Blant dem som reagerte på Hauges håndtering av saker,
var også folk som var hans venner og som stod ham
politisk nær i utenrikspolitikken: Erik Brofoss, O.C.
Gundersen, Nils Langhelle. Ja, senere fant også folk
som Oscar Torp og Halvard Lange innvendinger mot
arbeidsmetodene. Halvard Lange likte ikke at Hauge i
regjeringen hadde en tendens til å legge seg opp i de
andre statsrådenes saker.

Hauge mente det var ethvert regjeringsmedlems
plikt å interessere seg for noe mer enn sitt strengt
avgrensede fagområde. Det irriterte  Lange at
forsvarsministeren gikk inn på også hans område.
Hauge ble imidlertid på dette punkt støttet av
statsministeren.
Irritasjonsmomentene var store nok til at en rekke
statsråder forlangte at Hauge skulle gå da Torp
rekonstruerte regjeringen i 1951.

Hauge kunne jeg ikke fordra, sa en av hans kolleger.
Noen av dem mente han var kommet for nær sjefen,
statsministeren. Han ble kalt visestatsminister når
irritasjonen var som størst. ”
Hauge tilbrakte halve tiden
på sitt eget statsrådkontor og halve tiden hos Einar
Gerhardsen.”
 

Under landsvikoppgjøret fikk Hauge stablet på beina en
komite som skulle ha som oppgave å mentalundersøke
en rekke landssvikere. Det overrasker neppe at
professor Gabriel Langfeldt skulle være ett av
medlemmene. Det hevdes at justisministeren, O.C.
Gundersen, ble rasende og fikk avviklet hele komiteen.

Da Hauge senere ville skrive en bok om forhandlingene
om en nordisk forsvarsunion, og vårt medlemskap i
NATO, reagerte både Erik Brofoss, O.C. Gundersen og
Nils Langhelle. De stolte ikke helt på Hauges evne til
objektive fremstilling. De snakket sammen om dette, og
Nils Langhelle  bestemte seg for å skrive en bok. Han
var i gang med dette da han døde.

Den ble altså aldri ferdig, dessverre. Det hadde vært
en vinning om historikerne hadde fått fremstillinger
både av Hauge og av Langhelle. Det er å håpe at
Jens Chr. Hauge får tid til å gi ut sitt syn på det som
skjedde.

Når Hauge ble sittende så lenge som han ble, henger
dette sammen med to forhold: hans dyktighet og den
støtte han fikk av statsministeren selv.
Og bak denne
støtten stod Werna Gerhardsen som ”tviholdt på
Hauge”. Det kaster også et lys over hennes rolle i norsk
politikk.



Utdrag fra boka ”Einar Gerhardsen og hans menn” av
Per Øyvind Heradstveit (J.W. Cappelens Forlag 1981),
side 128 og 129


(Mine uthevinger)