Torp: Jeg føler ingen bitterhet


Olav Larsen var med på det avgjørende møtet på
partikontoret midt i julehelga 1954 der Torp måtte
gå med på å trekke seg tilbake. Han opplyser at
Torp i et innlegg sa at han ”ikke ville føle noen
bitterhet hvis en slik løsning var til partiets
beste”. Men det var nettopp bitterhet Torp følte.
Han var sviktet av sine egne. Og han kom til
dette møtet uten å ha tatt et definitivt standpunkt
til sin egen stilling. Det virkelige forhold var at
Torp også på dette møtet kjempet for en fortsatt
eksistens for regjeringen. Han tapte. Etter det
Olav Larsen skriver i sin bok, var ikke alle innstilt
på å slippe Torp. Det var ikke samstemmighet om
dette. I et sentralstyremøte der saken var oppe
noen dager ut i januar 1954, reiste Rakel Sewerin
innvendinger og fant ikke uten videre at det var
grunnlag for å kaste Torp. Hun ble støttet av Olav
Larsen som i alle fall ikke vill ha skiftet på dette
tidspunktet. De vant ikke fram med sine
synspunkter.

”Dødsdommen” over regjeringen kom i et
innlegg av Einar Gerhardsen på møtet
i julehelga
da han sa: Skulle jeg gi deg et råd, Oscar Torp,
ville det være at du snart som mulig går ut av
regjeringen!
Gerhardsen la til, ifølge Olav Larsens bok, at        
”dette kunne jeg ha sagt så mye lettere, hvis jeg
ikke visste at jeg selv er nevnt som ny
statsminister”.

Dermed var to sider av saken løst og avgjort. Torp
skulle bort, Gerhardsen skulle overta.

Det var Torp selv som hadde kalt til seg den
indre kjernen av arbeiderbevegelsen til dette
møtet. Der satt Konrad Nordahl, Martin Tranmæl,
Einar Gerhardsen, Halvard Lange, Olav Larsen
og Trygve Bratteli.
Nils Langhelle skulle også ha
vært tilstede, men han var ved en misforståelse
ikke informert om tidspunktet.

Torp åpnet møtet med å komme inn på de ryktene
som gikk hjemme og ute om at regjeringen var på
vei ut. Selv har jeg ikke merket noen mistillit mot
meg verken i gruppa eller i fagbevegelsen, sa han.
Men situasjonen slik den nå er, kan ikke fortsette.

Halvard Lange kom inn på skadevirkningene i
forhold til andre makter og hevdet at tillitsforholdet
begynte å bli skadelidende da stortingsgruppa
behandlet tjenestetiden. Han var mest opptatt av
om norsk utenrikspolitikk lå fast eller om tilliten til
den var rokket. Gerhardsen understreket at det
ikke var tale om å legge om sikkerhetspolitikken.
Den ligger fast. Lange: Stortingsgruppa må se på
oss som sin regjering.

Det er på det rene at Halvard Lange på dette
tidspunkt hadde bestemt seg til å nekte å gå inn i
en regjering under Einar Gerhardsens ledelse. Han
hadde allerede opplevd nok av frustrasjoner, mente
han. Han ombestemte seg siden.
Gjennom store deler av møtet kjempet Torp for sitt
politiske liv på dette nivået. Det går fram av Olav
Larsens bok og andre kilder. I realiteten måtte han
gi seg for press, men han ønsket ikke gå av.

Møtedeltakerne diskuterte etter at hovedsaken var
avgjort, hvem som skulle bli den nye
statsministeren. Her ble Brattelis navn brakt inn
ved siden av Gerhardsens. ”Bratteli peker seg også
nesten ut”, sa Torp. Han omtalte en samtale med
kong Haakon som også hadde hørt ryktene om at
Torp var på vei ut. Kongen hadde sagt at han håpet
det ikke ville skje, men i tilfelle: hvem ville Torp
tilrå som sin etterfølger? Spurte Hans Majestet.
Torp ga to navn: Gerhardsen og Bratteli. Olav
Larsen forteller i sin bok at Nordahl på dette møtet
kommenterte dette slik: Gerhardsen må jo også gå
en gang. Da kan Bratteli overta.
 I 1963 hadde LO-
formannen skiftet syn.
Bratteli hadde det ikke lett
på dette møtet, kan man gå ut fra. Mistillit og
illojalitet er ikke egenskaper Bratteli setter særlig
høyt.
Måten dette regjeringsskiftet skjedde på, lå
nokså fjernt fra de metoder som Bratteli finner
akseptable i politikken.

”Møtet var et par ganger meget beveget, ”
forteller Larssen i ”Den langsomme
revolusjonen”. ”Da vi hadde reist oss for å gå,
nærmet Gerhardsen seg Torp, snudde og gikk ut
av døra til forværelset. Noen av oss ble stående
der i en følelse av utrivelighet… Gerhardsen
kom ut, tok Torp i armen og bad ham bli med inn i
møterommet igjen. Etter noen minutter kom Torp
tilbake.”
Hva sa Gerhardsen til Torp i løpet av disse
minuttene? Vi vet det ikke. Vi vet bare at her
slutter ”dramaet Torp”.

Da møtet var over, kunne ikke Konrad Nordahl la
være å komme med en bemerkning i retning
Einar Gerhardsen: Gerhardsen måtte være den
som hengte bjølla på katten, men jammen holdt
han på å gråte gutt!

Den 7. januar 1955 hadde Einar Gerhardsen en
samtale med Oscar Torp. De diskuterte
sammensetningen av den nye regjeringen. Til
slutt foreslo Gerhardsen at Torp skulle bli
stortingspresident.

”Ja, når du spør, må jeg si ja. Det er godt å ha et
kontor og en administrasjon. Jeg har vært vant
til de i mange år”, svarte Torp.
Ofte hadde Torp nevnt for familien at det måtte
være en
fæl skjebne å bli redusert – uten selv å
være klar over det. At andre skulle komme og
fortelle ham om slike fenomener, så han o på
som ytterst tragiske utsikter. Det var nettopp det
som skjedde i hans siste år som statsminister.
Det gikk hardt inn på ham. At han ble
stortingspresident så han som en oppreisning – i
noen grad.

Den 1. mai 1958 døde Oscar Torp.



Utdrag fra boken ”Einar Gerhardsen og hans
menn” (J.W. Cappelens Forlag, 1981) side 179-181.

(Mine uthevinger)