"Trædal må være drept!"
Dette er et utdrag fra boken
"Bondekamp om markedsmakt 1920-1959",
Senterpartiets historie, av May-Brith
Ohman Nielsen, Det Norske Samlaget
2001.

_____


"Dagen før "Hviteboken" ble
offentliggjort, kvelden den 11.
oktober 1948, var det styremøte i
Nationen. Der var blant andre Trædal
og Holten til stede. Møtet diskuterte
bondereisningens problemer, den
politiske utfordringen den sto
overfor, og sakene som skulle opp i
nærmeste framtid. Særlig Trædal var
aktiv pådriver i å trekke opp
perspektiver framover. Han og Holten
hadde også egne samtaler under
styremøtet for å planlegge
hovedorganets arbeid med de
forestående sakene.

Seinere på kvelden døde imidlertid
Nils Trædal. Han ble funnet døende
med store hodeskader i bakgården i
huset der han bodde på hybel. Det var
hybelverten, en eldre kontorsekretær
i partiet, som fant ham. NTB, og
dermed alle avisene i landet, skrev
at dødsfallet skyldtes en ulykke.
Trædal måtte ha blitt svimmel på
veien opp trappen til hybelen i
fjerde etasje der han bodde, så
svimmel at han falt, et fall som
førte til at han støtte mot en
vindusrute, en vindusrute som
tilfeldigvis ikke var låst denne
kvelden, slik at Trædal falt to og en
halv etasje ned på gårdsplassen.

Hvilke kilder NTB-forklaringen bygger
på, er uklart. Den stammer ikke fra
hybelverten som fant ham dødende i
gården, og så langt det har vært
mulig for folk i ettertid å
kontrollere, heller ikke fra andre i
oppgangen, der Trædal bodde. Heller
ikke stammer beskrivelsen fra
politiet, for ulykken ble aldri
registrert i politiets vaktprotokoll.
Den ble heller aldri etterforsket,
slik alle liknende dødsfall ville
blitt. Ikke ble den etterforsket
seinere heller.

I sykehusets journaler ble den
registrert som en "ulykke". Trædal
var fremdeles i live da han ankom til
sykehuset, men han døde av de store
hodeskadene like etter ankomsten på
kirurgisk avdeling. Det ble ikke
utført noen medisinske undersøkelser
av ham som kunne skape klarhet i hva
som hadde skjedd, eller sendt noen
melding fra sykehuset til politiet.

Mange, både da og seinere, har ment
at en slik ulykke som NTB beskrev, er
svært usannsynlig. Særlig fordi det i
dette tilfellet gjaldt en høyreist,
kraftig mann og en vindusåpning på
120 x 50 cm. Statistisk er sjansen
for slike ulykkesforløp ganske liten.

Da Trædal døde, forsvant ifølge
familien, også de papirene han måtte
ha hatt i Oslo i forbindelse med sitt
politiske virke. Dette bidro til å
styrke mistanken blant venner og
familie om at dødsfallet ikke kunne
være en tilfeldig ulykke.

De som arbeidet sammen med Trædal i
Stortinget, beskriver gruppa som
"lamslått", og Holten som nærmest i
sjokktilstand. Dødsfallet ble
oppfattet som en stor tragedie for
Bondepartiet. Partiet hadde fått seg
en leder med et meget godt omdømme,
en som hadde opparbeidet stor
autoritet og respekt, også blant sine
politiske motstandere og en som evnet
å sette mot i sine partifeller.

Men akkurat dette dødsfallet ble et
ikke-tema i det politiske og
journalistiske miljøet i hovedstaden.
Det ble ikke snakket om i det hele
tatt, og i motsetning til andre
dødsfall eller liknende hendinger.
Det la seg raskt et lokk av ubehag og
taushet over saken.

For noen som ikke kjente Trædal og
det arbeidet han stod oppi, har
tausheten ledet tanken i retning av
selvmord. Men i
dette tilfellet var
sannheten
ikke skapt av familie,
venner og kolleger, av dem som kunne
ønske om å verne om partiformannens
ettermæle.

Tausheten var framfor alt en
offentlig taushet. Den gjaldt dette
dødsfallet i særdeleshet, og kunne
derfor kanskje styrke mistanken om
selvmord. Men den må også forstås som
del av det spesielle klimaet i de
første etterkrigsårene.

Okkupasjonsårene hadde lært folk å
tie stille, vennet dem til at det var
ting en ikke snakket om, ikke spurte
om. Dette klimaet i samtida preget
selvfølgelig også dem som hadde sin
politiske tilknytning til
Bondepartiet.

Blant venner og naboer der Trædal
hadde virket som prest, var det
derimot mange som sa: Trædal må være
drept. At Trædal var en mann hvis
fiender var politiske og ikke
personlige, var klart for alle som
undret seg over dødsfallet, og noe
ran eller tyveri hadde det ikke
foregått. Det ble stilt mange
spørsmål både av familie, venner og
naboer. Folk kunne bare ikke forstå
hvem som kunne ønske ham av dage og
hvorfor.

Enda fjernere virket det at han som
menneske og prest skulle ha ønsket å
ta livet sitt, en handling i dyp
strid med hans tro. Det samme mente
hans nære politiske medarbeidere.

Bare uker etter dødsfallet begynte
flere av dem, deriblant
generalsekretær Einar Hovdehagen, å
stille spørsmål ved NTB-forklaringen
på hodeskadene, undre seg over det
påtakelige ved tidspunktet for
dødsfallet, og spørre seg hvorfor
saken ikke ble etterforsket på vanlig
måte. Og hvorfor ble den heller ikke
i ettertid etterforsket?

Slike ting ble ikke sagt høyt i de
første etterkrigsårene, men det var
på 50- og 60-tallet stadig
tilbakevendende tema i fortrolige
samtaler mellom folk i de indre
partikretser. Konklusjonen var
gjennomgående: Trædals tilfelle kunne
neppe være en ulykke. Men også denne
erfaringen var gjennomgående: Når en
forsøkte å finne ut hvorfor saken
ikke ble etterforsket, hvorfor
sykehusjournalen var så
bemerkelsesverdig knapp, og hvorfra
NTB hadde meldingen sin, så kom en
ingen vei.
Det virket ikke
beroligende.

I ettertid er det mange som har tenkt
at det skal spesielle forbindelser
til for å kunne forhindre
politietterforskning, og for å legge
fullstendig lokk på saken.

Og videre: At nettopp 1948, da den
kalde krigen for alvor ble trappet
opp og en i flere miljøer bekymret
seg over hvorvidt forsvaret, den
offentlige invasjonsberedskapen og
etterretningsvesenet var
tilstrekkelig, var et år da det
eksisterte mange private, hemmelige
paramilitære beredskapsgrupper av
ymse slag som blant annet drev
politisk overvåking, og der ikke alle
medlemmene var like disiplinerte og
lovlydige. Også Kretsens folk hadde
et eget nettverk "i full sving".
Kunnskapene om disse gruppene og
aktivitetene var først og fremst
kommet fram på 1980- og 1990-tallet.

Felles for teoriene som har vært i
omløp, er imidlertid at den politiske
konteksten vi her har trukket opp, i
betydningen historien om
Haug-opposisjonen og Trædals kobling
til denne i både 1943-45 og i
"Hviteboken" av 1948, samt hans
medvirkning ved innledningen til
riksrådsforhandlingene, virker lite
kjent. Derfor er dette knapt med i
disse ettertidige betraktningene.
Unntaket er opplysninger omkring et
forslag om å inngå fred med Tyskland,
som Trædal like i forveien hadde
fortalt venner at han skulle legge
fram i Stortinget.

Noen
påvisbar sammenheng mellom
partiformannens brå og underlig død,
og de politiske begivenheter han sto
oppi, har det ikke vært mulig å
dokumentere. Og det må presiseres at
det heller ikke er sikkert at det
finnes noen slik sammenheng, enten
dødsfallet nå skyldtes kollaps, en
selvdestruktiv eller en kriminell
handling.

Omstendighetene omkring
partifomannenes død er imidlertid
såpass spesielle at de, av hensyn til
helhet og fullstendighet, ikke kan
utelates fra en akseptabel
fremstilling av saken. Frustrasjon
over at saken ikke ble etterforsket
og teorier om hva som kunne ha
foregått, dukker stadig opp i
samtaler med eldre partimedlemmer.
Meningene er til dels sterke, også
utenfor partiets rekker.

De spesielle omstendighetene omkring
dødsfallet preget mange sentrale
partifolk de påfølgende årene.
Sakskomplekset utviklet hos flere av
dem en betydelig skepsis, og derav en
kritisk innstilling til hemmelighold,
overvåking og hemmelige tjenester
utenfor demokratisk kontroll. Dette
preget deler av partiet og flere
sentrale partifolks standpunkter på
disse områdene gjennom
etterkrigsårene. Selve
den kritiske
innstillingen
preget sentrale grupper
i partiet helt opp på 1990-tallet.
"
Lederen for Bondepartiet, nå
Senterpartiet, Nils Trædal, døde
dagen før den såkalte
"Hviteboken" ble offentliggjort
12. oktober 1948. Dette var en
dokumentsamling med
korrespondanse mellom
regjeringen og Hjemmefrontens
ledelse. Denne utgjorde sentrale
deler av kildegrunnlaget for
historikernes og juristenes
undersøkelser. I 1945 var det
oppnevnt en
granskingskommisjon som
skulle gjennomgå henholdsvis
presidentskapets,
administrasjonsrådets,
Stortingets og regjeringens
virksomhet i okkupasjonsårene.

Siden alle hadde feilet i større
eller mindre grad, særlig
juristene som nå gransket seg
selv, var konklusjonen stort sett
at ingen hadde gjort noe særlig
galt under krigen.