjenere i det
juridiske embetsverket, at de kunne
snu virkeligheten på hodet nok en
gang. Noe de også gjorde. Ved hjelp av
blant andre Høyesterett. Som i
kritiske øyeblikk lett stiller opp og
medvirker til å bedra det norske folk.
Ved å handle uaktsomt med en slik
følge. Det samme skjedde i 1940 og
1945. Ingen begår så lett svik mot
eget folk som Høyesterett, ser det ut
til. Noe som ikke bare skyldes at
dommerne vet at de ikke kan bli tatt
og dømt. Naivitet er trolig en langt
viktigere forklaring. De roter seg inn
i politikken når noen er tjent med å
skaffe seg autoritet for å føre folket
bak lyset.

De nærmeste til å begå like store svik
må være Stortinget. Hvor
presidentskapet ivret for å avsette
Kong Haakon sommeren 1945.
Nasjonalforsamlingen har alltid vært
pompøs, naiv og i tillegg både lett å
lure og tvinge. Nå skulle Stortinget
bli grundig lurt igjen. Ja, så grundig
ble det lurt at det lurte seg selv.
Noe det ennå ikke har innsett.

I 1994 nedsatte nemlig Stortinget en
granskingskommisjon som utad ble
fremstilt som det store oppgjøret med
den mørke og hemmelige fortiden her
til lands, men som innad i selve
mandatet i virkeligheten ikke hadde
fått annet oppdrag enn å granske om
overvåkningspolitiet hadde overvåket
noen. Noe det selvsagt hadde. Dette
gikk faktisk direkte fram av navnet
til dette sikkerhetspolitiet. Noe
måtte det da ha gjort på i alle disse
årene.

At det hadde overvåket helt feil
mennesker, er i en slik sammenheng
ikke relevant. Heller ikke at
overvåkningspolitiet hadde avfunnet
seg med å ta de såkalte spionene som
Sovjetunionen ofret for å holde
spillet autentisk. Med jevne
mellomrom. Slike som Arne Treholt. Han
betaler ennå en høy pris for hva han
viklet seg inn i som ung mann. Først
forsvinner dommen. Deretter forsvinner
den dømte. Norsk presse stiller ingen
viktige og relevante spørsmål. Året er
2006.

Stortinget fikk i 1996 en rapport på
over 600 sider som bekreftet at
overvåkningspolitiet hadde gjort det
som det skulle ha gjort. Nemlig å
overvåke. Mer skulle det ikke til for
å sjokkere en gjennomsnitts
stortingsrepresentant. Som vanligvis
er mer opptatt av dem i forvaltningen
som ikke gjør det som de skal. Her
hadde noen gjort det som de skulle
gjøre. Men fikk likevel ris hvor all
fornuft tilsa ros.
Overvåkningspolitiet var ikke alene om
å medvirke til å kamuflere
virkeligheten. Fordi det var fanget i
et narrespill. De fleste av oss var
det.

Overvåkningspolitiet var i
virkeligheten blant vinnerne av den
kalde krigen. Det hadde gjort sitt
beste for å forsvare den vestlige
forankringen som Norge formelt hadde.
Men det skulle nå lide samme skjebne
som alle oss andre hadde bidratt til å
vinne den lange dragkampen mot  
kommunismen. Her hjemme tapte nemlig
vi som hadde vunnet for dem som hadde
tapt. Etter hvert som spillet gradvis
ble snudd fullstendig på hodet. Utover
90-tallet.

Dette paradokset går igjen som et
karakteristisk trekk. Da Jens Chr.
Hauge & Co hadde ryddet bort Gro
Harlem Brundtland og satt inn
Thorbjørn Jagland  i 1996, var det  
Jagland som ble benyttet til å knekke
ryggen på Overvåkningspolitiet for
godt. Noe som selvsagt hadde vært
planen hele tiden. Ingen truet lenger
makten. Den virkelige makten. Ingen
skulle få true den heller. De som
hadde tapt, hadde vunnet, og de som
hadde vunnet, de hadde tapt.
Virkeligheten var med hell snudd på
hodet. Ingen så at dette ikke logisk
kunne henge sammen. At et slikt utfall
var absurd. Men jo større endringer
som skjer, desto mer er alt det samme.

Denne motsatte følgen av den naturlige
og logiske etter den kalde krigens
slutt skjedde ikke bare ved hjelp av
bedrag og lureri. En statsminister ble
i 1992 brakt ut av balanse etter at
sønnen hennes begikk selvmord, hun
måtte gå av som partileder straks
Sovjetunionen kollapset, for senere å
bli tvunget ut av statsministerstolen.
En utenriksminister som forstod mer
enn norske utenriksministere bør og
vanligvis gjør, fikk plutselig en
rekke hjerneblødninger og døde, og
flere av sekretærene hans ble senere
drept eller forsøkt drept. En ingeniør
som interesserte seg for mye for
Gardermoen ble skjøvet ut av et
hotellvindu og det skjedde selvsagt av
egen fri vilje. Hva Gardermoen
flyplass skulle skjule der den ble
bygget på Forsvarts område, vet ikke
jeg. Noen annen virkelig grunn til
plasseringen var det neppe. Den ble
ikke kalt et nasjonalt bedrag uten
grunn.

Brutaliteten i politikken var så stor
at ingen så at det var politikk. Det
var bare i østeuropeiske land hvor det
fløt blod og mennesker ble ødelagt på
ulikt vis. Her hjemme var det ingen
revolusjon etter kommunismens fallitt.
Bare en kontrarevolusjon. Hvor makten
ble sikret av dem som hadde makt fra
før ved å føre en granskingsprosess
mot dem som hadde kjempet i fremste
rekke mot kommunistisk infiltrasjon.
Norge er et spesielt land. Dette var i
sannhet en surrealistisk politisk
øvelse.

Orderud-saken kan ha vært en like
vellykket bedragerioperasjon som
Lundkommisjonen. Fremgangsmåten var
trolig  i hvert fall mye av den samme.
Intrige og renkespillet kan ha lurt
politi, domstoler og presse trill
rundt. Et politisk drap kunne bli
kamuflert som noe helt annet. Ingen
pressefolk fikk med seg hva som i
virkeligheten skjedde. Ingen så at
oppgjøret etter kommunismens fall fikk
alvorlige følger også her, slik det
skjedde i mange andre land, og at
disse følgene var stikk motsatt av hva
de skulle ha vært hvis landet hadde
hatt et sant og virkelig grunnlag i
det transatlantiske samarbeidet. Noe
det altså ikke hadde. Men som alle
trodde det hadde. Derfor ble også
hendelser tolket inn i en feil
sammenheng. Ingen hadde grepet på den
virkelige konteksten som de mest
merkelige hendelsene skulle ha vært
satt inn i. Derfor så ingen lyset
heller. Ingen riktige brikker falt på
plass.

Neppe noe folk er lurt mer trill rundt
enn det norske. Enten det nå har dreid
seg om oppgjør etter kalde eller varme
kriger. Det har vært et intelligent
gjennomført dukketeater. At hele
høyresiden i norsk politikk gikk på de
politiske fintene som Jens Christian
Hauge regisserte ved hjelp av de
juridiske konstruksjonene som
tillitsvalgte ble bedt om å handle på
grunnlag av, hvor altså lureriet med
Lundkommisjonen stod helt sentralt og
var den største finten, hadde til
følge at venstresiden og det sittende
embetsverket kunne fortsette å styre i
Norge. I motsetning til hva som ville
ha skjedd hvis sannheten var kommet
for dagen.

Et dundrende historisk nederlag for
kommunisme og sosialisme
internasjonalt ble snudd til en
dundrende suksess for kommunister og
sosialister her til lands. Alle ser i
ettertid ved grundigere analyse at
dette var en kontradiksjon, en
motsigelse. Det var krysset fra et
saksforhold internasjonalt til et
beslektet saksforhold her hjemme - med
stikk motsatt utfall. Stortinget var
ikke bare narret til å begå svik mot
overvåkningspolitiet, men også svik
mot de verdier som
nasjonalforsamlingen og det norske
folk stod for utad.

I det store spillet viste det seg at
hele overvåkningspolitiet også hørte
til den kategorien spioner som kunne
ofres. Hvor Arne Treholt også befant
seg ti år før. Begge var de
"throwaways" i spillet hvor viktigere
spioner skulle beholdes. Da må altså
noen bli kastet. Etter bruk. Slik er
dette spillet.

De som hadde tapt den kalde krigen,
hvor Jens Christian Hauge trolig var
den største taperen, narret oss andre
slik at de fremstod som vinnerne. Kun
ved å lure andre til å foreta en
analogisk feilslutning, kunne det være
mulig å snu virkeligheten på hodet og
sette i gang en gransking av
overvåkningspolitiet etter
sosialismens kollaps i øst. I de
frigjorte østeuropeiske landene ville
en slik granskning ha vært relevant,
men her hjemme var den ikke bare
irrelevant. Den var absurd. Noe som
alltid er tilfelle når Jens Christian
Hauge er strategen bak hendelsene. Da
benyttes nemlig kontradiksjoner. For å
lure andre. Ikke minst narre dem til å
handle på en måte som har stikk
motsatte følger enn hva de egentlig
hadde tenkt seg.

Nå skulle Det Norske Hus virkelig
bygges. I 1996. Byggingen hadde til
følge at jeg gikk fra et
sjefredaktørkontor til et psykiatrisk
sykehus før prosessen var slutt i 1996
som følge av de effektive sovjetiske
manipulasjonsmetodene. De som hadde
tapt, men som nå likevel vant over de
som hadde vunnet, fjernet raskt sine
farligste fiender, ofte på nedrigste
vis. Deretter overtok de kapitalismen
som ideologi og styringsform. Som om
de aldri skulle hatt noen innvendinger
mot den. De som stod til høyre i
sikkerhetspolitikken ble utspilt.

Til disse hørte de skarpeste og mest
profilerte politikerne som stod på
USAs side i alle de kalde årene. Enten
disse befant seg i Høyre eller
Arbeiderpartiet. Eller andre steder. I
beste fall fikk de lov til å oppholde
seg i skyggenes dal. Uten å forstå hva
som var skjedd. Alle godtok følgene av
at virkeligheten var snudd på hodet
etter den kalde krigen. Til og med de
skarpeste ble narret til å trekke
konklusjoner på denne usanne
premissen. Med den følge at de handlet
til skade både for seg selv og landet.

Alle var etter en stund tjent med å ha
en konturløs statsminister fra det
politiske sentrum.  Som alle kunne
være trygge på ikke handlet, men bare
snakket. I sensitive forhold. Derfor
fikk han også sitte lenge. En
statsminister må landet ha. Selv under
et hamskifte av det motsatte slaget.
Arkitekten var Jens Christian Hauge.
Mannen som hadde vært med på å tape
både en varm og en kald verdenskrig,
men som gjennom hensynsløse
transformasjoner ved hjelp av
kontradiksjoner kunne teknikken som
måtte benyttes for å komme ut på den
vinnende siden. Selv om han fra først
av befant seg på den tapende. Han
behersket det profesjonelle
renkespillet. Som bare få stormakter
ellers gjør.

Hvordan den juridiske kappen kan bli
snudd etter vinden så mesterlig, har
jeg i detalj identifisert og allerede
fortalt mye om. Dette er politisk
manipulasjon av høyeste klasse. Jeg
har til samme tid avslørt de snedigste
manipuleringsmetodene til den store
naboen vår i øst, nemlig Russland. I
Norge har Russland hatt for lett
spill. Trolig har landet det ennå.
Hvis Voltaire har rett i at fordommer
er noe tosker bruker som fornuft, er
det mye fornuft i Norge. Kanskje i mer
enn noe annet land. Nordmenn har til
og med fordommer mot seg selv. Hele
forutsetningen for hvordan vi tenker
om vår egen historie i nyere tid er
nemlig usann. Det er jeg ikke mye i
tvil om lenger.  Fordommer dreier seg
jo ikke om annet enn forutsetninger
for tenkningen vår. Fordommer kan også
være historiske. Vi legger til grunn
de forutsetninger som vi er lært opp
til.

Jeg benyttet altså åtte år på å
granske hva som var skjedd i mitt eget
tilfelle. Da jeg ble rensket ut av
sjefredaktørstolen i Rogalands Avis i
1996. Da hadde jeg også identifisert
Jens Christian Hauges modus operandi.
Data er alltid teoriavhengige, og med
fasiten klar for hvordan han har
benyttet juridiske konstruksjoner
etter krigen, kunne jeg lese norsk
historie med nye øyne. Det var bare å
parallellflytte teknikkene fra egne
forhold til dramatiske hendelser
tidligere i arbeiderbevegelsen. Da
fant jeg rikelig med data som
korresponderte med de teoriene som jeg
hadde funnet ut at han benyttet i
prosessen mot meg. Noe av disse
funnene har jeg gjort grundig rede for
i
artikkelserien om ”Gode og dårlige
nordmenn”. Som du finner andre steder
her på denne siden.

Norsk etterkrigshistorie er i stor
grad følger av fiksjoner i politikken.
Disse følgene er virkelige nok. Men
det er først når du har forstått
hvordan disse følgene er oppstått, at
du forstår sammenhengene i denne delen
av norsk politisk historie.

Å forstå for mye, kan være farligere
enn å vite for mye.

Jens Chr. Hauge & Co var spesialister
på oppsett for dobbeltkrysninger.
Disse ble bygget inn i selve
fundamentet og strukturen til
oppleggene. Lundkommisjonen var intet
unntak. Kontradiksjonen lå implisitt i
mandatet. Det skjulte dette mesterlige
strategemet. Stortinget var lurt til å
lure seg selv.

Jens Chr. Hauge kalte konstruksjonene
sine for juridiske. Men i
virkeligheten var de bedragerske. Kun
kamuflert som legale utad.

Følgen av fremgangsmåten var at ærlige
mennesker i omgivelsene til det
mennesket eller organisasjonen som var
målet hans, ble narret og tvunget til
å handle uærlig. Stikk mot egen
hensikt. Dette handlingsmønsteret har
vært en gjenganger på toppen av norsk
etterkrigspolitikk.

Noe årsaks- og virkningsforhold fantes
selvsagt ikke i virkeligheten mellom
sosialismens fallitt i Sovjetunionen
og Øst Europa på 90-tallet og
Stortingets gransking noen år senere
av myndighetene som overvåket disse
kommunistiske landenes virksomhet i
Norge, og nordmenn som hadde kontakt
med disse kommunistlandene. Likevel
ble Stortinget og det norske folk
narret til å tro at det fantes et
slikt årsaks- og virkningsforhold. Det
ble derfor handlet og besluttet på
grunnlag av illusjonen om en slik
forbindelse. Noe som hadde til følge
at hele forholdet fra den kalde krigen
ble snudd på hodet. Her hjemme.

De overvåkede ble benyttet til å
dobbeltkrysse overvåkerne. Forholdet
fra før mellom dem ble brått snudd på
hodet som følge av Lundkommisjonens
mandat, og alle narret til å trekke
konklusjoner på grunnlag av denne
usanne premissen i bunn.

Med den videre følge at
Overvåkningspolitiet til slutt ble
knust i prosessen, det ble mer eller
mindre funksjonshemmet i flere år, og
i realiteten ikke i stand til å gjøre
noe med det virkelige relevante
forholdet. Nemlig å finne ut hva som
hadde vært det sanne omfanget av den
kommunistiske penetreringen av Norge.
Nå var denne problemstillingen i
stedet gjort irrelevant. Gjennom
mandatet som Lundkommisjonen hadde
fått. Hele saksbehandlingen deretter
ble i stedet en kontinuerlig
dekkoperasjon. Som maskerte en dyster
fortid på en særlig effektiv måte.

De politikerne som så ivrig ville
grave i fortiden, var i løpet av
prosessen narret til å begrave den
selv. Mer enn noen andre. Ved hjelp av
en politisk kontradiksjon. De var lurt
til å handle stikk imot sin egen
hensikt. Denne følgen karakteriserer
Hauges fremgangsmåte.

Igjen var politikerne og alle andre
narret som følge av en smart,
strategisk kontradiksjon fra Jens Chr.
Hauge, spilleren i dypet. Noe som
hadde hendt så mange ganger før, og
som jeg også ble utsatt for i 1996.
Hauge behersket magikernes teknikker.
Dette gjorde ham til politikkens
skjulte ener og mester. I Norge.
Følgene av også denne fiksjonen var
virkelige nok. Slik følgene av
fiksjonene hans hadde vært i hele
etterkrigstiden.
(Flere detaljer i
artikkelen: "I villniset av speil")

Jeg innså etter hvert altså at det
ikke bare var overfor meg at mennesker
i omgivelsene ble instruert i samsvar
med disse konstruksjonene som
advokatene Hauge og Remmen laget på
forhånd og bygget ut etter hvert langs
tidslinjen etter samme
handlingsmønsteret.

Norsk politikk generelt og
Arbeiderpartiet spesielt hadde grovt
sagt vært et eneste stor dukketeater.
Hvor Hauge hadde trukket i trådene fra
det skjulte. Slik hadde han skiftet
statsråder, statsministere,
sjefredaktører og andre viktige
politiske aktører ettersom det passet
ham. Det var Hauge som var den
virkelige sjefen. Som behersket de
såkalte animerte trådene nasjonalt. At
han benyttet sovjetiske metoder, kan
jeg dokumentere.

Ingen kjenner herskeren, men herskeren
kjenner alle. Topp-politikere i
Arbeiderpartiet har hatt
selvstendighet så langt det har
behaget Hauge. Han ble dyrket som en
gud i sine velmaktsdager på
Youngstorget. Alle var redd ham. Alle
fryktet ham. Han var maktens ansikt,
og ingen torde legge seg ut med han.
Det er få som det er smisket så mye
for som Hauge. De som hadde noe
ufordelaktig å si om ham, opptrådte
anonymt. De var redde for livet. Ikke
uten grunn.

Hauge var intelligent, velskolert og
hensynsløs. Han var i sannhet Stalins
stedfortreder i Norge. Da Tyskland
tapte og rikskommissær Josef Terboven
sprengte seg selv i lufta våren 1945,
hadde den vinnende stormakten,
Sovjetunionen,  en ny rikskommissær
klar for å styre dette lille, men
viktige strategiske landet i nord. Han
het Jens Chr. Hauge. Den omvendte
skyggen som ble benyttet het Einar
Gerhardsen. Hauge ble bare kalt
visestatsministeren. Ikke rart Einar
Gerhardsens sønn Rune omtaler Hauge
som den mest fascinerende
personligheten i norsk
etterkrigspolitikk. Hauge var en del
av familien Gerhardsen.

Jens Christian Hauge var maktens
janusansikt. Da Stalin kom på den slue
ideen å plassere Norge som en trojansk
hest hos Amerika, og dermed få et
strategisk viktig land innenfor det
atlantiske samarbeidet i den kalde
krigen som hadde avløst den gamle
varme, var det Hauge som koordinerte
de to motstridende bevegelsene som
arbeiderbevegelsen var blitt
fragmentert til å være. En fløy mot
vest og en fløy mot øst og en fløy
over gjøkens rede, som det heter i
barnereglen som har gitt tittelen til
romanen ”Gjøkeredet”. Den vestvennlige
politikken som Jens Christian Hauge og
Einar Gerhardsen førte, maskerte
mesterlige den østvennlige politikken
som Jens Christian Hauge i
virkeligheten stod for. NATO hadde
fått en gjøkunge i redet. Alliansen
ble bygget på noen store usanne
forutsetninger. Demningen mot
verdenskommunismen hadde hull allerede
under konstruksjonen.

At Hauge utad fremstod som mest
vestligorientert enn alle andre,
kamuflerte selvsagt de virkelige
forholdene enda bedre. Å jakte små
kommunister maskerer best at du er
stor kommunist selv. På samme måte som
å jakte små nazister kamuflerer at du
er stor nazist selv. Teknikken er den
samme. Som edderkoppen i dette nettet
var det bare Hauge som visste hvordan
arbeiderbevegelsen i virkeligheten ble
styrt. Ingen partileder forstod
hvordan Arbeiderpartiet fungerte fullt
ut.

Heller ikke andre sentrale og kjente
politikere fra Arbeiderpartiet eller
de andre organene i arbeiderbevegelsen
opp gjennom årene forstod hvordan
maktmaskinen virket. De forstod bare
at den hadde sterke krefter. At
organisasjonen var hensynsløs. Mytene
florerte derfor både om den ene og den
andre. Men de tillitsvalgte drømte
selvsagt ikke om at de var en del av
en meget vellykket frontorganisasjon
for KGB. At de var Sovjetunionens
sverd og skjold i Norge.

Winston Churchill omtalte en gang
Russland som ” A riddle wrapped in a
mystery inside an enigma”.
Karakteristikken kan også benyttes om
Det Norske Arbeiderparti. Det var også
en gåte pakket inn i et mysterium inne
i nok en gåte. Med en slik forankring
som det i virkeligheten hadde, var det
ikke rart at partiet ble stort og
sterkt. At det ble en ørn i
politikken. De andre partiene hadde i
grunnen ikke annen funksjon enn å
tjene til kakepynt i lag med Kongen.
Om de utad kom til makten på
sekstitallet, endret ikke dette på de
virkelige maktforholdene i Norge. Til
det var Staten for mye integrert med
Arbeiderpartiet. Norge gikk fra
embetsstat til ettpartistat på denne
tiden, hevdet professor Jens Arup Seip.

Da jeg hadde løst hvordan Jens
Christian Hauge og hans følgesvenn
Johan Fredrik Remmen hadde gått fram
mot meg, satt jeg igjen med en
fremgangsmåte som var lett å
identifisere til Sovjetunionen. Når
jus bringes inn i politikken, får de
fleste politikere, for ikke å snakke
om journalister, ærefrykt i ansiktet.
Da bøyer de seg i støvet for de
skriftlærde og kan finne på å handle
på premisser som ville ha vært
utenkelig uten at en jurist hadde bedt
dem om det. De kan lettere bli viklet
inn i narrespill. De kan lett bli lurt
til å handle på en måte som har følger
som er i direkte i strid med det
formål som de er satt til å arbeide
for. Ingenting er umulig når jurister
som Hauge og Remmen er rådgivere. Da
kan virkeligheten bli snudd på hodet.
Mange ganger. Mange av de juridiske
teknikkene er hentet fra mørke
mellomalderen. Fra inkvisisjonen.
Bedre kjent som hekseprosessene her
hjemme.

Ikke tilfeldig at det var advokaten
Andrej Vysjinskij som stod for mye av
Stalins omfattende terror. Hans
speilvending av jus er beryktet fra
Moskva-prosessene på 30-tallet. Hvor
opposisjonelle ble fremstilt i såkalte
”show-trials”, og hvor lureriet var så
dyktig utført at ikke bare dommere,
men også vestlige journalister som var
tilskuere til disse eiendommelige
rettssakene, mente at de var helt i
orden. At alt hadde gått ærlig og
redelig for seg. I virkeligheten ble
disse menneskene utsatt for den mest
grusomme terror som brøt dem psykisk
sammen. Før de tilsto forhold som de
aldri kunne ha gjort en gang. Da ble
det til slutt skutt. Jeg har kjent på
kroppen hvilke følger nettopp denne
torturteknikken har på et menneske.
Jeg kan gi detaljene.

Som historikeren Robert Conquest
påpeker i boken ”Den store terroren”,
var vestlige journalister altfor lette
å lure. Og det senket seg en viss
yrkesfaglig forfengelighet over dem.
For de ville ikke innrømme at de var
lurt heller. Fenomenet skulle jeg selv
oppleve på nært hold også i Norge på
90-tallet. Femti år etter at det samme
fenomenet var en gjenganger i Moskva,
og bare noen år siden kommunismen var
kastet på skraphaugen alle andre
steder i Europa. Jeg må faktisk klype
meg selv i armen for å sjekke hva jeg
i virkeligheten har opplevd. I et land
som priser menneskeretter høyere enn
alle andre. I et land som tror det er
demokratisk. På alle vis. ”Av alle de
skatter en stat kan eie, er borgernes
menneskeverdige liv den mest dyrebare
for oss.” Sa Josef Stalin.

Måten det blir gått fram på, ødelegger
ethvert menneske. Samme hvor sterkt
det er. Virkeligheten som det må
forholde seg til blir i stadig økende
grad fragmentert. Offeret har ingen
mulighet til å få grep om
virkeligheten. Det blir et speilbilde
av den fragmenterende prosessen som
det gjennomgår. Mennesket blir
fragmentert. Det går i oppløsning.
Både fysisk og psykisk. Følgen blir
mørke midt på dagen. Du går med på hva
som helst for å slippe ut av
vanviddet. Du tar på deg all skyld.
Skylden kan bli så stor at du straffer
deg selv med den strengeste straff og
begår selvmord. Noe som flere ganger
har vært følgen av slike prosesser.

Teknikken har til følge at virkning
blir snudd til årsak. Du blir til
slutt utad en levende bekreftelse på
at prosessen mot deg var riktig og
nødvendig fra begynnelsen. Selv om den
ikke hadde noe sant grunnlag. Andre
mennesker i omgivelsene dine blir
narret til å snu virkeligheten på
hodet. I disse sovjetiske prosessene,
som altså advokaten Hauge og Remmen
behersker til fulle, kombineres
yrkesutøvelsene til både magiker,
røver og bøddel. Det blir bedratt,
tvunget og røvet i en sammenhengende
stor og kombinert juridisk operasjon.
De opererer utenfor det som et vanlig
menneske kan fatte moralsk og fysisk.
Noe som ifølge Robert Conquest nettopp
var mye av hemmeligheten bak suksessen
til Stalin, hans mafiaadvokat Andrej
Vysjinskij og de andre skruppelløse
utøverne av terroren. Oppskriften er
djevelsk genial.

Jeg hadde ikke mye å frykte på nyåret
1996. I hvert fall trodde jeg det. Jeg
var A-pressens best betalte
sjefredaktør. Jeg hadde seks år
tidligere kommet til Stavanger, mot
min vilje, og reddet en viktig avis
for arbeiderbevegelsen fra å gå
konkurs. Resultatene mine var
strålende. Avisen ble profilert med
skarpe meninger. Det lokale styret
stod last og brast bak meg. Det samme
gjorde A-pressen.

Jeg var sliten etter alle de harde
årene i Stavanger, jeg trengte en pust
i bakken, og i januar fikk jeg en
kraftig influensa under et opphold i
Paris. Det var den uken Frankrikes
president Francois Mitterrand døde.
Han som sa at å skape politikk er å
lage illusjoner. Da jeg kom hjem igjen
fikk jeg bronkitt. Så jeg var svak. Og
det er nettopp slike øyeblikk som
Hauge og Remmen venter på. Mye bedre å
angripe en motstander som er syk og
svak enn en som er frisk og sterk. Her
finnes ingen redelighet. Bare det
motsatte.

Da den omfattende manipuleringen med
sovjetiske metoder begynte, var det
først og fremst mennesker i de
nærmeste omgivelsene mine som var
målet. Et viktig karakteristisk trekk
er å ramme offeret indirekte. Det
gjøres først og fremst ved å narre
viktige personer rundt offeret til å
handle på usanne premisser. Mennesker
rundt målet blir forledet til å begå
svik.

En advokat har langt større myndighet
til å narre andre til skadelige
handlinger mot en annen. For han
besitter i utgangspunktet autoritet,
faglig innsikt og tillit. Noe som har
vært en viktig nøkkel til Hauges
maktutøvelse opp gjennom årene. Da det
hele begynte, visste jeg ikke at det
var Johan Fredrik Remmen og Jens
Christian Hauge som trakk i trådene og
som med vilje skapte forviring og kaos
i styre og ledelse i Rogalands Avis.
Det skulle gå halvannen måned før
advokat Johan Fredrik Remmen ble
tvunget ut av kulissene. Slik at Norsk
Redaktørforening og jeg kunne
identifisere trusselen nærmere. Han
hadde da skapt en situasjon i en
veldrevet organisasjon som han kunne
bruke mot meg. Noe han også gjorde.

Jeg hadde 17. februar 1996 havnet hos
legen fordi jeg hadde feber, bronkitt
og var utrolig sliten som følge av at
jeg i flere dager hadde måttet
håndtere en rekke ubegripelige og sprø
hendelser i avishuset. Jeg ble
sykmeldt for en måned. Diagnosen var
utbrenthet. Den skulle senere på året
blir til en alvorlig depresjon. Men
den tilstanden har oppstått hos alle
mennesker som har gjennomgått
fremgangsmåten fra Moskvaprosessene.
Jeg er ikke alene om en slik skjebne.
Det ble mørke midt på dagen. Det ble
mørke midt på natten.

Åtte år senere hadde jeg identifisert
fremgangsmåten fullt ut. Det hadde
vært et omfattende og komplisert
arbeid. Gjennombruddet i
etterforskningen kom endelig da jeg
fant ut at Hauge og Remmen brøt
konsistent og konsekvent alle de
viktigste tankelovene som ligger til
grunn for rasjonaliteten som
sivilisasjonen vår er tuftet på. De
brøt først og fremst
kontradiksjonsprinsippet, ofte kalt
motsigelsesloven. Som sier at ikke noe
kan være både sant og usant til samme
tid. Men jeg måtte formulere denne
loven omvendt for å forstå teorien som
de arbeidet etter. Men ikke noe kan
være både usant og sant til samme tid
heller. Likevel var det slike forhold
som gikk igjen hele tiden.

Det var slike forhold som de la til
grunn i saksbehandlingen. Jeg måtte
forholde meg til en virkelighet hvor
Norulv Øvrebotten var både ikke-
sjefredaktør og sjefredaktør til samme
tid. Jeg skulle ikke bare bli
fragmentert av denne fremgangsmåten.
Jeg skulle bokstavelig talt bli
tryllet bort som sjefredaktør. Noe jeg
også ble. Flere ganger. Jeg var i
virkeligheten sjefredaktør, men ble
tilsynelatende så mange ganger borte
fra stillingen etter hvert at absolutt
alle til slutt handlet som at jeg ikke
lenger var det. Alle på fiktivt
grunnlag.

I tillegg brøt de to andre viktige
tankelover, nemlig identitetsloven og
loven om det utelukkende tredje. Men
bruddene på Aristoteles
kontradiksjonsprinsipp var det mest
skadelige. Dette prinsippet er kalt
alle lovers mor, og ifølge Aristoteles
selv er dette prinsippet grunnlaget
for at noe er til, for at noe
overhodet eksisterer. Så når jeg ble
tvunget til å håndtere utallige brudd
på denne loven, fra stadig flere
mennesker i omgivelsene mine, dag
etter dag, måned etter måned, var det
vanskelig å forbli hel, å være til, å
unngå å bli fragmentert.

Jeg stod overfor advokater som
benyttet kjente og kjære mennesker i
omgivelsene mine som dukker i en
teateroppsetning, og som iskaldt
narret dem til å handle i strid med
grunnleggende rasjonelle prinsipper.
Noe som skapte kaos. Men det er slik
sentrale lederskifter i
arbeiderbevegelsen har funnet sted. I
alle år. I disse merkelige muppet-
showene. Som ingen har forstått
innholdet av. Jeg er bare den eneste
som har avslørt fremgangsmåten i
ettertid. Jeg er vel kanskje den som
har gjort mest innbitt motstand også.
Jeg har måtte betale en høy pris. Det
samme har mange andre også gjort.

Når et menneske blir psykisk ødelagt,
spiller forutinntattheten oss et puss.
Fordommer er nemlig den største
sannhetsdreperen som finnes. Jeg ble
psykisk ødelagt i 1996 som følge av
den prosessen som jeg gikk gjennom.
Noe annet utfall ville ikke ha vært
mulig. Dette ser enhver når
fremgangsmåten er identifisert. Derfor
har overgriperne også hatt lett spill
etterpå ved å spille nettopp på
fordommer. De har vist til
helseskadene som jeg ble påført som en
begrunnelse for berettigelsen av hva
de har gjort.

Ved psykiske skader er slikt mulig,
men ved fysiske skader er det langt
verre. Ingen vil tro på en sjåfør som
peker på den nedkjørte og sier at
atferden hans gjorde det nødvendig å
kjøre hun eller ham ned. Men når et
menneske blir psykisk ødelagt, kan
overgriperen komme unna nettopp ved
hjelp av slike ulogiske forklaringer.
Hvor virkeligheten blir snudd på hodet
og andre narres til å handle på denne
usanne premissen. Dessuten blir
midlertidige virkninger snudd til
permanente årsaker. Noe som gjør alt
så mye lettere for overgripere.
Nettopp som følge av dette fenomenet
har det vært så lett å gjennomføre
hekseprosesser enten det var i
middelalderen eller i nyere tid. Det
være seg enten i Moskva eller Balkan.
Menneskene skifter med tiden, men
selve mennesket er det samme. Til alle
tider. Jeg har i disse årene fått en
innsikt i menneskesinnet som jeg godt
kunne ha vært foruten.

Så når jeg nå skal fortelle hva
advokat Johan Fredrik Remmen, med Jens
Christian Hauge som sufflør, gjorde
mot meg, ber jeg deg abstrahere deg
helt bort fra skadevirkningene som jeg
ble påført etter hvert som tiden gikk.
Fordommer er og blir største
fallgruven i enhver analyse av
hendelser. Så ved å abstrahere deg
bort fra de store psykiske skadene som
jeg ble påført, unngår du at fordommer
påvirker oppfattelsen av hva jeg
forteller.

Jeg skal skjære fortellingen inn til
beinet og bare fortelle om hendelser
som angår strukturen i den prosessen
som jeg ble tvunget til å gå gjennom.
Når du har fått denne historien, vil
du blant annet også forstå hvordan
Norsk Redaktørforening til slutt kunne
ende opp med å undertrykke de friheter
som foreningen hadde som formål å
ivareta. Alle involverte med et godt
formål, ble i tur og orden narret til
å handle i strid med formålet sitt.
Det gjaldt enhver myndighet også.
Følgen av fremgangsmåten er slik.

Det geniale ved det sovjetiske
hemmelige spillet har ikke minst vært
evnen til å snu alt som har det gode
som formål til det stikk motsatte. At
dette er mulig innså allerede
Aristoteles. Han slo fast at alt som
er skapt med det gode som formål, kan
benyttes til det stikk motsatte.
Sovjetunionen rendyrket de teknikkene
som har et slikt formål. Nettopp dette
skjedde meg. Det er slik du skaper den
store konspirasjonen mot et menneske.
Du narrer alle i omgivelsene til dette
mennesket til å handle og beslutte på
usant grunnlag. Magikeres makt er
stor. For når du blir narret til å
handle på grunnlag av illusjoner, skal
du vite at følgene av hva du gjør er
virkelige. Ikke minst for den som blir
rammet av handlingene som du er lurt
til å gjøre.

Jeg snakker ikke løst om
konspirasjonsteorier i politikken. Jeg
snakker om håndfast praksis. Og jeg er
i stand til å dokumentere akkurat
hvordan det kan skje. Jeg vet også at
alle som er narret til å delta i en
slik sammensvergelse, har vondt for å
innrømme det etterpå. Derfor
fortsetter sammensvergelsen. Det er
ikke uten grunn at konspirasjon også
blir oversatt som fortielse. Jeg har
også opplevd denne definisjonen av
konspirasjon. Mer enn jeg har godt av.

En sykmelding har det gode som formål.
Den gir deg en lovlig rett til å være
borte fra arbeid, den gir deg dessuten
et sterkere stillingsvern i
arbeidslivet. Dypest sett skal den
formelt styrke livet ditt. Nettopp
fordi dette livet er blitt svakere.
Vanligvis omtaler vi livet i en slik
sammenheng som helsetilstanden.

Hva gjorde advokat Johan Fredrik
Remmen da legen sykmeldte meg for en
måned 17. februar 1996? Han kapret
denne sykmeldingen fra legen og
instruerte styrelederen, som var
partisekretær i Rogaland
Arbeiderparti, til å legge til grunn
den stikk motsatte formelle følge enn
hva lege og myndigheter forutsetter
for å skrive ut sykmeldinger om
funksjon. Det ble lagt til grunn at
jeg var borte fra stillingen som
sjefredaktør.

Nå kan du ta fram et rutepapir, du
skriver ned et tidspunkt, nemlig 17.
februar 1996, du skal nemlig tenke
langs en tidslinje. For hvis ikke du
gjør det, kommer du til å feile i
tenkningen. Når hendelse B kommer
foran A, slik advokat Remmen
konsekvent la til grunn i mine
forhold, vil du i ettertid stokke om
på hendelsene for å finne en rasjonell
mening i hva som har skjedd. Noe
absolutt alle i omgivelsene mine
gjorde også. I større eller mindre
grad.

Her hevdes konklusjoner for å bevise
premisser. Konsistent og konsekvent.
Da skjer slike ombyttinger av
hendelser på tidslinjen. Etterpå.
Dette er en følge av at menneskesinnet
er rasjonelt. Det søker alltid en
logisk forklaring på hva som skjer.
Alltid. Med den følge at det lurer seg
selv. Når slike avanserte teknikker
som dette blir benyttet.

Fra tidspunktet 17. februar 1996 går
du loddrett ned fire ruter. Fra dette
punktet strekker du deretter en linje
så langt papiret rekker, på ubestemt
tid. Denne linjen forklarer varigheten
av sykmeldingen. Ikke det at legen
sykmeldte meg for resten av livet. Han
gjorde det først en måned, så en måned
til og så videre etter som utviklingen
hadde denne følgen. Legen forstod ikke
at beslutningene hans ble kapret av en
jurist og benyttet som grunnsteinen i
en juridisk konstruksjon. Hvor
absolutt alle formelle forhold var
usanne i virkeligheten.

Enhver forstår at ingen kan bli borte
fra stillingen som følge av en
sykmelding. Du kan selvsagt ikke bli
borte mange ganger fra en stilling
uten å ha vært tilbake til den i
mellomtiden, og absolutt ikke første
gang som følge av sykmelding. Du kan
bli borte fra stillingen som følge av
avskjed, oppsigelse, varig uførhet,
pensjonsalder og død,
arbeidsmiljøloven bygger bare på disse
forutsetningene. Aldri som følge av en
sykmelding. Som selvsagt har til følge
at du fortsatt er i stillingen. Du har
til og med en styrket tilstedeværelse
i denne stillingen som følge av norsk
lov. Likevel la advokat Johan Fredrik
Remmen til grunn dette motsatte
fiktive formelle forholdet og
instruerte styreleder og andre i
omgivelsene til å handle på grunnlag
av denne usanne formelle
forutsetningen i bunnen av
konstruksjonen. Jeg hadde fått et
usant formelt opphør på feil side av
livet. Det stikk motsatte av hva jeg
skulle ha hatt som følge av sykmelding.

En ny forestilling i dukketeateret som
arbeidebevegelsen har vært, var i
gang. Fra da av var virkeligheten som
jeg måtte forholde meg til, blitt
sprø. Jeg hadde ikke lenger mulighet
til å få tak på virkeligheten. Det
hadde heller ikke de andre menneskene
rundt meg som ble benyttet i et rått
spill og lurt til å handle på Remmens
usanne premisser. Alle ble forvirret
som følge av den følgen som
sykmeldingen ble gitt. Alle ble i tur
og orden lurt til å bli Judas.

Advokat Remmen la nå til grunn et
dobbelt motstridig formelt forhold i
saksbehandlingen som følge av den
konstruksjonen som han laget. Han la
til grunn at jeg både var i stilling
som sjefredaktør for Rogalands Avis
som følge av arbeidsavtale og at jeg
var borte fra den samme stillingen som
følge av sykmelding. Jeg var med andre
ord både borte fra stilling og i
stilling til samme tid.

Dette var et grundig brudd på
kontradiksjonsprinsippet. Men her
gjøres hele tiden det som er rasjonelt
umulig. Selv om det er rasjonelt
umulig. Dette er nemlig en
konstruksjon hvor alt er falskt. Og
som etter hvert skulle lure alle andre
til å legge til grunn at jeg både var
borte fra stilling og i stilling
samtidig. For til slutt å legge til
grunn at jeg ikke var i stillingen
overhodet. Jeg måtte forholde meg til
at alle i omgivelsene etter hvert
gjennomgikk denne kontradiksjonen i
sinnet. Ikke minst skulle andre
jurister bli lurt trill rundt ved
hjelp av denne fremgangsmåten.

Over den linjen som du har tegnet på
rutepapiret, kan du også legge en
annen linje. Mens du samtidig husker
at to og flere parallelle linjer aldri
kan møtes. Advokat Remmen la nemlig
også til grunn at jeg ikke bare var
borte fra stilling som følge av
sykmelding, men at jeg i tillegg også
var borte fra arbeid som følge av den
samme sykmeldingen. Fravær både fra
form og funksjon med andre ord. Dermed
hadde han to doble forhold å krysse
mellom. Her dobbeltkrysses det,
trippelkrysses og flerkrysses for
øvrig i et omfang som kan ta pusten
fra enhver. Det gikk i hvert fall
trill rundt for alle som hadde med
forholdene mine å gjøre. Noe som jeg
nå kan forklare grunnen til. Ti år
etter.

De som aksepterte den overliggende
premissen, at jeg var borte fra
arbeid, noe jeg var, men som selvsagt
ikke fratok meg ansvaret for avisen,
ble lett narret til å akseptere den
underliggende premissen. Nemlig at jeg
også var borte fra stillingen. Som
følge av sykmeldingen. Dette var den
helt grunnleggende usanne premissen
som andre ble narret til å handle på
grunnlag av.

En arbeidsavtale er sammensatt av et
utall av rettigheter. Det som nå
skulle skje fremover, var at andre i
omgivelsene mine ble narret og tvunget
til å plukke fra meg den ene
rettigheten etter den andre. Advokat
Remmen fragmenterer arbeidsavtalen.
Med den følge at han kan frata meg
rettigheter bit for bit. Rettighet
etter rettighet. Denne prosessen
begynte første dag med sykmelding 17.
februar 1996 og skulle holde på til ut
i juli 1997. Da Stavanger trygdekontor
også ble endelig narret til å legge
til grunn i saksbehandlingen at jeg
var borte fra stillingen som
sjefredaktør for Rogalands Avis, og at
jeg hadde vært det siden første dag
med sykmelding. Alle slukte til slutt
den underliggende forutsetningen i
konstruksjonen. Dette er grundig
juridisk mafiaarbeid.

Når en magiker avleder publikum til å
forholde seg til illusjoner, kan hun
eller han samtidig marsjere en elefant
over scenen uten at noen merker det.
Hvis vedkommende er dyktig nok.
Nettopp dette fenomenet skjer her. For
mens advokat Remmen lurer alle i
omgivelsene mine til å forholde seg
til fiktive formelle forhold etter
hvert langs tidslinjen, og ikke minst
handle på grunnlag av disse
illusjonene,  plukker han ubemerket
bort den ene rettigheten etter den
andre. Slik at jeg ikke har en eneste
rettighet igjen til slutt. Det er på
denne måten at arbeidsforholdet
opphører. I virkeligheten. Alt det
andre er fiksjoner. Uten noen
forbindelse med bortfall av
rettigheter. Dette var i sannhet et
politisk røvertokt.

Den underliggende usanne konklusjonen
om at jeg er borte fra stillingen som
følge av sykmelding hevdes på
bekostning av den sanne premissen om
at jeg er i stillingen som følge av
arbeidsavtale. Det legges til grunn at
jeg både er borte fra stilling og i
stilling til samme tid. For hver
rettighet som blir borte, til mer
borte fra stillingen blir jeg som
følge av sykmelding, og til mindre
blir jeg i stillingen som følge av
arbeidsavtale. Når den siste
rettigheten er fjernet, er også
stillingen tom for innhold.
Abrakadabra! Den usanne formelle
konklusjonen om et formelt opphør som
følge av sykmelding fra første dag er
transformert til virkelighet. Gjennom
en kontradiksjon.

(De grunnleggende teknikkene fra
magiens verden kan du lese om her.)

Men denne brutale virkeligheten skulle
bli kamuflert grundig etter hvert. Og
alle som ble narret til handle på
grunnlag av alle de formelle
fiksjonene som fulgte, medvirket til å
maskere virkeligheten også. At jeg ble
utsatt for et indirekte røveri av
rettigheter. At jeg ble borte som
sjefredaktør bit for bit. Jeg ble
begravd av følgene av at andre i
stadig økende grad og antall ble lurt
til å handle på grunnlag av de
fiksjonene som advokaten Remmen og
Hauge laget. Eller på grunnlag av
følgene hos andre av de samme
fiksjonene. Både den intellektuelle og
fysiske kapasiteten min ble sprengt i
filler.

Kravene til funksjonsdyktighet ble
umulig å håndtere. Noe som hadde
direkte følge for funksjonsdyktigheten
min. Den sank tilsvarende som kravene
økte langs tidslinjen. Men
skadefølgene skal vi her glemme. De er
vi blitt enige om å abstrahere oss
bort fra. I første omgang.

Fundamentet for den juridiske
konstruksjonen har du nå tegnet ned på
rutepapir. Nemlig en linje som viser
fravær fra stillingen som følge av
sykmelding med virkning fra 17.
februar 1996. Over denne linjen ligger
et fravær fra arbeid (funksjon) som
følge av den samme sykmeldingen. Nå
kan du gå – la oss si – åtte ruter
bortover disse to linjene. Der skriver
du 3. juli 1996. Der legger du en ny
linje over disse to andre. Også denne
kan du strekke på ubestemt tid
fremover langs tidslinjen. Hele arket
ut. For i den juridiske konstruksjonen
skal jeg nå bli borte fra en stilling
som jeg samtidig er borte fra.

Hvordan kan det skje? Jo, for en
magiker er alt mulig. For da blir jeg
borte fra stillingen som sjefredaktør
som følge av suspensjon også. Ikke
bare kaprer advokat Remmen
sykmeldingen fra legen og gir den
motsatt formell følge enn hva
forutsetningen for å skrive ut en slik
legeerklæring om funksjon skal ha. Han
bygger ut konstruksjonen på en slik
måte at hvis legen slutter å sykmelde
meg, så blir også denne beslutningen
kapret og tillagt stikk motsatt følge
enn den skulle hatt. Følgen er at jeg
uansett er borte fra stillingen. I
konstruksjonen. Samme hvilket utfall
som legens beslutninger har. Jeg var
satt sjakk matt. Ved at legen var
tillagt beslutninger som han aldri i
sitt liv ville ha drømt om å gjøre.
Fordi de ville ha vært stikk imot
formålet hans. Mot hele
eksistensgrunnlaget både til han selv
og hans stand.

Hver formell beslutning som legen i
denne historien tok med det formål å
styrke livet mitt, ble av advokatene
Remmen og Hauge kapret og snudd til
det stikk motsatte formål overfor
omgivelsene mine. Denne kontinuerlige
bruken av kontradiksjoner om hvordan
andre mennesker skulle forholde seg
til meg i et eksistensielt anliggende
som nettopp menneske, var ekstremt
skadelig. Et livsviktig
sikkerhetssystem var snudd mot sin
egen hensikt. Med katastrofale følger.

Alt som er skapt med det gode kan
benyttes til det motsatte, slik
Aristoteles så korrekt påpekte. Her
var det et umistelige gode i en slik
situasjon, nemlig retten til å leve,
som ble kapret og snudd til en plikt
til å gjøre det motsatte. Noe større
overgrep overfor et menneske kan
vanskelig tenkes. Hva som skjer med et
menneske når en slik uhyrlighet av en
gjerning  i eksistensielle formelle
forhold blir gjort overfor det,
forteller ikke minst opplevelsene mine.


Les her fortsettelsen av denne historien om "Spillet mot meg"
Dette er første artikkel
av flere som grundig
viser hvilke
mafiateknikker som i
virkeligheten har vært
benyttet til å styre
arbeiderbevegelsen.
Dette har vært en
bevegelse hvor
dobbeltkryssing i det
skjulte og spill i den
negative sektor har
vært fremgangsmåten i
hele etterkrigstiden.
Narrespillene har
utformet norsk
topp-politikk. Hvor
effektiv denne
manipulasjonen er, blir
grundig dokumentert i
hva som skjedde meg.
Disse konspirasjons-
teknikkene er
umiskjennelig fra
Russland. De har vært
benyttet kontinuerlig i
hele etterkrigstiden i
norsk politikk på
høyeste nivå.

Moderne norsk politisk
historie er følgelig
falsk: Et vrengebilde av
virkeligheten.
"How we define
a problem
usually
determines how
we analyze it.
And how we
analyze a
problem
absolutely
determines
whether we
find a solution
and what
quality of that
solution is"

Morgan D.
Jones
tidligere
analytiker i CIA
"There are always many different
opinions and conventions
concerning any one problem or
subject matter... This shows that
they are not all true. For if they
conflict, then
at best only one of
them can be true"

Karl Popper
Norulv Øvrebotten
www.oevrebotten.com
"We often perceive cause and
effect where no such relationship
exists"

"A man awoke one morning to find a puddle
of water in the middle of his king-size water
bed. To fix the puncture, he rolled the
mattress outdoors and filled it with more
water so he could locate the leak more
easily. But the enormous mattress, bloated
with water and impossible to control on his
steeply inclined lawn, rolled downhill,
smashing into a clump of thorny bushes that
poked holes in the mattress's robbery fabric.
Disgusted, he disposed of the mattress and
its frame and moved a standard bed into his
room. The next morning he awoke to find a
puddle of water in the middle of the new bed.
The upstairs bathroom had a leaky drain.

Mistaken cause and effect. It happens all
the time.

It is the false perception of
cause-and-effect relationship that enables
magicians to trick us - or more correctly to
trick our minds - so easily with illusions.
False perceptions also enable con artists
to fleece people out of huge sums of
money on pretexts that, in the clear light
of retrospect, are flatly implausible and
make the victim wonder how they were so
easily fooled."

Morgan D. Jones
analytiker
tidligere instruktør i CIA
"Viss jeg har lært noe
på mine 90 år, er det
følgende: Å slå et slag
for friheten, gjør at en
mann kan gå litt mer
høyreist og løfte hodet
litt høyere.
Mens han kan, må han.
While he can, he must."

William J. Brennan Jr.
Etter 34 år som amerikansk
høyesterettsdommer i New York
Times, 1996
HAUGES HØYRE HÅND: Advokat Johan Fredrik.
Remmen var Jens Christian Hauges høyre hånd
i politiske operasjoner her i landet etter
Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. Remmen
var opplært i bruken av de mest avanserte
kommunistiske manipulasjonsmetodene. Jeg
kartla etter hvert disse teknikkene i detalj.

Gjennom systematisk og forsettlig bedrag,
maskert som jus, var advokat Johan Fredrik
Remmen i stand til å lure andre jurister trill
rundt til å handle og beslutte på falskt
grunnlag. Mange av de lettlurte juristene trodde
til og med at bedraget hans var særskilt
skarpskodd og god
jus.

Noe som også forteller atskillig om kvaliteten på
den norske juriststand. I virkeligheten er det
utelukkende rent bedrag. Jusen er bare
maskerada.

Indirekte bedrag var karakteristisk for Hauge &
Co. Å benytte tredjemann til å ramme
andremann, er den foretrukne arbeidsmetoden.
Å lure statens maktapparat, politi og domstoler,
til å handle og beslutte på falskt grunnlag, var
en kommunistisk spesialitet. At uskyldige skulle
bli sittende i fengsel for drap om så er, betyr
ingenting.

Dette styrker bare maskeradaen, og en slik
følge kan være et mål i seg selv. Det virkelige
saksforholdet blir stadig grundigere skjult desto
flere som handler på de falske premissene.

Kjernen i advokat Remmens saksbehandling er
at han gjør absolutt alle entydige forhold
tvetydige. Ethvert positivt forhold som han
legger til grunn, gir han en samtidig negasjon.
Så instruerer og narrer han mennesker i
omgivelsene til det mennesket som er målet for
den politiske operasjonen, til å handle og
beslutte på forutsetninger av den
underliggende negasjonen.

Dette innebærer ganske enkelt at skal Remmen
saksbehandle en stol, sier han som sant er at
dette er en stol. Men han narrer samtidig andre
til å handle på forutsetningen om at stolen ikke
finnes.

Han skaper villfarelse hele tiden ved å
krysse mellom usant og sant i dobbeltforholdet.
Som han har skapt av et forhold som i
virkeligheten er positivt og entydig. Dette
entydige forholdet har Remmen imidlertid
fragmentert i saksbehandlingen til en
tvetydighet. Som han legger til grunn.

Stolen er blitt til både en ikke-stol og en stol til
samme tid. For til slutt å bare være ikke til. Som
stol. Han har gradvis hevdet en falsk
konklusjon for å bevise en like falsk
forutsetning.

For den kumulative virkningen av at stadig
flere etter hvert på tidslinjen narres til å handle
på forutsetninger av forholdets negasjon, er at
stolen stadig blir mer borte i sinnene deres.
Særlig viss Remmen  etter en stund finner fram
en annen stol som han ber dem sitte på. Da er
den første stolen bedratt for godt. Tryllet bort.

Abrakadabra.

Johan Fredrik Remmen er en gjennomført
spiller i det som Gestapo kalte "Spillet i den
negative sektor". Denne teknikken kopierte
nazistene i Tyskland fra kommunistene i
Sovjetunionen. Som hadde særlig stor suksess  
i 1920-årene for første gang med denne
fremgangsmåten. Så gode til å videreutvikle
dette spillet som kommunistene ble nazistene
aldri. De hadde ikke så lang tid på seg.  

I mitt tilfelle lurte Johan Fredrik Remmen og
Jens Christian Hauge absolutt alle mennesker
og myndigheter trill rundt med disse
konspirasjonsteknikkene. I år etter år. Særlig
andre jurister var lette å lure.

Ethvert sant forhold skjuler en underliggende
usannhet hos advokat Johan Fredrik Remmen.
Enhver venn skjuler en fiende. Som følge av
fremgangsmåten. Han kan slik skape en rettstat
om til et vrengebilde. Snu den på hodet.

Negative kontakter (eller nyttige idioter) kalles
dem som blir narret til å begå svik mot en
tredjepart. Disse negative kontaktene blir
imidlertid stadig mer positive kontakter for
negative spillere som Remmen. Etter hvert som
de senere handler for å skjule følgene av svik og
andre feil som de er narret til å gjøre før.

Den konspiratoriske teknikken har til følge at
mennesker som blir narret til å medvirke i
operasjonene, går fra å handle uaktsomt til å
handle forsettlig. For å skjule hva de har gjort
før.

Ingen medvirkende har til slutt noe å vinne på å
fortelle hva de er lurt til å gjøre. Bare noe å
tape. De er fortapt i edderkoppens nett.
Organisasjonen i seg selv er blitt forbryterens
beste forsvar. Dette fenomenet går for øvrig
igjen i alle byer og land som mafiaen har
kontroll over.

Det er slik Norge har vært styrt. I virkeligheten.
Norsk politisk historie på toppnivå er stort sett
en følge av dette kommunistiske narrespillet i
en eller annen form. Organisasjonen Norge er
derfor også den politiske forbrytelsens beste
forsvar. Det negative spillets jernlov gjelder på
alle plan i menneskers liv. Fra mikro til makro.
Når det først spilles.

Hva jeg forteller om i disse ariklene er klassisk
mafiaopplegg. Av det mest avanserte slaget. Om
hvordan Hauge & Co bygget solidaritet. I
realiteten.  Med grunnlag i at mennesker ble
narret til å medvirke til forbytelser. Med denne
teknikken kan de mest hederlige mennesker bli
transformert til skurker.

Når Hauge og Remmen har narret andre til å
handle på falskt grunnlag med skadefølge for
tredjepart, går disse hederlige menneskene fra
uaktsom adferd til forsettlig adferd. For å dekke
over hva de har gjort før. De solidariserer seg til
slutt med Remmen og handler og beslutter
forsettlig for å skjule egne feil tidligere.

Det er denne type solidaritet som har bygget
Arbeiderpartiet sterkt og solid. Gjort partiet til
en ørn i politikken.  Opp gjennom årene.  

Solidaritet er ikke bare skapt med grunnlag i
sosialt engasjement og frivillighet, Selv om
dette har vært til stede, særlig blant vanlige
medlemmer. Som engasjerte seg for sosial
rettferdighet.

Solidariteten på topplan er derimot bygget på
grunnlag av bedrag, svik og tvang. Dette
usanne grunnlaget skapte den sanne
disiplinen. Skapte maktmaskinen.

Følgene av denne avanserte måten å benytte
makt på, er likevel en slags Solidaritet. Med stor
S. Mye sterkere enn frivillighet kan gi.

Rekkene blir ikke sluttet eller bundet sammen
som følge av oligarkiets jernlov heller, slik
mange har hevdet,  men som følge av mafiaens
jernlov. Som følge av mafiaspillet i negativ
sektor.

For på denne måten blir hele organisasjonen til
slutt et forsvar for forbyteren. Slik følgen er
overalt hvor mafiaen har festet jerngrepet på
folk. Enten disse befinner seg i amerikanske
gangsterbyer, på Sicilia eller i Norge.

I disse artiklene om "Spillet mot meg", som jeg
skrev i 2006, forteller jeg hvordan advokat
Remmen bygget opp den juridiske
konstruksjonen. Som ble benyttet i det negative
spillet.

Som han narret alle andre til å handle og
beslutte ut fra. Falsk i ett, falsk i alt. Remmen
bedro og tvang alle mennesker i omgivelsene
mine med dette opplegget. I årevis. Det er et
frekt og smart opplegg.

Alle myndigheter som kom i befatning med meg,
handlet på komplett falskt grunnlag. Uten
unntak. De ansvarlige myndighetspersoner
endte opp med å gå fra uaktsomhet til forsett.
De også. Som medvirkende til de mange
forbrytelsene som Hauge & Co begikk mot meg
fra 1996 og utover de kommende årene.

Få steder har lov og rett hatt så dårlige kår som
i Norge etter den andre verdenskrigen. I
virkeligheten.

Altfor ofte har Norge fremstått som karikatur og
vrengebilde av en rettstat. Som følge av disse
kommunistiske manipulasjonsmetodene. Noe
som jeg også fikk oppleve. I mange år.

Hvis du bryter rasjonalitetens grunnlov,
kontradiksjonsprinsippet, kontinuerlig,
konsistent og konsekvent, kan du gjøre hva du
vil i dette samfunnet. Du kan komme deg rundt
enhver regel, enhver lov, enhver mur og
ethvert hinder i Norge. Ved hjelp av å lage
illusjoner og narre andre til å medvirke til å
runde enhver hindring for deg.

Du kan gå tvers gjennom Berlin-muren uten å
rive den. Slik vi gjorde her i Norge etter den
kalde krigen. Ved hjelp av bedrag og illusjoner.

Du er da uovervinnelig. Hvis du ikke blir
stanset med makt.

Å håndtere slike mafiadvokater som Jens
Christian Hauge og Johan Fredrik Remmen, er
som å fange havål. Eller å håndtere orm.

"Politikk er å skape illusjoner" sa den tidligere
franske presidenten, Francois Mitterrand. " Du
skifter skinn. Akkurat som ormen".

Jeg opplevde det også som å være oksen i
tyrefekterens arena fra 1996 av. Som etter
hvert forsøkte å ta tyrefekteren bak den røde
kluten. I dette tilfellet svart kappe. Som skiftet
side hele tiden for å skape maksimal forvirring
og narre meg og andre til å handle på illusjoner.

"Est-ce que ce monde est serieux?" heter det i
refrenget. I en nydelig ballade som franske
Francis Cabrel synger om oksens kamp mot
tyrefekteren. Hvor hele forestillingen er sett
gjennom øynene til oksen. Som er dømt til
døden på forhånd. Uten å vite det selv.

Slik sett hevder tyrefekteren en konklusjon for
å bevise forutsetningen. Slik som advokat
Remmen gjorde overfor meg. Med sort kappe.
Hele tiden.

Melodien heter "La Corrida" Du kan høre den
her.

"Jeg forfulgte spøkelser. Traff nesten danserinnene deres.

De stakk meg hardt i huden. Så jeg tok til å lute, måtte
bøye meg. Hvor kommer de fra disse akrobatene, med
sine papirkostymer?

Jeg har aldri lært meg å slåss mot dukker.

Kjenner sverdet i hodet. Det er vanvittig hvor godt det kan
gjøre. Jeg ba om at alt skulle slutte. Andalusia, jeg husker
deg. Jeg hører dem le mens jeg raller. Jeg ser dem danse
mens jeg styrter. Jeg tenkte aldri at folk kunne ha det så
hyggelig og morsomt. På en grav.

Er denne verden seriøs?
Er denne verden seriøs?


Nå er ikke jeg en okse. Heller ikke en ku. Men et
menneske. Av kjøtt og blod. Med tanker og
følelser. Med grunnleggende
menneskerettigheter.

Når jeg nå - etter så mange år og lidelser- har
identifisert alle de mange dansetrinnene til
matadoren, Johan Fredrik Remmen, og i tillegg
offentliggjort de hemmelige trinnene for all
verden, er det meningen at han skal bli stilt til
ansvar. Sammen med dem som medvirket til
forbrytelsen mot meg.

Som skjedde den gang verden ble snudd på
hodet. For meg. Fordi utfallet av den kalde
krigen her hjemme ble gitt stikk motsatte følger
av hva som var tilfelle i resten av verden. Det
var en nådeløs krig. For noen av oss.


(Dette tillegget er publisert 30. november 2009)
Spilleren i
negativ sektor

Johan Fredrik Remmen
snur alt på hodet i
forhold til normale
advokater.

Når vanlige advokater
sier hva de har lagt til
grunn, sier Remmen
hva han ikke har lagt til
grunn.

Han gjør ethvert
positivt forhold om til
to motstridende. Som
han holder for sanne til
samme tid.

Helt til han har lurt deg
og andre til å handle på
negasjonen som han
samtidig skapte av det
opprinnelige positive
forholdet.

Da har Remmen lykkes
med å hevde en falsk
konklusjon for å bevise
en like falsk
forutsetning.

Bare følgene er
virkelige. Mennesker er
lurt til å handle på en
illusjon.

Johan Fredrik Remmen
skaper et vrengebilde
av en rettstat som
følge av teknikken.

Slik holder gamle
kommunistiske spillere
i negativ sektor på hele
tiden. De har alltid
vunnet spillet ved å
speilvende
virkeligheten.

Noen jurister tror til og
med at dette er
glitrende jus.

Så bedratt kan vi bli.
Slik er Norge blitt styrt"
Meg selv som "Case study"

Ut fra etterforskingen av hva
som spesifikt hendte meg selv,
var jeg som en følge også i
stand til å definere det
generelle modus operandi.

For makten bak makten i
Norge.

Nå visste jeg hvordan katten
jaget musen. Også at det
skjedde på samme måte. I alle
etasjer. Til enhver tid.

Eureka!

Men å snu spillet er vanskelig
for en mus. Veldig vanskelig.

Når du fortsatt er på feil side
av en mur, og samme katten er
på begge sider av samme
muren til samme tid. Ennå.


I illusjonenes Norge.

Mer om "Case study" som vitenskaplig
metode kan du lese her
Om å forstå og
hjelpe

En ligefrem Meddelelse,
Rapport til Historien

av Søren Kierkegaard, dansk filosof


"At man, naar det i Sandhed, skal
lykkes En at føre et Menneske
hen til et bestemt Sted, først og
fremmest maa passe paa at finde
ham der hvor
han er og begynde
der."

"Dette er Hemmeligheden i al
Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det,
han er selv i en Indbildning, naar han
mener at kunne hjælpe en Anden.

For i Sandhed at kunne hjælpe en
Anden, må jeg forstaae mere end han -
men dog vel først og fremmest
forstaae det, han forstaaer.

Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min
Mere-Forstaaen ham slet ikke.

Vil jeg alligevel gjøre min
Mere-Forstaaen gjeldende, saa er det,
fordi jeg er forfængelig eller stolt, saa
jeg i Grunden istedetfor at gavne ham
egentligen vil beundres af ham.

Men al sand Hjælpen begynder med en
Ydmygelse;

Hjælperen maa først ydmyge sig under
Den, han vil hjælpe, og herved
forstaae, at det at hjælpe er ikke det at
hærske, men det at tjene, at det at
hjælpe ikke er at være den
Herskesygeste men den Taalmodigste,
at det at hjælpe er Villighed til indtil
videre at finde sig i at have Uret, og i
ikke at forstaae hvad den Anden
forstaaer."


(Søren Kierkegaard, Synspunktet for min
Forfatter_Virksomhed. En ligefrem
Meddelelse, Rapport til Historien. E. A.
Reitzels Forlag, Kjøbenhavn 1859)
"We must be clear-sighted in beginnings,
for as in their budding we discern not the
danger, so in their full growth we
perceive not the remedy"

"Vi må være klarsynte i begynnelsen. For i
det som er i den spede vekst oppdager vi
ikke faren. Så når den er i full kraft, er vi
ikke i stand til å finne fram til botemiddel"

Michel de Montaigne (1553-1592)

Fra "Krigen mot krigen - følgene av en
absurditet" (juli 2005)
I FOKUS FOR NARRESPILL ANNO 1996: Slik så jeg
ut som sjefredaktør for Rogalands Avis i 1996. Da
jeg ble rensket ut av arbeiderbevegelsen ved
hjelp av det kommunistiske spillet i negativ
sektor fra  advokatene Johan Fredrik Remmen og
Jens Christian Hauge. Jeg ble 41 år dette året.

Bildene ble tatt i forbindelse med at Dreyer Bok
ga ut boken "Sett frå Vest". Dette var en bok som
forlagsmannen Jacob Dreyer tok initiativ til i
1995. Dreyer var som de fleste andre i Stavanger
og Rogaland, begeistret for de faste
lørdagskommentarene som jeg skrev i Rogalands
Avis ved ukeslutt. Som ikke var så populære i LO
og Arbeiderpartiet.
Som eide og kontrollerte avisen.

LO-leder Yngve Hågensen bannet visstnok hver
gang han hørte navnet mitt. Ble det sagt. Jeg
overså folk som Hågensen. Han var en
undermåler, ifølge Haakon Lie. Fullt så stygg vil
ikke jeg være. Men jeg kastet ikke bort tid på ham.

Mer avgjørende var det at  også Jens Christian
Hauge var fast leser av hva jeg skrev. Det samme
var hans høyre hånd, Johan Fredrik Remmen.
Som likte kommentarene. De ville nettopp derfor
ha meg ut av veien for norsk samfunnsliv og
debatt. I god tid før Lundkommisjonen la fram
innstillingen noen måneder senere. Jeg forstod
for mye.

Remmen hadde et veldig hastverk i spillet i
negativ sektor mot meg. "Spiel im negativen
Raum". Som nazistene kalte det. En metode som
faktisk er like gammel som den menneskelige
ondskap. Hastverket gjorde at Johan Fredrik
Remmen tok store sjanser. Altfor store. Noe som
gjør det mulig å bevise handlingene hans i
ettertid. Remmen sitter klistret i egen
dokumentasjon. Mitt problem er det veldige
omfanget av denne dokumentasjonen. Han holdt
på i så mange år.

Denne profesjonelle bedrageren brukte jus som
kamuflasje for kriminell virksomhet. Remmen
kunne innbille mennesker i omgivelsene mine
det mest utrolige. Skape inntrykk av at både han
og andre trakk fortere enn sin egen skygge. Slik
Lucky Luke gjør. Når fenomenet blir gransket
nøyere i ettertid, kommer sannheten for dagen:
At selv skyggen kommer etter trekket. Ikke
omvendt. Selv hos Remmen. Naturen og
rasjonalitetens lover styrer virkeligheten. Selv
blant politiske gangstere.

Men med denne teknikken, hvor B alltid kommer
foran A, hvor konklusjoner blir hevdet for å
bevise forutsetninger eller premisser, om du vil,
utnytter de også at mennesker bytter om på
rekkefølgen. I ettertid. Når de skal huske og
gjenfortelle hendelsene. Noe som maskerer
virkeligheten enda bedre for dem som står bak
spillet.

Menneskehjernen er nemlig slik innrettet at den
krever en rasjonell forklaring på saker og ting.
Mennesket er grunnleggende rasjonelt. Tross
svakheten som sinnet har med å oppfatte årsak
først, deretter virkning. Som bedragere og
magikere utnytter så grovt.  Så folk bytter om på
hendelser i ettertid på tidslinjen. Selv på
hendelser som de har medvirket til å skje i
motsatt rekkefølge av det normale tidligere.

Min historie er full av slike bevis. "Han lyver som
et øyenvitne", sier et russisk ordtak. Ikke uten en
viss berettigelse. Selv om det kan finnes mange
forklaringer på at øyenvitner ikke snakker sant.
Særlig når sannheten vil skade dem selv. Slik
historien min også er full av beviser for.

Johan Fredrik Remmen benyttet samme
opplegget som han senest brukte med hell mot
LO-leder Gerd-Liv Valla i 2006. Som maskerte det
virkelige forholdet at Russland så seg tjent med å
ha Jens Stoltenberg som fortsatt statsminister i
Norge. Stoltenberg var jo som alle andre
statsministre både før og etter murens fall, satt
inn i jobben av bakspillere. Indirekte ved
Moskvas snedige spill. Ingen blir statsminister i
Norge uten at Moskva godkjenner det på forhånd.
Eller forhindrer det. Heller ingen i Høyre. Dette er
sannheten.

Når en regjering uansett farge dessuten definerer
et forhold til å være juridisk, kommer
Regjeringsadvokatembetet inn i bildet. I Norge er
også regjeringsadvokaten en spiller i negativ
sektor. Noe jeg identifiserte i 2002. Han heter
Sven Ole Fagernæs. Han er venn og tidligere
kollega av Johan Fredrik Remmen. Ingen skal si
at ikke Moskva festet grepet om det meste i løpet
av den lange kalde krigen. Direkte eller indirekte.

Gerd-Liv Valla ble kåret til "Årets politiker" i
Norge i 2005. Hun var i ferd med å gjøre arbeidet
til Jens Stoltenberg umulig. Hun drev ham til
fortvilelse. Så også Valla ble fjernet ved hjelp av
spill i negativ sektor. Remmen fant en intern
uenighet i LO. Som han snudde på hodet og
begynte spillet med. En illusjon av en virkelighet
ble dermed skapt.

En ekstern årsak blir så illudert til å være intern.
Stikk motsatt av den virkelige.  Villfarelsen blir
skapt, befestet og utnyttet.

Et reelt forhold må alltid ligge til grunn i en
bedragoperasjon. Viss den skal lykkes. Dette står
i lærebøkene til både CIA og KGB. I Russland
heter slike narrespill for øvrig politiske
operasjoner. Betegnelsen maskerer litt mer hva
det hele går ut på. VG og politisk redaktør Olav
Versto er alltid med på slike spill. De tror det er
journalistikk. Så de blir brukt rått.

I Rogalands Avis fant Remmen også et internt
motsetningsforhold. Som han snudde på hodet og
begynte spillet fra. Adm. dir. Brit Kyllingstad ble
benyttet på samme måte som internasjonal
sekretær Ingunn Yssen i LO mange år senere. En
kurant uenighet om strategivalg var forholdet
som Remmen begynte med. Han snudde selvsagt
saken på hodet. Fra dette utgangspunktet
begynte han å spinne. Det klassiske
edderkoppnettet.

Negativt spill har alltid til følge konflikter mellom
dem som blir benyttet i spillet. Riksadvokat
Tor-Aksel Busch og statsadvokat Lasse Quigstad,
radarparet fra påtalemakten i saken mot
sovjetspionen Arne Treholt på åtti-tallet, var for
eksempel gode venner og kolleger. Før også de
ble splittet høsten 1996. Av dette spillet. Som
alltid fragmenterer personlige forhold.  Spillet går
jo ikke minst ut på å narre andre til å begå svik
mot hverandre. Det er faktisk essensen.

Det skal to til for å danse tango. Det skal to til for
å føre krig, er den vanlige oppfatningen. I den
normale verden. Ikke slik innen
arbeiderbevegelsen og kommunismen. Der skal
det tre til for i hvert fall å føre krig. Den politiske
manipulatoren har som regel stått bak de fleste
kriger innen denne bevegelsen. For solidaritet og
sosialisme. Mennesker blir satt opp mot
hverandre og narret til å begå svik. Mot
hverandre. Bare spør Gro Harlem Brundtland og
Reiulf Steen. Mulig de også nå forstår spillet som
de ble utsatt for.

I  Busch og Quigstads tilfelle kom bruddet da
statsminister Thorbjørn Jagland presset
riksadvokat Busch til å stanse etterforskningen
av SV'eren Berge Furre for samarbeid med den
øst-tyske spionorganisasjonen Stasi. Slik tilfellet
var i 1996.  Mulig mine avsløringer kan lappe
sammen det personlige og faglige forholdet til
Busch og Quigstad. Det ville ha gledet meg. Når
du kan forstå alt, kan du også tilgi alt. Dette er i
hvert fall min erfaring.

Jeg kan nevne mange slike eksempler opp
gjennom norsk historie. Noe nytt er altså ikke
dette fenomenet. Det har vært en del av sovjetisk
etterretnings faste modus operandi. De
personlige følgene er slik. For alle. Som har
medvirket til å skape norsk politikk på denne
måten. Noe som betyr alle på topplan. Uansett
parti.

Og på samme måte som i 2006 mot Valla, var
bedraget og spillet så godt utført at Johan Fredrik
Remmen narret selv sin nærmeste kollega,
advokat Håkon Bleken til å medvirke. Bleken ble
infiltrert som advokat for LO og leder Gerd-Liv
Valla i begynnelsen. Men plustelig ut i løpet var
han bare Gerd Liv Vallas advokat. Ingen
korrelasjon lenger mellom LO og dets leder.

Forholdet mellom leder og organisasjon ble
fragmentert. Mellom LO-leder og LO i dette
tilfellet. Det ble splittet. Etter en stund. Når det er
skapt nok forvirring. Det rasjonelt umulige blir
gjort selv om det er rasjonelt umulig.

Å vedta et forslag om full tillit til lederen samtidig
som du vedtar å nedsette en
granskingskommisjon mot den samme lederen, er
også en kontradiksjon av det kjente slaget. I dette
negative spillet.

Du er for og mot noen til samme tid. Til samme
sted. I en overgangsfase. Slik det også skjedde i
LO i 1996.  Det siste er negasjonen til det første
forholdet. I denne juridiske konstruksjonen. Som
er en kontradiksjon.

At du er for noe, er bare maskerada for noe du er
mot. En sak følger alltid av et forhold. Her har du
en sak som er en følge av et forhold som er en
motsigelse.  Et dobbeltspill oppstår dermed i
saken med grunnlag i et dobbeltforhold. Men legg
merke til at handlingene videre skjer
utelukkende på grunnlag av forholdets negasjon.

Tilliten som ble gitt Valla fra de andre i
LO-ledelsen var bare verbal. Handlingene var
derimot svært så konkrete. Mot henne. De var en
følge av saken og det underliggende forholdets
negasjon. Disse handlingene var mot Valla. Et
nytt opplegg for å spinne flere kontradiksjoner
innen spillet i negativ sektor. Med målet om å
fjerne Gerd-Liv Valla som det styrende prinsipp.
Maskert altså med en prinsipputtalelse som var
for henne.

Mafiaspill i LO? Javisst. Slik har det alltid vært.
De ulike tillitsvalgte er bare brikker i et politisk
spill så snart det passer Moskva. Slik er vel
situasjonen ennå.

Jeg gjør ikke annet enn å påpeke eksplisitt selve
DNA-beviset. I hele KGB-koden. Som alltid har
vært benyttet på toppen i Norge.
Nemlig konsistente og konsekvente brudd på
rasjonalitetens grunnlov: Motsigelsesloven. Selve
tankeloven under alle andre tankelover. Som alle
til sammen utgjør et rasjonelt byggverk for hva vi
oppfatter som vestlig sivilisasjon siden antikken.
Grunnlaget for fornuft.

Å benytte et menneske fra Fellesforbundet med
mindre bagasje enn hva vi andre er utstyrt med,
er også typisk. Til å sette fram slike
dobbeltforslag. I dette mafiaspillet. Hver svakhet i
forsvaret til målet blir utnyttet. Hver eneste en.
Med kattevennlighet.

Katten er også på feil side av døren. Alltid. Men
en katt klarer likevel ikke å innbille oss at han er
på begge steder samtidig. Selv om det føles slik.
Men folk som Johan Fredrik Remmen og Jens
Christian Hauge klarer derimot å innbille andre
mennesker slike forhold. Få dem til å tro på slike
illusjoner. De var mesterhjerner i kriminalitet
lenge før David Toska var født. For ikke å snakke
om da han besøkte Stavanger. Hvor jeg en gang
var, og ble illudert borte.

Dette er i grunnen ikke annet enn klassisk
kriminell atferd. Som ellers er kjent fra
strafferetten. Nemlig å skape villfarelse, befeste
denne villfarelsen, for så til slutt å utnytte den
samme villfarelsen. Om du i forvirringen stikker
av med en lommebok eller en rettsstilling eller
annet gode av noe slag fra noen - i skjul av
kaoset du selv skaper, - er ikke relevant i denne
forbindelse. Bedrag er det uansett. Klassisk
sådant. Selv om det er meget avansert. Særlig
fordi det blir gjennomført konsistent og
konsekvent. Over lang tid.

Dette er et kjent mønster. Gjennom kollega
Håkon Bleken hos advokatfirmaet Haavind, satt
Remmen på all informasjon om Vallas innerste
tanker og følelser gjennom hele narrespillet.
Gjennom hele "Prosessen". Dette er Kafka. I
virkeligheten. Alle "enten eller" i livet ditt blir
gjort om til et "både og".

Bleken betegnet en gang Remmen som "en jævla
god jurist". Helt feil. Remmen er en jævla dyktig
bedrager. Han bedrar til og med sine nærmeste
medarbeidere. Som Bleken. Systematisk og
forsettlig. Ved spill i negativ sektor. Jeg har
arbeidet sammen med både Bleken og Remmen i
tvistesaker. Som sjefredaktør. Bleken er i
utgangspunktet et hederlig menneske. Det er
ikke Remmen.

I Hauge & Co ble kompartmentalisering
gjennomført konsekvent. Akkurat som i
etterretningsorganisasjoner. Noe som
advokatfirmaet også var i virkeligheten. Bleken
var under Remmens nivå på kontoret. Så han
visste ikke hvem han arbeidet for. Eller hvordan
de over ham arbeidet. De negative teknikkene
kjente ikke Bleken til. I KGB kalles
kompartmentalisering for fragmentering.
Prinsippet "need to know" er likevel det samme.
Du skal ikke vite mer enn du trenger om
bakgrunn og teknikker. For å gjøre jobben din.
På ethvert nivå.

Advokatkontoret på Drammensveien 10 i Oslo var
selve senteret. For den største av de sovjetiske
illegalister i Norge. Det vil si agenter som lever i
skjul uten diplomatisk immunitet og dekning. Slik
KGBs residentura ellers har i den sovjetiske, nå
russiske, ambassaden. Hva er bedre til å maskere
slik illegalitet med enn legalitet? Nettopp dette
var det geniale i hele organiseringen.

Her satt Sovjet under den kalde krigen med den
daglige kontrollen over juridiske problemer i alt
som var sensitivt for Norge. Olje, Statoil ikke
minst, våpenindustri som på Raufoss og
Kongsberg, handelsavtaler og forsvarsspørsmål.
For å nevne noe.

Skilsmisser og andre private problemer hos
mange sentrale mennesker i både parti og
fagbevegelse hørte også med. Ifølge Haakon Lie
fikset Hauge de fleste skilsmisser i
Arbeiderpartiet. Han var alltid snill og stilte opp
når folk hadde slike vansker. Fortale Haakon meg.

Dette var et sted hvor edderkoppen visste alt.
Som var verdt å vite. Om det meste.
Det var spunnet et stort nett. Med årene. Å være
snill har til følge at du kan identifisere svake
punkt hos andre mennesker. Som kan benyttes
senere. I  negative spill. Om nødvendig.

Herskeren kjenner alle, men ingen kjenner
herskeren.

Når senteret hos KGB i Moskva trakk i de såkalte
animerte tråder, kunne det gjøre hva det ville i
land som Norge. Bare Moskva kjente alle de ulike
trådene. Som  alltid er en spionorganisasjons
mest dyrbare hemmelighet. Å kombinere bedrag
fra Hauge & Co med såkalte våte operasjoner, det
vil si drap, enten det var med rottegift eller mer
sofistikerte måter, antar jeg var en vanlig
fremgangsmåte.

Den strenge kompartmentaliseringen har til følge
at advokaten som benyttes til bedrag
ikke har noen forbindelse med de menneskene
som dreper. Jeg ville bli overrasket om morderen
eller morderne på Orderud gård, hadde noen
forbindelse med Remmen. Selv om de som
gjennomførte denne operasjonen sannsynligvis
også i hovedsak var nordmenn.

Jeg er temmelig sikker på at KGB opererte etter
samme modus operandi i andre vestlige land som
i Norge. Nemlig innen jus på høyeste nivå. Særlig
Frankrike antar jeg var styrt fra bakrommet på
samme måte. Som et hvilket som helst bordell.
Hvor politikerne var horene. En rolle som de
tydeligvis har likt godt på det meste av det mørke
kontinent. Som Europa er blitt kalt.

I Frankrike het ikke advokaten Jens Christian
Hauge. Men André Rousselet. Han skrev til og
med testamente for vennen, president Francois
Mitterrand. Da han døde i januar 1996.

Mitterrand hadde krysset over fra det
tyskvennlige Vichy-regimet i Frankrike under
krigen. Til sosialistene etter krigen. En liknende
reise som Hauge gjennomførte fra nazistene til
sosialistene med andre ord.
Du skifter skinn akkkurat som ormen. Politikk er
å lage illusjoner, sa Mitterrand selv.

Du sitter likevel temmelig trangt i det da. For
resten av livet. De har godt tak på deg. Som en
Trond Johansen i Norge.  Rousselet styrte
Mitterrand på samme måte som Hauge styrte
Gerhardsen. André Rousselet var særlig sentral i
kontrollen over fransk tv og andre medier.

At Mitterrand spionerte på alle politiske
motstandere, er kommet fram i ettertid og har
vakt bestyrtelse i Frankrike. Hvordan dette
skjedde, forstår du bedre nå. Jeg antar at KGB
hadde full kontroll over alle de utallige franske
hemmelige tjenester og ulike politi. Slik som i
Norge.

Her skulle 1996 bli et skjebneår også. Jeg hadde
knapt kommet meg hjem fra Paris og Frankrike i
januar, hvor jeg fulgte Mitterrands død på nært
hold, før det braket løs rundt meg. Jeg var en
frosk som Remmen hadde begynt å koke på.
Poenget med å koke frosker er at du lirker
temperaturen opp litt etter litt. Så ikke frosken
merker noe før det er for sent. Før den blir kokt.
Dette er ifølge kinesere hemmeligheten ved
bedrag.

Det var viktig å sette meg ut av spill på nyåret i
1996. I hvert fall for en tid. Jeg viste i
kommentarene i Rogalands Avis at jeg hadde dyp
innsikt i norsk politikk. De sensitive oppdragene
som jeg hadde hatt innen Forsvaret opp gjennom
årene, hadde også gitt meg dypere innsikt i
mange forhold. Enn andre pressefolk hadde. Jeg
hadde solid bakgrunn for egne meninger. Ikke
minst om forsvars- og sikkerhetspolitikk. Jeg
hadde vært en elev av da avdøde
utenriksminister Johan Jørgen Holst.

Jeg var dessuten troende til å skrive hva som
helst. Sett fra Hauge & Co. Uten å frykte følgene.
Selv om jeg våren 1995 begynte å få plagsomme
drapstrusler. Jeg var redaktør, men ingen redd
aktør. Bevisst holdt jeg stor avstand til eliten i
Oslo. For å være uavhengig og fri. Noe leserne
satte stor pris på.

Jeg benyttet talerstolen min i Rogaland stadig
mer effektivt. Til å være i opposisjon til det
etablerte politiske miljøet i Oslo. Mot "The
establishment". Hele tiden. Jeg kritiserte forhold
både til høyre og venstre i samfunnet.
Sosialdemokrati i Rogalands Avis var hva jeg
mente til enhver tid. Punktum. Som jeg brukte å
si. Jeg like rollen som opposisjonell. Dessuten var
det meget lønnsomt for avisen. Pengene
strømmet inn.

"Den som er blind, døv og taus, vil leve i fred i
hundre år", heter det i et ordtak fra Sicilia.
Mafiaens hjemsted. Frykt er all morals mor. Beste
våpen mot mafiaen er for øvrig offentlighet, ifølge
italiensk politi og påtalemyndighet. Noe som er
vanskelig i en del land. Hvor mafiaen direkte eller
indirekte kontrollerer også mediene. Slik tilfellet
er i Norge.

Det er åpenbart at jeg som sjefredaktør i organet
som tradisjonelt var betraktet som den nest
viktigste avisen politisk i arbeiderbevegelsen,
også kunne ha stukket kjepper i hjulene for de
hemmlige planene i Oslo. For det kontinuerlige
narrespillet som senere hadde til følge at
Thorbjørn Jagland ble benyttet til å
dobbeltkrysse Gro Harlem Brundtland som
statsminister om høsten 1996. Hun ble rensket ut.
 

Jeg kunne ha revet av noen masker i dette
karnevalet i Nordens svar på Venezia. I det
politiske maskeradeballet som norsk politikk
utviklet seg til gjennom hele 1996. Ingen tvil om
det. Jeg ville ikke ha holdt kjeft om skadefølgene
for landets sikkerhet. Som en følge av
ødeleggelsen av førstelinjeforsvaret. Som
Jagland gjennomførte. Da han knakk ryggen på
overvåkingspolitiet. I nok et lynangrep. I nok et
negativt spill.

Risikoen øker gjerne et annet sted enn der vi har
blikket festet. Noe politi og påtalemyndighet fikk
erfare. De forsøkte så godt de kunne å demme
opp for utenlandsk innblanding og spionasje i
norsk politikk. Å stanse fremmed
etterretningsvirksomhet i vid forstand.

Men ble så overfalt bakfra. Hvor fokus ikke var i
samme grad. Fienden var innenfor porten. Den
hadde vært det hele tiden. Så nå rensket fienden
også ut den eneste profesjonelle
motstandsslommen som kunne utgjøre noen fare.
Etter Berlin-murens fall.

Nåværende mennskerettsforkjemper for hele
Europa, Thorbjørn Jagland, var blitt statsminister
i Norge. På umiddelbar oppryddingsaksjon. På
vegne av et i realiteten utenlandsk hemmelig
politisk politi, rensket han ut ledelsen i landets
eget hemmelige politiske politi. Profesjonelle
bedragere får alltid andre til å gjøre skade for seg
selv. Jagland var en fjernstyrt bulldoser i
sentrum av egen hovedstad. Det var ikke mange
hus igjen etter ham. Selv om han kamuflerte
skadeverket som å angivelig bygge det berømte
Norske Hus.

Jeg skrev kritisk om Jagland i flere år. Jeg
betraktet ham faktisk å høre til i samme klasse
som Haakon Lie plasserte Hågensen. Men nettopp
derfor kunne Jagland brukes til møkkajobben
som ventet ham. Nemlig nettopp å knekke ryggen
på sikkerhetspolitiet. Noe Thorbjørn Jagland
gjorde straks han ble statsminister.

Dette var den eneste virkelige grunnen til at
Jagland ble statsminister. For en tid. Jeg tror
neppe Jens Stoltenberg hadde vært dum nok til å
gjennomføre så betydelig skade på rikets
sikkerhet. Uten at alarmklokkene hadde ringt hos
ham. Det gjorde de ikke hos Jagland. Tvert om.
Han begikk i virkeligheten landssvik. Uten å nøle.
Med jubel fra en samlet venstreside.

Jagland var en politisk vannbøffel. En stor en.
Slik tidligere redaktør i Arbeiderbladet, Reidar
Hirsti, betegnet partisekretærene i boken
"Partipisken" fra 1992. Han skildret sekretærer i
Arbeiderpartiet som gikk på blindt. Med skylapper
på. Som gjorde hva de ble bedt om. Uten
spørsmål. Uten tanke på følger. Hirsti ble selv
rensket ut som følge av spill i den negative
sektor. En mer klassisk norsk vannbøffel enn
Jagland er det vanskelig å tenke seg. Han var
bare større enn de fleste andre.

Jens Stoltenberg ligger tynt an under enhver
omstendighet. Han var jo statsråd i Jaglands
regjering i 1996 og 1997, og bare unnlatelsene
hans fra den gang er nok til å havne i samme
uføret som Jagland.

Viss straffelovens paragrafer om forbrytelser mot
statens selvstendighet og sikkerhet skal ha noen
mening overhodet, må de selvsagt anvendes mot
de mest sentrale politikerne som hadde ansvaret
for utviklingen i Norge etter Berlin-murens fall.
For all den politiske svindelen. For sviket. Mot
både folket og andre land som vi tilsynelatende
har vært allierte med. De kan ikke bare si at de
ikke hadde peiling på noe. Når de angivelig styrte
Norge.

Vidkun Quisling forstod heller ikke hva galt som
han hadde gjort. Da et oppgjør ventet ham. Etter
krigen. Han var en liten tyv som ble hengt av de
store, men allikevel. Klart at alle disse
menneskene må bli politietterforsket. Det burde
bli et folkekrav. Norge er mer enn den esoteriske
eliten i Oslo.

Norge kan ikke sammenliknes med Polen og
andre øst-europeiske land. Hvor maktskiftene
etter Berlin-murens fall skjedde uten rettslige
oppgjør av betydning. De var tross alt åpne
kommuniststater. Norge var en skjult en. Formelt
et land  i NATO. Likevel tror jeg at mange på
venstresiden intuitivt begår en slik tankefeil. De
bør før jo heller innstille seg på å slutte selskap
med Arne Treholt. Viss likhet for loven skal
gjelde. Treholt var dessuten liten i spillet til
sammenlikning.

Ingen av disse menneskene bør få anledning til
nok en gang til å snu det som er skapt med det
gode som formål til stikk motsatt hensikt og bruk.
For å redde seg selv. På bekostning av oss andre.
 Ingen bør la dem få lov til å bruke hensynet til
rikets sikkerhet, hemmelighold og taushetsplikt
mot at sannheten kommer for dagen. Til å skjule
sannheten. Virkeligheten. Slik den har vært og er
i Norge. Usannhet har lenge nok utelukket
sannhet i dette landet. Lover skal ikke brukes
mot folket. Men for folket.

Jeg var sliten da nyttår kom i 1996. Det var
mange grunner til det. Men jeg hadde vært ute i
en krevende jobb veldig lenge. Så da jeg fikk
sesongens influensa under et opphold i Paris i
januar, begynte jeg å få problemer. Hjemme igjen
i Norge fikk jeg bronkitt og måtte til legen for å bli
behandlet med antibiotika. Noen dagers
sykmelding ble resultatet.

Jeg hadde en jernhelse. Både psykisk og fysisk.
Men det er grenser for hvor tung bør et
menneske kan bære i lengden. Som røker var jeg
utsatt for luftveisinfeksjoner.

Samtidig begynte den massive manipulasjonen av
omgivelsene mine. Slike folk som Hauge og
Remmen angriper deg når du er svak. Det er
naturlig. De fører jo krig. Ingen angriper noen når
de er som sterkest. Her begynte en usynlig hånd
å gjøre selv de mest opplagte og dagligdagse ting
vanskelige. Jeg skulle få stadig større vansker
med å få tak på virkeligheten. For nå var
magikerne i aksjon. Med det politiske narrespillet
som ellers gikk for seg på mange plan i Norge på
den tiden.

Det endte med at legen sykmeldte meg 17.
februar 1996. For en måned. Diagnosen var
utbrenthet. Jeg fikk med en legerklæring som sa
jeg hadde alvorlig sykdom. Dette kunne gå helt
galt, mente legen.

Det gjorde det. For det første som advokat Johan
Fredrik Remmen gjorde var å kapre sykmeldingen
fra legen og snu den mot meg. En rutinehandling
fra hans side. For han ga jo absolutt alle positive
forhold en samtidig negasjon.  Remmen narret
via mellommenn andre i bedriften til å handle og
beslutte på grunnlaget av sykmeldingens
negasjon. Gi meg den stikk motsatte rettsstilling
enn hva jeg skulle hatt som følge av
sykmeldingen.

Jeg skulle jo hatt en styrket rettsstilling. Ikke
stikk motsatt. Bli borte fra denne rettsstillingen
som sjefredaktør. Men det var denne falske
formelle konklusjonen som advokat Remmen nå
begynte å hevde for å bevise en like falsk formell
forutsetning. Han utnyttet grovt andre
menneskers uvitenhet og mangel på kunnskap
om de juridiske følgene av en sykmelding. Han
skapte en illusjon. Som andre ble forledet til å
handle på grunnlag av.

Remmen og Hauge hadde laget en juridisk
konstruksjon som i virkeligheten hadde en følge
som en kiste. Jeg ble begravd av følgene av
andres handlinger og beslutninger. Stadig mer.
Etter hvert som stadig flere ble narret til å handle
på falskt grunnlag.

22. april var Remmen redd for at jeg skulle klare
å komme tilbake på arbeid. Til tross for alt
narrespillet. Med de ødeleggende følger som dette
hadde hatt så langt. Jeg hadde bare vel en uke
igjen av en sykmelding. Så da fikk Remmen det
travelt. Han ga samme rettigheter og plikter som
jeg hadde som sjefredaktør til en selger i
Stavanger. Som var dum nok til å stille opp for å
dobbeltkrysse meg. Mot en klekkelig betaling.
Sølvpengene satt løst. For alle som ville være
Judas. De samme sølvpengene sitter like løst den
dag i dag. Slik det ser ut til.

Da selgeren tok seg inn på kontoret mitt i
Rogalands Avis og hevdet sine tildelte
rettigheter, utelukket det effektivt mine og min
stedfortreders. Som var nyhetsredaktøren. En
usann redaktør utelukket den sanne. Teknikken
skulle bli velkjent. Dette var en følge av
kontradiksjonen som Hauge & Co benyttet. I
narrespillet.

Det første kistelokket på den konstruerte kisten
for meg ble nå smekket over meg. For å bli
spikret fast overfor alle og enhver. Jeg ble
tvunget ned i kisten. Jo sterkere jeg motsatte
meg tvangen, desto sterkere ble jeg presset ned.
Som følge av at stadig flere ble narret til å handle
og beslutte på stadig flere usanne forutsetninger.
Her gjelder krigens paradoksale logikk. Jo mer
motstand fra meg, desto mer motstand fra
båremannen. Som skal skape ro.

Da begynte jeg å skrive forordet til boken som
forlaget Dreyer Bok hadde tatt initiativet til
tidligere på året. Nemlig "Sett frå Vest". Den ble
skrevet på noen uker i begynelsen av mai 1996,
og Haakon Lie sa senere på året at jeg skrev jo
han og de andre "ned i støvla".

Jeg forsøkte egentlig å komme ut av klemma. Å
finne veier ut av den klandestine
hjernevaskingen som metodene til Hauge og
Remmen hadde til følge. Komme meg ut av kista.
Sideveis om ikke annet. Slå ut et bord. Gjøre hva
som helst. I desperasjon.

Til ingen nytte.  Dette var tyrefekterens arena.
Han benyttet ukjente regler.  Som jeg ikke kjente
fra før. Det negative spillet. Med svart narrekappe
som skjulte den røde. Det fantes ingen veier ut.
Ingen utgang. Noe jeg etter hvert begynte å
forstå. For alvor.

Jeg var en okse som var dømt på forhånd.
"L'horreur de la Corrida" ventet. Jeg var dømt til
terror, redsler og død. Som en gladiator i
romernes lek. Da legen nektet å avslutte å
sykmelde meg på grunn av de ekstreme
omstendighetene 15. mai 1996, var jeg ferdig.
Ikke bare med boken. Jeg var blitt akutt
livstruende syk.

Jeg gikk inn i en reaktiv psykose. Det eneste
alternativet som fantes var fysisk død. Som følge
av kumulativt økende stress. Ekstremt stress.
Stadig støre doser. I en situasjon det var umulig å
komme ut av.

Et slikt resultat i slike tilfeller er en like sikker
medisinsk og logisk følge som selve døden er i
alle tilfeller. Intet er som kjent så logisk sikkert
for mennesker. Som døden. Det endelige teppefall.

Et menneske i psykose er per definisjon et
oppløst menneske. Jeg var i tillegg revet i filler.
Av et hav av motsigelser og handlinger fra
mennesker som var blitt narret trill rundt til å
begå svik. Med stadig sterkere tvang til følge.

Legen forstod ikke før ut i juli at en advokat
kapret sykmeldingene hans hele tiden. At han var
blitt et av de mest effektive redskapene til
Remmen. Som snudde alle sammen mot meg. Da
var det for sent. En medisinsk katastrofe var
skjedd. En stor psykisk skade som en jurist som
Remmen visste kunne bringe ham i fengsel for
mange år. Viss han ble tatt.

"Point of no return" var passert i mai 1996. Nå
handlet Remmen og Hauge enda mer på samme
måte. De narret stadig mer advokat Håkon Bleken
til å medvirke. Kontradiksjonene i såvel
eksistensielle spørsmål som alle andre, haglet
utover sommeren og høsten. For å kamuflere
forbrytelsen enda bedre. Med nye brotsverk. Noe
Remmen klarte.

Jeg var et offer for psykisk terror. I ordets mest
brutale form. Klassisk sovjetisk terror.
Kontinuerlig tortur. Utpå høsten klarte Remmen å
kamuflere det hele som et psykiatrisk tilfelle. Da
Jaglands Norske Hus ble innleggelse på
psykiatrisk sykehus for meg. Det Norske Hus var
blitt et gjøkerede. Remmen hadde skapt mange
mennesker rundt meg om til gjøkunger. Venner
ble snudd til fiender. I narrespillet. Jeg var som i
Nordahl Griegs berømte krigsdikt "Kringsatt av
fiender"
("Til ungdommen"fra 1936.) Men så var
det jo krig som ble ført mot meg også.

"En fløy mot øst og en fløy mot vest. og en fløy
over gjøkens rede" er barnereglen som ligger til
grunn for romanen og filmen "Gjøkeredet". Slik
er følgen av kontradiksjoner. Jeg ble tvunget til å
fly både mot øst og vest til samme tid. Jeg fløy
som en følge også over gjøkens rede. I en flukt fra
den uvirkelige virkeligheten. Det var en rasjonell
følge. Faktisk. Av omstendighetene.

Alle "enten eller" forhold i livet var gjort om til
"både og." Selv det eksistensielle rettsforholdet
mitt som menneske var gjort om til en
kontradiksjon. Som jeg ble tvunget til å forholde
meg til. Til å handle ut fra. Fordi alle andre
mennesker rundt meg etter hvert tvang meg til
det. De var narret til å handle og beslutte på
dette sprø grunnlaget.

"Sett frå Vest" var gått rett vest og øst. Til samme
tid. Det var som å bli revet i filler mellom to
hester.

Slik blir et menneske mentalt korsfestet. Jeg
kunne også snart forutsi hvem som ville bli den
neste judas. Av menneskene rundt meg. Hvem
som ville svike og fornekte meg neste dag. Det slo
aldri feil.

Jeg oppførte meg ikke som noen Jesus på denne
tiden. Da jeg begynte å slåss mot det speilvendte
systemet. Så akkurat denne glorien mangler. Ikke
et snev av den hadde jeg. Men ellers var det en
kjent historie om mennesket. Pluss andre
mennesker.

Enkelte har kalt hva som skjedde meg for den
mest dramatiske redaktøravgangen i norsk
pressehistorie. Helt feil. Jeg gikk nemlig aldri av. I
virkeligheten. Det ble bare laget mange illusjoner
om en slik avgang. Noe som skapte absolutt all
dramatikken. Følgene av magien var nettopp
dramatiske og virkelige nok. Dette var den mest
dramatisk illuderte redaktøravgang i norsk
historie. Det er sant. Helt sant.

Forlagsmannen Jacob Dreyer ville altså i
utgangspunktet samle et utvalg av
lørdagskommentarene mine og gi dem ut i
bokform. Omstendighetene etter at jeg ble
overfalt på nyåret i 1996, gjorde boken "Sett frå
Vest" annerledes enn hva vi begge hadde tenkt.

Plutselig stod også Jacob Dreyer midt oppe i et
drama. Med en fortettet stemning. Da alt spisset
seg veldig til i april og mai 1996. "Jeg foretrekker
thrillere i bokform", utbrøt bedriftspsykologen
som Rogalands Avis benyttet til å bygge
teamarbeid. Hun het Tove Kanestrøm Marberger
og fulgte meg tett på denne tiden. "Ikke thrillere i
virkeligheten. Dette er sprøtt! Helt vilt! " sa hun
mange ganger.

Javisst var det sprøtt. Å bryte
kontradiksjonsprinsippet til Aristoteles er nemlig
sprøtt. Helsprøtt. Men det var akkurat dette som
Johan Fredrik Remmen gjorde uavlatelig. I alle
forhold som han håndterte. Dette var selve
nøkkelen i fremgangsmåten. I prosedyren. Kall
det DNA-koden. Inne i KGB-koden. Om du vil. Det
Norske Arbeiderparti var styrt slik. I hele
etterkrigstiden. Det var en gåte som var pakket
inn i et mysterium. Som igjen var pakket inn i en
ny gåte. På russisk vis.

Remmen kalte det jus. Men det var bare bedrag.
Han var alltid tredjemann som danset tango. Og
som førte krig. Han lurte hele tiden tredjemann
og tredjekvinne til å begå svik mot andremann.
Som var meg. I akkurat dette tilfellet.

Jeg skrev i begynnelsen av mai et personlig
forord til boken. Som gir et samtidig bilde av
opplevelsene som jeg hadde hatt. Så langt. Denne
innledningen gir et godt bilde av et menneske i
eksistensiell krise. Som blir tvunget til å se seg
tilbake i livet. Fremgangsmåten hadde nemlig
også denne psykologiske følgen.

Jeg opplevde altså det samme som oksen i den
franske sangen "La Corrida." Som med
tyrefekterens spyd i seg blir presset til å drømme
seg tilbake til tilstanden som uskyldig kalv i
Andalusia. Mens han raller og dør, og publikum
klapper og ler. På hans grav. "Er denne verden
seriøs?" Spør han før hjertet stanser. Mens
blodet renner ut av munnen på ham.

Jeg ble også presset bakover i tid og til fjerne
steder fra en ung tid. Bakover i livet . Tilbake til
en glad barndom og oppvekst. Tilbake til en
veiløs bygd i Sunnfjord. Tilbake til mor og far.
Boken er et godt bevis på at denne typen
esktremt avansert mishandling har slike dype
psykologiske følger. På mennesker. Når du står
overfor at selve intetheten om deg blir hevdet
som ubønnhørlig konklusjon for å bevise at du
skal bli slik som forutsetning også. At premiss
skal tvinges i samsvar med konklusjonen. Som
blir hevdet på forhånd.

Da blir du tvunget til å vise at du er til. Som
oksen i ringen. Skrike til slutt at "Jeg er!" Og
angripe kappen og spydene. Utfordre døden. Selv
om du vet at du ikke lenger er noe snart. For
ingen utgang finnes. Ut fra arenaen og bort fra
matadorens kommunistiske kappe og spyd.

Samtidig ble jeg paradoksalt nok tvunget til å se
fremover. For å komme ut av fellen som jeg var
gått i. Også dette en følge av å måtte forholde
meg til en kontradiksjon som  ga motstridende
følger. På alle nivåer. Handlingene mine ble
motstridende som en følge. De også.

Denne kontradiksjonen som sinnet mitt ble
tvunget til å forholde seg til som følge av
kontradiksjonen som jeg var fanget i, sprengte
snart både funksjonsdyktighet og kapasitet. Jeg
ble et speilbilde av den motsigelsen som andre
tvang meg til å håndtere. Snart var jeg i
knestående på arenaen.

Jeg var blitt både ikke sjefredaktør og
sjefredaktør til samme tid. I forhold til andre rundt
meg. Straks jeg ble sykmeldt. Som følge av at
advokaten kapret sykmeldingen fra legen og
snudde den mot meg. Han tilla meg en stikk
motsatt rettsstilling enn jeg skulle ha hatt.

Nå ble jeg stadig mer ikke sjefredaktør og stadig
mindre sjefredaktør. Kontradiksjonen var satt i
stadig større bevegelse rundt. To motstridende
parallelle bevegelser. I tillegg var det lagt en
annen sjefredaktør over meg som
okkupasjonsmakt. For å undertrykke. Slik
okkupanter gjør. Krigens logikk var overalt.

Noe som forsterket dreiningene i kontradiksjonen
kraftig. Veldig fort. Snart skulle jeg bli helt
speilvend som resultat. I forhold til alle andre
mennesker. Både som sjefredaktør, norsk
statsborger og menneske. Slik det er definert i
norsk lov.

Den kumulative tyngden av konklusjonen som
ble hevdet for å bevise forutsetningen, var ikke
menneskelig mulig å motstå. Jeg ble revet i filler.
Korsfestet. Av en kontradiksjon. Som hadde til
følge at selv nære venner ble judaser. Fordi de
ble narret til det. Av KGB. Som benyttet mørkeste
DNA-koden. Eller egentlig KGB-koden. Mot meg.

Advokatene Remmen og Hauge snudde altså
rettsstillingen min på hodet, med den følge at det
ble hevdet en falsk konklusjon om et formelt
opphør av meg både som sjefredaktør,
statsborger og menneske.  Dette skjedde i denne
rekkefølgen. Etter hvert. For å bevise like falske
premisser om rettsstillingene mine.

Etter hvert ble stadig flere i omgivelsene mine
narret til å handle på grunnlag av en negasjon av
meg selv. Jeg ble tvunget til å forholde meg til og
handle i forhold til transformasjonen. Som jeg
gjennomgikk hos andre. I denne prosessen.
Transformasjonen gjenspeilte seg i hvordan jeg
tenkte og handlet. I hvert intense minutt i livet.

Jeg skal fortelle mer senere om disse følgene.
Som ble verre og verre, mer og mer motstridende.
Overalt. Stadig mer komprimerte. Ettersom spillet
bare ble høyere og høyere. I dette klassiske
nazistiske og kommunistiske spillet i negativ
sektor. Som til slutt sprengte meg i filler med
ufattelige lidelser til følge.

Noe som skjedde i det herrens år 1996. Da Norge
ble forvandlet til en virkelig stor politisk
spillebule. Det rene politiske bordellet.  Med
følger helt fram til i dag. Både for meg og Norge.

Pluss Amerika og flere andre nasjoner og folk.


(Dette tillegget er publisert 3. desember 2009)
"Jeg foretrekker
thrillere i bokform, ikke
i virkeligheten. Dette er
helt vilt. Dette er
sprøtt!"

Tove Kanestrøm Marberger
bedriftspsykolog for Rogalands Avis
mai 1996